Onsdag 04.09.2019: Swinton Athletic v Wakefield AFC
Det virket altfor lenge siden sist, og det var det da sannelig også, men nå var det på tide med en tur der jeg igjen skulle få dyrke min hobby der jeg liker det aller best – i Storbritannia. Helt siden april og kampen hos Johnstone Burgh på deres fantastiske Keanie Park hadde jeg vært sulteforet på live britisk fotball, men det var det nå på tide å gjøre noe med samtidig som en annen grunn til å ta turen var å igjen fra treffe min datter jeg plutselig fant ut at jeg hadde. Jeg bestilte plass på SAS sitt formiddagsfly til Manchester, og da onsdagen endelig kom var jeg tidlig oppe og dro i god tid opp til Gardermoen ved hjelp av tog og bus. Med gull-kort fra SAS og Star Alliance kunne jeg ta frokosten gratis i loungen der oppe, og det var akkurat det jeg gjorde. Sannelig ble det ikke en liten øl der også før jeg gikk for å boarde.
Overfarten gikk smertefritt mens jeg hvilte øynene, men det tok litt tid før vi kom oss til en gate og vi fikk gått av flyet. Uten innsjekket bagasje å vente på hadde jeg likevel gode forhåpninger om å rekke 13.10-toget da jeg strenet mot flyplassens togstasjon. En ekstra liten røykepause skulle vise seg å nesten bli skjebnesvangert i så måte, for jeg hadde før første gang kjøpt den elektroniske utgaven av togpasset (grunnet en nokså spontan avgjørelse om å reise få dager i forveien) og slet nå med at automaten ikke ville lese QR-koden. Da den ene frøkna som for øyeblikket jobbet der omsider fikk hjulpet meg gjennom, måtte jeg beinfly ned på perrongen, der togets dører ble lukket idet jeg kom frem og måtte innse at det gikk uten meg.
Heldigvis er jeg etter hvert en durkdreven ringrev hva gjelder togreiser i Storbritannia, og jeg fant raskt ut at jeg ved å ta første tog til Manchester Piccadilly ville kunne ha en mulighet for å komme meg videre til Sheffield med samme tog jeg opprinnelig hadde tenkt å bytte til ved Manchester Oxford Road. Det innebar såpass kort tid på å bytte ved Piccadilly at det først ikke kom opp som et alternativ når man søkte helt frem til Sheffield, og slikt kan ta litt tid på Piccadilly om man må helt over på andre siden av stasjonen, men det så rimelig greit ut, og jaggu klarte jeg det ikke også. Dermed kom jeg meg likevel som planlagt til Sheffield, der jeg kunne stige av noen få minutter etter halv tre. Det var bare å spasere rett til Sheffield Metropolitan Hotel, der jeg hadde betalt £41,60 og raskt fikk sjekket inn.
Siden det allerede var langt utpå ettermiddagen var det ingen grunn til å surre bort mer tid på hotellrommet, så jeg var umiddelbart på farten igjen og unnet meg turens første pint ved puben Penny Black på vei tilbake til jernbanestasjonen. Der ble det også tid til et aldri så lite glass ved Sheffield Tap mens jeg ventet på neste tog østover mot Mexborough, som ligger mellom Sheffield og Doncaster. Togturen tok nøyaktig 23 minutter, og jeg kunne deretter stige av og for alvor lade opp til turens første kamp. Den skulle finne sted på Hampden Road i Mexborough; et anlegg jeg benyttet anledningen til å stikke innom og ta en kikk på etter å ha overnattet i Doncaster for noen år siden. Den januar-dagen i 2015 var det ikke kamp der, men det var det denne kvelden.
Mexborough er en by med rundt 15 000 innbyggere, og den ligger som jeg var inne på i grevskapet South Yorkshire; omtrent 13 kilometer vest for Doncaster. Byen ligger ved et dike kjent som Roman Ridge; et forsvarsverk fra fordums tider. Som en rekke andre samfunn i denne regionen var også Mexborough et senter for kullgruvedrift, helt fra 1700-tallet og frem til et godt stykke ut på 1900-tallet. Det ble etter hvert også et viktig jernbanekryss, men mens den økonomiske velstanden økte gikk levestandarden nedover da jobbene i industrier som kullgruvedrift og mursteins-produksjon sørget for en dårligere helse, høye dødstall og kortere levetid. Jernbane- og lokomotiv-depotet som i en årrekke var en viktig arbeidsplass stengte i 1964, og da det ble kroken på døra for kullgruvedriften i 1980-årene slet Mexborough lenge med ettervirkningene av dette, så som høy arbeidsledighet og andre følger av dette.
Første stopp for meg ble The Imperial Club & Brewery, som jeg hadde hatt lyst til å sjekke ut. Det er som navnet sier et sted som også brygger eget øl, og kanskje burde jeg valgt å smake på et par av de, for det på litt stussligere på cider-fronten, men med en pint Strongbow og en pose pork scratchings led jeg ingen nød, og stedet er absolutt å anbefale for de som måtte befinne seg i Mexborough. Jeg måtte imidlertid videre, men bevilget meg også en halv pint på både The Falcon og The Montagu Arms (sistnevnte oppkalt etter Lord Montagu som donerte land til bygging av sykehuset). Med avspark allerede klokka 18.00 var det imidlertid bare å få opp farten og forsere bakken opp til Hampden Road som ligger langs veien med samme navn.
Jeg var som sagt en tur innom dagens kamparena allerede i januar 2015, så jeg visste hva som ventet meg, og Hampden Road er en de mange små skjulte perlene man finner et stykke ned i non-league. Likevel klarte jeg å gå rett forbi den spesielle inngangen, for her skal man vite hvor man skal. Fra denne siden entres nemlig anlegget via noen trapper som går opp til en undergang eller tunnel som rett og slett går gjennom bygget som man på innsiden ser er cricket-paviljongen og anleggets ‘klubbhus’. Her deles nemlig anlegget mellom fotball og cricket, og fotballbanens ene langside går over i cricketbanen. Midt på den andre langsiden står en flott tribune som byr på sitteplasser, og her er det også herlig terracing som ikke bare strekker seg helt ned til begge hjørnene, men også fortsetter rundt og over på kortsidene.
Jeg har blant annet i beretningene fra min flyktige visitt i 2015 berettet litt om dette, men jeg kan jo kjapt nevne at det for tiden ikke er noen Mexborough-klubb som representerer byen i senior-fotball. Av de tidligere representantene er det Mexborough Town som gjorde seg best bemerket, og denne klubben vant i 1973 Yorkshire League – som i 1982 slo seg sammen med daværende Midland League og stiftet dagens Northern Counties East League. Etter to strake sisteplasser i den ligaen sa de i 1991 fra seg plassen og søkte seg ned i Central Midlands League, men etter to sesonger der var det kroken på døra, og siden den gang har vel ikke Mexborough-navnet vært representert i senior-fotballen.
Det var dog en person til stede denne kvelden som jeg vekslet noen ord med etter å ha sett en logo for Mexborough Athletic på den ene veggen, og han mente dette var en junior-klubb og at det visstnok skulle versere rykter om at de snart kan være interessert i å spille senior-fotball. Det får stå for hans regning, for jeg har ingen kunnskap om hverken denne klubben eller deres eventuelle ambisjoner om noe slikt. Skjønt artig hadde det vært. Det var uansett ingen som tok imot penger da jeg entret anlegget, så det var åpenbart ingen inngangspenger å snakke om. Heller intet program slik noen av klubbene i denne ligaen byr på, men det skulle jeg da overleve. Etter en ørliten fotorunde der jeg fikk tatt et nærbilde av tribunen ute fra gressmatta mens det fortsatt lot seg gjøre, fikk jeg returnert til området der klubbrepresentantene samlet seg utenfor garderobeinngangen ved cricket-paviljongen, og der fikk jeg huket tak i en kar som var meget behjelpelig med å skaffe til veie lagoppstillingene slik at jeg i hvert fall fikk tatt et bilde av de.
Grunnen til at jeg ikke går mer i dybden angående Mexborough-klubbene er at det denne dagen var Swinton Athletic som var hjemmelaget, for de har nå en stund benyttet Hampden Road som sin hjemmebane. Swinton er for ordens skyld en liten by med rundt 15 000 innbyggere og som ligger like sørvest for Mexborough; på vei mot Rotherham om man vil. Swinton Athletic ble opprinnelig stiftet i 1946 og ble etter hvert et fast innslag i Sheffield & Hallamshire County Senior League. I 2005 opererer noen kilder med at man endret navn il Dearne/Swinton mens klubbens egen Facebook-side skriver at man dette året la ned driften, så hvem vet hva som skjedde med denne Dearne/Swinton (som i hvert fall spilte én sesong til i den ligaen).
Swinton Athletic selv hevder imidlertid at man startet opp igjen i 2008, og det ser ut som om det var under navnet Swinton Station Athletic. Denne klubben spilte i Doncaster & Senior League inntil de i 2010 var ’tilbake’ i Sheffield & Hallamshire County Senior League og sikret opprykk til Division One på første forsøk. I 2012 tok de navnet Swinton Athletic og rykket våren etter opp i ligaens toppdivisjon, Premier Division, der de har holdt seg siden. De etablerte seg snart blant ligaens elite, og ligatittelen ble vunnet i 2015. Deretter fulgte to andreplasser før en ny ligatittel ble hanket inn i 2018. Det var altså de regjerende mestre jeg skulle se, og de var naturlig nok en av forhåndsfavorittene til en ny tittel i denne ligaen, som for ordens skyld har sin toppdivisjon på step 7 (eller nivå 11 totalt for de som fortsatt ikke har forstått seg på denne terminologien). North Gawber Colliery ble av flere nevnt som den kanskje største utfordreren i så måte.
Men også dagens bortelag var et interessant bekjentskap, for rugby-byen Wakefield gjør åpenbart et nytt forsøk på å etablere en fotball-klubb i byen uten å måtte stjele klubber fra Emley oppe i heiene. For et par år siden besøkte jeg idylliske Saltaire hvor jeg så Salts spille mot et Wakefield City som etter hvert åpenbart ved flere anledninger hadde problemer med å stille lag i West Riding County Amateur League, og som etter det jeg fikk høre besto av en god del spillere som også spilte rugby league. Nå virker de å ha forsvunnet, men et Wakefield AFC har kommet til, og mannen bak bør alene gi grunn til å ha mer tro på at dette kan ha større sjanser til å lykkes. Personlig husker jeg Chris Turner best som manager i Hartlepool United, men har hadde også jobben i både Sheffield Wednesday og Stockport County før han returnerte til Pools. Nå er han visst både initiativtaker og formann for Wakefield AFC, og jaggu var det ikke han som etter hvert sto på sidelinjen og bjeffet ut ordre til sine spillere også.
Det nærmet seg avspark, og Swinton Athletic sto med 2-1-0 etter sine tre første kamper, mens Wakefield sto med 1-2-0 på sine tre. Det var dog hjemmelaget som var favoritter, og etter tolv minutter tok de også ledelsen mens jeg befant meg bak mål for å ta noen bilder. Spissen Samuel Green steg til værs, og jeg knipset et bilde idet et innlegg fant panna hans. Et lite sekund senere lå ballen i nettet etter at han hadde headet ballen ned i bakken og opp i krysset. 1-0, og ti minutter senere skulle det stå 2-0. Denne gang var det mangel på kommunikasjon mellom Wakefield-keeperen og en av hans forsvarere som gjorde at begge nølte og lot Enzo Guarini få fritt leide til å stjele ballen og doble ledelsen. Wakefield manglet visst flere viktige spillere, men klarte seg i perioder greit uten at de så ut til å true 2-0-ledelsen som sto seg til pause.
Pausen benyttet jeg til å slå av en prat med en kar jeg hadde kommet i snakk med mot slutten av førsteomgangen. Han viste seg nemlig å være involvert med Denaby United; en klubb med en tidligere hjemmebane som gjør at jeg gjerne skulle hatt en tidsmaskin. For jeg skulle gjerne hatt besøkt Tickhill Square i dens glansperiode. Jeg fikk nå høre hele historien om hvordan klubben ble presset ut av sin hjemmebane, og videre om den tragiske brannen som ødela denne herligheten. Deretter fikk jeg et nytt innblikk i situasjonen som de mindre klubbene i området har med vandalisme og likegyldighet, samt høre hans mening om Doncaster & District League og hva slags håp den ligaen har om å overleve. Jeg ble så oppslukt av samtalen at jeg glemte helt å sjekke om det var noen forfriskninger å få, slik som en Bovril e.l.
Dermed ble jeg stående med ørene spisset og lytte helt til lagene igjen kom på banen. Etter en lynrask ordveksling med Chris Turner fikk jeg for øvrig ikke bare bekreftet at Wakefield AFC etter hvert ser for seg å forhåpentligvis bruke den flotte rugby-banen Belle Vue i Wakefield (de bruker nå Dorothy Hyman Stadium i Cudworth), men også at de hadde ligget under til pause i alle sine kamper hittil. Derfor skulle man kanskje ikke helt avskrive de riktig ennå, og det virket som om de hadde skumle hensikter i åpningsminuttene av andre omgang, men i omgangens sjuende minutt var det i stedet Curtis Wilkinson som satt inn 3-0 for hjemmelaget med et frispark som gikk gjennom hendene på den unge Wakefield-keeper Ryan Eades.
Det var spikeren i kista som nok fikk lufta til å gå litt ut av Wakefield, samtidig som Swinton kunne ta foten litt av gasspedalen, og det hele endte 3-0 foran det jeg talte meg frem til å være 64 tilskuere. Det hadde vært en trivelig tidlig kveld som gjest hos Swinton Athletic, og fra hva jeg så denne kampen så vil det ikke overraske meg det minste om det igjen er de som blir laget å slå denne sesongen. Med kampstart allerede klokka 18.00 var det for øvrig ganske deilig å vite at jeg fortsatt hadde godt med tid til å forlyste meg litt ved å besøke noen puber. Det ville imidlertid skje tilbake i Sheffield, og jeg gikk ganske snart tilbake til stasjonen for å komme meg med 2018-toget som var tilbake i stålbyen like før kvart på ni.
I tur og orden besøkte jeg pubene The Howard, The Globe, The Benjamin Huntsman, The Sheffield Waterworks Company (der jeg fikk i meg litt mat), og Head of Steam, før kvelden ble avsluttet med en tur innom Old Queen’s Head. Sistnevnte var en herlig pub som fikk meg til å undres over hvorfor i all verden jeg aldri har blitt oppmerksom på den tidligere, all den tid jeg har gått forbi få meter unna den et utall ganger der den ligger rett rundt hjørnet for bussterminalen. Det blir nok i hvert fall ikke siste gang jeg er innom der, men nå var det etter hvert på tide å tømme kveldens siste glass og komme seg tilbake til hotellet for å få seg litt søvn. Turen var så absolutt i gang, og besøket hos Swinton Athletic i Mexborough hadde vært en god start.
English ground # 525:
Swinton Athletic v Wakefield AFC 3-0 (2-0)
Sheffield & Hallamshire County Senior League Premier Division
Hampden Road, 4 September 2019
1-0 Samuel Green (13)
2-0 Enzo Guarini (23)
3-0 Curtis Wilkinson (52)
Att: 64 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Next game: 05.09.2019: Scotland U21 v San Marino U21 (@ St. Mirren)
Previous game: 03.09.2019: Ås 2 v Østsiden 2
Previous UK game: 24.04.2019: Johnstone Burgh v St. Anthony’s
