Mandag 24.03.2014: Glossop North End v Runcorn Linnets
Selv om jeg tidligere hadde slått meg til ro meg at min februartur ville bli den siste før min voldsomme påsketur i april, lot jeg meg selvsagt friste til nok en utflukt før den tid. Seks kamper på seks dager var planen, og tidlig denne mandagsmorgenen kunne jeg gå de få minuttene til Skorkeberg bussholdeplass for å hoppe på rute 542s ekspressbuss fra Drøbak til Oslo klokka 06.04. Med flytog derfra til Gardermoen og påfølgende SAS-fly, befant jeg meg snart på Manchester Airport etter en problemfri reise.
Klokka hadde såvidt passert 11 da jeg snappet opp et eksemplar av Non-League Paper på Manchester Piccadilly og ruslet ut av stasjonen. Men godt av tid før innsjekking på Britannia Sachas Hotel på Tibb Street valgte jeg å slå ihjel litt av tiden med en lunsj. Deretter satt jeg meg på en benk i skyggen av det store pariserhjulet på Piccadilly Gardens, hvor jeg nøt solskinnet mens jeg bladde i Non-League Paper. Klokka viste kvart over ett da jeg omsider gikk de få meterne til hotellet for å sjekke inn tre kvarter før tiden. Det var ikke noe problem, og da jeg la meg ned på den komfortable dobbeltsenga, valgte jeg snart å ta en liten høneblund.
Alarmen på mobilen ringte rundt kvart på tre, og noenlunde uthvilt kunne jeg igjen bevege meg ut i Manchester-gatene etter å ha fjonget meg litt. Jeg ble ellers kontaktet av en kompis fra Fredrikstad som også skulle fly til Manchester denne ettermiddagen i forbindelse med Manchester-derbyet mellom byens to store multinasjonale foretak (eller fotballklubber, for den som fortsatt ser de slik). Jeg opplyste om at han var velkommen til å bli med til Glossop, og ga ham detaljene for togreisen dit før jeg dukket inn på Wetherspoons-puben på Piccadilly etter å ha latt meg friste av skiltene som reklamerte med haggis på menyen.
Etter å ha mesket meg med en herlig porsjon haggis, neeps and tatties slentret jeg på bedagelig vis nedover mot Manchester Piccadilly togstasjon, da jeg uansett ikke regnet med at min Fredrikstad-kompis Anders ville være spesielt interessert i å slå følge. Så i stedet for å vente på at han skulle ankomme fra flyplassen satt jeg meg på 17.15-toget til Hadfield. Etter en halvtimes tid hoppet steg jeg av på nest linjens nest siste (og angivelig grevskapet Derbyshires tredje mest trafikkerte) stasjon. Her i Derbyshires ekstreme nordvest ligger den gamle markedsbyen Glossop omgitt av High Peaks storslåtte landskap. Det er selvsagt en naturlig forklaring på at den også har fått navnet «Gateway to the Peaks».
Med en beliggenhet snaue to og en halv mil øst for Manchester, og en toglinje som ikke går lenger inn i grevskapet, var dette grunnen til at jeg hadde valgt Manchester som base – i tillegg til at det bød på en betydelig enklere avreise dagen etter, da jeg hadde en grytidlig start. Jeg orienterte meg frem til gata Surrey Street og tok sikte på den høye, vridde fabrikkpipa jeg visste befant seg på nabotomta. Og etter ti minutters gange kom jeg frem til Glossop North Ends stadion. Surrey Street deler altså navn med gata som går forbi på utsiden, og går også under navnet The Arthur Goldthorpe Stadium etter en tidligere lokal storhet som av egen lomme dekket halvparten av omkostningene da anlegget ble bygget i 1955.
Det var fortsatt såvidt over to timer til kampstart klokka 20, men jeg hadde kommet tidlig for å ta en kikk på herligheten mens det fortsatt var lyst. Timingen var god, da sola raskt var på vei ned, og heldigvis var også porten åpen slik at jeg stakk hodet innenfor. Der traff jeg på en klubbrepresentant som sa at joda, selvsagt var det bare å ta en runde rundt anlegget. Det var jo en storkamp som sto på menyen når serieleder Runcorn Linnets kom på besøk, og vedkommende håpet på publikumsmessig bestenotering for sesongen. Og med det takket jeg foreløpig for praten og la ut på min lille runde før det ble for sent.
Når man kommer inn på anlegget har man kortsiden bak det nærmeste målet foran seg. Her finner man klubbhuset med alle dets fasiliteter, og bortenfor dette står en ståtribune som strekker seg videre bort til bortre langside. Men jeg gikk først opp langs den nærmeste kortsiden, der en liten ståtribune midt på langsiden gir tak over hodet for de som står på de par-tre betongtrinnene her. Bak det bortre målet er det intet annet enn muren som omkranser anlegget, men på bortre langside finner man både laglederbenkene og en noe sliten sittetribune. Denne er kledd i blått bølgeblikk, strekker seg vel i underkant av en tredjedel av banens lengde, og står på delen nærmest klubbhuset. Når man ser mot klubbhuset kan man forresten ikke unngå å legge merke til den nevnte fabrikkpipa som dominerer bakgrunnen.
Planen var å også ta en avstikker for å kikke på klubbens gamle hjemmebane North Road, der man delte med cricketklubben i perioden da man var å finne i Football League. Det er imidlertid få spor av dette nå, og jeg ble uansett stående å snakke med klubbrepresentanten fra tidligere som fortalte at de var i ferd med å åpne både telleapparater og baren. Jeg betalte mine £6 for inngang, og ytterligere £1 for et absolutt godt og innholdsrikt program. Deretter slo jeg av en liten prat med en kar som fortalte at jeg kunne få kjøpt en pin til min samling i boden med matutsalg når det åpnet. Jeg entret omsider klubbhusets flotte bar, der jeg kunne nyte turens første pint med cider mens jeg bladde i programmet.
Det var som sagt en toppkamp i North West Counties League Premier Division, og begge klubbene hadde søkt opprykk til step 4. Gjestende Runcorn Linnets toppet tabellen med fire poeng ned til toer Norton United, som imidlertid hadde to kamper til gode på Linnets. Det hadde også kveldens hjemmelag, men de hadde også elleve poeng opp til tetlaget. Deres match secretary Stewart Taylor kunne imidlertid forsikre meg om at de på ingen måte ville gi opp tittelkampen før det var en teoretisk umulighet, men dette var i og for seg en kamp ingen av lagene ikke hadde råd til å tape – og spesielt gjaldt nok det for Glossop North End.
Et populært quiz-spørsmål lyder som følger: «Hvilken by er den minste som har hatt et lag i fotball-Englands øverste divisjon?». Noen vil vite at svaret på dette er nettopp Glossop, men det er lenge siden 1899/90-sesongen da de spiste kirsebær med de virkelig store. De Football Leagues den gang to divisjoner ble utvidet fra 16 til 18 lag før 1898/99-sesongen, ble Glossop North End valgt inn i andredivisjon. I sin første sesong ble de nummer to bak Manchester City og rykket opp i øverste divisjon, og byttet navn til simpelthen Glossop for å hindre forvirring med Preston North End – et navn de for øvrig beholdt inntil 1992, da de igjen la til North End i navnet. Også på denne tiden hadde man økonomiske støttespillere, og Glossops velgjører den gang var Sir Samuel Hill-Wood, som senere hadde tilsvarende rolle i et Arsenal som dominerte i 1930-årene. Det ble med en sesong før de rykket ned igjen, og de spilte i andredivisjon frem til første verdenskrig satt en stopper for fotballen og klubben midlertidig la ned driften. Og da fotballen startet opp igjen etter krigens slutt, var ikke lenger Glossop i Football League.
Hva motstander Runcorn Linnets angår, kjenner vil de fleste nå til hvordan den ble stiftet i 2006 etter at moderklubben Runcorn ble slått konkurs. Om ikke like storslagen som Glossop sin fortid, hadde jo også Runcorn en interessant fortid som storhet i non-league. Deres største bragd var nok da de som nyopprykket lag vant tittelen i det som i dag er Conference Premier i 1981/82-sesongen. Den gang var det som kjent ikke automatisk opp- og nedrykk mellom Conference og Football League, og dette ble i stedet avgjort ved stemmegivning. Runcorn fikk ikke nok stemmer, og da stemmegivningen ble erstattet med automatisk opp- og nedrykk fem år senere var ikke Runcorn lenger en toppklubb – til tross for tre tapte finaler i FA Trophy i perioden 1986-1994. Den nye klubben vant NWCLs førstedivisjon i sin første sesong, og håper nå å kunne avansere til neste steg i pyramiden.
Mr. Taylor kunne ellers fortelle at FA hadde vært på Surrey Street og sagt seg fornøyd med hva de så, slik at anlegget var godkjent for spill på step 4. Han la imidlertid til at deres utsending hadde påpekt at «gjerdet» som omkranser selve banen må dekkes helt ned til bakkenivå. Så da er de vel ikke helt i mål likevel, men de regner vel med at det er fort gjort om opprykk skulle vise seg å bli en mulighet. En tilsvarende samtale jeg hadde med en representant fra Runcorn-ledelsen minnet veldig mye om et ekko av det Taylor hadde sagt. Også han mente at de hadde klarsignal, men at de også i Cheshire hadde påpekt dette med gjerdet.
Ellers virket de to klubbenes representanter skjønt enige om å undre seg over Norton Uniteds suksess. De kunne fortelle at Stoke-laget spiller en ekstrem form for fotball der de ved første anledning mæler ballen opp mot spissene, men det synes jo å fungere om skal man legge tabellen til grunn, og da kan jo motstanderne si hva de vil. En lengre og hyggelig prat med Runcorn-representanten avslørte også at Halton Arms, puben som ligger tilknyttet deres anlegg, nå har åpnet igjen med nye eiere etter at den var nedlagt ved mitt besøk der sommeren 2012. Videre lyttet jeg interessert da han fortalte litt om rivaliseringen med nabo Runcorn Town.
Under en røykepause konstaterte jeg at det virkelig gikk unna med paiene, og oppsøkte matutsalget for å sikre meg en pin. Fristet som jeg ble av liflige dufter og løfter om det en hjemmerepresentant omtalte som nord-Englands beste paier vurderte jeg også menyen, og kvinnen bak disken fortalte at hun gjerne holdt av en pai til etter pause. Som sagt, så gjort. Og etter en tredje og siste pint med cider før kampstart var det snart på tide å ta oppstilling for å se om hjemmelaget kunne fortsette sin meget imponerende rekke av kamper uten tap – 18 kamper (15-3-0) ubeseiret i alle turneringer før denne kampen, eller om Runcorn Linnets ville ta med seg tre særdeles viktige poeng hjem til Cheshire.
Lokal radio var også til stede og kommenterte fra sin lille bu langs nærmeste langside, og hjemmelagets form virket tidlig truet da gjestene startet i et voldsomt tempo. The Hillmen hadde problemer med å henge med på Runcorns hurtige angrep og ble konstant satt under raskt og heftig press hver gang de selv hadde ballen – noe som første til flere balltap. Linnets skapte dog ikke de helt store sjansene som følge av dette, og de klarte ikke helt bryte ned Glossop-forsvaret, men det var liten tvil om de var det førende laget. Den første store sjansen kom som følge av en misforståelse mellom midtstopper Lincoln Adams og keeper Greg Hall. Kevin Towey stjal ballen, men hans pasning ble ekspedert over av en Mark Houghton som hadde glemt å ta av seg ryggsekken.
Ledermålet måtte nesten komme, men ironisk nok kom det etter en corner til hjemmelaget, som hadde fått en corner og virket ha kommet noe til hektene. Fra corneren kontret imidlertid Runcorn lynraskt på venstrekanten der Kevin Towey stormet i angrep. Han sendte ballen over til Matty Atherton på motsatt kant, og hans harde innlegg fant skoen til Kyle Hamid. Han fikk intet rent treff, men nærmest i sakte film seilte ballen over keeper Hall og inn i mål. 0-1 etter 33 minutter, og full jubel blant de mange fremmøtte i gult og grønt.
Dette virket å være vekkeren hjemmelaget trengte, for de hevet seg nå. Linnets-forsvaret virket ha kontroll, men spissen Kyle Riley var et uromoment som sørget for at de måtte jobbe hardt for lønnen denne kvelden. Det ble tidlig klart at vertene var mest skumle på dødballer, da de sendte frem luftskytset. Fem minutter etter at gjestene tok ledelsen dømte dommeren straffe til Glossop, muligens noe omdiskutert da mange av de fremmøtte – undertegnede inkludert – var kar om å si hvilken forseelse kamplederen hadde sett. Men en lang ball ble spilt opp og mens mange nok kikket på ballen som spratt, mente tydeligvis dommeren at spissen Riley ble puffet overende. Det oppsto knuffing, og fra min posisjon på motsatt ende av banen så jeg kun at det snart lå to Glossop-spillere på bakken. Dommeren konsulterte med linjedommeren, og viste deretter Martin Crowder direkte rødt kort. Linnets var redusert til 10 mann, og keeper Andy Robertson fikk i tillegg gult kort for sin deltakelse i håndgemenget.
Først over fire minutter etter at dommeren hadde pekt på straffemerket kunne straffesparket endelig tas, og eksekutør Sam Hare kunne stige frem. Keeper Robertson gjettet riktig og leverte en flott redning der han slang seg så lang han var og fikk slått ballen til corner. Men jubelen var kortvarig, da stopperkjempen Lincoln Adams steg til værs og headet den påfølgende corneren i mål få sekunder senere. Robertson var nære ved å dra frem nok en kjemperedning nede ved stolpen, men linjemannen markerte for at ballen hadde vært inne. Det var tre minutter til pause, og det sto 1-1. Linnets var rystet, og plutselig var det vertene som med blant annet flere dødballer presset på for ledelse før hvilen.
Det sto imidlertid fortsatt 1-1 da pausen kunne benyttes til inntak av både flytende og fast føde. Ytterligere samtale med de to lags supportere avslørte ikke overraskende at bortefansen var temmelig misfornøyd med dommeren og hans beslutning om å vise ut en av deres. Skuffelsen var ikke mindre av at de hadde vært det beste laget frem til det. Etter en kjapp pint oppsøkte jeg matutsalget for å hente maten jeg hadde holdt av. Og for den nærmest latterlige prisen av £2 for pie and mushy peas var det tidenes kulinariske kupp i forbindelse med fotballkamp. Paien og ertestuingen fikk en øse med brun saus over seg, og ble sammen med en Bovril tatt med bort på ståtribunen bak mål.
Mens jeg inntok mitt herremåltid startet spillet igjen, og det var Glossop som nå med en mann mer hadde initiativet. Men til tross for spillemessig overtak kom de ikke til all verdens avslutninger på mål. Det ble med dødballer og innlegg inn i feltet, der spesielt Lincoln Adams var målet. To-tre ganger headet han utenfor, ellers virket Linnets-forsvaret å ha noenlunde kontroll. Hjemmelagets største sjanse kom da Ben Richardson fikk heade upresset fra 7-8 meter, men avslutningen strøk utsiden av stolpen. Linnets var mer forsiktige fremover nå, men virket likevel skumle når de først kontret.
Det var en intens og spennende kamp som utspilte seg mens min Bovril sakte nærmet seg drikkbar temperatur, og Linnets fikk en stor sjanse da Houghton ble spilt gjennom og løp fra Adams, men uheldigvis for ham fikk han ikke kontroll over ballen. Jeg sto med en følelse av at et mål nå ville vinne kampen, og Linnets-fansen ropte på straffe da et innlegg fra Towey syntes stoppe i armen til en North End-forsvarer. Dommeren var imidlertid ikke overbevist, og vinket spillet videre. Det gikk mot poengdeling, og kampens siste sjanse ble et Linnets-frispark som på overtid ble løftet inn i feltet, men hjemmekeeper Hall kom seirende ut av duellen og det ebbet ut med 1-1 og et resultat som begge lag nok var misfornøyd med.
Tilbake i baren ble dette bekreftet av hjemmefans som slo fast at de nå var ute av tittelkampen, mens Linnets-fansen heller ikke var tilfreds og hevdet at kveldens vinnere var Norton United. En annen vinner var selve North West Counties League, for kampen hadde vært god reklame for ligaen. Og med 445 tilskuere var det klart bestenotering for sesongen i Glossop – ikke altfor langt unna det dobbelte av den tidligere bestenoteringen (de 253 som så FA Vase-kampen mot Nostell Miners Welfare i september). Og i NWCL-sammenheng var det så langt kun slått av de 803 som så derbyet Runcorn Town v Runcorn Linnets på Boxing Day.
Også blant spillerne var det slik at begge lags spillere så på kveldens resultat som to poeng tapt snarere enn ett poeng vunnet, og således var stemningen blant de aktive noe dempet. De brøt ganske raskt opp etter å ha fått seg litt mat etter kamp, og etter en pint gjorde jeg det samme. Jeg strenet tilbake langs Surrey Street for å sette meg på 22.38-toget fra Glossop som skulle frakte meg tilbake til Manchester. Min Fredrikstad-kompis Anders var allerede ute på livet i Manchester, og var hypp på å møtes for en pint. Siden han var svært lite kjent, avtalte vi å møtes ved pariserhjulet på Piccadilly Gardens kvart over elleve.
Men dit hadde han ikke klart å komme seg, og jeg fant ut at han fortsatt befant seg på den lille Circus Tavern, en av flere puber som mener seg å være Europas minste. Jeg travet de få hundre meterne nedover Portland Street og fant en relativt påseilet Anders utenfor. Han hadde reist over med en annen Fredrikstad-kjenning som befant seg på innsiden sammen med en rekke andre skandinaviske ManU-supportere de blant annet hadde møtt på flyet. Ikke akkurat mitt favoritt-scenario, men for høflighets skyld måtte jeg nesten bli for en kjapp Strongbow. Jeg hadde også en tidlig avreise og lang tur foran meg dagen etter, men Anders klarte å overtale meg til et påfyll, før jeg takket for meg og returnerte til hotellet like etter halv ett.
Noldusen av en asiat som betjente resepsjonen var tydeligvis ikke helt med da jeg bestilte vekking til klokka 06.45, og jeg hadde ikke sovet lenge før telefonen ringte og vekket meg klokka 01.45 (i stedet for vekkingen som uteble neste morgen)! Men temmelig irritert fikk jeg omsider litt vel tiltrengt søvn.
English football ground # 148:
Glossop North End v Runcorn Linnets 1-1 (1-1)
North West Counties League Premier Division
Surrey Street, 24 March 2014
0-1 Kyle Hamid (33)
1-1 Lincoln Adams (42)
Att: 445
Admission: £6
Programme: £1
Next game: 25.03.2014: Plymouth Argyle v Exeter City
Previous game: 26.02.2014: Buxton v Stamford
