Lørdag 20.08.2016: Chester-le-Street Town v Marske United
Jeg valgte å likevel betale for å bevilge meg tid til en frokost ved Queens Hotel før jeg i 9-tiden sjekket ut og spaserte ned til Dundee jernbanestasjon for å starte ferden sørover tilbake til England, og det var overraskende god plass på 09.32-toget denne lørdagsmorgenen. Det var først noen dager tidligere at jeg hadde endelig bestemt meg for destinasjon, kamp og ikke minst overnattingssted denne dagen, og jeg hadde vurdert flere alternativ i nord-England som jeg ville kunne nå fra Dundee. Jeg hadde vurdert overnatting i Leeds-traktene for å kunne kombinere det med å treffe en gammel kjenning, og kikket derfor på hjemmekampene for både Yorkshire Amateur og Garforth Town i NCEL, men for sistnevntes del skal jo de besøkes på sesongens Easter Hop i NCEL (og NWCL), og jeg må dessuten innrømme at jeg først og fremst var fristet av et par kamper i FA Cupen denne helgen.
Tadcaster Albion v Scarborough Athletic fanget naturlig nok min interesse som en av rundens godbiter, men da jeg uansett hadde planer om Tadcaster-visitt en drøy uke senere, endte jeg i stedet opp med en annen godbit fra den gjeve cupens såkalte preliminary round – nemlig Chester-le-Street Town v Marske United – som i utgangspunktet også bød på en noe enklere reisevei. Imidlertid var mitt tog sørover noe forsinket på veien ned til Newcastle, der jeg etter planen skulle ha kun ti minutters tid på å bytte til et tog som betjente Chester-le-Street. Da vi nærmet oss Newcastle, hadde jeg åpnet håp om å likevel rekke denne forbindelsen, men det var før vi ble holdt igjen i nesten et kvarter utenfor geordie-byen, og da var det bare å begynne å kikke på en plan B.
Over høyttaleranlegget hadde vi blitt nokså oppdatert på ståa, men det virket å være det komplette kaos som rådet på Newcastle stasjon, og det var for min del en lite lystig déjà vu der tankene ble ledet tilbake til en morgen tilbake i januar, da jeg ble stående fast i Newcastle på vei til nettopp Dundee. Denne gang virket det i det minste å være til dels kraftige forsinkelser som florerte snarere enn kanselleringer, og jeg valgte raskt det som syntes som beste reserveløsning; nemlig å bli med toget ned til Durham og ta buss derfra og rett på kamp. Planen hadde vært å ta toget til Chester-le-Street og slenge fra seg bagasjen ved Lambton Arms Hotel før jeg tok buss eller taxi til dagens kamparena, Moor Park, men nå måtte jeg i stedet nok en gang dra med meg bagasjen på kamp for så å sjekke inn senere.
Chester-le-Street er en markedsby med i underkant av 25 000 innbyggere, som ligger mellom Newcastle og Durham. Sagt på en annen måte ligger den helt nord i grevskapet County Durham, omtrent 11 kilometer sør for Newcastle og 13 kilometer vest for Sunderland. Chester-delen av navnet kommer fra det latinske castra for en befestet by, og Street viser til den romerske veien som i dag er hovedgata Front Street. Byens sognekirke er kjent for at legemet av St. Cuthbert (en nord-engelsk helgen) lå der i 112 år før det ble flyttet til Durham-katedralen. Samme kirke skal også ha vært åsted for den første oversettelsen av bibelen til engelsk. Min første virkelige fotballhelt, den engelske landslagskapteinen Bryan Robson, var fra Chester-le-Street, og han er heller ikke den eneste landslagsspiller med opphav herfra, da også Colin Todd kan nevnes i så måte. Ingen av de spilte imidlertid for den lokale klubben.
Chester-le-Street Towns hjemmebane Moor Park ligger ikke inne i Chester-le-Street, men i den lille landsbyen – eller rettere sagt husklynga – Chester Moor et stykke sør for byen, og siden jeg måtte ha buss også derfra og inn til sentrum etter kamp, valgte jeg å betale for en dagsbillett. Etter å ha gått ned fra togstasjonen til busstasjonen i Durham, ble jeg dermed avkrevd £4,85 da jeg steg på buss X21, som brukte tolv minutter på ferden opp til Chester Moor. Det er vel nesten rundt det dobbelte av det jeg omsider brukte på å krysse den sterkt trafikkerte firefelts veien og over til puben Chester Moor Inn, som ligger ved innkjørselen til Moor Park, og derfor strøk jeg forbi mens jeg tenkte som så at man med hell kanskje kunne investert i et fotgjengerfelt eller en undergang her.
Jeg var på vei til å betale inngangspengene på £6 da karen i inngangspartiet gjorde oppmerksom på at klubbhuset og dets tilhørende bar er å finne på utsiden; noe jeg så da jeg gjorde en helomvending for å se hvor han pekte, og med en times tid til avspark var det jo like greit å stikke innom der først. Jeg benyttet uansett anledningen til å sikre meg et eksemplar av dagens kampprogram for £1, og gikk deretter for å sette fra meg bagen i klubbhusets bar etter først å ha byttet £2,80 mot en boks Strongbow. Lenger inne i lokalet så jeg raskt noen kjente skikkelser, og ble umiddelbart klar over at jeg ikke var den eneste groundhopperen på Moor Park denne dagen. Denne FA Cup-godbiten hadde tiltrukket seg groundhopper-kjendiser som GroundhopUK-arrangør Chris Berezai og hans kompis Jack Warner, og med Eddie McGeown utgjorde de en trio ved bordet der jeg nå slo meg ned for å samtale litt.
Dagens utgave av Chester-le-Street Town har intet slektskap med en klubb med samme navn som spilte i North Eastern League i 1920-årene, for dagens klubb ble faktisk stiftet først i 1972, og da under navnet Garden Farm, etter puben der den ble stiftet. Etter å først ha spilt i Newcastle City Amateur League og Washington League, fikk de i 1977 innpass i Wearside League og tok året etter dagens navn. De vant våren 1981 Wearside League-tittelen, men ventet til 1983 med å ta plass i Northern League, der de vant Division Two på første forsøk. Siden den gang har de vekslet mellom spill i Division One (som det etter hvert skulle være unødvendig å påpeke er denne ligaens øverste) og Division Two, og deres beste ligaplassering er 3. plassen de oppnådde som nyopprykket i 1998/99-sesongen. Etter siste nedrykk til Division Two i 2010 trengte de denne gang seks sesonger på å returnere til toppdivisjonen, men gjorde det med tredjeplassen forrige sesong.
Selv om ikke The Cestrians hadde noen ungdomsavdeling før i 1995, har de etter hvert avlet frem et tosifret antall spillere som har endt opp i profesjonell fotball. Som man så vakkert beskriver det i “Northern Conquest” – boka som ble utgitt i anledning Northern Leagues 125 års jubileum i 2014: En tirsdag kveld i november 2002 scoret 17-åringen Daniel (Danny) Graham to mål for Chester-le-Street borte mot Billingham Synthonia i en kamp i Northern League Division Two. Han ble senere plukket opp av Middlesbrough, og ble i 2013 den dyreste tidligere Northern League-spiller noen gang da Sunderland hentet ham fra Swansea City for £5 millioner. Han var da også en del av Chester-le-Streets juniorlag som i 2003/04 imponerte ved å spille seg frem til 16-delsfinalen i FA Youth Cup etter å ha slått ut juniorlagene til flere Football League-klubber.
Hjemmelaget hadde forsert første hinder i sesongens FA Cup ved å slå Garforth Town 3-0 her på Moor Park, men hadde etter det fått en ussel start på livet tilbake i Northern Leagues toppdivisjon, der de hadde tapt samtlige tre ligakamper så langt. Gjestende Marske United hadde på sin side vunnet forrige FA Cup-rundes storkamp med 3-1 over South Shields før de i ligaen hadde notert seg for hjemmeseier over Newton Aycliffe og bortetap mot Bishop Auckland, og de måtte tåle favorittstempelet denne lørdagen. Mens vertenes mål for ligasesongen var å holde plassen og etablere seg, har nemlig Marske de siste sesongene etablert seg som et topplag. Etter at groundhop-arrangør Chris hadde sett på min reiseplan og fortalt meg hvor jeg burde ha vært helgen etter (hans ‘hop’ i Wales), var det på tide å tømme glasset og betale seg inn med £6.
Moor Park har vært klubbens hjemmebane siden 1980, da de flyttet inn på et meget spartansk anlegg som kun hadde et lite garderobebygg og en simpelt inngjerdet bane uten noe som helst av tilskuerfasiliteter. Siden den gang har de gradvis oppgradert anlegget, og det er gjort på en sympatisk måte som gjør at Moor Park fremstår nokså hjemmekoselig. Det opplyses at over £200 000 og et voldsomt antall timer dugnadsarbeid har gått med i arbeidet, og resultatet er blant annet en hovedtribune med sitteplasser til rundt 200 tilskuere, klassiske tribuneseksjoner i form av såkalt terracing, inkludert seksjoner med overbygg som til sammen gir tak over hodet til anslagsvis 500 personer, og ellers såkalt hard standing rundt hele anlegget.
Vi kom inn i det ene hjørnet, og umiddelbart til høyre for meg var det på den nærmeste kortsiden hard standing med enkle overbygg som dekket en god del av denne kortsiden. På langsiden sett til venstre herfra er det mer av det samme, med hard standing og en og annen seksjon med enkle overbygg. Vi gikk over på bortre kortside og slo oss ned der, på en tribuneseksjon som falt i smak hos undertegnede Her er det en klassisk ståtribune med betongavsatser og tak over hodet, og betongavsatsene fortsetter også et stykke videre bortover til begge sider. Over på bortre langside har man først et parti med betongavsatser oppe i hjørnet, før man etter hvert kommer til hovedtribunen som står midt på denne langsiden. Den byr som sagt på sitteplasser i form av røde plastseter, er opphøyet fra bakkenivå, og entres via trapper i forkant. Foran denne tribunen har man laglederbenkene i mur, og Moor Park må i det store og hele sies å være et nokså trivelig sted å se fotball.
Jeg ble senere denne ettermiddagen fortalt hvordan Marske United hittil i sesongen hadde fremstått som litt ‘slow starters‘ i sine kamper, og da var det kanskje likevel ikke så overraskende at det var vertene som skapte mest det første kvarteret. Lee Mole headet like utenfor på en corner, og etter et flott innlegg led et skudd fra Dominic Laws samme skjebne noen få minutter etter. Som det ble hintet til, tok det Marske et kvarters tid å skape sin første sjanse, men den var da også stor da Jamie Owens headet i tverrliggeren. Et lite øyeblikk senere sendte Glen Butterworth i vei et susende skudd som Chester-keeper Jack Wilson kun fikk parert rett til Andrew Ramsbottom, og sistnevnte burde nok ha gjort bedre enn å avslutte over. Marske United hadde uansett våknet, og det var et varsel om hva som skulle komme.
Gjestene hadde tatt over kontrollen, og etter 25 minutter fikk de uttelling da nok en corner fra Matthew Bell ble headet i mål av Jamie Owens. Kun et minutts tid senere var Bell mannen bak da de doblet ledelsen. Hans forarbeid og flotte pasning til Reece Kelly ute på venstrekanten ble fulgt opp av sistnevnte som dro av to mann da han skar innover i banen og på herlig vis skrudde ballen rundt keeper Wilson. 0-2, men Marske ga seg ikke der. Vi hadde så vidt passert halvtimen med noen få sekunder da Marske scoret sitt tredje mål på fem minutter, og denne gang kom det fra straffemerket etter at dommeren mente at Daniel Hepplewhite hadde handset inne i feltet. Frem steg Danny Earl, og selv om keeper Wilson gikk riktig vei, var Earls straffe så hard at han intet kunne gjøre. Det virket avgjort, men Marske-keeper Robert Dean måtte varte opp med en god redning da han like før pause reddet et susende langskudd fra Dominic Laws.
Det hadde allerede like før kampstart begynt å regne, og da dommeren blåste for pause, travet jeg raskt i retning klubbhuset på utsiden for å bevilge meg en rask pause-forfriskning fra baren. Med pauseresultatet 0-3 hadde hjemmefolket tilsynelatende resignert og innsett at sesongens FA Cup-eventyr nok var over, men karen som tidligere hadde gravd frem pins til gruppen av groundhoppere, klarte da også å levere et aldri så lite smil da han fisket frem en ny boks Strongbow til meg mens han trøstet seg selv med forsikringer om at det tross alt er viktigere å holde plassen i ligaen og starte poengsankingen der. Et par bortesupportere som gjenkjente meg fra mitt besøk hos Marske United tre og en halv måned tidligere sa seg naturlig nok fornøyd med første omgang, og etter en kjapp samtale var det bare å gå ut i regnet igjen og søke ly inne på anlegget.
Jeg har ingen anelse om hva Cestrians-manager Colin Wake sa til sine gutter i pausen, men vertene startet andre omgang på en måte som kunne tyde på at de nok hadde håp om et raskt mål for å komme seg inn i kampen igjen, og Jack Honour tvang frem en ny god redning fra Marske-keeper Dean. Men åtte minutter ut i omgangen var det game over da bortelaget fjernet enhver tvil og satt spikeren i Cestrians-kista, og målscorer var denne gang Matthew Bell, som hadde imponert meg før pause. Det luktet imidlertid offside på Danny Earl da han i forkant ble spilt gjennom sammen med Jamie Owens, men linjemannen vinket ikke. Etter at hjemmekeeper Wilson parerte Owens’ avslutning, landet ballen hos Ball, som fra 7-8 meter satt inn 0-4.
Både Nathan Mulligan og Danny Earl hadde mulighet til å øke ytterligere, men så sine avslutninger reddet av Wilson, før Mulligan med tjue minutter igjen av ordinær tid overlisten Chester-keeperen, men ballen traff da stolpen. Etter dette virket det som om de tok foten litt av gasspedalen, og hjemmelaget virket også å ha gitt opp, der begge lag så ut til å først og fremst vente på sluttsignalet, men Daniel Hepplewhite rakk å heade like utenfor for vertene før dommeren blåste i sin fløyte for siste gang denne ettermiddagen. Chester-le-Street Town var ute av sesongens FA Cup, mens Marske-manager Carl Jarrett og hans utvalgte hadde tatt seg videre til neste runde, der de skulle være vertskap for NPL-klubben Marine.
Etter å ha tatt farvel med groundhopperne som raskt satt kursen hjemover, returnerte jeg selv til klubbhuset for å unne meg ytterligere en Strongbow eller to. Der fikk jeg snart selskap av Marske-formann Peter Collinson som gjenkjente meg og kom bort for å slå av en prat. Etter å ha studert mitt kampprogram, hadde han naturlig nok merket seg at jeg skulle se nettopp Marine borte mot Hednesford Town to dager senere, og hevdet spøkefullt at jeg kunne spionere litt for Marske-klubben. Etter tre kvarters tid var det på tide å ta med seg pikkpakket og komme seg inn til Chester-le-Street for å få sjekket inn, og etter en trivelig ettermiddag på Moor Park takket jeg for meg og ønsket begge leire lykke til før jeg strøk på dør.
Jeg unnet meg også en rask pint ved The Chester Moor Inn før jeg tok bussen som var i rute og fraktet meg de fem minuttene inn til sentrum. Et steinkast unna holdeplassen lå Lambton Arms Hotel, der jeg hadde betalt £55 for overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha fått installert meg og pustet ut litt på rommet, gikk jeg ned i den store puben i underetasjen, der det allerede var nokså bra liv. En relativt lokal venninne hadde hevdet at utelivet i Chester-le-Street faktisk er meget bra, men dessverre klarte jeg ikke å overtale henne til å endre planene hun allerede hadde lagt for å i stedet holde meg med selskap og bevise det. Likevel hadde jeg etter hvert en fin kveld der, før jeg omsider fikk et anfall av sunn fornuft og trakk meg tilbake en gang like før midnatt.
English ground # 359:
Chester-le-Street Town v Marske United 0-4 (0-3)
FA Cup, Preliminary Round
Moor Park, 20 August 2016
0-1 Jamie Owens (26)
0-2 Reece Kelly (27)
0-3 Danny Earl (pen, 31)
0-4 Matthew Bell (54)
Att: 152
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £3
Next game: 21.08.2016: Cray Valley PM v Hastings United
Previous game: 19.08.2016: Dundee v Hamilton Academical