Torsdag 09.04.2015: Raynes Park Vale v Guildford City
Etter å ha fått servert en full english breakfast var det på tide å forlate Bramley House Hotel og Chatteris. Få minutter før klokka ti fikk jeg gjort opp for meg og sjekket ut, før jeg spaserte den korte veien ned til bussholdeplassen der Stagecoach sin buss nummer 9 skulle plukke opp klokka 10.20 for å frakte meg tilbake til Ely. Nye £4,20 ble betalt for denne transporten, og etter 35 minutter på bussen kunne jeg igjen stige av et par minutters gange fra jernbanestasjonen i Ely. Derfra gikk turen videre med 11.25-toget til London Kings Cross, der jeg valgte å bevilge meg en liten fotball-relatert utflukt for å slå i hjel litt tid.
Da jeg tidligere denne sesongen tok en svipptur oppom for å kikke litt på Arsenals nye arena, benyttet jeg – uvisst av hvilken grunn – ikke anledningen til å ta en kikk på restene av deres langt flottere tidligere hjemmebane, Arsenal Stadium. I vårens utgave av det eminente magasinet Groundtastic var imidlertid forsiden prydet med et bilde av en av de gamle fasadene som fortsatt står igjen. Derfor valgte jeg nå å ta en liten svipptur for å ta en kikk på stedet. Noe spesielt har man nemlig bevart deler av anlegget på mest mulig sympatisk vis da det ble bygget over 700 leiligheter her. Da den flotte art deco-fasaden på East Stand og deler av West Stand var vernet, hadde man heller neppe særlig valg. Etter en kort tur med Piccadilly Line til stasjonen Arsenal, kunne jeg selv spasere ned Highbury Hill for å ta en kikk.
På min venstre hånd så jeg snart et bygg som med sin flotte fasade vitnet om at det tidligere hadde vært inngangsparti for West Stand. Her kan man fortsatt ta seg inn på den gamle banens indre, der det nå altså er et stort leilighetskompleks. Innenfor inngangspartiet kunne jeg se at både West Stand og East Stand har fått sitt indre byttet ut med leiligheter, men det er liten tvil om hva det tidligere har vært. De to kortsidene er imidlertid fullstendig fjernet, og jeg gikk gjennom komplekset ved å spasere langs boligblokka der Clock End (South Stand) tidligere sto. Her kunne jeg gjennom et gjerde kikke inn på grøntarealet som en gang var åsted for Arsenals hjemmekamper. Ute på Avenell Road kunne jeg la meg begeistre over den gamle East Stands flotte fasade, som ser ut som den gjorde da Arsenal fortsatt spilte her. Det var ikke minst også vemodig og trist, og med svært blandede følelser forlot jeg stadionlevningene som en kort stund hadde bragt meg tilbake til en tid da toppfotballen var langt morsommere.
Etter å ha returnert med Piccadilly Line til Kings Cross St. Pancras, blinket jeg meg igjen ut en av Thameslink-togene som går gjennom London på sin vei sørover. 13.54-toget fra St. Pancras passet bra, og etter rett i underkant av tre kvarter kunne jeg spasere ut av East Croydon stasjon. For tredje gang på turen (og også tredje gang på fem dager) hadde jeg valgt meg East Croydon som base, og til alt overmål var det snakk om tre forskjellige hoteller som alle ligger et steinkast fra den nevnte togstasjonen. Denne dagen var det stedets Premier Inn-hotell som skulle være åsted for turens siste hotellovernatting, og jeg fikk raskt sjekket inn før jeg begynte en voldsom krangel med stedets WiFi som ikke syntes å være spesielt villig til å la meg forbli tilkoblet mer enn 10-20 sekunder i strekk mens jeg befant meg inne på hotellrommet.
The Porter & Sorter er en av få puber i nærheten av det viktige jernbaneknutepunktet, og da jeg to dager tidligere hadde vært innom la jeg merke til at de også hadde en tilsynelatende fristende meny. Da jeg begynte å bli litt rastløs valgte jeg derfor å gå dit bort i fire-tiden, men måtte innse at det var rundt en time til matserveringen startet opp igjen. Jeg lot meg derimot ikke skremme, og unnet meg en pint mens jeg ventet. Maten viste seg da også å være verdt ventetiden, og spesielt gjaldt det forretten. Black pudding stack både hørtes og så så godt ut at jeg ble fristet til å inkludere forrett, og jeg har nå fått en ny favoritt! En stabel av black pudding og bacon annenhver gang, med en herlig peppercorn sauce. Jeg ville ha mer! Men jeg måtte i stedet konsentrere meg om hovedretten – Steak & Stilton suet pudding servert med potetmos, grønnsaker og brun saus. Herlig det også! Og med mat innabords kunne jeg gå over til East Croydon stasjon for å sette kursen mot dagens destinasjon, Raynes Park.
Der skulle nemlig Raynes Park Vale ta imot Guildford City til kamp i Combined Counties League Premier Division, og dette var grunnen til at jeg under planleggingen hadde valgt å forlenge turen med en dag. Jeg har en stund fått anbefalt Prince George’s Playing Fields, og har vært litt lysten på en visitt her, så da denne kampen ble omberammet til denne torsdagen ble beslutningen tatt. I den forbindelse hadde jeg kommet i kontakt med Stephen Carpenter, som driver en groundhopper-gruppe på Facebook, og som viste interesse for å treffes der. Det var da delvis også på hans råd at jeg valgte å spise på forhånd da han hevdet at det var nokså uvisst hva (om noe) man ville få servert der. Jeg måtte bytte tog ved Clapham Junction, men turen til Raynes Park tok likevel ikke mer enn en snau halvtime, og fra Raynes Park stasjon var det en 8-10 minutters gåtur rett frem nedover Grand Drive, der innkjørselen var å finne på venstre hånd.
Raynes Park er et boligområde sørvest i London, omtrent 13 kilometer fra metropolens sentrum som gjerne måles fra Charing Cross. Vi befinner oss her i bydelen Merton, og mange vil da umiddelbart forstå at det dreier seg om Wimbledon-området. Raynes Park ligger ganske riktig rett ved Wimbledon, eller mer nøyaktig mellom Wimbledon og New Malden. Raynes Park er som nevnt et boligområde, og innbyggerne jobber stort sett inne i London. Her skal man dessuten ha en av sørvest-Londons høyeste andel av parker og grøntarealer. Fotballklubben Raynes Park Vale så dagens lys i 1995, da de to klubbene Malden Vale og Raynes Park slo seg sammen. Førstnevnte spilte på dette tidspunkt i Isthmian League Division Two, etter å ha spilt seg opp via Surrey Senior League, London Spartan League og Combined Counties League. Av tidligere spillere i denne klubben kan nevnes Jody Morris og Clinton Morrison. Raynes Park befant seg på sin side i Surrey County Premier League. Den nye klubben startet opp i Combined Counties League, der man fortsatt holder stand i den øverste divisjonen.
Jeg var litt usikker på hva jeg hadde i vente, til tross for at jeg selvsagt hadde sett en rekke bilder, for mens noen hadde uttrykt at jeg nok ville bli begeistret over et anlegg som ble beskrevet som wonderfully ramshackle, mente andre at jeg ville bli skuffet og at Prince George’s Playing Fields riktignok var en falleferdig rønne, men ikke av den sjarmerende sorten. Det tydet uansett på at det ikke var noe sjelløst moderne anlegg jeg skulle besøke, og allerede fra den lange oppkjørselen kunne jeg se at det var nokså slitne saker, der selv det ytre gjerdet ut mot veien sto på halv tolv og på flere steder truet med å falle helt sammen. En artig detalj var for øvrig at skiltet som ute på Grand Drive er ment å peke kjørende tilskuere inn oppkjørselen fortsatt bærer navnet til Malden Vale FC – altså en av forgjengerne. Et annet skilt ved begynnelsen av innkjørselen hadde i det minste riktig klubbnavn, men hadde tydeligvis fått smake tidens tann. Med en drøy time til kampstart var det allerede litt aktivitet utenfor, men inngangspartiet var fortsatt stengt slik at det foreløpig ikke gikk an å ta en nøyere kikk innenfor. Derfor inntok jeg i stedet klubbhuset som ligger på utsiden av anlegget, og slo meg ned i baren med en pint Strongbow til £3.
Først en liten halvtime før kampen kom en av personene fra klubbledelsen med kveldens kampprogram. Jeg sikret meg et eksemplar for £1, og faktisk var han tydeligvis utsolgt allerede få minutter senere da han gikk for å betjene inngangspartiet. Med et kvarter til avspark kom Stephen, og vi betalte rimelige £3 for inngang. Dette skjer på den ene kortsiden, der man kommer ut på en seksjon med et par betongtrinn som strekker seg bortover bak målet. En del av denne tribuneseksjonen har tak over hodet i form av en enkel konstruksjon. På langsiden til venstre sett herfra finner man det som må kunne kalles hovedtribunen – en liten og temmelig sliten sittetribune som i likhet med resten av anlegget åpenbart har sett bedre dager. Denne tribuner har benkerader i tre, og er kledd i bølgeblikk. Til en av sidene for denne er det ståplasser med et par betongtrinn, og ellers hard standing. Bortre kortside har kun en bitteliten artig tre-tribune som kun vil gi tak over hodet til en håndfull personer, men vi fikk beskjed om at denne kortsiden nå var sperret av slik at man ikke ville kunne ta seg over dit. På bortre langside er det utelukkende hard standing, og her finner man også laglederbenkene.
Det var duket for oppgjør på nedre halvdel av tabellen i Combined Counties League Premier Division, der et hjemmelag som hadde sett sikre ut var i ferd med å bli dratt inn i nedrykksstriden etter at bunnlagene den siste tiden hadde begynt å plukke en god del poeng. Nå var det noe usikkerhet knyttet til hvor mange som ved sesongslutt vil rykke ned i Division One, men det blir nok maksimalt to da Premier Division denne sesongen har hatt 21 klubber. Raynes Park Vale hadde nok begynt å kikke seg litt over skulderen, der de lå på 17. plass . Bak de fulgte Knaphill ett poeng bak, Hanworth Villa tre poeng bak, Guildford City seks poeng bak, og jumbo Frimley Green åtte poeng bak. Guildford City, som så sent som i fjor spilte i Southern League Division One South & West, har etter fjorårets nedrykk altså umiddelbart slitt i bunnen igjen, men i likhet med kveldens vertskap hadde de en kamp til gode på Hanworth Villa og hele tre kamper til gode på de andre nevnte.
For et hjemmelag som gjerne spiller sine kamper foran beskjedne tilskuertall som typisk ligger mellom 25 og 50, var det allerede før kamp klart at det nok var noen flere her enn vanlig. Med torsdagskamp hadde det også møtt opp flere groundhoppere, og en av disse var nokså skuffet over å få beskjed om at kampprogrammene var utsolgt etter å ha stått som nummer tre i køen da telleapparatene åpnet. Tavla som sto på innsiden, og som man skulle tro vanligvis ble benyttet til å rable ned lagoppstillingene, var ubrukt denne dagen. Derimot fikk jeg notert ned de to lagene ved hjelp av en groundhopper som hadde fått snoke på listene over de to lags utvalgte, og kunne deretter ta oppstilling ved siden av hovedtribunen på den ene langsiden.
Kampen ble sparket i gang noen minutter forsinket, men foregikk allerede fra start i et høyt tempo. Det var imidlertid så som så med kvaliteten og de store sjansene, der mye av spillet foregikk på midtbanen, og presisjonen på den siste pasningen til stadighet syntes å mangle for begge lag. Prince George’s Playing Fields har en ørliten helling, og selv om hjemmelaget spilte «oppover» i første omgang, hadde de et spillemessig overtak. Men Guildford-forsvaret hadde full kontroll på det som kom, og spesielt Tadej Venta var en skikkelig bauta i gjestenes midtforsvar. Det ble stort sett med halvsjanser, og vertene virket farligst uten å få uttelling. Guildford måtte vente til helt på tampen av omgangen, da de fikk tre strake cornere, før de skapte noe som i det hele tatt kunne minne om halvsjanser. Det var målløst halvveis.
Pausen ble tilbragt inne i klubbhuset, der Stephen spanderte en pint. Samtidig fikk vi høre litt om de to lags utfordringer, der hjemmefolket innrømmet å slite med publikumsoppslutningen i utkanten av en verdensmetropol der konkurransen om tilskuerne er stor. De slo også fast at de var fornøyde med tilværelsen i Combined Counties League Premier Division, og at ytterligere klatring i pyramiden ikke er særlig realistisk. Representanter for Guildford-supporterne gjentok på sin side at de sliter i en by der lokale myndigheter synes svært lite interessert i å ha en fotballklubb, og flertallet av de som er fotballinteresserte har vendt interessen mot Londons gigantklubber (i tillegg til storklubber fra andre deler av landet), samtidig med at mange potensielle supportere forsvant til Woking etter at den opprinnelige Guildford City ble lagt ned. Det skjedde i 1974, mens den nystiftede klubben ikke så dagens lys før i 1996.
Til tross for at det nå var Guildford City som spilte «oppover», hadde pausepraten til manager Donovan Chislett kanskje hatt en viss effekt, for det virket umiddelbart friskere fremover. Både Dan Stewart, Jack Collins og Myles Jones hadde muligheter. Guildford hadde sin beste periode i første halvdel av andre omgang, og også Kyianu Pillay og Anthony Baker var frempå før Kristen Campbell vartet opp med et brassespark fra rundt 16-meterstreken, men det ble blokkert nesten inne på streken. Det var nå mot spillets gang da RPV-spiller Jerome Smart sendte i vei et skudd fra bortimot 40 meter, og bortekeeper Liam Beach hadde sitt fulle hyre med å rygge tilbake og få slått ballen over. Halvveis ut i andre omgang kunne bortesupporterne juble da Dan Stewart vendte opp i feltet og fikk kranglet ballen inn bak RPV-keeper Sam Filler. 0-1! Hjemmelaget våknet opp og presset fremover, og både Simon Moore og Connor Turner hadde mulighet til å utligne. Men i sin jakt på utligning etterlot vertene seg etter hvert store rom, og innbytter Ishmael Erskine kunne doblet ledelsen om det ikke hadde vært for en fin redning fra Filler. Det samme var tilfelle da kaptein Rory Cornelius og innbytter Florin Ramizi skapte problemer på tampen, og dermed endte det 0-1.
Tre viktige poeng til gjestene foran 85 tilskuere, noe som for øvrig var sesongbeste på Prince George’s Playing Fields. Mens fornøyde bortefans inntok klubbhuset valgte Stephen å sette kursen hjemover ganske umiddelbart. Undertegnede valgte imidlertid å bli igjen for en kjapp pint og ytterligere litt samtale med noen av de fremmøtte. Guildford-fansen lå fortsatt på nest siste plass, og også Hanworth Villa hadde vunnet sin kamp denne dagen, men nå hadde kveldens bortelag kun to poeng opp til Knaphill, og det med to kamper til gode. De slo fast at det var flere vriene kamper igjen og at de måtte ha flere poeng, men at dette hadde vært en viktig seier i kampen mot nedrykk. De slo også fast at Raynes Park Vale nok var sikre, og samtalen dreiet i stedet over på tittelkampen, der Camberley Town og Molesey utkjempet en durabelig kamp. Meningene var da også delte når mine samtalepartnere skulle utpeke sin favoritt av de to.
Etter å ha tømt glasset var det på tide å igjen returnere til East Croydon. Jeg rakk akkurat 22.13-toget fra Raynes Park, og etter å ha byttet ved Clapham Junction ankom jeg East Croydon drøyt ti minutter før klokka slo elleve. Dermed rakk jeg også siste runde på The Porter & Sorter, der jeg unnet meg et siste glass før jeg trakk meg tilbake til hotellet. Turens siste kamp var historie, og det eneste som nå gjensto var turen ned til Gatwick Airport og hjemreise derfra dagen etter. Det hadde vært en fantastisk tur, selv om jeg et par dager irriterte meg voldsomt over igjen å bli offer for avlysninger. Det var imidlertid snart glemt, og etter det som ble en tur med hele 21 kamper på 17 dager må det da absolutt sies at den ambisiøse turen som helhet til slutt ble en ubetinget suksess.
English ground # 253:
Raynes Park Vale v Guildford City 0-1 (0-0)
Combined Counties League Premier Division
Prince George’s Playing Fields, 9 April 2015
0-1 Dan Stewart (67)
Att: 85
Admission: £3
Programme: £1
Pin badge: n/a
Next game: 28.04.2015: Bamber Bridge v Northwich Victoria
Previous game: 08.04.2015: Chatteris Town v Girton United
