Søndag 17.03.2024: Whitburn v Whitehill Welfare
Etter én fredagskamp og fire kamper på lørdagen skulle nå vårens Scottish Hop avsluttes med søndagskampen Whitburn v Whitehill Welfare. Etter at jeg hadde gjort unna morgenstellet og var klar til å forlate min base ved YOTEL Glasgow, oppdaget jeg at skoene fortsatt var temmelig våte etter dagen før, og til enda større irritasjon fant jeg ut at det ekstra paret med sko jeg hadde tenkt å ta med nok sto igjen i gangen hjemme, så det var bare å ta på seg et par våte sko og komme seg av gårde. På veien opp til Glasgow Queen Street stasjon stakk jeg innom en Sainsburys-sjappe der jeg rasket med meg en frokost i form av smørbrød, og deretter var det bare å ta plass på 09.45-toget. Helgens Scottish Hop hadde begynt med fredagskamp i Armadale, og det var der jeg nok en gang gikk av toget etter tre kvarter.
Mens jeg på fredagen hadde tuslet nordover fra stasjonen innover mot Armadale sentrum, gikk jeg nå ut den sørlige utgangen for å fortsette mot Whitburn med buss. Gangveien fra stasjonen ledet meg til en stor Asda-butikk, og siden jeg fortsatt hadde tjue minutters ventetid på bussen, stakk jeg innom for å kjøpe noe å drikke før jeg tok oppstilling på bussholdeplassen få meter unna. Der kom buss X18 i rute og plukket opp klokken 10.55, og for £3 fikk jeg være med sørover til Whitburn, der jeg fem minutter senere kunne plinge og gå av midt i sentrum omtrent idet klokkene slo elleve. Her var jeg et steinkast fra dagens kamparena, der det skulle være avspark klokken 12.15, og jeg gikk rett dit.
Whitburn er en liten by som ligger omtrent midt mellom Glasgow og Edinburgh. Vi befinner oss her i grevskapet West Lothian; omtrent en halv mil sørvest for Bathgate og rundt en mil vest-sørvest for Livingston. ‘Burn’ er for øvrig et ord som i Skottland og deler av det nordlige England brukes om en bekk eller liten elv. Whitburn var lenge et lite jordbrukssamfunn som i likhet med naboen Armadale ble åsted for kullgruvedrift. Kullgruvene dominerte inntil de ble nedlagt på midten av 1980-årene, og det var først to-tre tiår senere at de store slagghaugene hadde blitt fjernet. I 1960-årene hadde dessuten Whitburn vokst som følge av tilflytting fra et overfylt Glasgow. Den lille byen var i noen tiår også hjemsted for en fabrikk som produserte de kjente buksene til Levi Strauss & Co. I 2020 ble folketallet i Whitburn anslått til å være omkring 11 500.
Det var altså med over en time til avspark at jeg kunne betale meg inn med £8 og slå meg ned i klubbhusets koselige bar. For £2 fikk jeg med meg et eksemplar av dagens 20-siders kampprogram, men før jeg rakk å bla noe særlig i det, traff jeg kjente fjes i form av groundhopper-kompiser som allerede hadde gått til innkjøp av flytende godsaker fra baren. Siden jeg fortsatt følte meg litt groggy etter dagen før, var det ingen grunn til å følge deres eksempel for å bøte litt på formen med en smule selvmedisinering. Mens vi satt der strømmet det stadig på med både banehoppere og lokale, og snart kom også den offisielle Hop-bussen med den største gruppen banehoppere. Det begynte å dra seg mot avspark i arrangementets siste kamp.
Whitburn FC ble i 1930 stiftet under navnet Whitburn Amateurs, men det var i 1934 at de ble med i den skotske Junior-pyramiden og tok navnet Whitburn Junior, og det er stiftelsesåret som benyttes i klubbens logo. I 1966 hadde de spilt seg frem til finalen i den gjeve Scottish Junior Cup, og finalen mot Bonyrigg Rose Athletic endte 1-1, men Whitburn tapte omkampen hele 1-6. I 1995 var de tilbake i finalen igjen, men måtte denne gang gi tapt for Camelon med 0-2. Alle gode ting var tre for ‘The Burnie’, for da de i 2000 var klar for ny finale, skulle de omsider triumfere. Johnstone Burgh var motstander i finalen som endte 2-2 og måtte avgjøres på straffesparkkonkurranse. Den vant altså Whitburn, og de kunne dermed heve det gjeve Scottish Junior Cup-troféet.
Den skotske Junior-pyramiden var inndelt i tre regioner, og disse har opp gjennom årene vært gjenstand for flere omstruktureringer. Whitburn sorterte under East Region, og ved en omstrukturering i 2002 avslo Whitburn å bli vurdert for en plass i dens nye Super League-toppdivisjonen, men var likevel å finne der tre år senere. Da East Region-klubbene i 2017 og 2018 begynte å forlate Junior-fotballen for å ta plass i den ‘ordinære’ pyramiden i form av East of Scotland League, var de igjen avventende, og det var først i 2021 de fulgte etter sammen med noen andre etternølere. De ble plassert i den ligaens nederste divisjon, som de vant på første forsøk, og fulgte forrige sesong opp med en andre strake divisjonstittel ved å vinne Second Division. Det betød opprykk til East of Scotland League First Division, der de nå kjempet om et mulig tredje strake opprykk.
Etter en diskusjon med noen andre banehoppere ved bordet forsøkte vi også å finne ut om Whitburn nå faktisk hadde droppet Junior-suffikset i navnet eller ikke, for også hos klubben selv virket det nå litt vilkårlig om man fortsatt benyttet det eller ikke. Vi kom vel så vidt jeg husker ikke helt til bunns i det, men det dro seg nå uansett mot avspark. På toppen av en noe haltende tabell var det Dunipace som ledet an i jaktet på opprykk til ligaens toppdivisjon, med 47 poeng på sine 21 kamper hittil. Nærmest var St. Andrews som lå åtte poeng bak men hadde tre kamper mindre spilt. Deretter fulgte Camelon på tredje og Newtongrange Star på fjerde, mens Whitburn lå på femte med 36 poeng på sine 19 kamper hittil. Det er tre som skal rett opp, men fjerdeplassen gir kvalifisering, og det var nok disse det sto om i så måte, så Whitburn hadde som nevnt muligheter til nok et opprykk. Whitehill Welfare lå på en niendeplass med 24 poeng på sine 21 kamper hittil.
Whitburn spiller sine hjemmekamper på Central Park, og som navnet tilsier, ligger deres hjemmebane midt i sentrum av den lille byen. Min groundhopper-kompis Luke hadde nevnt at det var et fint og svært så trivelig stadion, og det viste seg å stemme. Anlegget ble entret via et lite smug, og man kommer inn på den ene langsiden, der man også har klubbhuset. På denne langsiden har nå fått på plass man en liten sittetribune av den moderne, prefabrikerte varianten. På den andre langsiden har et større og flott parti med overbygd terracing som strekker seg mesteparten av banens lengde. Rundt banen ellers kan man stå på gressbanker av typen det engelske FA har lagt for hat men som har vært utbredt i den skotske Junior-fotballen.
Whitehill Welfare gikk kampens første sjanse, men Cameron Dawson klarte ikke å overliste hjemmekeeper Sean Brown, og i stedet var det hjemmelaget Whitburn som tok grep om kampen. I det 13. minutt var de nære på da Sammy Watson traff tverrliggeren. To minutter senere hadde de et hjørnespark som ble headet i mål av Darren Liddell, men gleden og jubelen ble kortvarig da målet ble annullert. Deretter fulgte en periode med ‘midtbanekrig’ uten at noen av lagene klarte å skape stort på det stadig vanskeligere underlaget. Hjemmelagets Dawson snappet med ti minutter til pause opp et svakt tilbakespill, men avslutningen hans ble blokkert. På overtid av første omgang var Whitburn da også nære på igjen, men skuddet fra Darren Liddell sneiet stolpen. 540 tilskuere, som for øvrig var arrangementets høyeste tilskuertall, kunne dermed konstatere at det fortsatt var målløst til pause.
Det var Whitburn som fortsatt virket farligst da vi startet opp igjen, og i andre omgangs første minutt fikk de en god mulighet, men innlegget fra Liddell var akkurat ikke presist nok for en Ross Crawford som lurte i feltet. Drøyt ti minutter ut i omgangen fyrte Liddell av børsa, og bortekeeperen klarte ikke å holde det harde skuddet som gikk under ham og traff stolpen. Whitburn fortsatte å skape sjanser, og Darren Liddell var involvert i mye av det som skjedde offensivt. I omgangens tjuende minutt skulle han endelig få uttelling. Bortelaget fikk ikke klarert skikkelig, og fra drøyt ti meter hamret Liddell ballen i nota. 1-0, og en fortjent ledelse til vertene. Noen minutter senere var det gjestene og Cameron Dawson sin tur til å treffe stolpen. Whitburn virket etter dette å ha nokså god kontroll, men et par minutter før slutt tok Jack Henderson frispark ute ved det ene hjørnet, og ballen landet oppå tverrliggeren. Nærmere kom ikke bortelaget, og dermed endte det med hjemmeseier 1-0.
Det var selvsagt hjemmefolket fornøyd med, etter en helg der flere av lagene foran på tabellen dessuten hadde gått på poengtap. Etter seks kamper hadde det nå blitt satt strek for helgens Scottish Hop, og det hadde vært et finfint arrangement. Sammen med Luke, Vinny og noen andre banehoppere ble jeg igjen en stund i klubbens bar, der vi også ble oppfordret til å forsyne oss av fatene med smørbrød og andre godsaker. Kort fortalt ble jeg værende der en stund før vi gikk for å sjekke en av byens puber og forflyttet oss til Cross Tavern. Selv gikk jeg etter hvert videre til Olde Market Inn og The Double Five, før jeg busset tilbake til Armadale. Jeg valgte å bli med helt opp til Armadale sentrum og stakk innom The Regal før jeg returnerte til stasjonen og toget tilbake til Glasgow, der kvelden ble avsluttet på Rangers-puben Oswald’s. Nå ventet en fotballfri mandag, før turen skulle avsluttes med en dobbel på tirsdagen.
Scottish ground # 73:
Whitburn v Whitehill Welfare 1-0 (0-0)
East of Scotland League First Division
Central Park, 17 March 2024
1-0 Darren Liddell (65)
Att: 540
Admission: £8
Programme: £2
Next game: 19.03.2024: Livingston reserves v Queen’s Park reserves
Previous game: 16.03.2024: Sauchie Juniors v Hill of Beath Hawthorn
This trip on a map
