Sunderland v Leeds United 19.08.2017

 

Lørdag 19.08.2017: Sunderland v Leeds United

Det er ingen tvil om at ‘hovedretten’ for meg denne lørdagen var kampen hos Percy Main Amateurs, og jeg hadde egentlig allerede bestemt meg for å dra dit denne lørdagen da jeg under planleggingen av turen etter hvert merket meg at Sunderland v Leeds United hadde blitt TV-kamp med sent avspark, og at det kunne la seg gjøre å kombinere de to slik at Sunderland-kampen kunne bli en bonus og Stadium of Light kunne besøkes på et tidspunkt da det uansett ikke var særlig annet på menyen. Min snedige plan for å ta meg hurtigere ned til Stadium of Light gikk altså ut på å ta taxi fra Percy Main via Tyne-tunnelen, og etter omsider å ha fått sjåføren til å oppdage hvor Brockley Whins er, klarte jeg vitterlig å komme meg på et tidligere tog fra metro-stasjonen der, etter å ha sluppet omveien via sentrale Newcastle. Jeg fikk så vidt presset meg inn på den allerede stappfulle metroen, og sto som sild i tønne omringet av Leeds-fans og politi til vi ankom stasjonen Stadium of Light. Siden det virket som om metroen ville bli holdt igjen en stund der, hoppet jeg av i stedet for å bli med ytterligere en stasjon til St. Peters.

Det skulle vel i utgangspunktet være unødvendig å fortelle at Sunderland ligger nordøst i England, drøyt halvannen mil sørøst for Newcastle. Byen var på et tidspunkt blant verdens største hva gjelder skipsbygging, men det siste verftet stengte i 1988. I flere hundre år hadde byen også kullgruvedrift som en viktig næringsvei, men den siste gruven i området stengte i 1994. Også den kommersielle glassindustrien man har drevet med her er nå borte. I stedet er det nå i stor grad nye servicenæringer som har tatt over. Innbyggerne i Sunderland kalles som kjent gjerne mackems, og selve byen har snaut 185 000 av dem. Da jeg vurderte min snedige reiserute ned fra Percy Main, rådførte jeg meg blant med Newcastle United- og Gateshead-supporter Shaun Smith, som ikke overraskende mente at jeg måtte kunne finne bedre ting å gjøre ved å holde meg i Newcastle-traktene heller enn å dra ned til Sunderland. Motsetningene mellom Newcastle og Sunderland kan spores helt tilbake til den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, da de såkalte roundheads sto sterkt i Sunderland i motsetning til rojalistene i Newcastle, og oppgjørene mellom Newcastle United og Sunderland er jo fortsatt blant de heftigste og mest prestisjefylte derbies i England.

Kanskje Sunderland skal få noen ekstrapoeng fra denne kanten, da de i motsetning til Newcastle tross alt stemte for Brexit, men det er en helt annen sak. Uansett trasket jeg nå fra metrostasjonen sammen med en horde av Leeds-supportere som ble holdt under oppsyn av en mengde politifolk. Det hindret ikke at det flere ganger på den korte turen brøt ut slagsmål mellom Leeds-fans og hjemmefans langs den ikke spesielt lange ruta, og det var i ferd med å utarte ytterligere idet jeg svingte ned mot billettkontoret og overlot dem til å slå hverandre helseløse der oppe på veien. Min Leeds-kompis Steve hadde fortalt at det tidvis har vært et anstrengt forhold mellom de to, og kanskje var det dette som nå fikk utløp. Jeg fikk uansett snart kjøpt meg en billett til £25, og før jeg entret arenaen, fant jeg også en programselger som ga meg et eksemplar av dagens program i bytte mot £3. En svipptur innom klubbsjappa fikk vente til etter kamp.

De som begynner å bli såpass godt voksne at de husker tilbake til en tid da engelsk toppfotball var langt morsommere og og fortsatt hadde massevis av sjarm,, vil kanskje smilende (om man da ikke er Leeds-supporter) minnes bildene av Sunderland-manager Bob Stoke som løpet jublende over Wembley-matta i sin karakteristiske Trilby-hatt etter den sensasjonelle FA Cup-triumfen over Leeds United i 1973. Dette er fortsatt den siste store tittel Sunderland har sikret seg, men tilbake i de riktig gamle dager var det langt mer sølvtøy som havnet der oppe i nordøst. Klubben ble i 1879 stiftet under navnet Sunderland & District Teachers, og var som navnet sier faktisk en klubb for lokale lærere. Man åpnet dog raskt for også andre, og et meget slagkraftig lag ble etter hvert bygget opp – ikke minst takket være import av skotske spillere. Navnet hadde for lengst blitt forkortet til Sunderland AFC da de sommeren 1890 ble valgt inn i Football League på bekostning av Stoke City.

Ligaens grunnlegger William McGregor kalte laget «The Team of All Talents» etter at de hadde beseiret hans Aston Villa 7-2, og allerede i sin andre sesong i Football League sikret Sunderland seg sin første ligatittel våren 1891 – en tittel de forsvarte sesongen etter. Nye ligatitler fulgte i 1895, 1902 og 1913, og Sunderland var fortsatt et godt lag da man startet opp igjen etter første verdenskrig, men måtte vente til 1936 før de vant sin sjette ligatittel. Faktisk er dette siste gang et lag i stripete drakter har vunnet den engelske ligaen! Året etter vant klubben sin første FA Cup med finaleseier 3-1 over Preston North End. Etter andre verdenskrig var ikke Sunderland like sterke, og en imponerende periode på 68 år i toppdivisjonen endte med nedrykk i 1958.

Siden den gang har de rykket opp og ned mellom de to øverste divisjonene et utall ganger, men det var som andredivisjonslag at de i 1973 spilte seg frem til finalen i FA Cupen. Motstander Leeds United var Englands sannsynligvis beste lag på den tiden, og de fleste eksperter var overbevist om at dette ville bli ren plankekjøring. Men med 100 000 på tribunene sendte Ian Porterfield andredivisjonslaget i føringen, og da Sunderland-keeper Jimmy Montgomery i andre omgang leverte en vanvittig dobbelt-redning verden kanskje aldri har sett maken til, seiret etter hvert David over Goliat. Etter dette har det vært få titler å feire, og det nærmeste man har vært er to tapte finaler – 0-1 for Norwich City i ligacupen i 1985, og deretter 0-1 for Liverpool i FA Cupfinalen i 1992. Den ene sesongen man tilbragte på nivå tre i 1987/88 står som klubbens sportslige bunnivå, men de tok seg tilbake til toppdivisjonen igjen, og har i perioder fortsatt sin heistilværelse; senest med nedrykk fra Premier League i våres.

Jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på Sunderlands gamle hjemmebane Roker Park, men da den hersens Taylor-rapporten etter Hillsborough-tragedien ble lagt frem i 1990, vurderte Sunderland-styret snart å bygge nytt stadion snarere enn å forsøke en vanskelig ombygging. Dermed ble Stadium of Light bygget, og etter 99 år på Roker Park kunne de i 1997 flytte inn på det som da høstet mange lovord som et storslått stadion. Man kan ikke benekte at det er storslagent og funksjonelt sett et flott, moderne stadion som garantert tjener klubben bedre i disse dager enn hva Roker Park ville gjort, men likevel blir det for min del litt kjedelig og karakterløst, og igjen er det denne følelsen at man like gjerne kunne befunnet seg hos Southampton, Middlesbrough, Derby County, Coventry City etc – i hvert fall om det ikke hadde vært for fargen og påskriften i setene og det faktum at Stadium of Light er en del større enn de andre nevnte. Min personlige favoritt-detalj ved anlegget befinner seg på utsiden, og det er den artige statuen av Bob Stokoe.

Tribunene har navn etter kompassretningene, og jeg hadde sikret meg plass på kortsiden South Stand. Bak motsatt mål har North Stand sammen med langsiden West Stand en etasje mer enn de to øvrige, og er dermed noe høyere. Jeg hadde åpenbart blingset voldsomt da jeg med ti minutter til avspark tok meg innenfor og befant meg på West Stand, men heldigvis kunne jeg uhindret ta meg rundt på «gangveien» slik at jeg kom meg over på South Stand, der jeg faktisk hadde plass. Derfra kunne jeg speide over på Leeds-supporterne som befant seg på en fullpakket øvre del av North Stand, og min Leeds-kompis Steve, som med nød og neppe hadde klart å sikre seg en borte-billett, var et eller annet sted der oppe sammen med noen kompiser. Det hadde visst vært voldsomt rift om de 2 900 bortebillettene, og Sunderland skal ifølge Steve ha avvist å gi de flere billetter. Det er litt snodig all den tid fremmøtet denne dagen var skuffende svakt etter forholdene, for etter hvert skulle det vise seg at det offisielle tilskuertallet var 31 237 i et stadion med kapasitet på 49 000 – og da ser jeg slett ikke bort fra at man også har talt med noen sesongkortinnehavere som kanskje hadde bestemt seg for heller å se kampen for TV, for det var meget glissent mange steder.

De som hadde møtt opp og befant seg i den harde kjerne av hjemmesupportere på South Stand gjorde i hvert fall sitt ytterste for å skape stemning, og snart var det klart for avspark i en kamp mellom to lag som begge sto med 5 poeng etter tre serierunder. En ekstra spiss på kampen var det kanskje også at Sunderland nå ble ledet av den tidligere Leeds-manageren Simon Grayson, og det var hans nye klubb som startet best. Lewis Grabban var akkurat litt for sent frempå for å kunne styre et innlegg i mål, og James Vaughan hadde deretter flott skuddlege til å sende The Black Cats i føringen om det ikke hadde vært for en oppofrende blokkering fra Pontus Jansson som kastet seg foran skuddet som virket ha retning mot mål. Snaut tjue minutter var spilt da hele stadionet nok trodde at Lewis Grabban skulle score.

Han fikk en fin pasning, dro av en mann og plasserte ballen forbi Leeds-keeper Felix Wiedwald, men Leeds-forsvarer Liam Cooper hadde kommet seg tilbake på streken og fikk nok av kraniet på ballen til å heade den i tverrliggeren og ut i Leeds-keeperens trygge favn. Det var kanskje et lite vendepunkt, for Sunderland hadde dominert frem til det, men kun et minutts tid senere lå ballen i hjemmelagets nett. Lamine Kone hang overhodet ikke med da Ezgjan Alioski spilte gjennom Samuel Sáiz som plasserte ballen forbi hjemmekeeper Jason Steele. 0-1 totalt mot spillets gang, men nå endret kampen karakter, for Sunderland hadde hatt sin beste periode, mens Leeds nå virket skumlere når de kom fremover. Lee Cattermole fikk likevel testet Leeds-keeperen med et langskudd før lagene gikk i garderoben med 0-1 på resultattavla.

Andre omgang fortsatt der den første hadde sluttet; med et plutselig tannløst Sunderland som var totalt ugjenkjennelige sammenlignet med kampens første tjue minutter, og et Leeds som virket å stadig spille på seg mer selvtillit. Alioski hadde en kanon av et frispark som gikk rett på Sunderland-keeperen som gikk bokset unna. Med et kvarters tid igjen ble Sunderland kontret i senk, og et hardt innlegg fra målscorer Sáiz virket litt for hardt og høyt, men Stuart Dallas kom seg på et eller annet vis over ballen og fikk headet inn 0-2 fra bakre stolpe. Det var liten tvil om at dette var game over, for det virket nå ikke som om Sunderland ville klare å score om de så spilte hele kvelden. Det hadde de da heller ikke klart da dommeren blåste av, selv om Billy Jones når sant skal sies var nære på da han avsluttet i nettveggen helt på tampen. Dermed 0-2, og jeg forlot Stadium of Light med en følelse av at dette kanskje kan være Leeds United sin sesong.

Etter kampslutt gikk jeg rundt til klubbsjappa som ganske riktig fortsatt holdt åpent, og der fikk jeg sikret meg en pin til min samling. Etter Sunderlands hjemmekamper opererer metroen med et system der det kun er nordgående tog mot Newcastle som stopper ved stasjonen Stadium of Light, og kun sørgående tog som stopper ved St. Peters. Det var uansett såpass folksomt med lange køer at jeg bestemte meg for å i stedet spasere over broen Wearmouth Bridge inn til Sunderland sentrum. Jeg hadde nemlig ikke spist siden frokost, og nå var jeg skrubbsulten, så da jeg kom over på sørsiden av elven Wear, satt jeg kursen mot Wetherspoons-puben The William Jameson, der jeg visste at jeg i hvert fall ville få servert et måltid. Dessverre ble den tilhørende pinten servert i plastglass, men slikt får man vel tåle.

Etter å ha fått litt mat i skrotten, gikk jeg den korte veien til Sunderland jernbanestasjon for å ta toget opp til Newcastle. Jeg rakk akkurat 20.39-toget som brukte 25 minutter på ferden, og jeg unnet meg en pint på The Centurion mens jeg ventet på neste buss som skulle frakte meg tilbake til min base ved Royal Hotel i Dunston. Der var det liv i lokalene, og tydeligvis en stor privat fest i et av rommene, og før jeg trakk meg tilbake lot jeg meg friste til å ta en siste pint eller to mens jeg kikket litt nøyere i dagens kampprogrammer. Det hadde vært en begivenhetsrik dag der høydepunktet var besøket hos Percy Main Amateurs, og jeg var på langt nær ferdig med hverken nordøst eller Newcastle-området for denne turen, selv om ferden dagen etter ville bringe meg litt sørover igjen for en stakket stund.

 

 

English ground # 429:
Sunderland v Leeds United 0-2 (0-1)
Championship
Stadium of Light, 19 August 2017
0-1 Samuel Sáiz (21)
0-2 Stuart Dallas (76)
Att: 31 237
Admission: £25
Programme: £3
Pin badge: £2,49

 

Next game: 20.08.2017: Quorn v AFC Mansfield
Previous game: 19.08.2017: Percy Main Amateurs v Quorn

 

More pics

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg