Mandag 06.04.2015: Arundel v Chichester City
Uthvilt og klar for to nye kamper denne dagen forlot jeg Travelodge-hotellet og nøyde meg med å stikke hodet innom en butikk for å kjøpe frokost i form av smørbrød og juice før jeg tok plass på 08.18-toget fra East Croydon som skulle ta meg sørover til dagens første destinasjon. Det vil si turen gikk først sørover til Crawley, der toget dreide sørvestover, og etter omtrent en time og et kvarter kunne jeg stige av i Arundel. Jeg burde kanskje ikke vært direkte overrasket, for jeg visste at de også skulle dit, men på perrongen traff jeg på et norsk radarpar i form av Kjell og hans datter Jenny, som hadde kommet med samme tog.
De hadde sammen med et par andre familiemedlemmer noen dagers ferie med en kombinasjon av fotball, shopping og utflukter til fots og med sykkel. Jeg traff også på disse egersunderne tidligere i sesongen, da jeg i oktober så Hyde v Chorley, og jeg har holdt kontakten med Kjell slik at jeg var godt klar over at også han hadde blinket seg ut Arundels idyliske Mill Road som åsted for dagens første kamp denne mandags formiddagen. Og snart spaserte vi fra togstasjonen og inn mot Arundel sentrum, etter at jeg først hadde stukket hodet inn i taxi-bua ved siden av stasjonens inngang for å forhåndsbestille taxi tilbake fra Mill Road etter kamp.
Arundel er en liten markedsby sør i grevskapet West Sussex, i South Downs-området. Den koselige lille byen har et innbyggertall på rundt 3 500, og ligger snaut 8 norske mil sør-sørvest for London, snaut tre mil vest-nordvest for Brighton, og rundt halvannen mil øst for grevskapets administrasjonsby Chichester, og det var for øvrig nettopp Chichester City som denne dagen skulle gjestene Arundel FC. Byen ligger ved elven Arun, og nokså spesielt er det byen som her har gitt navn til elven (som tidligere het Tarrant) og ikke omvendt. Arundel er ikke minst kjent for sin fantastiske normanner-borg fra 1067. Denne ble ødelagt i den engelske borgerkrigen, men senere restaurert på 1700- og 1800-tallet.
Der vi kom gående inn i sentrum var det enkelt å se at byen også ellers har en rekke verneverdige hus med flott arkitektur, og det er heldigvis strenge regler for alt som skal bygges i sentrum av denne byen. Det var fortsatt over en time og et kvarter til avspark klokka 11.00, så Kjell og Jenny bestemte seg for å først gå rundt i sentrum og kikke litt. Det skulle jeg gjerne også gjort, men jeg gadd rett og slett ikke å slepe rundt på en stor og tung bag pakket for en nesten tre uker lang reise. Derfor nøyde jeg meg med å stikke snuta innom en sjappe for å kjøpe postkort fra den pittoreske byen som jeg tenkte å sende til min kjære mor. Deretter dreide jeg inn på Mill Road, og så snart fotballklubbens stadion med samme navn dukke opp på min høyre side omtrent samtidig med at jeg fikk det voldsomme inngangspartiet til den fantastiske borgen på venstre hånd.
Med en drøy time til kampstart kunne jeg avlevere mine £5 for inngang, men den eldre karen som betjente inngangspartiet måtte beklage at det ikke hadde blitt trykket noe ordentlig program denne dagen. Både formannen, den program-ansvarlige og en rekke andre medlemmer av styret hadde nemlig tydeligvis avsluttet sesongen vel tidlig for å dra på ferie til Florida. Han rakte meg imidlertid et tynt hefte som i realiteten var et A4-ark brettet i to, og som tydeligvis ble delt ut gratis til tilskuerne denne dagen. Jeg har da når sant skal sies besøkt klubber som har utgitt noe lignende og kalt det et kampprogram og også tatt seg betalt for det, så de skal i det minste ha litt ros for at de i det hele tatt trykket opp noe som helst dersom det nå nærmest var slik at mann og mus var fraværende.
Nå hadde vel uansett heller ikke Arundel spesielt mye å spille for. Med fire kamper igjen av sesongen lå de nå midt på tabellen i Sussex County League Division One, som nummer ni av tjue lag. Dette er en av ligaene som fortsatt bruker logiske navn på sine divisjoner, slik at Division One er dens øverste nivå, og altså step 5 i non-league pyramiden. Klubben, som ble stiftet i 1889, har spilt i denne ligaen helt siden 1949, etter tidligere spill i West Sussex League. Sussex County League er siden den gang vunnet tre ganger, senest i 1986/87-sesongen (i tillegg til to strake titler på slutten av 1950-årene), men klubben virker å trives godt der og har få eller ingen ambisjoner om å ta seg videre oppover i pyramiden. Dette ble da også bekreftet av karen som betjente inngangspartiet, og senere også en kar jeg snakket med inne i klubbhuset, og som åpenbart tilhørte klubbledelsen.
Dagens gjester har faktisk en til dels ganske lik historie, og etter å ha blitt stiftet i 1873 som Chichester FC, var klubben med å starte opp Sussex County League i 1920. Der har de under flere navn spilt all sin ligafotball siden. I 1948 tok de navnet Chichester City, og var spesielt i 1960-årene en dominerende kraft da de vant ligaen tre ganger dette tiåret, i tillegg til tre andreplasser. Nye ligatitler ble hanket inn i 1973 og 1980 før man tilbragte store deler av 1990-årene i Division Two. Klubben slet både sportslig og med å tiltrekke seg publikum, og i 2000 slo de seg sammen med Portfield og skiftet navn til Chichester City United. Fire år senere ble den sjette og foreløpig siste ligatittelen vunnet, og i 2009 byttet de tilbake til dagens navn. De befant seg før dagens kamp fem plasser og åtte poeng bak sitt vertskap for dagen, men om Arundel hadde håp om å kunne klatre en plass eller to så var vel det også tilfelle for Chichester, som med seier kunne hoppe to-tre plasser på tabellen denne dagen dersom andre resultater gikk deres vei.
Også i de to klubbenes formutvikling og resultater den siste tiden var det likheter å finne. Arundel var nå ubeseiret på de siste fire (2-2-0), men hadde to tap på de tre kampene før det igjen. Gjestene på sin side var nå ubeseiret på tre kamper (2-1-0), men hadde før det gått på tre strake tap (og 0-1-4 for den saks skyld). Dermed var det kanskje duket for en jevn batalje på pittoreske Mill Road, der jeg umiddelbart likte meg – og det skal godt gjøres å ikke trives her. Jeg ivret etter en runde rundt banen, men gikk først for å slenge fra meg bagen i klubbhuset, der det foreløpig kun var en kar som ga klarsignal til at jeg selvsagt kunne sette den fra meg i et hjørne. Han beklaget igjen mangelen på skikkelig kampprogram da han etter hvert forsto at han hadde besøk langveis fra, men gikk inn på kontoret for å rote frem noen gamle programmer fra tidligere i sesongen som han forærte meg før jeg betalte £3,50 for en pint Thatchers Gold som jeg tok med meg på en runde rundt flotte Mill Road.
For flott er det virkelig her, med en usedvanlig koselig bane med en idyllisk beliggenhet og storslåtte omgivelser. Inngangspartiet er på nærmeste kortside, der en liten gangvei leder fra parkeringsplassen på utsiden. På denne kortsiden, på høyre hånd når man kommer inn, ligger klubbhuset med sin koselige bar. På motsatt flanke av kortsiden ligger bygget der man finner blant annet garderobene. Ellers består tilskuerfasilitetene både her og på motsatt kortside utelukkende av såkalt hard standing. Jeg gikk med klokka, og tok meg derfor først over på langsiden til venstre for meg, der jeg passerte det lille bygget i tre som fungerer som klubbens tea bar, og fikk snart foran meg anleggets hovedtribune.
Dette er en fjong liten sittetribune i mur som står midt på langsiden, og som med hvit skrift har påmalt klubbnavnet i «panna» på det grønne taket. På begge sider av denne er det igjen hard standing. Det er det også på store deler av motsatt langside, der man også finner laglederbenkene, men på den nederste delen nærmest klubbhuset har man også en liten ståtribune med noen betongtrinn og tak over hodet. Der på den bortre langsiden ble jeg rett og slett bare stående en stund, nesten nede ved hjørnet mot bortre kortside, mens jeg beundret den fantastiske utsikten med den storslagne Arundel Castle som tårnet over i bakgrunnen bak hovedtribunen og sørget for et usedvanlig pittoresk bakteppe.
Det skal godt gjøres å finne en fotballbane i flottere omgivelser, og muligens overgikk omgivelsene til og med også det man finner hos Richmond Town. Jeg ble rent våryr der jeg sto, og sannelig hadde vi ikke vært heldig med været også. Selv om klokka altså ennå ikke hadde slått 11, følte jeg derfor ikke at jeg hadde grunn til å ha dårlig samvittighet der jeg sto i solskinnet og koste meg med min pint med cider. Selv uten Arundel Castle i bakgrunnen ville Mill Road vært et svært idyllisk anlegg, men den bidrar med sin rolle som bakteppe til at det blir nærmest fullkomment. Akkurat nå var livet rett og slett bare herlig.
Tilbake på kortsiden ved inngangspartiet så jeg snart at duoen fra Egersund kom til etter sin lille runde i sentrum, og også de satt selvsagt pris på idyllen ved Mill Road og dets omgivelser. Jeg vil tippe at det var langt mer sjarmerende enn ved Brighton & Hove Albions hjemmebane som jeg fortsatt velger å kalle Falmer Stadium, der Kjell hadde vært på fredagen, før han besøkte flotte Hayes Lane i Bromley på lørdagen. For Jenny var det kanskje litt mer kjedelig her etter hvert, da det ikke var så mye liv som det nok var på kampen i (eller rettere sagt utenfor) Brighton, men heldigvis fant hun en ball og sparke på samtidig som deler av ståtribunen her tydeligvis også kunne brukes som turn-apparat. Etter at jeg hadde fått hentet meg en ny pint med Thatchers Gold, kunne vi snart se dagens West Sussex-derby sparkes i gang.
Vi hadde selvsagt tatt oppstilling på bortre langside slik at vi kunne se kampen med hovedtribunen og den flotte borgen i bakgrunnen. Men hva skal man egentlig si om denne kampen? Det syntes i hvert fall ganske tydelig at det ikke sto så mye på spill, for det var hovedsakelig nokså slappe saker, og det meste av spillet foregikk alle andre steder enn foran målene. Jeg lurte på om det var flere enn hjemmelagets styremedlemmer som hadde tatt tidlig ferie, for det virket rett og slett som om også flere av spillerne var i feriemodus. De to lags forsvar hadde tilsynelatende full kontroll, men nå ble de da såvidt jeg husker heller ikke satt på alvorlige prøver i løpet av første omgang. Dermed 0-0 til pause etter en usedvanlig tam forestilling.
Det la imidlertid ingen demper på humøret, og jeg unnet meg nok et påfyll fra baren før jeg fikk høre Kjells interessante teori rundt kampen han hadde sett i Bromley – nemlig toppoppgjøret Bromley v Boreham Wood i Conference South (som for øvrig ble vunnet av hjemmelaget). Det blir jo stadig diskutert nivåforskjellen mellom de forskjellige engelske ligaer og divisjoner sammenlignet med Norge, og det er en vanskelig vurdering. Men når en person som jeg har inntrykk av at er en slags primus motor i et norsk 2. divisjonslag (Egersund) har en teori om at et lag som Bromley holdt et nivå som han mistenkte var på høyde med klubber i nedre del av selveste Tippeligaen – ja, da er det interessant.
Det forsterker også det inntrykket jeg selv har hatt av at mange av klubbene på step 2 uten problemer ville ha kunne hevdet seg godt i norsk 1. divisjon. Faktisk tror jeg de fleste klubber i norsk 1. divisjon ville fått problemer med slitasje mot slutten av en så lang sesong som det mange engelske klubber har. Nå var dagens kamp ingen god målestokk på noe som helst, og nivåforskjellen på de forskjellige step 5-ligaene er jo velkjent, men vi ble vel til slutt sånn delvis enige om at det vi så utpå matta på Mill Road tross alt nok var sammenlignbart med nedre halvdel av 2. divisjon eller toppen av 3. divisjon her hjemme. I Norge utgjør jo nivåforskjellen mellom de forskjellige ligaer en svært bratt kurve, mens den i England er betraktelig slakere med stort sett langt mindre forskjeller mellom de forskjellige nivåer.
Diskusjonen ellers gikk rundt non-league relaterte temaer, om våre respektive turer, og andre forventede temaer. Men etter nettopp å ha avsluttet NCELs Easter Hop og lekt litt en stund med tanken om en groundhop i Norge, var det interessant å høre at Kjell også hadde tenkt i disse baner. Det kunne blitt en artig sak. Vel, andre omgang startet snart igjen, men det var ingen tegn til mer action før en Arundel-spiller (mon tro om det ikke var spiss og kaptein Scott Tipper) avsluttet i stolpen. Og etter en ny dødperiode var det gjestende Chichester City som var frempå (ved Lewis Edwards muligens?) med en avslutning som sneiet stolpen. Og deretter ble det igjen tamt og sjansefattig.
På langsiden der vi sto renner det en liten bekk sildrende forbi, få meter fra banen. Litt lenger bort var det laget en provisorisk liten overgang i form av en tjukk planke som man kunne balansere over bekken på. Kampens høydepunkt – i hvert fall for Jenny – var imidlertid da ballen havnet nede i selve bekken, og man måtte frem med et merkelig instrument for å få fisket den opp. Jeg har tidligere sett en og annen avart av en håv brukt til lignende formål; for eksempel den man i Yaxley bruker til å plukke baller ned fra den store hekken de har rundt store deler av banen der. Denne Arundel-varianten var temmelig lik, men hadde tydeligvis et annet bruksområde. Only in Non-league…
Den tamme forestillingen endte ikke overraskende 0-0, og Kjell og Jenny fartet av gårde for å rekke toget til Portsmouth, der de skulle se det såkalte ‘dockyard derby’ mellom Portsmouth og Plymouth Argyle. Kjell skulle vel dessuten videre til en tredje kamp på kvelden, i form av Crystal Palace v Manchester City. Selv skulle jeg videre til Havant, men valgte å ta det mer med ro og nøyde meg med å rekke 13.29-toget. Jeg gikk etter hvert for å hente bagen, og kunne konstatere at den koselige fyren i baren hadde funnet frem ytterligere noen suvenirer til meg som han hadde lagt oppå bagen min. Da jeg spurte ham om tilskuertallet anslo han det til 52 (det kan nok stemme bra), men opplyste at de ikke hadde registrert noe offisielt tilskuertall. Den eldre karen som hadde betjent inngangspartiet mente imidlertid da jeg spurte ham på vei ut at det hadde vært et sted mellom 150 og 200. Bra de var enige…men jeg tror nok at sistnevnte må ha hatt på briller som gjorde at han så dobbelt eller tredobbelt.
Klokka ti over ett sto taxien som avtalt ute på parkeringsplassen på utsiden, og få minutter senere kunne jeg £3,50 fattigere takke den hyggelige sjåføren for skyss og ta oppstilling på riktig perrong. Arundel hadde vært et usedvanlig trivelig – og ikke minst idyllisk – bekjentskap, men nå var det på tide å forlate den koselige lille byen og i stedet sette kursen mot Hampshire og Havant, der dagens andre kamp skulle finne sted. Men jeg kommer gjerne tilbake til Arundel ved en senere anledning.
English ground # 249:
Arundel v Chichester City 0-0
Sussex County League Division One
Mill Road, 6 April 2015
Att: 52 (estimate)
Admission: £5
Programme: None (free leaflet)
Pin badge: n/a
Next game: 06.04.2015: Havant & Waterlooville v Bath City
Previous game: 04.04.2015: Penistone Church v Pontefract Collieries
