Dag 8: Lørdag 29.09.2012: Marlow – Slimbridge
Jeg skulle gjerne dratt meg litt lenger, men jeg hadde et tog å rekke. Og etter en dusj var jeg våken og klar for frokost. Jeg hadde avtalt å møte den norske Ipswich-supporteren til frokost klokka 8, og vi ble enige om å bestille taxi til halv ni. Jeg skulle nemlig med 09.00 toget til Reading, mens han skulle ha toget til Sheffield 12 minutter senere for å bytte mot Barnsley. Det var tydelig at fredagens kamp hadde tiltrukket seg flere fotball-reisende fra Norge, for i tillegg til en gruppe nordmenn observert bak oss på tribunen kvelden før, ble det nå snakket norsk også på nabobordet mens frokosten ble intatt. Det ble akkurat tid til en røyk før taxikusken svingte rundt hjørnet, og etter en kort prat på stasjonen skilte vi lag og gikk til hver vår perrong.
Litt over halv elleve hoppet jeg igjen av toget i Reading, og gikk den korte veien for å sjekke inn på Ibis hotellet på Friar Street. Etter litt telefonisk kontakt med noen av Reading-gutta, møtte jeg en kompis utenfor Coral’s betting-sjappe et steinkast unna, før vi gikk de fem minuttene til puben Queens Arms. Der hadde en god gjeng allerede begynt å samle seg, mens mange flere var på vei. Det var mange gamle venner og kjente å hilse på og snakke med, og praten gikk om løst og fast med godt drikke og i godt selskap. De fleste skulle på Readings hjemmekamp mot Newcastle United, bortsett fra noen få utestengte og et par som hadde andre planer. For min egen del sto det intet Premier League oppgjør på menyen, men snarere en utflukt til Marlow. Ved planlegging viste det seg at det innebar togbytte i Maidenhead, men jeg ble meget overrasket over at toget derfra den korte veien til Marlow tok bortimot halvtimen! Min Reading-kompis Nick, som bor i Marlow og jobber i Maidenhead, mente en taxi ikke ville koste noe mer enn £10, så jeg vurderte derfor et litt senere tog fra Reading til Maidenhead for å få litt ekstra tid på puben med gutta i Reading. Men tiden flyr i godt selskap, og plutselig fant jeg ut at jeg begynte å få dårlig tid. Etter noen få minutters rask gange til Reading stasjon fikk jeg hoppet på et perfekt timet tog med Maidenhead som neste stopp. Den asiatiske drosjekusken som skulle kjøre meg til Marlow forsto tydeligvis knapt engelsk, men snart var vi på vei til Marlow. Det er uvisst om han tok en omvei for å lure meg, men etter en lengre tur enn forventet kjørte vi etter et kvarters tid inn i Marlow. Der presterte han å stoppe ved en offentlig fotballbane uten noe som helst annet som kunne minne om tribuner, garderober eller andre bygg. Jeg måtte ut med mitt utprintede kart og peke ut hvor vi skulle, og han kaklet snart uforståelig i vei over radioen før han omsider fikk et tilsynelatende eureka-øyeblikk og fikk satt kursen mot Oak Tree Road. Herfra svingte vi inn oppkjørselen til Alfred Davis Memorial Ground, og jeg gjorde opp regningen som kom på £15.
Det var fortsatt drøye tre kvarter til avspark da jeg betalte meg inn med £6. Ytterligere ett pund ble byttet bort mot et program for dagen, før jeg vendte nesa mot klubbhusets bar mens jeg sendte beundrende blikk opp på den flotte perlen av en hovedtribune – bygget i 1931. Med en pint Thatcher’s Gold i hånden kunne jeg ta en nærmere kikk på programmet og studere tabellen før dagens toppoppgjør i Hellenic Leagues øverste divisjon. Tittelfavoritt og serieleder Marlow var vertskap for de ubeseirede tabelltoerne Slimbridge, og en gruppe eldre entusiaster erkjente at umiddelbart opprykk tilbake til step 4 er alfa og omega for hjemmelaget denne sesongen. På spørsmål om eventuelle konkurrenter til tittelen ble Witney Town klart hyppigst nevnt; langt hyppigere enn dagens gjester som mer ble nevnt som en outsider. Kanskje ikke så overraskende etter en kikk på terminlisten, som viste at Marlow på septembers første dag besøkte Witney og fikk 1-5 i sekken i Oxfordshire.
To gamle travere i gruppen viste seg å ha rik kunnskap om fotballen i området. De to var begge Wycombe Wanderers-supportere som hadde flyttet til Marlow, og som nå fulgte sistnevnte tettest. En av de hadde til og med fortid som Wycombe-manager fra non-league tiden. De virket sjokkerte over at en nordmann kom hit med en slik reiserute som jeg denne gang hadde, og hev seg begeistret over Wycombe-kapittelet i boken min uten å skjønne stort mye annet enn navn etc. Det nærmet seg avspark, og jeg fulgte de to ut da de ville introdusere meg for klubbens formann Terry Staines, som viste seg å være en meget trivelig fyr. Etter å ha tatt en kjapp runde for å knipse noen bilder, stilte jeg meg sammen med de tre for å bivåne kampen som var ved å starte.
Marlow hadde etter forrige sesong sikret seg Reading Towns manager Mark Bartley, som igjen har tatt med seg bortimot rubb og rake av spillerne derfra. Dette kan vel også være litt av forklaringen på Reading Towns dårlige sesongstart. Uansett var vel de gamle Town-spillerne i overtall i Marlows startellever. Min kompis Nick hadde nevnt at en av hans beste venner spilte på Marlow, og formannen kunne informere meg at James Knight spilte med nummer 4 på ryggen. Jeg tenkte holde et øye med hans prestasjon, men det skulle bli en annen spiller som tiltrakk seg min oppmerksomhet i større grad.
Det var helt klart Marlow som hadde overtaket fra start, men halvgode sjanser for både Marcus Mealing, Chris Hatton og Gary Smith ble misbrukt. Mealing var nære på etter et glimrende raid og innlegg fra gode Ben Gladwin, men med et tigersprang var bortekeeper Dave Evans nede ved stolpen og fikk slått unna. Gjestene fra Gloucestershire måtte vente til rundt halvtimen før de fikk sin første ordentlige sjanse, men Liam Hardings skudd ble slått over av Jorden Eggleton – Marlows stand-in i målet for dagen. Etter 40 minutter eksploderte det etter en knallhard takling av gjestenes Harding, og i knuffingen som fulgte gikk plutselig vertenes Richard Witt helt fra konseptene. Han dyttet til en Slimbridge spiller i ansiktet før tilrop fra et par tilskuere fikk ham til å løpe ut av banen, før han tilsynelatende forsøkte klatre over gjerdet for å gå løs på en tilskuer. Ikke overraskende fant dommeren frem det røde kortet, og Marlow måtte dermed spille over en omgang med ti mann. Og like lite overraskende – i kjølevannet av FAs vanvittige dom av en mann frikjent i engelsk rett – var hylekoret igang med umiddelbare spekulasjoner om at det var rasistiske bemerkninger som hadde fått den fargede Witt til å miste besinnelsen. Uansett forandret kampen umiddelbar karakter, og gjestene ble mer dristige fremover. De tok noe over uten å komme frem til annet enn et par halvsjanser før dommeren blåste av for pause.
Mens formann Terry Staines strenet hurtig avgårde med notisblokka si full av notater, satt vi andre kursen mot baren for forfriskninger og en kikk på resultatene på Sky Sports Soccer Saturday som ble vist på skjermen. Jeg fikk også tatt en runde rundt i lokalet og kikket på diverse bilder og utmerkelser. Ikke minst fra Marlows stolte FA cup historie, der de faktisk kan skryte av å være eneste lag som har deltatt i samtlige utgaver av verdens eldste cupturnering!
Andre omgang startet med Slimbridge som det førende laget, tydelig innstilt på å gå for alle poengene mot et hjemmelag med ti mann. Av et par sjanser de hadde tidlig i omgangen var det Saul Williams som fikk den største, men hjemmekeeper Eggleton reddet greit. Og etter en frisk start var Slimbridge plutselig tilbake til å forsvare seg da vertenes glimrende Ben Gladwin tok kontroll over midtbanen. Den tidligere Hayes & Yeading United-spilleren ble mer og mer dominerende, og i tillegg til å selv komme seg til sjanser, var det gang på gang han som spilte andre frem i gode posisjoner. To ganger på et drøyt minutt førte dette til store sjanser for Ian Davies, som først headet over og deretter sleivsparket ballen nesten til innkast! Og det rett etter at gjestenes keeper Evans sved fingertuppene på en kanon fra Gladwin selv. Samme keeper serverte med et dårlig utspill ballen på sølvfat for Marcus Mealing, men keeper rakk akkurat tilbake tidsnok til å vippe ballen over. Mealing var for øvrig stadig gjenstand for oppgitte tilrop fra formann Staines. I tillegg til å sirlig notere seg flittig viktige hendelser med minutter på kampuret som referanser, fungerte han i tillegg som speaker. Likevel hadde han også tid til sine tilrop, og spesielt Mealing fikk unngjelde i så måte. «Move, Marcus!», « Will you please make an effort, Marcus!», og «Bloody hell Marcus, don’t just stand there!» syntes å være gjengangere i så måte.
Så, etter 64 minutter, kunne han endelig slippe jubelen løs da Marlow tok ledelsen 1-0 med et kanonskudd fra rundt 25 meter. Og hvem andre enn Ben Gladwin var det som viste at han også har en betydelig dose krutt i støvlene. Han var rett og slett «for god» på dette nivået, noe både formannen og de to andre sporenstreks sa seg enig i. Sist gang jeg så noen dominere i slik grad må ha vært daværende FC Halifax Town-spiller Jamie Vardy, som en påskedag i 2011 til stadighet etterlot seg svimle Mickleover Sports forsvarere i sitt kjølevann. Det virket nå som om mye av luften gikk ut av gjestene, og Marlows ti mann presset fremover. Gary Smith kunne doblet ledelsen, men hans heading gikk like over. Med snaue fem minutter igjen på klokka var innbytter Seve Mayberry på vei gjennom da han ble revet ned, og forsvarer Tom Speers fikk sitt andre gule kort. Som om ikke det var nok nektet rett og slett gjestenes Fred Ward å flytte seg bakover i muren. Og da dommeren endelig fikk flyttet muren bakover, kom tydeligvis Ward med en slengbemerkning som resulterte i dagens andre gule kort også for ham – tre minutter etter han fikk det første. De siste minuttene skulle dermed spilles ti mot ni. Frisparket kunne omsider tas, og dagens mann Ben Gladwin satt inn et frispark Christiano Ronaldo ville vært stolt av. En blanding av knallhardt skudd og en skrudd ball rundt muren som keeper Evans ikke hadde mulighet på. Dermed 2-0 og tre poeng sikret. Men et par skremmeskudd ble det tid til. Chris Fower traff toppen av tverrliggeren, og ytterligere to sjanser ble misbrukt på overtid før dommeren blåste av til 2-0 seier til Marlow foran 108 betalende tilskuere.
Jeg hadde bestemt meg for å dra raskt tilbake til Reading for å møte opp med kompiser der. Men det var hyggelig selskap i Marlow, og en rask sjekk av togtidene fortalte meg at jeg uansett kunne vente litt. Dermed ble en ny pint bestilt i baren, mens jeg kunne konstatere at Reading ble snytt for tre poeng da Newcastles sene utligning skulle vært avblåst for soleklar hands. Snart kom Marlows formann og overrakte meg et hefte utgitt i forbindelse med klubbens 125 års jubileum i 1995, samtidig som han lurte på om jeg ville se styrerommet med pokaler etc. Et slikt tilbud kunne jeg selvsagt ikke si nei til, og han tok meg egenhendig med på en omvisning der han fortalte om de forskjellige bilder og trofeer og viktige begivenheter i klubbens historie. I tillegg fikk jeg forsyne meg av buffeen som var gjort klar for spillerne. Ingenting å utsette på gjestfriheten i Oak Tree Road! Med en siste pint i hånden fikk jeg også slått av en prat med Nicks kompis James Knight og hans far som også var der. Et par ord med Marlow-manager Bartley og dagens mann Gladwin ble det også, før jeg takket for meg og tok fatt på spaserturen ned til Marlow stasjon.
Med den omveien toget tok til Maidenhead, skjønte jeg plutselig hvorfor det tok så lang tid. Men etter å ha fått byttet i Maidenhead og kommet meg til Reading, kunne jeg i halv sju tiden møte de andre på baren The Cape. Der var vi et par titalls personer samlet, men folk falt stadig fra utover kvelden mens edle dråper ble svelget med stadig større hyppighet. Noen gikk til Bed Bar rett ved siden av, mens noen av oss gikk til puben Horse & Jockey. Der ble de imidlertid så utilfredse over å se en i vårt følge at politiet ble ringt idet jeg bestilte. Med en pint Strongbow i hånden ble jeg dratt med ut, og vi satt kursen tilbake til Friar Street. Der møtte vi et par av de andre på Readings bruneste pub, The Bugle, som for øvrig har tapt seg voldsomt etter eierskiftet i fjor. Det nærmet seg stengetid, og jeg var uansett så sigen at jeg sa takk for meg og stakk tilbake til hotellet.
Ground #89:
Marlow – Slimbridge 2-0 (0-0)
Hellenic League Premier Division
Alfred Davis Ground, 29 September 2012
1-0 Ben Gladwin (64)
2-0 Ben Gladwin (86)
Att: 108
Admission: £6
Programme: £1
Dag 9: Søndag 30.09.2012: Kingstonian – Eastbourne Town
Jeg hadde fryktet en under pari søndagsmorgen, spesielt siden jeg hadde satt på alarmen til 9:30. Jeg hadde nemlig lagt merke til at det var kamper i første kvalifiseringsrunde av FA Trophy denne søndagen. Den eneste alternativet denne søndagen som jeg tidligere ikke hadde besøkt var på Lewes’ hjemmebane The Dripping Pan i Brightons utkant. Der skulle hjemmelaget ta imot Lowestoft Town, og jeg hadde derfor stått opp tidlig for å vurdere den vanvittige turen ned til sørkysten. Men med minst 3 timer og 15 minutter på toget, med 2 eller 3 bytter, og ikke minst buss som erstatning for tog på den lengste etappen – og tilsvarende tilbake til Reading igjen – fant jeg etter bortimot en times vurdering ut at det ble for vilt selv for meg. Siden en venninne måtte kansellere en avtale denne dagen hadde jeg uansett ingen planer, men et sted går grensen.
Mens jeg inntok en frokost på Monk’s Retreat med nyinnkjøpt Non League Paper, begynte jeg i stedet å vurdere Kingstonian – Eastbourne Town i samme turnering. Jeg hadde tidligere besøkt Kingsmeadow da Kingstonian i oktober 2010 til tider ble rundspilt av Sutton United, men scoret kampens eneste mål rett før slutt. Siden den gang hadde imidlertid AFC Wimbledon tatt over anlegget, og jeg tenkte det kunne være en grei mulighet til å se hva de har gjort av «utbedringer» (jeg personlig vil kalle det noe helt annet) der. Derfor satt jeg meg omsider på somletoget til London Waterloo, som jeg ble med helt til Kingston. Derfra tok et annet tog meg den korte veien til Norbiton, og etter ti minutters gange dukket Kingsmeadow opp på høyre hånd.
Jeg gikk inn i baren på hovedtribunen Paul Strank Stand og bestilte omsider en pint med Gaymers cider, før jeg tok en tur innom klubbsjappa i naborommet for å få kloa i dagens program til £2. Tilbake ved baren ble det studert inngående, før jeg slo av en prat med en Kingstonian-supporter ved siden av meg. Han mente det ikke var noen grunn til at ikke klubben kunne kjempe om opprykk eller i hvert fall playoff denne sesongen, men at de da må spille bedre enn de hadde gjort i det siste. Helgen før hadde de røket på hodet ut av FA cupen foran egne fans, da de måtte gi tapt for East Thurrock United. Og siste ligakamp i Isthmian Leagues øverste divisjon hadde ikke like overraskende endt med 0-1 tap borte mot Bury Town. Sistnevnte var en av lagene han trakk frem som utfordrere i toppen, sammen med deres naboer i Lowestoft. I tillegg han advarte om et par andre lag som fort kan være å finne der oppe, som eksempelvis Wealdstone og Hampton & Richmond Borough.
Jeg hadde via Non League Paper fått med meg at Kingstonians gamle spisskjempe Bobby Traynor visstnok skal kunne være klar for comeback snart, etter å ha måttet proritere jobb en periode. Dette ville imidlertid ikke min samtalepartner ta for god fisk før det var et faktum, men hvis Traynor er i godt gammelt slag vil jeg tro han kan bli en svært viktig brikke for K’s.
Det heftige East Midlands derbyet Nottingham Forest – Derby County ble vist på storskjerm, og et halvt øye ble viet utviklingen der. Etterhvert nærmet det seg avspark på Kingsmeadow, og jeg betalte meg inn for raskt å registrere at Kingston Road End (bak venstre mål sett fra hovedtribunen) siden mitt siste besøk dessverre har gått fra å være ståtribune til å bli en sittetribune med blå seter. Dette medførte at laget som spilte mot denne ikke hadde sine supportere bak målet som normalt, men ut mot siden av langsiden East Stand.
Et hjemmelag som visstnok slet med skader og fravær gikk rett i angrep, og før minuttet var spilt burde de tatt ledelsen. Andre McCollin ble spilt gjennom og rundet gjestenes keeper Sam Reed. Han serverte Goma Lambu som på bakerste stolpe hadde helt åpent mål, men som på utrolig vis klarte å bomme på ballen. Det var McCollin som sto bak det meste vertene hadde å by på. Og etter å ha testet Reed fra rundt 20 meter, ble han spilt gjennom og plasserte ballen til side for Reed…men også like til side for stolpen.
Det virket etterhvert som gjestenes respekt for et hjemmelag fra ett nivå over forsvant noe, og East Sussex-klubben spilte seg frem til sjanser for både Danny Curd og Sonny Cobbs. På motsatt banehalvdel hadde hjemmelaget på sin side et par store sjanser som de presterte å misbruke. Craig Mullen hadde på seg ryggsekken, mens Simon Huckle headet et innlegg utenfor med målet vidåpent. 0-0 sto seg til pause, og jeg gikk mot baren for en pause-pint som ble konsumert mens jeg konstaterte at Derby hadde vunnet hatoppgjøret i Nottingham.
Jeg fikk omsider tømt pinten og beveget meg ut på tribunen igjen, idet gjestene fra Isthmians Division One South gikk rett i angrep fra avspark og scoret. Jeg så bare halvveis Richard Greenfields flotte dribleraid inn i feltet, og skuddet gikk i stolpen og ut. Der traff den K’s forsvarer Kieran Murphy og gikk i mål uten at keeper Rob Tolfrey kunne gjøre stort. Greenfield og John Lansdale kombinerte fint like etter, men Tolfrey hindret gjestene i å doble ledelsen.
Istedet stedet tråkket K’s på gasspedalen, og McCollin hadde igjen en suser som gikk like utenfor. Eastbourne-kaptein Nick Fogden var heldig som ungikk å lage straffe da han stoppet en raskere Dean Lodge på voldsomt vis med sistnevnte på vei mot mål. Vertene presset på, men en helhjertet blokkering fra Steve May hindret sannsynlig utligning. Og Sonny Cobbs ryddet unna det meste i lufta foran Eastbournes mål.
Med kvarteret igjen kom gjestene på en etterhvert sjelden kontring, men Danny Curds heading gikk like over. Og under et minutt senere ble de straffet da vertene fikk sin ikke ufortjente utligning i form av et innkast som falt fint for innbytter Wade Small. Han holdt hodet kaldt og skjøt ballen i mål til 1-1. Eastbourne Town resignerte imidlertid ikke, men holdt i stedet på å igjen ta ledelsen. Det måtte en akrobatisk kjemperedning til fra Rob Tolfrey for å få vippet Nick Fogdens skudd over. Men igjen gikk K’s rett i angrep, og da keeper Reed ikke kunne holde skuddet fra Dean Lodge var Wade Small igjen frempå og satt inn sitt og Kingstonians andre etter 82 minutter.
Hjemmelaget hadde snudd kampen, og da dommeren blåste for full tid var det nok en noe lettet gjeng som ble applaudert av banen. Det ble også tapre Town-spillere som hadde kjempet hardt, og jeg må innrømme jeg følte litt med de. Ikke overraskende var det visst langt fra Kingstonians beste kamp for sesongen, men det holdt til å snike seg med til neste runde av non-leagues gjeveste cupturnering.
Selv nøyde jeg meg med en pint før jeg spaserte til Norbiton stasjon. Tugturen tilbake til Reading med togbytte i Kingston virket ikke like lang som den hadde gjort på turen ned. Oppslukt av Non League Paper var jeg plutselig tilbake i Reading hvor det ble et måltid på Burger King av alle steder. Kvelden ble deretter tilbragt i hotellsenga med Non League Paper og TV som havnet i skyggen av interessant lesestoff.
Re-visit:
Kingstonian – Eastbourne Town 2-1 (0-0)
FA Trophy 1st Qualifying Round
Kingsmeadow, 30 September 2012
0-1 Richard Greenfield (46)
1-1 Wade Small (76)
2-1 Wade Small (82)
Att: 279
Admission: £10
Programme: £2