Fredag 30.03.2018: Tamworth v North Ferriby United
Etter å ha sett Sheffield Wednesday beseire Preston North End, skulle jeg videre til Tamworth for å se dagens andre kamp der, men jeg mistet 17.27-toget fra Sheffield stasjon med et nødskrik, og måtte derfor bli igjen på perrongen mens toget kjørte av gårde uten meg. Dette toget ville uansett betinget et togbytte i Derby, der det for øvrig også var kveldskamp på menyen hos Derby County (som var min plan B om det skulle gå skeis med Tamworth), mens neste tog klokka 17.58 ville frakte meg direkte til Tamworth, så det var ingen direkte krise. Det krevde bare at jeg ikke glemte tiden mens jeg nå bevilget meg en halv vente-pint på Sheffield Tap. Det klarte jeg å unngå, selv om jeg gjerne skulle hatt tid til å smake på deres black pudding pork pies som de fristet med.
Jeg kom meg på det nevnte toget, og drøyt tre kvarter senere steg jeg av i Tamworth med en times tid til kampstart. Jeg skulle gjerne hatt litt bedre tid i Tamworth for å sjekke ut et par puber og mikropuber, men jeg var ivrig etter å komme meg til kamparenaen, The Lamb Ground. Siden det i tillegg hadde begynt å regne, valgte jeg å sporenstreks stikke hodet innom taxikontoret rett ved siden av for å bli skysset til banen. Det jeg mistenker var to tyske(?) groundhoppere hadde muligens samme idé da de kom rett bak meg, men de virket akkurat da så oppslukt av samtalen seg imellom at jeg droppet å spørre om de skulle samme vei. Det var da uansett ikke lange turen, og snart ble jeg sluppet av inne på parkeringsplassen foran inngangspartiet til The Lamb Ground.
Tamworth er en markedsby i det sørøstlige Staffordshire – 23 kilometer nordøst for Birmingham, og 166 kilometer nordvest for London for den saks skyld. Byen har fått sitt navn etter elven Tame som renner gjennom den, og er med sine omtrent 77 000 innbyggere den nest største byen i dagens Staffordshire – etter Stoke-on-Trent. I sentrum er den gamle normannerborgen Tamworth Castle en attraksjon, og det samme kan vel sies om Snowdome, som er Vest-Europas første innendørs skibakke med ekte snø. Frem til 2001 var Tamworth forresten hjemsted for bilfabrikanten Reliant, som blant annet produserte den legendariske og beryktede trehjulingen «Robin», men det var heldigvis(?) ingen slik doning som hadde skysset meg til kampen. Siste dose med ubrukelig trivia får være at Tamworth i 2013 faktisk ble kåret til landets «mest overvektige by».
Før jeg betalte meg inn, stakk jeg hodet innom brakka som fungerer som klubbsjappe på utsiden, og der fikk jeg sikret meg både en pin og et eksemplar av kveldens kampprogram, i bytte mot henholdsvis £3 og £2,50. Det sto også et par baljer med programmer der, og på spørsmål om hvor mye de kostet, fikk jeg beskjed om at det stort sett var klubbens programmer fra tidligere i sesongen og fra enda lenger tilbake, og at jeg bare kunne forsyne meg gratis. Jeg lot meg ikke be to ganger, men begrenset meg til å raske med meg en liten bunke på 7-8 programmer. Så var det endelig på tide å ta seg innenfor telleapparatene, og inngangspengene på £12 ble avlevert en kar som slapp meg innenfor og uoppfordret pekte meg mot klubbhusets bar i hjørnet på motsatt side av kortsiden der jeg kom inn.
Da fotballklubben Tamworth Castle FC gikk under i 1933, gikk det ikke altfor lenge før en lokal forretningsmann tok affære. Hans åpne brev i lokalavisen var starten på en kampanje som endte med stiftelsen av dagens klubb. The Lambs spilte sine første år i Birmingham Combination, men i 1954 ble denne ligaen i realiteten spist opp av Birmingham & District League som på den tiden var regionens sterkeste liga, med en status langt høyere enn det den har i dag. I 1962 byttet igjen denne ligaen navn til dagens West Midlands (Regional) League, og Tamworth tok der ligatittelen i både 1964 og 1966. Etter en tredje ligatittel i 1972 tok de omsider steget opp i Southern League, og ble senere flyttet over til Northern Premier League, men sviktende tilskuertall og anstrengt økonomi gjorde at de i 1984 returnerte til WMRL for å regruppere med nye eiere.
Etter en fjerde WMRL-tittel i 1988 var de tilbake i Southern League, der de tok plass i Division One Midland, og de kjempet umiddelbart i toppen. 1988/89-sesongen huskes imidlertid for deres innsats i en av cupturneringene, og klubben hadde de foregående sesongene gjort det godt i blant annet FA Vase, men i dette som ble deres siste sesong i med spill i den turneringen, opplevde de sin kanskje største dag da de etter 1-1 i første finalekamp på Wembley slo Sudbury Town 3-0 i omkampen. Til tross for at de som nevnt hadde hevdet seg i toppen, måtte Tamworth vente til 1997 før de kunne feire divisjonstittel og opprykk til Southern League Premier Division, og i 2003 ble også denne vunnet slik at de var klare for spill i non-leagues toppdivisjon Conference. Denne sesongen tok de seg også til finalen i FA Trophy, men led der nederlag for Burscough.
Etter opprykket i 2003, spilte Tamworth fire sesonger på non-leagues øverste nivå, med 15. plassen i 2005 som bestenotering, før de i 2007 måtte ta turen ned i den nye Conference North (de regionale Conference-divisjonene på step 2 kom til i 2004). I denne perioden hadde de to ganger også tatt seg til tredje ordinære runde av FA Cupen, og ved en av disse anledningene måtte det straffespark til før de måtte gi tapt for Stoke City etter to uavgjort-kamper. I 2009 returnerte de til Conference Premier, før de i 2011/12-sesongen igjen tok seg til tredje runde i FA Cupen. Denne gang var det selveste Everton som ble for sterke, og våren 2014 tok de også et foreløpig siste farvel med non-leagues toppdivisjon da de etter fem sesonger rykket ned igjen til Conference North.
Over en pint i klubbhuset kunne jeg i programmets tabell få bekreftet at klubben fort kan bli degradert enda et nivå ved sesongslutt. Det faktum at Salford City dessverre så ut til å stikke av med Conference North-tittelen og det automatiske opprykket, var nemlig av nokså akademisk interesse for det som denne kvelden var et oppgjør i bunnstriden. Det er tre lag som skal ned, og Tamworth lå på fjerde siste plass, kun ett poeng foran AFC Telford United på plassen bak, samtidig som de også hadde spilt to kamper mer. I så måte var det kanskje greit at kveldens gjester var jumbo og allerede nedrykksklare North Ferriby United, som har hatt det tungt i det siste, og Tamworth så nok på dette som en god mulighet til å sikre seg tre livsviktige poeng mot FA Trophy-vinnerne fra 2015. Dette har også igjen vært en vinter og vår preget av avlysninger, og kampprogrammets forside viste for øvrig et bilde fra forrige hjemmekamp mot Harrogate Town som tilsynelatende ble spilt i delvis «snøstorm».
The Lamb Ground ligger i Kettlebrook-området av Tamworth, og har vært klubbens hjemmebane siden 1934. Den er oppkalt etter en pub som tidligere sto ved innkjørselen til dagens parkeringsplass, og som de første årene ble benyttet som omkledningsrom for spillerne. Derfra jogget de altså noen meter over til selve banen. Mye har imidlertid skjedd siden den gang, og i tillegg til å være anleggets eneste sittetribune, er Main Stand også den nyeste. Den sto ferdig i 1996, og byr på sitteplasser til 518 tilskuere på langsiden der jeg hadde kommet inn. På motsatt side er ståtribunen The Shed tilholdssted for hjemmesupporterne i det såkalte «Shed Choir». Den ene kortsiden, Castle End, er en ståtribune under åpen himmel, mens man stort sett står under tak på Meadow Street End på bortre kortside, der jeg forstår at bortesupporterne gjerne blir plassert om det skulle være behov for segregering.
Jeg husker i ettertid å ha lest om planer som vil kunne bety bygging av en ny hovedtribune som erstatning for dagens Main Stand som deretter var tenkt flyttet til Castle End, men jeg glemte helt å spørre om dette, og så lenge klubben sliter sportslig er det vel kanskje naturlig å tenke seg at slike utskeielser har blitt lagt på is? Før kampstart rakk jeg i hvert fall å kjøpe meg en pai med obligatorisk tilbehør (der har man noe å lære i sør!) i form av ertestuing og brun saus. Den ble satt til livs i baren, før det var på komme seg ut, idet lagene inntok banen. Været fristet noen til å i stedet nøye seg med å kikke ut gjennom et vindu i klubbhuset, men undertegnede trosset regnet som fortsatt ikke var altfor kraftig, og tok plass i The Shed, som jeg syntes virket som en fin plass å se kampen fra. Jeg irriterer meg fortsatt litt over at jeg aldri kom meg hit før de la kunstgress, men The Lamb Ground er fortsatt et trivelig stadion.
Til tross for at North Ferriby United var desidert jumbo og håpløst fortapt, hadde de kun ett tap på sine fem siste i ligaen (2-2-1), og i sin siste kamp hadde de holdt den sannsynlige mesteren Salford City til uavgjort. Og før det igjen ha de slått et da playoff-jagende Blyth Spartans, så det var ikke gitt at det ville bli noen enkel oppgave for et Tamworth som sto uten seier på sine siste tolv (0-5-7). Likevel startet The Lambs friskt, og de hadde allerede hatt et par halvsjanser da Dior Angus dro seg inn i feltet, løftet ballen opp i nettaket, og sendte Tamworth i føringen 1-0 i det 19. minutt. Det utløste full jubel i The Shed, og åtte minutter senere fikk hjemmefansen mer å juble for da deres helter doblet ledelsen. Steph Morley sendte et frispark inn i feltet, og Aman Verma raget høyest og headet inn 2-0.
Hjemmelaget virket å ha full kontroll, og var igjen nære på med et frispark som gjestenes debutant-keeper Lewis Exall imidlertid reddet nede ved stolpen. Bortelaget hadde lite å komme med før pause, og hjemmekeeper Jack Stevens måtte aldri i aksjon før hvilen. I stedet slo Tamworth til igjen, og etter at Verma hadde headet i stolpen, kunne Akwasi Asante sette inn returen i omgangens siste ordinære minutt, og sørge for at manager Mike Fowler og hans gutter kunne gå i garderoben med ledelse 3-0. For egen del konstaterte jeg mot slutten av omgangen hvor pirkete noen kan være – selv i non-league. Jeg fikk nemlig reprimande for å røyke under taket på Meadow Street End til tross for at jeg sto helt i enden, bortimot ti meter fra nærmeste person. Vakten som kom ilende fortalte at det er kun er lov å røyke der man ikke har tak over hodet, og da jeg stilte meg på andre siden av muren jeg hadde lent meg til, var det tydeligvis ikke lenger noe problem, selv om jeg i realiteten hadde flyttet meg godt under en halvmeter.
Derfor var jeg litt våtere da jeg noen minutter senere søkte ly i klubbhuset med en pint. Et par Tamworth-supportere som slo seg ned ved bordet mitt var fornøyd med det de hadde sett så langt, og påpekte ganske riktig at gjestene hadde slitt med deres lange baller opp mot Asante og Angus. De fryktet imidlertid fortsatt et eventuelt nedrykk, og påpekte at de hadde noen tøffe kamper i vente – ikke minste bortekamper mot både Kidderminster Harriers og formsterke Stockport County. Ellers kunne en av de fortelle mer fra sesongen da Tamworth vant FA Vase i 1989, og det var selvsagt interessant. Det var imidlertid snart på tide å tømme glasset, men jeg ble stående og se de første to minuttene gjennom vinduet mens så ble gjort, før jeg dukket ut i det som nå var et enda kraftigere regnvær.
North Ferriby United startet bedre etter pause, og i omgangens tolvte minutt reduserte de da James Nicholls vant ballen på midtbanen, spilte vegg med Lewis Collins og sendte ballen forbi Tamworth-keeper Jack Stevens og i mål til 3-1. Til tross for fornyet håp for gjestene, tok Tamworth snart igjen kontroll over kampen, og tjue minutter ut i omgangen sto det 4-1 da en corner ble slått inn i feltet og Jack Lane fikk vende opp og sette ballen i mål. Det var høy stemning i The Shed, men ute på banen ble det nå litt transportetappe, og selv om hjemmelaget hadde flere muligheter til å øke ytterligere, endte det til slutt med hjemmeseier 4-1 foran 665 tilskuere. Det hadde i løpet av andre omgang regnet så kraftig at jeg bestilte taxi til etter kampslutt, men ute på parkeringsplassen der det hadde dannet seg dammer, var det ingen drosjebil å se.
Jeg fikk snart en telefonoppringing fra sjåføren som informerte om at han ikke kom seg inn pga all den utgående trafikken, og ba meg komme ham i møte. Turen gikk til mikropuben The King’s Ditch, og det viste seg å være et utmerket valg av stoppested. Rundt kvart over ti var det dog tid for å bryte opp og komme seg tilbake til stasjonen for å rekke 22.35-toget til Birmingham New Street. Heldigvis hadde regnet avtatt noe, og ved ankomst Birmingham var det ikke lenger så ille. Etter å ha fått sjekket inn, unnet jeg meg en tur ut for å ta en siste pint på puben The Square Peg, men jeg returnerte raskt til hotellet for å komme meg under dyna – lykkelig uvitende om problemene som ventet dagen etter. Når dette skrives i ettertid, kan jeg vel også røpe at det ikke endte spesielt bra for Tamworth, som til slutt fulgte med North Ferriby United (og Gainsborough Trinity) ned på step 3.
English ground # 462:
Tamworth v North Ferriby United 4-1 (3-0)
Conference North
The Lamb Ground, 30 March 2018
1-0 Dior Angus (19)
2-0 Aman Verma (27)
3-0 Akwasi Asante (45)
3-1 James Nicholls (57)
4-1 Jack Lane (65)
Att: 665
Admission: £12
Programme: £2,50
Pin badge: £3
Next game: 31.03.2018: Didcot Town v Cinderford Town
Previous game: 30.03.2018: Sheffield Wednesday v Preston North End
This day on the map here