Søndag 03.09.2017: Romulus v Kettering Town (@ Sutton Coldfield Town)
Da jeg våknet i St. Helens var det en våt, grå og hustrig søndagsmorgen, og dette var en dag der jeg noen dager i forkant hadde fått solide kjepper stukket i hjulene for mine planer. Jeg hadde tidlig blinket meg ut League One-kampen Blackburn Rovers v Fleetwood Town, som skulle hatt avspark klokka 12.15 denne søndagen, og på en ukedag der utvalget gjerne er meget beskjedent var det en fin mulighet til å få besøkt Ewood Park. Jeg hadde dog ikke tatt høyde for at tre Blackburn-spillere skulle bli kalt opp til forskjellige landslagstropper slik at kampen ble utsatt, men heldigvis kunne groundhopperen John McClure informere meg om dette noen dager tidligere, på et tidspunkt da jeg fortsatt ikke hadde booket overnatting for denne dagen. Nokså ergerlig, men det var bare å ta en ny kikk på alternativene.
Den nærmeste jernbanestasjonen til Ewood Park er Mill Hill, og rett i nærheten spiller klubben Mill Hill FC i East Lancashire League. Samtidig har de også et Sunday League-lag som benytter hjemmebanen Griffin Park til sine kamper i Blackburn Sunday Football League. Jeg så lenge på muligheten til å dra dit opp, men jeg fant ut at jeg med søndagsruter nok ikke ville ankomme før et kvarters tid etter kampstart klokka 10.30 om jeg dro med tog. Alternativet var tre forskjellige busser, men ruten fremsto så kronglete at jeg slo det fra meg, og det var like greit siden jeg i ettertid registrerte at hjemmelaget vant på walkover slik at kampen tilsynelatende ikke ble spilt. Uansett; det var i hvert fall FA Cup-helg, og det betød i det minste noen alternativer, og jeg kikket nå på disse. Av de fire søndagskampene var det kun Littlehampton Town som ikke var en «banedeler», og selv om det hadde vært trivelig med et gjensyn der, ville jeg aldri komme meg dit ned i tide.
Selv om jeg kvelden før hadde vurdert en siste gang å sette kursen mot Mill Hill, valgte jeg meg etter hvert en revisit til Sutton Coldfield Town, der deres leietakere Romulus skulle være vertskap for Kettering Town i FA Cupens første kvalifiseringsrunde. Derfor var det med Birmingham som destinasjon at jeg la ut fra St. Helens denne morgenen, men etter å ha toget til Wigan North Western, benyttet jeg den 59 minutter lange ventetiden der til å innta en full english breakfast ved Wetherspoons-puben Moon Under Water før jeg tok plass på 10.28-toget som skulle frakte meg ned til Englands nest største by. Ved ankomst Birmingham fikk jeg dumpet bagasjen på Britannia-hotellet oppe på New Street, der jeg hadde betalt £38 for overnatting. Innsjekkingen fikk vente til senere, for nå strenet jeg ned igjen til Birmingham New Street for å rekke 12.06-toget til Sutton Coldfield.
Jeg mistet imidlertid dette toget med et nødskrik, da det forlot perrongen idet jeg kom ned rulletrappa. I stedet for å vente en halvtime på neste tog valgte jeg å heller ta 12.17-toget til Perry Barr for deretter å la buss 907 frakte meg derfra. Det virket som om det i hvert fall ikke var noen tregere løsning, for jeg ville ha en kortere spasertur fra bussholdeplassen enn fra jernbanestasjonen. Mens jeg byttet fra tog til buss ved Perry Barr traff jeg også på et kjent fjes i form av en groundhopper jeg ofte har sett på blant annet de organiserte Hop-arrangementene. Med lokalkjent reisefølge tok jeg dermed plass på 907-bussen som brukte rundt 25 minutter på å frakte oss til holdeplassen Duke Street; fem minutters gange fra Sutton Coldfield Towns hjemmebane Central Ground – også kjent som Coles Lane.
Sutton Coldfield er en by som ligger en drøy mil nordøst for sentrale Birmingham, og den har i slik grad vokst sammen med Englands nest største by at den er å anse nærmest som en ytre nordlig bydel. Historisk sett har byen tilhørt Warwickshire, men etter etableringen av det nye grevskapet West Midlands i 1974 har den sortert under sistnevnte. Sutton Coldfield har det som skal være Englands største bypark utenfor London, og etter jernbanens ankomst i 1860-årene var Sutton Park en populær destinasjon for Birmingham-folk som kom hit på utflukter for å slippe unna storbyens forurensning. I Sutton Park har man for øvrig også bevart en strekning av romerveien Icknield Street, som gikk fra Gloucestershire til South Yorkshire. Ellers var jernbanen selvsagt også medvirkende til at det landlige stedet vokste frem til å bli en soveby for Birmingham, og i dag bor det rundt 95 000 i Sutton Coldfield.
Da jeg nå kom gående nedover Coles Lane og snart svingte til venstre inn innkjørselen mot inngangspartiet, var det ikke første gang jeg så baksiden av den karakteristiske hovedtribunen foran meg. I romjula 2012 var jeg nemlig her og så Sutton Coldfield v Kidsgrove Athletic, der hjemmelaget snudde en underholdende kamp. Nå var det altså banedelende Romulus jeg skulle se i aksjon, og dette er første gang jeg gjør en revisit til en britisk bane med kunstgress. Det var kanskje medvirkende til at det var med litt blandede følelser at jeg gikk for å betale meg inn, men ingen regel uten unntak, og dette unntaket fra mine «regler» ga meg i hvert fall muligheten til å stifte bekjentskap med fotballklubben Romulus, samtidig som det også faktisk ville være første gang jeg så Kettering Town.
Romulus FC ble stiftet så sent som i 1979, og spilte opprinnelig Sunday League-fotball, men av spillere som kom gjennom deres system kan nevnes blant annet Dean Sturridge, Darius Vassell og Zat Knight. Etter flere år med suksess tok de i 1999 omsider steget opp i den ordinære pyramiden og tok plass i Midland Combination Division One. Etter å ha debutert med andreplass fikk de rykke opp i Midland Combination Premier Division. Der etablerte de seg umiddelbart i toppen, og da de i 2004 vant ligatittelen sikret de seg samtidig opprykk til Midland Alliance. Også her ble det et kort opphold, for tre år senere var en andreplass godt nok til at Romulus fikk ta steget opp på non-leagues step 4. De tre første sesongene der ble tilbragt i det som da het Southern League Division One Midlands, og det er åttendeplassen som de våren 2010 tok i sin siste sesong i denne divisjonen som fortsatt står som deres bestenotering. Deretter ble de flyttet sidelengs fra Southern League over til NPL Division One South.
Årene i NPL 1 South har stort sett endt med plasseringer på nedre halvdel, bortsett fra to sesonger der de så vidt har karret seg opp på øvre halvdel med tiendeplasser. Heller ikke denne sesongen forventes Romulus å være blant klubbene som kjemper om divisjonstittel og opprykk. Etter å ha betalt meg inn med £8 og punget ut ytterligere £2 for et eksemplar av dagens kampprogram, kunne jeg konstatere at det ikke hadde noen tabell – slik man godt kunne unnet seg til tross for at det var FA Cup det denne søndagen var snakk om – men med hjelp av Non-League Paper som jeg hadde rasket med meg i Wigan, kunne jeg se at Romulus lå sist i NPL 1 South med kun ett poeng på sine fire kamper. Nå skulle de ikke bare opp mot en klubb fra nivået over, men Kettering Town var sågar også sammen med Banbury United den eneste klubben som i Southern League Premier Division sto med full poengpott etter fem kamper. Ingen lett oppgave for Romulus!
Da jeg ankom hadde jeg observert grinebiteren og groundhopperen Tony Morehead rett foran meg i køen, og han hadde ment at det var gjort visse endringer her siden mitt forrige besøk. Da jeg kom meg innenfor så jeg også at det viste seg å stemme. Central Ground har vært hjemmebane for Sutton Coldfield siden 1920, da de flyttet fra en bane litt lenger ned langs Coles Lane. Den opprinnelig hovedtribunen i tre brant ned i 1955, og den nåværende hovedtribunen kom raskt på plass som en erstatning etter denne. Den flotte og karakteristiske hovedtribunen står midt på langsiden rett ved siden av der man kommer inn, og den er opphøyet fra bakkenivå slik at den entres via trapper i sidene. Der oppe har man sitteplasser med god utsikt over banen, og man kan også se ned på laglederbenkene som befinner seg foran denne tribunen.
På kortsiden sett til venstre herfra kunne jeg se en av endringene som var gjort siden mitt forrige besøk, for på den ene flanken var det satt opp en liten tribune – eller rettere sagt et lite overbygg – som fremsto slik at jeg mistenkte at det var ment som en slags handicap-tribune. Ellers er det kun hard standing her, men lenger borte på denne kortsiden finne man klubbhuset med sin store og fine bar. Over på bortre langside var det endringer å se, og her var ikke forandringene til det bedre, for overbygget som på deler av langsiden ga tak over hodet til stående tilskuere er fjernet. I stedet har man helt nede mot hjørnet ved klubbhuset fått på plass en sittetribune av den moderne og prefabrikerte sorten. Lenger ned langs denne langsiden står man nå under åpen himmel. På den nederste kortsiden har man derimot forlenget det som var et lite overbygg rett bak mål, og det kunne virke som om dette arbeidet fortsatt var pågående.
Om man ser bort fra den hersens kunstgressbanen, liker jeg Central Ground, og det er først og fremst takket være den flotte hovedtribunen. For Romulus sin del har jo de allerede i en årrekke banedelt her, og har dermed for lengst slått røtter ved Coles Lane. Etter en kjapp kikk på anlegget satt jeg kursen mot klubbhusets bar, og det var fortsatt rundt halvannen time til avspark, så jeg gikk til innkjøp av en pint Strongbow og satt meg ned for å kikke litt i programmet. Det var nokså fort gjort, for det var nokså lite spennende innhold som druknet i reklamen, og programmet forsvarte på ingen måte prisen som var fire ganger så mye som det jeg hos Percy Main Amateurs tidligere på turen betalte for et program som ikke var noe dårligere. Men et sted skal vel klubben hente inntekter fra, for jeg skal ikke si hva de eventuelt får av bar-inntektene her.
Romulus hadde kommet inn i den såkalte Preliminary Round, som er den nest første av alle rundene i FA Cupen, og der hadde tatt seg av Rugby Town med borteseier 3-2. For Kettering Town sin del kom de inn nå i første kvalifiseringsrunde, og var når sant skal sies temmelig store favoritter til å ta seg videre. Den tilreisende Poppies-fansen var også i overveldende flertall, og de hadde god tro på avansement, samtidig som de håpet å kunne kjempe om opprykk enten i form av divisjonstittel eller via playoff. En rask prat med en representant for Romulus-ledelsen bekreftet at de ikke kunne hjelpe meg med en pin til min samling, og også at det for deres del kanskje ville gå mot en ny sesong der det gjelder å holde seg unna nedrykkssonen. I det minste er det i utgangspunktet noe enklere denne sesongen, da det i forbindelse med omstruktureringen etter sesongslutt kun er én klubb som skal ned.
Etter å ha fått sikret meg en stensil med lagoppstillingene, var det på tide å komme seg ut i påvente av kampstart, og de 249 tilskuerne fikk snart se at gjestene fra Northamptonshire tok initiativet allerede fra start. Rene Howe headet i tverrliggeren, men ble uansett vinket av for offside. Etter fem minutter var det likevel klart for borteledelse da Rhys Hoenes ble lagt i bakken slik at dommeren pekte på straffemerket. Hoenes tok selv straffesparket og sørget for 0-1, men Romulus kjempet seg etter dette inn i kampen og spilte åpenbart med hjertet utenpå drakta der de kastet seg inn i taklingene og kjempet for hver eneste ball. Sjansene de fikk var gjerne i forbindelse med dødballer som frispark, cornere og ikke minst deres lange innkast inn i feltet.
Poppies-keper Paul White måtte i aksjon med en fin redning da Romario Martin fyrte løs, og likeledes da et av de lange innkastene ble headet på mål av Malachi Farqhuarson. På motsatt ende av banen ble Roms-keeper Liam Sharpe testet av Rene Howe og Aaron O’Connor, mens Michael Richens headet like utenfor fra en corner. Hjemmelagets midtbanespiller Barry Fitzharris fikk deretter tid og rom til å sende i vei et skudd som holdt på å snike seg inn i mål, men Poppies-keeper White var raskt nede og fikk slått unna. Det var likevel bortelaget som var nærmere å øke sin ledelsen før pause, og helt på tampen av omgangen traff Rene Howe igjen tverrliggeren med et skudd. Dermed var det fortsatt håp for The Roms da spillerne gikk i garderoben med 0-1 som pauseresultat.
Inne i baren ga Roms-folket uttrykk for at de til tross for underlege var i ferd med å gjøre sin beste kamp for sesongen, for de hadde likt det de så av innsats fra de røde- og hvitstripede i første omgang. I pausen fikk jeg også slått av en ny prat med noen av de tilreisende supporterne, og det var interessant å høre deres betraktninger rundt deres rivaler i Southern League Premier denne sesongen. Til tross for at Banbury United foreløpig var eneste klubb som holdt følge, virket det som om de var mer redd for en klubb som Hereford FC, og advarte i tillegg for blant annet Kings Lynn Town og Slough Town. Noen av de ga for øvrig uttrykk for at de allerede burde hatt et andre mål, men sa seg litt imponert over måten hjemmelaget hadde fremstått på.
Allerede i andre omgangs fjerde minutt fikk Kettering sitt andre mål da Aaron O’Connor omsatte et flott innlegg fra Lindon Meikle i scoring, og med 0-2 virket det nå tøft for et hjemmelag som dog fortsatte å kjempe heroisk. De måtte imidlertid innse at det tross alt var en nivåforskjell som begynte å gjøre seg gjeldende, og like etter kunne bortelaget økt ytterligere da et skudd fra Hoenes gikk via O’Connor og suste like over mål. Timen var så vidt passert da Rene Howe la inn til Rhys Hoenes som hadde en enkel jobb med å sette inn 0-3. Det hele var avgjort, og Romulus kom nå kun på sjeldne besøk på Ketterings tredjedel av banen, men ved ett av disse hadde Cameron Lee en god sjanse da han headet like utenfor.
Med tjue minutter igjen virket det som om kampen døde hen og at begge lag nærmest sa seg fornøyde med dagens dont og ventet på sluttsignalet. Både Howe, Meikle og Brett Solkhon hadde imidlertid halvsjanser for gjestene mens Jordan Francis skjøt like utenfor for et slitent hjemmelag, men det var fortsatt med 0-3 på resultattavla at kamplederen omsider blåste av. Kettering Town var i «hatten» for trekningen av andre kvalifiseringsrunde, mens The Roms kunne konsentrere seg om ligaen inntil videre. Mens mange av de fremmøtte snart strømmet mot utgangen valgte jeg å unne meg en pint i klubbhusets bar, der jeg samtalte litt mer med noen av de involverte. Etter å ha tømt glasset var det på tide å komme seg ned til sentrale Birmingham for å sjekke inn, så det var bare å legge ut på den rundt kvarter lange spaserturen til Sutton Coldfield jernbanestasjon.
Der fant jeg ut at jeg like godt kunne unne meg en vanningspause ved puben The Station rett utenfor stasjonen, men med både pint og pork scratchings satt til livs kunne jeg omsider toge ned til Birmingham New Street og snart sjekke inn og installere meg på rom 528. Jeg må ha vært ganske sliten, for da jeg la meg ned på senga for å lukke øynene et lite minutt, sovnet jeg i 19-tiden og våknet nokså forfjamset rundt to timer senere. Jeg måtte ut en tur for å få i meg litt mat, men det ble en rask svipptur innom The Briar Rose før jeg etter fullført måltid returnerte til hotellsenga for å se over morgendagens reiseplaner og deretter la meg underholde av storfilmen «Heat». Robert De Niros karakter kom seg dessverre ikke unna denne gangen heller, og snart fikk jeg besøk av Jon Blund.
Revisit:
Romulus v Kettering Town 0-3 (0-1)
FA Cup, 1st Qualifying Round
Central Ground (aka Coles Lane), 3 September 2017
0-1 Rhys Hoenes (pen, 6)
0-2 Aaron O’Connor (49)
0-3 Rhys Hoenes (61)
Att: 249
Admission: £8
Programme: £2
Pin badge: n/a
Next game: 04.09.2017: Carnforth Rangers v Cartmel & District
Previous game: 02.09.2017: Tranmere Rovers v Dover Athletic
