Onsdag 08.10.2014: Kidderminster Harriers v Welling United
Etter en full english breakfast ved The Camberley, var det etter hvert på tide å forlate fasjonable Harrogate og vende snuta sørover igjen. Denne dagen hadde voldt meg en del hodebry mens turen var på planleggingsstadiet, og til slutt sto valget mellom Whitby Town og Kidderminster Harriers. Jeg var meget lysten på Whitby, men det er et temmelig kronglete sted å ta seg til (og fra), og reiseveien ned til London dagen etter gjorde at jeg til slutt landet på Kidderminster, der Harriers skulle ha TV-sendt kamp mot Welling United. Dagens første etappe gikk med 11.16-toget fra Harrogate ned til Leeds.
Der hadde jeg snaue 20 minutter på meg til å bytte tog, og etter en kjapp røykepause kunne jeg snart ta plass på toget som brukte i underkant av to timer på å frakte meg videre ned til Birmingham New Street. Planen hadde vært å overnatte i Kidderminster, men da jeg ved to B&Bs fikk beskjed om at de var fullbooket, hadde jeg begynt å se meg om etter billigere alternativ enn det som nå var tilgjengelig i Kidderminster. Til tross for en ikke helt ideell plassering, var kun £22 fristende nok til at jeg booket et dobbeltrom på Norfolk Hotel,der jeg hadde sjekket opp at bussholdeplassen rett utenfor var hyppig betjent. For de lokalkjente ligger Norfolk Hotel ute i Chad Valley-området vest for Birmingham sentrum, og jeg hadde flere busser å velge mellom.
Alle brukte omtrent et kvarter på turen fra Birmingham sentrum utover Hagley Road, så jeg hoppet på den første som ankom Colmore Row. Dette viste seg å være buss nummer 120, og jeg fulgte med på kartet på telefonen mens vi kjørte vestover, slik at jeg kom meg av på riktig holdeplass. Jeg hadde ikke før sjekket inn før duskregnet gikk over til øsende regnvær, som på kort tid sørget for store dammer ute på den godt trafikkerte Hagley Road. Etter en times tid på hotellrommet hadde jeg dog begynt å bli såpass rastløs at jeg likevel dristet meg ut i drittværet. Jeg hadde med meg en liten sammenleggbar paraply som fort viste seg ganske upraktisk i vinden, men heldigvis var det kun få meter til bussholdeplassen. Verre var det at jeg ble sprutet ned av en forbipasserende lastebil før bussen tilbake til Birmingham kom.
Jeg hadde betalt £4 (vel, egentlig £5, siden de ikke veksler) for en dagsbillett, og ble sittende å børste søle av buksa mens vi nærmet oss Birmingham sentrum. Fra det nærliggende busstoppet travet jeg raskt over til stasjonen Birmingham Snow Hill og tok plass på toget til Kidderminster, og 35-40 minutter senere kunne jeg stige av i Worcestershire-byen. Det var over to og en halv time til kampstart, og jeg tenkte slå i hjel litt tid på den kritikerroste puben The King & Castle som ligger inne på stasjonsbygget til Severn Valley Railway, som for øvrig er en populær attraksjon med base ved siden av den ordinære togstasjonen. Her virket det imidlertid ikke å være åpent, så jeg satt like greit kursen mot Aggborough for å ta en kikk i fullt dagslys. Etter å ha svingt inn i Hoo Road så jeg snart det tidligere Football League stadionet foran meg på venstre side.
Det var foreløpig lite aktivitet her, selv om det som tydeligvis var et par av hjemmelagets spillere var i ferd med å ankomme. Men etter å ha tatt noen bilder av anleggets eksteriør, slo jeg av en prat med en av vaktene som kunne fortelle at puben Harriers Arms «selvsagt» var åpen allerede. Den ligger i tilknytning til anlegget, ut mot Hoo Road, og fungerer tydeligvis også som ordinær pub utenom kampdager. £3,15 ble betalt for en pint Symonds cider, som jeg tok med meg bort til en sittegruppe i det ene hjørnet, der jeg frekt og freidig kunne snylte på elektrisitet for å lade en av telefonene mine.
Under en røykepause fikk jeg med meg at de hadde åpnet klubbsjappa slik at jeg fikk byttet £3 mot et eksemplar av kveldens kampprogram, men skuffende nok for en klubb av denne størrelsen hadde de ingen pins tilgjengelig for øyeblikket. Jeg ble dessuten fortalt at jeg kunne betale meg inn ved telleapparatene før avspark, og således ikke trengte billett, men vakten på utsiden kunne berette at det nå faktisk ble stilt et lite spørsmålstegn ved om kampen ville spilles. Det hadde visstnok sluttet å regne rett før jeg ankom Kidderminster, men det var store mengder vann som gjorde at dommeren hadde bestemt at han ville ta en ny kikk. Med direktesendt kamp på BT Sport var jeg imidlertid nokså sikker på at det skulle temmelig mye til for å avlyse.
Jeg satt meg igjen ned med en pint – denne gang en Strongbow til £3 – og bladde i det nokså tykke og innholdsrike programmet som må sies å holde FL-standard. Fra klubbsjappa hadde jeg også fått med meg en løpeseddel fra supporterklubben som ville gjøre oppmerksom på at en større gruppe Hereford United-supportere hadde meldt sin ankomst for å protestere mot sine eiere i anledning denne TV-sendte kampen. De hadde tatt kontakt med sine tidligere erkerivaler Kidderminster Harriers, som hadde vist god sportsånd ved å tross tidligere rivalisering ønske de hjertelig velkommen. Og snart kom det en hel busslast med Hereford-fans strømmende inn i lokalet, der de fort satt preg på omgivelsene.
Et par av de kunne fortelle meg at de faktisk ikke lenger omtalte Hereford United som sin klubb, men som «de», og at de boikottet klubbens kamper så lenge Tommy Agombar er involvert på eiersiden. Selv om FA nektet å godkjenne Agombars eierskap og mente at han var uskikket til å eie en fotballklubb (grunnet tidligere dommer), mener fansen at de nye folkene kun er stråmenn for Agombar, og at han selv fortsatt er til stede og åpenlyst gir ordre til klubbens personell. Noe overraskende var det derimot å høre at de protesterende supporterne faktisk nå (selv om de innrømmet at det er trist) helst ser at klubben blir slått konkurs og opphører å eksistere fortest mulig, slik at de kan starte en ny klubb drevet av supporterne.
Hereford-fansen virket å bli tatt godt imot av hjemmefolket, som for egen del virket faktisk å ha lavere forventninger enn det man har vært vant med de siste årene. To-tre supportere jeg snakket med hevdet i hvert fall at det nok kunne bli en slags «mellomsesong», og slo også ganske riktig fast at denne sesongens Conference Premier blir utrolig tøff, med en rekke klubber som alle har som mål å ta seg opp. Det hadde også vært interessant å høre litt hva Welling-fansen mente, men jeg klarte faktisk ikke å se en eneste bortesupporter. Jeg vil absolutt tro at det var noen der, men de druknet muligens litt blant hordene av Kiddy- og Hereford-fans. En representant fra sistnevnte gruppe inviterte meg til å stå sammen med de på bortetribunen South Stand, og selv om jeg i utgangspunktet hadde planlagt å stå på North Stand på motsatt ende, var jeg nå blitt så interessert i deres protest at jeg valgte å takke ja til dette.
I det minste var det ikke lenger noe snakk om avlysning, og med et kvarters tid til avspark betalte jeg meg inn med £14, og tok plass på South Stand. Dette er en klassisk ståtribune som strekker seg i hele banens bredde, og tilsynelatende temmelig lik North Stand, der hjemmefansens harde kjerne samlet seg på motsatt ende. På min høyre side hadde jeg East Stand, en sittetribune som i 2003 erstattet en gammel ståtribune. Og til venstre for meg sto sittetribunen Reynolds Stand, som utgjør langsiden ut mot Hoo Road. Det var denne som i 1994 ble bygget som første skritt i oppgraderingen av Aggborough, etter at klubben grunnet sitt anlegg ble nektet opprykk til tross for å ha vunnet Conference. Som de fleste vil vite fikk de sitt opprykk til Football League da de igjen vant Conference seks år senere, og anlegget i mellomtiden hadde blitt oppgradert til Football League-standard. De har nå vært tilbake i Conference Premier siden 2005, og trengte denne kvelden poeng for å holde følge i playoff-kampen.
Kidderminster hadde fire poeng opp til Gateshead på den siste playoff-plassen, mens Welling hadde like mange poeng ned til Southport under nedrykksstreken. Kampen startet ikke overraskende med et lite overtak til hjemmelaget, men man sto med følelsen av at kampen var i ferd med å dø litt hen da Kiddy plutselig tok ledelsen etter et snaut kvarter. Et innlegg ble kun klarert ut til Jared Hodgkiss, som sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskene nede i hjørnet bak Welling-keeper Jonathan Henly. Hans første mål for klubben, og 1-0. Gjestene svarte umiddelbart med å presse på for en utligning, og spillende manager Jamie Day var nære på da hans langskudd smalt i stolpen helt oppe i krysset. Jamal Fyfield var også frempå for de londonerne, men hans heading gikk like utenfor målet til Kiddy-keeper Danny Lewis.
Harriers red imidlertid av stormen, og Welling ble straffet da vertene utnyttet slett keeperspill med drøye fem minutter til pause. Et frispark fra Kevin Nicholson ble slått inn i feltet, og Henly kom ut for å bokse, men bokset ballen rett i egen mur slik at ballen spratt tilbake i mål! Det var stor usikkerhet med tanke på målscoreren, men Chey Dunkley ble omsider kreditert, selv om ballen gikk innom forsvarer Jamal Fyfield. Uansett sto det 2-0 i målprotokollen, og vertene hadde fått pusterommet de trengte. For keeper Henly sin del var det nok ikke helt hans kveld, da han kort etter stormet ut og meide ned Craig Reid på en klønete måte. Han ble belønnet med gult kort, før dommeren blåste for pause med 2-0 i protokollen.
Aggborough er kjent for sin matservering, som det går gjetord om blant bortesupportere i den engelske pyramiden, og jeg måtte selvsagt forsøke meg på en av de kulinariske opplevelsene. Sausage & mash (altså pølse og potetstappe) ble servert med både løk og tomatbønner, og herligheten ble inntatt mens en Bovril sto til avkjøling. Hereford-fansen som på aldeles imponerende vis hadde holdt det gående siden før kampstart hadde heller ikke til hensikt å tie i pausen. De var rundt 200 i tallet, og som under resten av kampen laget de et voldsomt leven også i pausen. Taktfaste rop som «We want Tommy out!» brant seg etter hvert fast i hjernen på en stakkar, og de hadde da også dekket hele bortetribunen med et imponerende antall bannere. De var ene og alene grunnen til at jeg i løpet av kampen ikke hørte stort fra hjemmefansen som på motsatt kortside sikkert skapte stemning også de. Midt oppe i dette spetakkelet løp TV-selskapets utsending, Clem, rundt for å intervjue noen av de protesterende supporterne.
Andre omgang startet ikke bra for Welling United, som allerede etter et par minutter måtte erstatte den skadde Loui Fazakerley med Aristide Bassele, men i det 53. minutt slo de tilbake. Ben Jefford gjorde forarbeidet da Harry Beautyman reduserte til 2-1 fra kort hold. Hvem andre? Og hadde det vært lørdag og sending med Sky Sport Soccer Saturday, ville Jeff Stelling i studioet garantert dratt vitsen om lagkameratene som sier at «That was a beauty, man!». Etter dette fulgte en periode med stillingskrig og lite sjanser, og det virket som om i hvert fall hjemmelaget var fornøyd med tingenes tilstand.
Craig Reid hadde en god mulighet da han etter 73 minutter headet et Nicholson-frispark rett på keeper, og det var Kiddy som virket skarpest når de gikk helhjertet fremover. Innbytter Nathan Blissett (hvis far er fetter av tidligere Watford-spiss Nathan Blissett) hadde en enda større sjanse da Nicholson kort etter la en corner, og Blissett kastet seg frem og headet like utenfor. Presset fra gjestene økte plutselig igjen i takt med at klokka nærmet seg full tid, og de skapte noen farligheter på dødball. I tilleggstiden fikk innbytter Bassele gå opp og heade på mål fra en corner, men da Danny Lewis reddet greit endte det med hjemmeseier 2-1, og manager Gary Whild og hans gutter kunne juble over tre poeng.
Jeg hadde siktet meg inn på 22.12-toget til Langley Green og buss derfra, og valgte å ganske raskt sette kursen mot togstasjonen. Mens jeg gikk oppover Hoo Road kunne jeg høre hvordan Hereford-fansen fortsatt holdt det gående inne på South Stand! For min egen del fikk jeg imidlertid en ubehagelig overraskelse da jeg returnerte til togstasjonen. Toget var innstilt, og det ble nå spekulert i om også det siste toget tilbake til Birmingham Snow Hill klokka 22.48 også ville bli kansellert. Et eller annet sted var det nemlig en idiot som hadde kastet seg foran et tog og således satt stopper for all togtrafikk i området. Der og da hadde jeg ikke spesielt mye sympati med vedkommende! Jeg hadde ikke akkurat satt pris på å bli strandet i Kidderminster..
Et par karer som skulle til Stourbridge kunne imidlertid bekrefte at jeg derfra kunne ta buss nummer 9 som går mellom Stourbridge og Birmingham, og som jeg visste var en av bussene som kjørte langs Hagley Road og stoppet utenfor hotellet. Jeg tilbød meg å spleise på taxi med de to, som gikk med på dette, og etter rundt et kvarters kjøretur kunne sjåføren slippe oss av ved bussterminalen i Stourbridge og få sine £5 fra hver av oss. Derfra var bussturen tilbake noe drøyere enn forventet, men omsider kunne jeg hoppe av og finne senga etter nok en lang men innholdsrik dag.
English ground # 210:
Kidderminster Harriers v Welling United 2-1 (2-0)
Conference Premier
Aggborough, 8 October 2014
1-0 Jared Hodgkiss (14)
2-0 Chey Dunkley (37)
2-1 Harry Beautyman (53)
Att: 1 560
Admission: £14
Programme: £3
Pin badge: n/a
Next game: 09.10.2014: England v San Marino
Previous game: 07.10.2014: Harrogate Town v Gainsborough Trinity