Dag 11: Tirsdag 29.07.2014: Salford City v Chorley
Taxi ble bestilt til Travelodge Bromley og drosjekusken ble beordret i retning Bromley South, der jeg skulle ha toget til London Victoria. Herfra kunne jeg for n’te gang på turen ta Victoria Line mellom Victoria og Euston, og med smørbrød og juice fra Sainsburys kunne jeg igjen sette meg på toget nordvestover til Manchester. Vi ankom Manchester Piccadilly rett før halv to, og jeg benyttet meg av Manchesters gratis Metroshuttle-busser, der jeg lot den oransje buss 1 ta meg til toppen av Deansgate. Derfra gikk jeg den korte veien over til Premier Inn hotellet ved siden av Victoria Bridge – såvidt over på Salford-siden av elven Irwell.
Dagens destinasjon var Mossey AFC og Seel Park; en klubb og et stadion som i lengre tid har figurert svært høyt på min liste over ønskede destinasjoner. Men mens jeg slappet av litt i hotellsenga var det virkelig flaks at jeg dobbeltsjekket på internett, for nå fikk jeg plutselig ikke kampdatoen på Mossleys hjemmeside til å stemme. Jeg så snart at hjemmekampen mot FC Halifax Town flere dager tidligere ganske riktig hadde blitt flyttet mens jeg hadde vært uvitende på rundtur i fotball-England. Den ville nå spilles en dag senere enn opprinnelig planlagt, men jeg hadde allerede andre planer og hotell booket for onsdagen, og ikke minst gjaldt det nå å bestemme seg for en av backup-kampene jeg klok av skade hadde listet opp.
Det var vel først og fremst Clitheroe og Lancaster City som fristet mest av alternativene i nordvest, men begge bød på en en nokså lang reisevei – ikke minst returen etter kampslutt. Det sto til slutt mellom disse to og Salford City, som kunne nås med buss fra holdeplassen et steinkast unna hotellet. Det var de gamle Manchester United-stjernenes inntreden på eiersiden som gjorde at jeg hadde betenkeligheter, men samtidig kom jeg til den konklusjon at det ville være en fin mulighet til å avlegge et besøk før det eventuelt skjer større endringer, og kombinert med en langt enklere reisevei ble dette utslagsgivende da jeg til slutt valgte å sette kursen mot Moor Lane og Salford City.
Etter hvert var jeg på farten igjen, og gikk opp på Deansgate for å ta en matbit mens jeg ventet på en passende buss. På The Moon Under Water satt jeg og bladde litt i Non League Paper mens jeg gaflet i meg en chili dog som ble skylt ned med en j2o. Snart kunne jeg slentre ned til hjørnet av Chapel Street og Blackfriars Street, der jeg satt meg ned for å vente på buss nummer 93. Omsider kom den rundt hjørnet, og mens vi kjørte gjennom Salford fulgte jeg med på mobilens kartfunksjon for å forsikre meg om at jeg kom meg av på rett holdeplass. Vi nærmet oss Kersal-området, og etter et drøyt kvarter på bussen steg jeg av i Kersal Road.
Herfra gikk jeg opp igjen på Moor Lane, svingte ned Oaklands Road og inn i Nevile Road, og under fem minutter etter at jeg gikk av bussen så jeg en overraskende stor hovedtribune foran meg på venstre side av Nevile Road. Bortenfor denne fikk jeg inngangen på min venstre side, og jeg betalte mine £4 for inngang, mens jeg ikke lenger ble overrasket over at det ikke hadde blitt trykket opp noe kampprogram. Jeg stakk i stedet snuta innom klubbsjappa som befant seg umiddelbart til venstre når jeg kom gjennom telleapparatene. Her sikret jeg meg faktisk for den nette sum av £3 den siste pin som viser klubbens gamle logo.
De nye eierne har nemlig bestemt at klubben nå skal ha ny logo, men det skal vi komme tilbake til. For i klubbsjappa kom jeg i prat med den eldre herren som hadde ansvar for denne, og jeg kan ikke annet enn å ta hatten av for denne karen. Han hadde tydeligvis vært engasjert i klubben i en mannsalder, og da jeg måtte innrømme at jeg var tilreisende groundhopper fra Norge bød han meg forsyne meg med noen tidligere Salford City-programmer fra baljene, før han like godt stengte sjappa og tok stokken fatt for å vise meg stadionet og fortelle om dets historie. Han pekte med stokken og kunne blant annet fortelle at den store flotte hovedtribunen er fra 1920-årene; noe som stemmer godt med dens «art deco» design.
Den gang var ikke engang dagens fotballklubb stiftet, og Moor Lane ble stort sett brukt til rugby før Salford City flyttet inn så sent som i 1979. Da hadde anlegget stått tomt i noen år og bar preg av forfall og betydelig vandalisme. Selv taket på hovedtribunen var totalt ødelagt, og garderobene var fullstendig utbrent. Sakte men sikkert har Salford City restaurert anlegget som nå fremstår delvis ganske flott, og de kan med rette være stolte over jobben de har gjort. Veteranen måtte tilbake til klubbsjappa, men pekte først ut hvor de forskjellige ting som bar, matservering, toaletter etc var, og jeg takket midlertidig for praten og startet min runde rundt anlegget.
Man kommer inn nederst på den ene langsiden, bortenfor hovedtribunen. Rett foran seg når man kommer inn har man kortsiden der det ikke er stort annet enn en parkeringsplass for biler. Men det var motsatt vei jeg gikk min runde, med klokka. Den tok meg forbi den store brakka som har et vindu for matservering, og som huser klubbens bar. Bortenfor denne står den store hovedtribunen, og som sagt er den meget flott. Den var da også hovedgrunnen til at jeg ved mitt besøk ble positivt overrasket over Moor Lane.
På bortre langside er det heller ingen tribunefasiliteter; kun såkalt hard standing for de som ønsker å se kampen derfra. I hjørnet mellom denne og bortre langside er det ytterligere et inngangsparti som sannsynligvis ikke blir brukt særlig ofte – annet enn til å tilfredsstille FAs graderingsansvarlige. På denne bortre langsiden er det en gressvoll som går oppover fra banen opp mot muren rundt anlegget. Her står det også en artig liten ståtribune som gir ly til de som velger å stå på de tre betongtrinnene under tak her. Denne tribunen er kledd i oransje bølgeblikk, men det spørs hvor lenge det varer før den blir malt..
Med runden unnagjort var det på tide med en tur innom baren. Der kom nå også karen fra klubbsjappa for å forsikre seg om at jeg hadde funnet meg godt til rette. Han insisterte på å spandere en runde, så jeg kunne ikke annet enn å takke aller høfligst ja. Men det var midlertidig mangel på «ordentlig» cider (Magners går ikke under den kategorien mener nå jeg!), og det var varmt og jeg følte for noe fruktig. Dermed falt faktisk valget på en flaske Kopparbergs mixed fruits som jeg lesket strupen med mens jeg konverserte med veteranen og bladde i programmene jeg hadde blitt forært. Han lovet ellers å ordne en stensil med lagoppstillingene til meg, før han igjen returnerte til sjappa.
I mellomtiden fikk jeg slått av en prat med noen av bortesupporterne. Kveldens gjester var ingen ringere enn Chorley, forrige sesongs overbevisende mestre i Northern Premier League Premier Division, og nyopprykket til Conference North. De er av mange tippet til å klare seg greit der, og de tilreisende (som det var en god del av) som jeg snakket med mente de i første rekke skal etablere seg i divisjonen, og hadde tro på at de skulle klare nettopp det. Noen hevdet de ville være fornøyde om de holder nedrykksstriden på avstand og ender midt på tabellen, mens andre skjøt inn at de har håp om at de likevel kanskje kan blande seg inn i playoff-kampen. Det er en tøff divisjon, og den er vanskelig å tippe, men blant favorittene ble ikke overraskende nevnt Stockport County (i kraft av å være en stor klubb), AFC Fylde, Guiseley, og etter sigende hardt satsende Barrow, mens noen satt et utropstegn ved lag som Boston United og Harrogate Town. Sistnevnte bør være klart styrket ved målsniken James Walshaws ankomst.
Det var da lagene kom på banen at jeg på alvor fikk litt bitter smak i munnen. Jeg nevnte at hjemmelaget har byttet ut sin logo med en ny mer moderne variant, og da Salford City inntok banen i drakter som nærmest var et speilbilde av draktene til Manchester United koblet jeg det hele. Da de såkalte Class of 92 med Ryan Giggs, Paul Scholes, Nicky Butt, og Neville-søstrene offentliggjorde sine planer om overtakelse av Salford City syntes jeg (og andre jeg har snakket med) at de sa de riktige tingene. Det var lite som tydet på at man hadde å gjøre med en ny Vincent Tan. Men hva har skjedd siden det?? Det virker ikke lenger like troverdig, og når man begynner å tukle med en klubbs identitet og historie er koblingen til Tan velberettiget.
Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd at det var Manchester United som kom ut på banen; så like var draktene. Hva var galt med Salford Citys tradisjonelle oransje og svarte drakter (og logo)?? Kanskje var det ikke godt nok å «bare» være Salford City…for det virker som om man nå heller vil være en latterlig Manchester United lookalike. Riktignok kan man fra store deler av Moor Lane skimte Old Traffords enorme North Stand ikke altfor langt unna, men om de tror de skal skaffe nye supportere ved å fremstå som en blek ManU-kopi, så stiller jeg meg tvilende da de som eventuelt vil like dette sannsynligvis allerede er faste innslag på Old Trafford. Men det er trist å se at man mener Salford Citys egen historie og identitet ikke er bra, interessant eller spennende nok, og kaster vrak på denne.
Både Paul Scholes og Phil Neville var til stede, og jeg så sistnevnte parkere bilen sin bak det ene målet og skrive autografer til noen unger før han forsvant for å meske seg med kanapeer mens vi andre gjorde oss klar til å se kampen sparkes i gang. Karen fra klubbsjappa kom bort og beklaget så mye at han ikke klarte å ordne en lagoppstilling da printeren hadde slått seg vrang. Men han ropte på klubbens speaker som hadde lagoppstillingene kloret ned for hånd i en håndskrift jeg gjorde mitt beste for å tyde. Sannelig hadde han ikke også fått beskjed av veteranen om over høyttaleranlegget å informere de 249 betalende og samtlige andre til stede om at de hadde «storfint» besøk av en norsk groundhopper som var i ferd med å se 13 kamper på 13 dager. Akkurat da skulle jeg gjerne sunket i jorda, men jeg får trøste meg med at de fleste nok ikke visste hvem jeg var. Og snart var det glemt da kampen startet med dommerens fløytesignal.
Klokka viste ikke mer enn 22 sekunder da gjestenes James Dean(!) trillet ballen forbi Ammies-keeper Andrew Robertson til 0-1 og sørget for sjokkåpning. Det var vel kanskje ikke det kampen trengte rent objektivt sett, men Chorley hadde tatt initiativet og hadde ingen planer om å gi det fra seg. De var det beste laget, og virket rett og slett å ha god kontroll på sitt vertskap fra to divisjoner lavere. Da Salford angrep virket de faktisk temmelig tannløse helt der fremme, og klarte ikke å skape problemer for skjærene fra Chorley. Deres avslutninger var ved flere anledninger nærmere å treffe bilen til Phil Neville enn Chorley-keeper Sam Ashtons mål, selv om de dessverre heller aldri traff førstnevnte.
I stedet var Chorley nærmere å øke sin ledelse, noe de kunne gjort både en og to ganger før Dale Whitham satt inn 0-2 med tre minutter til pause. Jeg hadde sett siste halvdel av omgangen stående helt bakerst oppe på hovedtribunen sammen med speakeren og hans kompis som viste seg å være Manchester City-supporter som var på besøk på Moor Lane for første gang. Men da dommeren blåste for pause tok jeg meg ned til baren for å få påfyll i glasset. Chorley-folket var naturligvis fornøyde, mens hjemmefansen hevdet de manglet tilstrekkelig offensiv slagkraft; noe som støttet observasjonene jeg hadde gjort basert på en omgang.
Andre omgang fortsatte med mer av det samme; Chorley hadde kontroll uten at de på noen måte rundspilte Salford City. Jeg sto med inntrykket av at Chorley gjorde det de måtte, og det var til tider nokså jevnspilt. Men jeg følte ikke at Chorleys ledelse på noe tidspunkt var alvorlig truet, og jeg vil igjen påstå – selv om motstanderen hører hjemme to divisjoner høyere – at Salford City må forsterkes offensivt om de skal kunne hevde seg i en tøff NPL Division One North, der de skal opp mot lag som Darlington 1883 og Spennymoor Town m.fl. Da Chorley fikk tildelt et straffespark med kvarteret igjen, fastsatte Harry Winter sluttresultatet til 0-3.
Da dommeren blåste av var det altså med en fortjent seierherre, og bortefansen kunne dra fornøyde hjem til sin del av Lancashire. Tilbake i baren nektet karen fra klubbsjappa å la meg kjøpe en runde til ham, men han insisterte på å gi meg skyss til bussholdeplassen. Jeg takket høflig, men poengterte at det kun var noen få minutters gange, men slikt ville han ikke høre på. Mens jeg drakk min Kopparbergs snakket vi med en person som var blant de som forståelig nok er alt annet enn fornøyde med det nevnte skiftet av image i klubben. Han hevdet at hans klubbs historie ble pisset på og at de blir gjort til latter, samtidig som han påpekte at flere personer med Manchester City-sympatier (og også andre) allerede har vendt klubben ryggen etter at de har valgt å fremstå som et “Manchester United light”. Jeg hadde faktisk stått med følelsen at jeg så enda et nytt FC United spille, og han hevdet at dette var eksakt hans poeng. Jeg kan ikke annet enn å innrømme at det gjorde at jeg forlot Moor Lane med en kraftig bismak, til tross for utrolig trivelige folk og personell.
Klubbsjappas egen gentleman slapp meg av på en annen bussholdeplass ute på hovedveien, og på veien dit røpet han at han som meg er såpass tradisjonalist at også han satt større pris på de tradisjonelle gamle klubbfargene og logoen. Han var også enig i min observasjon om at offensiven nok må styrkes, og hevdet at mange automatisk ser på klubben som en utfordrer i tetkampen denne sesongen etter ManU-folkets overtakelse. Mange ser nemlig for seg at de strør om seg med penger, men han hevdet at dette ikke stemmer, og selv mente han at det ikke var særlig realistisk å håpe på mer enn en plass midt på tabellen slik ting nå ser ut. Det er kanskje vel defensivt, for andre påpekte da også at man nok raskt ville være i stand til å dra frem sjekkheftet om man skulle trenge forsterkninger, og stallen er da også forventet styrket, slik at jeg inntil videre fortsatt velger å tro at Salford City vil være med å kjempe på øvre del av tabellen. Jeg takket for skyssen og sendte ham av gårde med lykkeønskninger om at klubben ikke totalt mister den siste rest av sjel. Det var da jeg oppdaget at buss 93 ikke stoppet her, men jeg fant snart ut at buss 98 gjorde samme nytte, og snart var jeg på vei tilbake inn til sentrale Manchester. Jeg trakk meg straks tilbake til hotellsenga etter en lang men innholdsrik dag i trivelig selskap. Men avslutningsvis vil jeg anbefale de som ønsker å besøke Salford City om å gjøre det umiddelbart før de totalt har utradert siste rest av sin egen historie…om det da ikke allerede er for sent.
English ground # 184:
Salford City v Chorley 0-3 (0-2)
Pre season friendly
Moor Lane, 29 July 2014
0-1 James Dean (1 – or 22 sec)
0-2 Dale Whitham (42)
0-3 Harry Winter (pen, 76)
Att: 249
Admission: £4
Programme: None
Pin badge: £3
Next game: 30.07.2014: Ossett Albion v Rotherham United XI
Previous game: 28.07.2014: Crockenhill v Phoenix Sports