Dag 5: Onsdag 26.09.2012: Spennymoor Town – Billingham Town
Som forespeilet på værmeldingen regnet det fortsatt da jeg våknet i Manchester denne onsdagen. De hadde riktignok lovet at det skulle avta utover onsdagen, men det var sjokkerende bilder som rullet over TV-skjermen fra flomrammede steder rundt om i nord-England. Og etter at en sjekk på mobilen viste en rekke kanselleringer nordøstover, satt jeg like godt kursen for Manchester Piccadilly for å finne ut hvordan jeg kunne ta meg til Durham. En jernbaneansatt kunne fortelle at slett ikke alt var kansellert, men at problemene var forårsaket av oversvømmelser. Flere steder lå rett og slett linjene under vann, mens Darlington jernbanestasjon visstnok skulle være noe bortimot en innsjø. Jeg gikk opp på puben inne på Piccadilly, hvor jeg bestilte meg en frokost (jeg burde ha lært sist gang, da jeg ikke ble begeistret for burgeren der) før jeg fulgte hans råd om å hoppe på toget til Middlesbrough og bytte i York. Det tok uansett mye lengre tid enn med direktetoget, og jeg fikk da også mulighet til en røykepause i den gamle vikingbyen Jorvik. Før vi kom dit hadde det tydeligvis sluttet å regnet et eller annet sted på turen gjennom West Yorkshire. Men da toget nærmet seg York kunne man beskue åpenbare resultater av syndefloden i form av totalt oversvømte jorder og veier, store trær som kun hadde trekronen over vann, og høyspentmaster som sto ute i innsjøer med vann. Ifølge avisene hadde det vært den verste stormen siden 1981! Dette ble enda tydeligere på turen fra York opp mot Durham, selv om jeg fra toget aldri så noe til innsjøen som var Darlington stasjon – skjønt en hinne av vann så ut til å dekke hele perrongen. Jeg hoppet av toget i Durham, og gikk for første gang på tre dager utendørs uten å bli klissvåt.
Etter en liten røykepause ved et utkikkspunkt for å beundre utsikten over flotte Durham med sin dominerende katedral, bestemte jeg meg for å tilbakelegge strekningen til Durham Castle til fots. Med nedoverbakke først gikk det greit, men da veien på andre siden av elven Wear begynte å stige oppover var det etterhvert en anpusten nordmann som sjekket inn på selveste Durham Castle, der jeg hadde sikret meg rom til £35. Durham er bakkete, og der og da bestemte jeg meg for å ta taxi tilbake neste morgen. Mangel på TV på rommet gjorde ingenting da jeg uansett snart gikk ut for å ta en kikk på idylliske gamle Durham med sine trange brolagte gater. Utenlandske turister var i klart overtall, og mer enn en gang hørte jeg norske stemmer. Uheldigvis var det franske stemmer jeg fikk ved siden av meg på puben Market Tavern, men etter å ha byttet bord fikk jeg fortært den beste burgermiddagen på så lenge jeg kan huske! Etter en liten rundtur oppsøkte jeg Durham Bus Station. Og for å være på den sikre siden ringte jeg Spennymoor Town, som kunne bekrefte at det ville bli kamp. Dermed hoppet jeg omsider på bussen mot Bishop Auckland og kjøpte en returbillett til Spennymoor. Ved å følge nøye med på veien og skilting, så jeg at vi etter rundt et kvarter kjørte inn i Spennymoor. En person som skulle av bekreftet at dette var holdeplassen jeg ønsket, og kun et par minutter unna fant jeg raskt klubbens hjemmebane Brewery Field.
Jeg betalte de 6 pundene for inngang, og tok en runde rundt anlegget for å ta noen bilder mens jeg forsøkte finne baren. Den fikk jeg vite befant seg øverst på hovedtribunen, men den var ikke åpen ennå. Brewery Field som arena kan måle seg med med mye jeg har sett både ett, to og tre nivåer høyere. Hovedtribunen og tribunen bak det ene målet fremstår som moderne og bygget i samme stil, mens resten består av ståplasser under åpen himmel. Litt etter kvart på sju åpnet baren, og i mangel på Strongbow fikk jeg bestilt en pint med Woodpecker som god erstatning.
En prat med noen av de lokale bragte på det rene at de regnet med at denne sesongen ville dreie seg om to lag. Nemlig deres Spennymoor Town som har vunnet ligaen tre år på rad, og Darlington 1883 som de nå heter. Sistnevnte hadde hatt en god start på sesongen med 8 seire og ett tap – forøvrig mot Guisborough Town – og har visst solgt 8-900 sesongbilletter denne sesongen. Bortekampen mot Bishop Auckland som de deler bane med hadde over 2000 fremmøtte, noe som må sies å være imponerende på step 5. Likevel var det ikke mange lovord å høste fra Spennymoor-fansen, som følte at Darlington-folket så det som deres rett å rykke opp ved slutten av denne sesongen. Det opprykket kan imidlertid Spennymoor ville ha! Mer om det snart.. Spennymoor Town på sin side hadde startet sesongen med 6 strake ligaseire, og hadde med 17-0 i målforskjell fortsatt tilgode å slippe inn mål i ligaen.
Jeg hadde også en lengre samtale med noen som viste seg å være representanter fra klubbledelsen til gjestende Billingham Town. Gary Pallisters gamle klubb hadde tapt 6 av sine 7 første ligakamper, og ventet seg en ny tøff kamp. De mente dog at de burde ha et godt nok lag til etterhvert å kunne holde betryggende avstand til nedrykkssonen. De var meget interessert i mine turer rundt om i England, og spurte og gravde og ønsket meg hjertelig velkommen som gjest til The Ron Greig Stadium når det måtte passe. Og da bartenderen fikk fisket frem et skjerf til min samling, ba en av dem skrive ned adressen min så de kunne sende meg et gratis fra deres klubb også.
Kampen ble klokka 19.30 sparket igang, og min første kamp i Northern League viste seg å være positiv overraskelse. Ikke minst ettersom 21 av 22 startende (samt alle de 6 senere innbytterne) viste seg å være anglosaksiske briter. En forfriskende erfaring jeg gjerne skulle sett mer av også andre steder og også på høyere nivåer. På en overraskende fin bane – været de siste dagene tatt i betraktning – var det ikke overraskende hjemmelaget som tok kommandoen fra start, tydelig interessert i å reise seg etter 3-5 tapet for Trafford i FA cupen noen dager i forveien. Gavin Cogden var nære på å gi de en drømmeåpning, mens hans avslutning etter 2-3 minutter gikk såvidt på utsiden av stolpen. Noe komisk ble det tidlig en pause i kampen da linjemannen av alle ting klarte å ødelegge flagget sitt og måtte få et nytt flagg hentet. Spennymoor dominerte totalt, og spilte seg frem til flere muligheter. Blant annet skapte Wayne Phillips og Kallum Griffiths masse trøbbel for gjestene med flotte raid og skumle innlegg fra hver sin kant, og Billingham hadde virkelig nok å henge fingrene i. Det virket bare som et tidsspørsmål før målet skulle komme. I stedet ga hjemme-keeper Rob Dean gjestene ballen på sølvfat med en dårlig klarering, men mens Dean rygget panisk bakover kunne Craig Norman konstatere at hans lobb var litt for høy.
Men det var kun en pustepause i kanonaden mot Billingham-målet. Lewis Dodds forsøkte seg med en akrobatisk volley som snek seg utenfor. Samme mann hadde en kjempemulighet som ble blokkert av en forsvarer, og da Cogden headet returen på mål fikk Billingham-keeper Dan Molyneux slått over. Leon Ryan headet to ganger over fra god posisjon. Og da Craig Ruddy skar inn og sendte i vei et skudd med retning nærmeste kryss, leverte Molyneux en flott redning. Det måtte et selvmål til, og forsvarer Richard Gaston var den uheldige som etter 36 minutter satt ballen i eget nett i et forsøk på å klarere et skummelt innlegg fra Wayen Phillips. Noe heldig, men ikke desto mindre en meget fortjent ledelse til hjemmelaget. Før det ble blåst for pause rakk imidlertid Jamie Owens å sende i vei et skremmeskudd som gikk like utenfor keeper Deans mål.
Oppe i baren kunne TV-sendingen fortelle at Reading lå under i sitt ligacupoppgjør på Loftus Road idet jeg gikk for å bestille en pint Woodpecker. Noen av de 174 tilskuerne kunne fortelle at den antatte tittelrival Darlington 1883 var i ferd med å beseire Durham City.
Andre omgang startet som den første, men denne gang tok det hjemmelaget kun fire minutter å finne nettmaskene. Gavin Cogden driblet seg fri inne i feltet og serverte Steven Richardson som enkelt kunne styre ballen inn i tomt mål. 2-0! Og minutter senere kunne Cogden selv økt, men keeper Molyneux fikk slått unna. Et Billingham Town som nå spilte i nedoverbakke hadde dog ikke gitt helt opp, og Craig Norman holdt på å redusere da han han vendte og avsluttet, men skuddet strøk stolpen. I stedet satt Spennymoor spikeren i kista fra straffemerket etter at Stephen Gamble måtte ty til ulovligheter for å stoppe innbytter Andy Stephenson. Gavin Cogden gikk frem og satt sikkert inn 3-0 etter 66 minutter. Jobben var gjort og Spennymoor virket å ta foten av gasspedalen. De siste 20 minuttene virket mer som en transportetappe, og de to siste sjansene sto gjestene for. Den første var meget stor, og hadde det ikke vært for at Kallum Griffiths klarte å blokkere Stephen Flocketts skudd på streken, ville nullen omsider sprukket for Spennymoor. Og da Jamie Owens’ skudd ble parert av keeper Dean endte det med 3-0 til hjemmelaget, som altså etter sju kamper fortsatt hadde tilgode å slippe inn mål i ligaen.
Tilbake i baren hadde nå Reading utlignet til 2-2, og jeg fulgte det siste kvarteret og ligacupkampene mens praten gikk om løst og fast. Etter at Reading hadde sikret seg avansement med 3-2 seier borte mot QPR, gikk jeg utenfor for å ta en røyk. Der ble jeg stående og snakke litt med det ene kvinnemennesket som jobbet i baren. Jeg hadde tidligere på kvelden hørt det bli snakket kryptisk om at klubben denne sesongen muligens vil søke om opprykk til step 4, og hun bekreftet at dette vil bli diskutert på et møte mellom supporterne og klubben om ikke altfor lenge. Hun hevdet det er delte meninger, der mange supportere har klaget over at man ikke vil rykke opp, mens andre er fornøyd med tingenes tilstand slik de er. Selv tilhørte hun sistnevnte gruppe, og begrunnet det først og fremst med at de ved opprykk muligens måtte begynne å stenge baren i pausen.
Et slikt regelverk var for meg ukjent, men Spennymoors bar ligger altså som jeg vel nevnte øverst på hovedtrunen med store vinduer ut mot banen. Og slik jeg forsto henne er det derfor FA ved spill på step 4 vil kreve at man stenger kranene. Altså at man ikke ønsker en situasjon der folk kan stå og drikke pint etter pint mens de ser kampen ut av vinduet. FA hadde ifølge henne vært der på inspeksjon, og hun hevdet at hun da hadde måttet dra ned blendingsgardiner foran vinduene! For meg høres dette helt vilt ut, som om det skulle være et norsk reglement. Eller forresten – da ville det jo ikke vært servering i første omgang..
Uansett tenkte jeg tilbake til dagen før, der Farsleys bar var full av Leeds-supportere som drakk og så Leeds-kamp mens Farsley-kampen pågikk, men her var det ingen utsikt til banen. Derimot benyttet jeg meg selv av muligheten for å få med pinten ut på tribunen i plastglass. Hva er så forskjellen på dette og å drikke i baren bak et vindu?? Og enda merkeligere; mens jeg skriver dette, tenker jeg tilbake på mitt besøk hos Dover Athletic i påsken. Der kunne man rett og slett sitte inn i klubbhusets bar og drikke hele kampen mens man så den på storskjerm!! Hva er så regelverket her?? Det virker for meg som et meget firkantet og byråkratisk opplegg av typen vi er så altfor vant med her til lands.
Trekningen av neste runde i ligacupen ble foretatt på TV, men mitt ønske om møte med vår rival Swindon Town ble ikke hørt. Det hadde vært langt mer interessant enn Arsenal. Det nærmet seg uansett etterhvert avgang for det som vel var siste buss tilbake til Durham, så jeg forlot Brewery Field og fant frem til bussholdeplassen rett borti veien. Drøye fem over elleve var jeg tilbake i Durham og uten 12 dagers bagasje var spaserturen opp til Durham Castle en fryd i forhold til tidligere. De mange trappene syntes også færre og kortere enn tidligere på dagen, og etter å ha lest et kapittel i min medbragte bok slukket jeg lyset og tenkte på hvor jeg skulle sette kursen i morgen…og sovnet med det raskt.
Ground #87:
Spennymoor Town – Billingham Town 3-0 (1-0)
Northern League Division One
Brewery Field, 26 September 2012
1-0 Richard Gaston (og, 36)
2-0 Steven Richardson (49)
3-0 Gavin Cogden (pen, 66)
Att: 174
Admission: £6
Programme: £1
Dag 6: Torsdag 27.09.2012: Fotballfri i Reading
Jeg hadde fortsatt ikke bestemt meg 100% for hvor jeg skulle dra da jeg våknet på torsdag morgen. Jeg hadde i det lengste håpet å finne en kamp denne dagen – kanskje en omberammet omkamp i FA cupen eller en kamp i en eller annen grevskaps cup? Hva som helst! Da det viste seg umulig å oppdrive, hadde en rekke reisemål blitt vurdert. Blant annet London, Reading og Southend. Et tidligere booket hotell i London hadde allerede blitt avbestilt før avreise, og valget falt til slutt ned på Reading da en kompis fra Drøbak faktisk var der i forbindelse med jobb.
Etter at resepsjonisten dagen før hadde fortalt meg at bussen plukket opp rett utenfor Durham Castle og kjørte til stasjonen for 50 pence, valgte jeg benytte meg av dette tilbudet. Og i stedet for frokost på Durham Castle ble sandwiches kjøpt inn til den lange togreisen ned til Reading via London.
Mitt Oyster Card ble fylt på og etter den evinnelige turen fra Kings Cross til Paddington satt jeg snart på toget til Reading, der Ibis hotellet hadde krevd hele £89 for denne ene natten. Jeg valgte derfor ty til mitt gamle stamhotell Crescent Hotel, hvor de indiske tvillingene som driver hotellet var helt i hundre. «Mr. Johnson, where have you been? I saw your booking this morning and though ‘oh my god, he’s back!’. It’s been such a long time!». Etter omsider å ha kommet meg opp på rommet og slappet av litt, spaserte jeg ned til sentrum hvor jeg surret litt rundt før jeg inntok en middag på Monks Retreat. Min norske kompis hadde fortsatt ikke gitt lyd fra seg, så jeg bestemte meg for å dra den korte turen til Wokingham. Der fristet min kompis Marc med en tur på byen, og kvelden på puben Molly Millar endte i omtåket tilstand, siste tog bak til Reading, og takeaway-pizza i senga…
Dag 7: Fredag 28.09.2012: Cheltenham Town – Morecambe
…og ikke minst en temmelig dårlig form dagen etter! Etter å ha våknet rundt halv ni og sjekket at utsjekking var senest klokka 11, droppet jeg frokost til fordel for mer søvn. Imidlertid ble det en time senere banket på døra med beskjed om at de skulle bytte ut madrassene. Jeg forbannet Marc og hans runder med Jägerbombs kvelden i forveien, og fikk hvertfall en halv time til på øyet før jeg surret meg i dusjen og nesten ble menneske igjen. Frokost ble inntatt på Monks’ Retreat før jeg gikk ned til stasjonen. Det var fortsatt en liten stund til toget gikk, så to flasker forfriskende j2o ble inntatt på stasjonspuben The Three Guineas i håp om å kurere ytterligere den dårlige formen. Det fungerte nogenlunde, og formen var stadig stigende da jeg hopet på toget til Cheltenham Spa.
Mens toget rullet fra Swindon oppover mot Cotswolds-området spurte plutselig en person ovenfor meg om jeg var norsk. Han hadde sett min egenforfattede bok som jeg hadde sittet og bladd i for å lese meg opp litt på Cheltenham, og det viste seg at han skulle på samme kamp. Han var Ipswich Town supporter som kom på hyppige snarvisitter over, og som hadde valgt ut kveldens kamp i Cheltenham som en bonus-kamp. Med en interessant samtale gikk togturen fort, og vi var snart fremme i Cheltenham. Der fant vi til alt overmål ut at vi hadde samme hotell for natten, og med Cheltenham Spa stasjon et godt stykke fra smørøyet, delte vi en taxi til hotellet Big Sleep der vi hadde betalt £35 for kost og losji.
Vi sjekket inn og avtalte å møtes utenfor et kvarter senere. Deretter ble det en pitstop innom puben Tailors for å få litt fast føde før vi ruslet en tur i sentrum. Og omsider satt vi kursen mot Whaddon Road ved hjelp av apostlenes hester. Vi kunne se stadionet på høyre hånd idet vi passerte på vei opp mot puben Fox & Hounds, hvor det skal være bra stemning før kamp. Men der var det mørkt og veldig stengt! En lokal forbipasserende kunne fortelle at puben gjennomgikk et eierskifte akkurat denne helgen, og sannsynligvis ville åpne igjen om et par dager.
Vi bestemte oss derfor for å oppsøke Whaddon Road og klubbens bar ved navn Robin’s Nest. Men ikke før vi hadde tatt en tur innom klubbsjappa. De eneste skjerfene de hadde var fra playoff-finalen i fjor, men de fikk duge. Og jeg skjønte jeg var tilbake i Football League når jeg ble avkrevd £3 for et riktignok tykt og flott utseende program. Med tanke på billetter fikk vi beskjed om at vi bare skulle betale oss inn via telleapparatene, og dermed satt vi oss ned på Robin’s Nest og tok knekken på noen pints. Samtalen gikk løst og fast om forskjellige fotball-temaer, og sannelig ble det til og med litt ishockeyprat. Ved en ny bestilling fikk jeg også høre hvordan noen representanter fra Cheltenham-fansen syntes å være optimistiske både med tanke på kveldens kamp og med tanke på å kunne gjenta (og kanskje overgå) fjorårssesongen, der de tok seg til playoff-finalen hvor det ble tap for Crewe Alexandra.
Tiden flyr i godt selskap, og det begynte å nærme seg avspark. Vi bestemte oss for å entre hjemmetribunen bak det ene målet da dette er den eneste ståtribunen, og også den billigste. Etter å ha avlevert våre £15, fikk jeg tatt noen etterhvert obligatoriske bilder av anlegget før vi tok plass på ståtribunen. I dette ene hjørnet la jeg merke til en artig detalj da vi plutselig passerte en falsk ugle montert ved inngangspartiet, sannsynligvis for å skremme bort duer. Min kompanjong mente han hadde følelsen av en morsom og målrik kamp, og tippet optimistisk 3-3. Personlig var jeg temmelig usikker på dette, men da kampen startet tok det ikke mer enn halvannet minutt var ballen lå i nettet bak gjestenes keeper Barry Roche. Darren Carters avslutning på halv volley fra rundt 20 meter var det ingenting å utsette på, og Roche kunne overhodet ikke lastes. En drømmestart for The Robins!
Det første kvarteret var det nesten bare Cheltenham, og både Chris Zebroski og Shaun Harrad kunne doblet ledelsen. I stedet var det gjestenes innlånte Richard Brodie som holdt på utligne, men hans avslutning ble klarert på streken av Steve Elliott. Og like etter var det Sido Jombati i rollen som reddende engel da vertene igjen fikk reddet på streken – denne gang fra Lewis Alessandras heading på bakerste stolpe. For selv om Cheltenham dominerte, var Morecambe skumle på kontringer med en Kevin Ellison som var god som ballfordeler. Sistnevnte hadde også selv en stor sjanse til å utligne, men hans heading traff oversiden av tverrliggeren. Og da hverken Zebroski eller Harrad klarte å overliste Shrimps-keeper Roche sto 1-0 seg til pause.
Vi fant raskt frem til området der røyking var tillatt i pausen, noe som fikk meg til å savne non-league, der man slipper slikt. Deretter gikk turen til matkøen bak tribunen, men etter flere minutters køing fikk vi vite at all mat var utsolgt! Det var uansett klart for avspark, og andre omgang som startet noe tammere enn den første. Jombati hadde den første sjansen, men hans heading etter drøye fem minutter ut i omgangen gikk like utenfor. Så, etter 57 minutter, ble det interessant. Dommeren stoppet spillet, og etter en lengre pause der han løp over for å diskutere med linjemannen, ble omsider Morecambes gode Kevin Ellison gitt direkte rødt kort for det som tydeligvis hadde vært en såkalt off-the-ball incident.
Dette var et hardt slag for Morecambe, og det virket som et tidsspørsmål før det andre målet kom. Den nevnte Zebroski hadde et par store sjanser. Først presterte keeper Roche en glimrende refleksredning. Deretter ble Zebroski løpt opp og surret bort ballen i en tre-mot-en-situasjon, hvor han burde vært langt mindre egoistisk og spilt den bedre plasserte Kaid Mohamed, som ville hatt fri vei til mål. Målscorer Carter og innbytter Darryl Duffy hadde også gode forsøk, men jeg begynte å få en følelse av at om man ikke snart satt inn det andre målet, ville Cheltenham fort kunne komme til å betale dyrt. Og da gjestenes Nick Fenton fyrte løs fra rundt 25 meter måtte det en flott redning til fra hjemmekeeper Scott Brown. En kanon fra Kaid Mohamed kunne avgjort, men nok en god redning fra Roche holdt fortsatt liv i kampen med kun et par minutter igjen. Morecambe fikk en offensiv dødball og sendte opp omtrent alt som var. Ballen falt ned i feltet, og spratt frem og tilbake, men ble omsider klarert. Flere Cheltenham spillere tok kontringen helhjertet, og da Kaid Mohamed spilte gjennom Darren Carter lot han seg ikke be to ganger. Et drøyt halvminutt på overtid scoret han sitt og Cheltenhams Towns andre for kvelden, og fastsatte sluttresultatet til 2-0. Morecambe-spillerne lå strødd på banen, resignerte. Og den lille tiden som var igjen besto av rulling av ball fra Cheltenham, inntil dommerens fløyte lød på Whaddon Road.
Turen gikk inn i Robin’s Nest for en pint til eller to, før vi tok fatt på spaserturen tilbake til hotellet. Med alle Sky Sports kanaler på TV’en på hotellrommet, ble det litt TV-titting før jeg slukket lyset for en tidlig start dagen etter. Da var det igjen tid for en dose non-league, samt en retur til Reading.
Ground #88:
Cheltenham Town – Morecambe 2-0 (1-0)
League Two
Whaddon Road, 28 September 2012
1-0 Darren Carter (2)
2-0 Darren Carter (90+1)
Att: 2,563
Admission: £15
Programme: £3