Dag 1: Tirsdag 27.12.2011 Windsor – Egham Town og Bournemouth FC – Christchurch
Først og fremst får jeg takke min kjære mor, som frivillig meldte seg til å stå opp for å kjøre meg til flybussholdeplassen på E6 i 4-tiden på natta. Uten søvn den natten ble det med en drøy halvtimes døsing på bussen, fulgt opp av to timers dvale på flyet til Gatwick.
Med grensekontrollen passert og bagasjen avhentet var det tid for første stopp på fotballen-rundturen. Etter togbytte (og togsurr) på Clapham Junction og taxi fra stasjonen Windsor & Eton Riverside, befant jeg meg utenfor Stag Meadow – hjemmebane før “føniks-klubben” Windsor FC. De ble som de fleste vel kjenner til, stiftet i 2009 etter at Windsor & Eton bukket under (flott ordspill der for de som tok det). Det var nesten en drøy time til avspark, men det var allerede endel mennesker tilstede.
Steve Rowlands mail med bekreftelse av avspark kl 13.00 viste seg heldigvis å holde stikk, og det gjorde også hans tips om gratis inngang. Jeg ble først noe overrasket over at de krevde hele £2.50 for dagens program. Men jeg måtte snart bare ta av meg hatten for et fantastisk flott program, som overgikk det selv de mest kravstore måtte forvente på dette nivået. Jeg har sett program av langt dårligere kvalitet i Football League! Derimot fikk jeg senere av en Windsor-fan vite at dagens program snarere var unntaket enn regelen, og altså et slags spesialnummer i anledning høytiden og festen de hadde lagt opp til med gratis inngang.
Etter å ha byttet bort £9 (såvidt jeg husker) mot et flott Windsor-skjerf, fikk jeg plassert fra meg bagen bak baren og bestilt meg en Strongbow. Denne ble inntatt mens jeg satt og studerte programmet nærmere. Etter å ha kommet i snakk med noen av den harde Windsor-kjernen fikk jeg bekreftet at de etter en nølende åpning på sesongen nå går for mesterskap og opprykk for fullt. Windsor kom fra 10 strake uten tap i serien (siden det meget overraskende 0-1 tapet hjemme for bunnlaget Mole Valley SCR), inkludert seire på både 11-0 og 10-0. I dag skulle de bryne seg på den fjerdeplasserte naboen Egham Town.
Jeg fikk også bekreftet at Michael Chennells i sist kamp hadde hjemmedebutert med hele 5 mål etter sin retur til klubben. Alt så temmelig rosenrødt ut i Windsor. Slik jeg ser det er det eneste reelle hinderet serieleder og regjerende mester Guildford City. Nesten synd ikke begge kan rykke opp! De to skal for øvrig møtes i Windsor i nest siste serierunde 21. april. Før avspark fikk jeg tatt meg en tur rundt banen, som domineres av langsiden med det som kan kalles Main Stand. På den andre siden er det en skur-lignende konstruksjon med ståtribune, mens det på kortsidene ikke er stort annet enn gjerder.
Windsor var i førersetet allerede fra starten, og tok ledelsen ved Joe Chandiram etter 8 minutter. Men selv om ledelsen kunne vært større ved pause, var det nok ikke den beste første omgangen jeg har sett. Jeg var litt nysgjerrig med nevnte Chennells og den andre storscoreren Ryan O’Toole, og begge virket ganske friske og gode på dette nivået. Førstnevnte misbrukte for øvrig en sjanse alene med keeper, mens sistnevnte var mannen med assist på ledermålet.
Pausen ble brukt til strupelesk og konversasjon med de lokale supportere som kunne fortelle litt om omstendighetene rundt oppstarten av den nye klubben.
Andre omgang startet som den første – med Windsor tilsynelatende i kontroll, mens Egham hadde et og annet forsøk uten å virke spesielt farlige. Så eksploderte kampen med tre mål på 6 minutter.
Chennells doblet ledelsen etter 61 minutter, før Yashwa Romeo og O’Toole avgjorde kampen med 3-0 og 4-0. Egham fikk et trøstemål 5 minutter før slutt da Dan Hartlebury skrudde ballen inn bak hjemmekeeper Rob Bullivant, men 4-1 til den gamle Reading-spiller Keith Scotts gutter sørget for å holde presset oppe på Guildford City. Alt i alt en morsom opplevelse med hele 806 tilskuere tilstede, intet annet enn imponerende på dette nivået!
Ground #60:
Windsor FC – Egham Town 4-1 (1-0)
Combined Counties League Premier Division
Stag Meadow, 27 December 2011
1-0 Joe Chandiram (8)
2-0 Michael Chennells (61)
3-0 Yashwa Romeo (66)
4-0 Ryan O’Toole (67)
4-1 Dan Hartlebury (86)
Att: 806
Admission: Free
Programme: £2,50
Jeg måtte dessverre haste ganske raskt videre, og fikk hentet bagen bak baren og bestilt taxi. I samråd med drosjekusken valgte jeg å ta taxi rett til Slough (hvor jeg likevel måtte byttet) istedet for til Windsor & Eton Riverside, for dermed å forsøke nå et tidligere tog fra Reading. Jeg må innrømme jeg får en merkelig følelse når jeg bytter i Reading uten å skulle tilbringe tid der…men det skulle det bli tid til senere. Etter enda et bytte i Basingstoke trillet jeg omsider inn på Bournemouth stasjon og kunne sette kursen mot innsjekking på Fairmount Hotel. £20 natten kan ingen klage på.. Bournemouth er da også kjent for billig losji.
Bournemouth forvirret meg geografisk ved siste besøk – muligens grunnet alkoholinntaket. Jeg forsøkte meg den gang til fots i byen, og endte med min kvinnelige ledsager for kvelden opp i noe som best kan omtales som et slags “gay area”, der en mannsfigur iført kun en rød speedo (flott antrekk for en tur på byen!!!) kom ut av en nattklubb og begynte følge etter oss! En svært traumatisk opplevelse! Jeg hadde ikke tid til å gå meg bort denne gang, så fikk derfor hotellverten til å bestille taxi til Victoria Park. Imidlertid lå det tydeligvis så bortgjemt at selv taxisjåføren hadde problemer med å finne frem. Eller kanskje fikk han bare et akutt tilfelle av jernteppe, for etter to runder rundt kvartalet fikk han åpenbart et plutselig “Eureka-øyeblikk”. Kort etter stoppet vi ved inngangen til Victoria Park, og han slo av et par pund på prisen.
Jeg skulle gjerne sett anlegget i fullt dagslys, men det ligger tilsynelatende ganske koselig til. Og selv om hovedtribunen er det eneste som er av tribune, var det en flott konstruksjon synes jeg. I enden av denne er klubbens bar, og etter å ha kvittet meg med det jeg mener var £5 for inngang samt £1 for et program, installerte jeg meg her med en Strongbow. Det må sies å være en flott bar, med vinduer ut mot banen…og tydeligvis eget reservert vindusbord for handicappede slik at de kan sitte der inne og se kampen gjennom vinduet.
Jeg slo av en prat med mannen i baren – som ble kalt Bob – om Bournemouth Poppies og Wessex League generelt. Han var av den oppfatning (og jeg tror ham så gjerne) at nivået i Wessex League har blitt langt dårligere etter at både Wimbourne Town og Poole Town takket for seg og tok steget opp på step 4. For egen del kan jeg vel legge til at det sannsynligvis ikke vil bli bedre dersom også Winchester City skulle følge etter til sommeren. Jeg spurte ham deretter om hva deres egne ambisjoner var rundt dette med eventuelt opprykk og søknad om spill på step 4. Til dette svarte Bob noe slikt som at “jeg synes jeg bruker nok penger på dette laget som det er, uten at jeg skal måtte bruke mer på reiseutgifter også”. Det var da det gikk opp for meg at bartenderen Bob ikke var noen andre enn selveste klubbformann Bob Corbin. Han fortsatte sitt resonnement med følgende glimrende kommentar: “Spillerne vil selvfølgelig gjerne at vi skal søke, men det de ikke tenker på er at hvis dersom skulle skje så vil halvparten av de ikke lenger være gode nok”.
Muligens vil denne sesongen hittil ha fortonet seg som noe skuffende for Poppies, mens de gjestende lokalrivaler Christchurch i lys av en rekke hengekamper ikke var hektet helt av i toppen. Og det var tydelig at en viss interesse var tilstede for lokaloppgjøret. 181 tilskuere betød klart sesongbeste i ligaen så langt; og kun cupkampen mot Truro i begynnelsen av oktober hadde dratt flere folk til “The Vic”.
Det var klart allerede fra start at dette kom til å bli et typisk lokalderby med mer dueller enn spill. Og til tross for at gjestenes Sam Griffin traff tverrliggeren allerede etter 4-5 minutter, mistenkte jeg tidlig at dette ville ende 0-0. Hjemmelaget var etter Christchurchs gode åpning det førende laget, men selv om man kom til noen gode muligheter så det ut til å mangle på kvaliteten i det siste trekket. Jeg hadde rett og slett problemer med å se hvor eventuelle mål skulle komme fra. Og det var vel derfor heller ingen overraskelse at da Bournemouth først fikk straffe med et kvarter igjen av kampen, presterte Dave Ewen å sende ballen himmelhøyt over. Han så rett og slett ut som om han hadde på seg en fiktiv ryggsekk tyngre enn min bag pakket for to ukers groundhopping.
Dermed ebbet det ut med 0-0, og jeg tok plass i baren. Der ble det tid til ytterligere et par pints og hyggelig samtale med noen lokale sjeler før Bob var så vennlig at han bestilte taxi for meg rett før kl. 23.
Ground #61:
Bournemouth FC – Christchurch 0-0 (0-0)
Wessex League Premier Division
Victoria Park, 27 December 2011
Att: 181
Admission: £5
Programme: £1
Dag 2: Onsdag 28.12.2011 Fotballfri i Southend
Dagen etter hadde jeg ingen kamp, men valgte å sette kursen mot Southend for å sosialisere litt med kompiser der. Fra The Spread Eagle gikk etterhvert turen til The Last Post, hvor vi så en håpløs linjemann avgjøre Old Firm derbyet i feil retning. Etterhvert var det kun 2-3 av oss igjen, og en tidlig avreise til Birmingham dagen etter begynte å henge i en tynn tråd da The Last Post ble byttet ut med casino og deretter en nattklubb jeg ikke husker navnet på…
Dag 3: Torsdag 29.12.2011 Alvechurch FC – Highgate United (Avlyst/postponed: waterlogged pitch!)
På imponerende vis kom jeg meg opp med alarmen på mobilen, forlot etablissementet og gikk de 2-3 kvartalene til Southend Central stasjon. En frokost bestående av sandwiches og leske fra WHSmith begynte å hjelpe på formen da jeg byttet i London. Og etterhvert befant jeg meg i Englands nest største by; Birmingham. Det var ennå litt tidlig til å sjekke inn, så jeg betalte for en time på en internet cafe rett ved Birmingham New Street, og satt meg til å printe ut diverse reservasjoner etc jeg ville trenge senere på turen. I tillegg sjekket jeg hjemmesiden til Alvechurch for å se om det sto noe om dagens kamp. Da hadde tross alt regnet en del i området de siste dagene. Men neida, det sto ikke noe om hverken avlysning eller baneinspeksjon. Etter å ha sjekket inn på Britannia Hotel og slått ihjel litt tid med TV og en spasertur rundt New Street og Bull Ring området satt jeg meg derfor på toget til Redditch, hvor Alvechurch var nest siste stopp.
Etter en halvtimes tid steg jeg av, og registrerte at jeg befant meg enda mer på landet enn jeg hadde forestilt meg. Riktignok hadde min kompis Andy i Lye informert meg om at Alvechurch var “in the middle of fucking nowhere”, men likevel.. Med utprintet kart for hånden begynte jeg på spaserturen på de mørke landeveiene i det nordøstlige Worcestershire. Og etter å ha gått gjennom landsbyen der jeg fikk en hjelpende (og meget lang) veibeskrivelse videre av en sullik utenfor den lokale puben, begynte jeg å lure på om jeg likevel hadde gått feil. Det ble lenger og lenger mellom husene, det ble mørkere og mørkere, og veiens grøftekant ble mer og mer gjørmete – noe mine nye Adidas sko satt svært liten pris på. Omsider mente jeg å skimte omrisset av flomlys ute på et jorde. Men med en drøy halvtime til avspark var det fortsatt helt mørkt, og ikke minst stille som i graven. En bom stengte veien inn til det som så ut som en parkeringsplass på et jorde, og etter et par minutters tankevirksomhet kom en bil kjørende og svingte inn oppkjørselen til huset ved siden av. Jeg var freidig nok nok til å spørre kvinnemennesket som steg ut om hun hadde den fjerneste anelse om hva som skjedde. Hun tipset meg høflig om å banke på hos naboen, som visstnok hadde en god del å gjøre med klubben. Som sagt, så gjort. Kvinnemennesket som åpnet ropte raskt på en Neil som kom og kunne informere meg om at kampen dessverre hadde bliltt avlyst få timer i forveien – og altså ETTER at jeg sjekket internet. “Waterlogged pitch” var dommen, og jeg kunne ikke annet enn å bite i det sure eplet og starte den rundt halvtimes lange spaserturen tilbake til Alvechurch stasjon, irritert og nedstemt. Det føltes som om jeg hadde kastet bort en hel dag, noe jeg da egentlig også hadde, selv om det denne dagen ikke hadde vært så mange kamp-alternativ uansett. Vel tilbake i Birmingham trøstet jeg meg med innkjøp av takeaway pizza og film på hotellrommets TV.
