Den etterlengtede romjuls/nyttårs-turen er unnagjort, og det ga selvsagt mersmak. Planen hadde vært 12 kamper på 13 dager, men det endte med hele 8 avlysninger – hvorav 7 på rad! Selv om jeg med masse innsats klarte å finne alterativer til alle bortsett fra en av disse, var det til tider svært frustrerende. Når man bruker langt mer tid på å sjekke ut status og alternativer på internett enn man bruker på å faktisk se fotball, sier det seg kanskje selv. Og til tross for at det likevel ble en flott tur til slutt, følte jeg også for å ta en rask retur for å få med meg litt mer. Derfor drar jeg om få dager – mandag 27. januar – over igjen for å få med meg nye tre kamper. Et par av kampene jeg så på har blitt flyttet (ikke minst Shildon v Marske United, som var mitt opprinnelige valg på onsdagen) til fordel for kamper i grevskapscuper etc, og av erfaring vil jeg vente til søndag med å bestemme meg 100%, men planen ser slik ut:
Mandag 27. januar:Hastings United v Burgess Hill Town
Tirsdag 28. januar: Belper Town v Gresley
Onsdag 29. januar: Worthing v Newhaven
Jeg vil imidlertid ha et øye på utviklingen i været, om spesielle deler av landet fortsatt sliter med avlysninger i morgen. Og også mulige flyttede kamper (kanskje en omkamp i FA VAse, f.eks) som vil kunne friste. På tirsdagen er dessuten lokaloppgjøret Biggleswade United v Biggleswade Town meget interessant. Men så var det dette været da..
I tillegg er en lengre tur i april (med bl.a. deler av Northern Leagues ‘Easter Hop’) på planleggingsstadiet; og forhåpentligvis kan det bli ytterligere en liten tur før den tid også.
Edit (25/1): Ny utvikling i saken. Da jeg i April-turen vil kunne ha mulighet til å gjøre en dobbel med Worthing og Worthing United på samme dag, heller jeg nå mot å “spare” Worthing som destinasjon. Ny destinasjon kan bli Burscough v Tranmere Rovers i Liverpool Senior Cup. Det er sterke rykter om at Burscough innen kort tid vil forlate Victoria Park, så kan jo dette være en anledning god som noen til å avlegge en visitt.
Torsdag 09.01.2014: En spasertur i Darlington Med utsjekking i Middlesbrough senest klokka 10 fikk jeg plutselig veldig god tid på vei ned til Stansted – faktisk mer tid enn jeg var lysten på å tilbringe på flyplassen. Ved dagens første togbytte la jeg derfor inn en avstikker i Darlington. Jeg gikk rett og slett for å ta en kikk på stedet der Darlingtons gamle stadion Feethams en gang sto.
Etter få minutters gange kunne jeg svinge inn på Victoria Embankment og ta meg over elven Skerne via den lille gangbroen som ligger ved siden av tomten der det nå var svært få spor etter det flotte anlegget som en gang sto her. Alt var borte! Bortsett fra en murtrapp som jeg antok hadde vært en del av inngangspartiet. Foran meg var det kun en stor slette som fungerte som arbeidsplass der man tydeligvis er i ferd med å klaregjøre for byggingen av boligene som skal komme opp her.
På en avsats der sto også en kar i 60-årene og speidet utover, og det viste seg at han var gammel utflyttet Darlington-supporter som hadde besøkt sin mor, og nå ville se hva som skjedde med hans gamle tumleplass. Jeg kom i prat med denne karen, og blank i blikket sto han snart og pekte og fortalte om Feethams, der han hevdet å ha vært fast inventar i over 40 år. Det var rent hjerteskjærende, men meget interessant.
Etter å ha slått ihjel en times tid i Darlington returnerte jeg til jernbanestasjonen og hoppet omsider på toget videre sørover. Jeg slo fra meg tanken om en lignende «sightseeing» ved togbytte i Doncaster, men benyttet i stedet anledningen til å ta en matbit før jeg fortsatte ferden mot Stansted og hjemreise. Jeg hadde planlagt en tur med 12 kamper på 13 dager. Det endte med 8 avlysninger (hvorav 7 på rad!), men likevel ble det 11 kamper på 13 dager. Ikke verst det heller, det trøstesløse været tatt i betraktning. Og min mor hadde tilbudt seg å hente meg på Rygge. Heldigvis kan jeg denne gang med sikkerhet si at det ikke blir lenge til neste tur.
Onsdag 08.01.2014: Billingham Synthonia v Seaton Carew Husverten Roy ved Crittlewood Guest House var ikke å se da jeg gjorde meg klar til avreise fra Gainsborough, men jeg lot nøkkelen sto i døra som avtalt, og gikk ut for å vente på taxien jeg hadde bestilt. Og jammen var det samme drosjekusk som dagen før som nå kom for å kjøre meg til stasjonen Gainsborough Lea Road, der jeg hadde siktet meg inn på 09.37-toget til Doncaster. På den ubetjente stasjonen viste informasjonstavla på perrongen at toget fra Lincoln var 3 minutter forsinket, men det varte og rakk uten at noe tog kom, og – meget utypisk for britene – uten at informasjonen ble oppdatert. Frustrerte passasjerer diskuterte seg imellom da toget så forsvant fullstendig fra tavla, og jeg ringte National Rail Enquiries for å undersøke. Der ble jeg betjent av en av britenes nye landsmenn (eller rettere sagt landskvinne) som nesten ikke kunne gjøre seg forstått på engelsk, aldri hadde hørt om Gainsborough, ba meg stave stasjonens navn for deretter å konsekvent omtale stedet som «Gainsbury», og til stadighet unnskyldte og sa hun skulle sjekke med sine kollegaer. Etter over fem bortkastede minutter på telefonen, og godt over 25 minutter på overtid, kom plutselig toget rullende inn på perrongen fullstendig ut av det blå.
Vi ble av personalet fortalt at de hadde blitt forsinket i Saxilby-området, men nå var jeg i hvert fall på vei. Jeg ville imidlertid miste toget videre fra Doncaster, men med hyppige avganger nordøstover og godt med tid unnet jeg meg en frokost på et etablissement i kjøpesenteret Frenchgate, rett ved siden av Doncaster jernbanestasjon. Omsider kunne jeg reise videre til Darlington, der jeg fikk tid til en kjapp røyk før jeg hoppet på dagens siste tog. Rett etter avgang passerte vi rett ved siden av Darlington Arena – den hvite elefanten av et stadion som var delaktig i at Darlington FC brakk ryggen. Og etter en halvtimes tid kunne jeg stige av i en by jeg faktisk aldri tidligere hadde besøkt; nemlig Middlesbrough. Det var ikke så altfor langt til Newlands Lodge, der jeg hadde booket rom for meget overkommelige £20. Men etter å ha slept rundt på en tung bag i nesten to uker, sparte jeg føttene og tok taxi. Taksameteret stoppet på £2,90 – man kan ikke klage på prisene i nordøst – og jeg fikk snart sjekket inn. Billig var det riktignok, men jaggu skulle de ikke ha £20 i depositum for nøkkel til ytterdøra i tilfelle man kom «hjem» etter klokka 23, samt ytterligere £20 i depositum for fjernkontroll til TV-en. Jeg hadde ikke tenkt å se mye fjernsyn, men ville muligens returnere sent, så jeg nøyde meg med å kvittere ut nøkkelen. Jeg var imidlertid snart på farten igjen, da jeg spaserte i solskinnet(!!) ned mot Albert Park.
Der hadde jeg satt meg fore å ta en kikk på statuen av en ung Brian Clough som står i parken. Etter en tur med nesten sammenhengende drittvær, var det imidlertid så deilig i sola at jeg tilbragte en liten stund med å nyte sola på en benk ved en innsjø i den store parken. Da jeg var lei av å se på ender, gjess og svaner som boltret seg, klarte jeg etter hvert å orientere meg frem til statuen av legenden Clough, og fikk tatt et par bilder av denne. Idyllen ble brutt da jeg gikk inn på et av parkens offentlig toalett for å tømme blæra, og avbrøt en lokal junkie i ferd med å sette seg et skudd. Idyllisk var heller ikke veien tilbake inn i sentrum langs Linthorpe Road, der halal-butikkene i den nedre delen lå tett i tett. Til tross for idyllen i Albert Park, kan nok ikke Middlesbrough generelt karakteriseres som veldig idyllisk.
Jeg valgte å stikke innom puben The Swatter’s Carr for å hive innpå litt vomfyll mens jeg gjorde de siste vurderinger før jeg satt kursen mot dagens kamp. Planen hadde opprinnelig vært å se Billingham Synthonia i Durham Challenge Cup, men jeg hadde de siste dagene også vurdert et besøk hos Guisborough Town da deres ligakamp mot Penrith nå hadde blitt flyttet til denne dagen. Taxisjåføren hadde anbefalt tur til Guisborough heller enn å dra til det han omtalte som «those bastards across the river». Mon tro hvor disse bitre følelsene stammet fra, men kanskje har det noe med å gjøre at elven Tees utgjør grensen mellom North Yorkshire (som Middlesbrough nå såvidt ligger i) og County Durham? Uansett; da jeg for så vidt allerede hadde meldt min ankomst hos Billingham Synthonia, valgte jeg å følge den opprinnelige planen og besøke Synners.
Ved Middlesbrough Bus Station var det sprikende informasjon om hvilket stopp min buss skulle gå fra. De digitale informasjonstavlene sa en ting, men ved stoppet den henviste til hang det lapp om at min buss nå gikk fra et stopp på andre siden av hesteskoen som utgjør bussterminalen. Hvem hadde rett? Det hadde lappen, skulle det vise seg, og snart satt jeg med en returbillett til Billingham. Takket være rush og veiarbeid på en av byens hovedinnfartsårer gikk det først meget tregt, men snart krysset vi over elven Tess, og etter en halvtimes busstur kunne jeg noe forsinket hoppe av rett rundt hjørnet fra min destinasjon for kvelden. Det hadde begynt å bli såpass mørket at jeg slo fra meg tanken om å svippe innom for å ta en kikk på anlegget til nabo Billingham Town. Jeg sitret nærmest av spenning etter å se Billingham Synthonias etter forholdene enorme tribune, men vegetasjonen sperret foreløpig for sikten. Da jeg etter få meter rundet hjørnet og dreide inn på Central Avenue, så jeg imidlertid raskt inngangspartiet til anlegget med samme navn som lå der i tussmørket.
Det var over to timer til kampstart, men porten var åpen, og en person som sto på parkeringsplassen bekreftet at Synners Bar var åpen. Selv om flomlysene ikke var slått på tok jeg likevel først en kikk på anlegget. Central Avenue domineres til de grader av den voldsomme tribunen på den ene langsiden, og den er virkelig et mektig skue. Stadionet for øvrig har løpebaner som trekker ned, og ingen andre fasiliteter enn denne tribunen, men den er så storslagen at den i og for seg gjør opp for dette. Om den ikke kan måle seg med sjarmen til eksempelvis March Town Uniteds fantastiske hovedtribune, er den storslagen på en annen måte, og hovedgrunnen til at Synners en stund hadde vært et aktuelt reisemål for meg.
Kjemisk industri har hatt stor betydning for Billingham de siste hundre år, og klubben ble også i 1923 startet som et slags bedriftslag for hjørnesteinsbedriften ICI – en gigant innen kjemisk industri. Klubbnavnet kommer da også fra navnet på produktet anlegget i Billingham produserte mest av – synthetic ammonia; altså gjødsel. Anlegget på Central Avenue sto ferdig i 1958, og Bishop Auckland var gjester da den ble innviet foran hele 4 200 tilskuere. Den store tribunen var den gang faktisk den lengste såkalte cantilever stand i engelsk fotball, og den store tribunen har fortsatt en kapasitet på rett i underkant av 2 000 tilskuere. Foran tribunen er det ståplasser på bar bakke. Ellers kan det nevnes at forbindelsen med ICI opphørte i 1990-årene. Og den mest kjente spilleren som har vært innom klubben er nok for øvrig Brian Clough, som i sin ungdom spilte for Synners før han ble innkalt til militæret.
Jeg entret Synners Bar som eneste gjest, og bestilte en pint Strongbow. De to jentene bak baren strevet fælt for å få cider-krana til å fungere, og jeg slukket tørsten med en cola mens hun gikk for å sjekke fatet. Nedslående nyheter var det da hun i samråd med en klubbrepresentant kunne meddele at det ikke ble noen cider i kveld. Jeg valgte å heller prøvesmake en lokal real ale jeg ikke husker navnet på, men som også fikk tommelen opp. Under en røykepause observerte jeg at bua ved inngangen nå var åpnet, så jeg gikk for å betale mine inngangspenger. Jeg stakk imidlertid først hodet utenfor for å ta et bilde av porten som nå var lukket, og lot en eldre kar gå foran meg før jeg betalte mine £6. Ytterligere £1 betalte jeg for et kampprogram, før jeg la merke til at flomlysene nå var skrudd på, slik at jeg tok ytterligere en liten kikk rundt banen.
Tilbake inne i Synners Bar, som ligger under den store tribunen, falt valget denne gang på en pint John Smith’s mens jeg bladde i et overraskende fyldig kampprogram spekket med interessant lesning. Vertskapet hadde falt ned til nedre halvdel av Northern League-tabellen, men håpet å etter hvert kunne avansere noe. Dette begrunnet de først og fremst med at de nå hadde unnagjort alle hjemmekampene og de fleste bortekampene mot topplagene. Men kveldens kamp dreide seg ikke om ligapoeng, men snarere om avansement i Durham Challenge Cup. Motstander var Seaton Carew fra step 7-ligaen Wearside League – to nivåer lavere. De hadde tatt den korte veien fra Hartlepools sørlige utkant i håp om å stelle til en liten skrell.
Etter en runde rundt i lokalet for å beundre diverse bilder, pokaler og utmerkelser, tømte jeg glasset og gikk ut for å ta plass på den store tribunen. Jeg forsøkte igjen å ta noen bilder av den, men mørket og flomlysene sørget for at det dessverre var så som så med fotoforholdene. Hjemmelaget ga i programmet uttrykk for at dette var en cupturnering de ville satse på, men ifølge en sidemann var en liten håndfull sentrale spillere satt på benken mens et par «reserver» og spillere nylig tilbake fra skade hadde tatt plass i startoppstillingen som jeg sto og studerte på en plakat ved spillertunnelen idet man gjorde seg klare for avspark.
Overraskende nok var det gjestene fra Wearside League som tok kontroll, og i form av et skudd like utenfor hadde Matty Kelsey allerede vært skummelt frempå da han i kampens fjerde minutt stormet gjennom og plasserte ballen under keeper James Briggs. Og sju minutter senere førte igjen passivitet i hjemmelagets forsvarsspill til at en Seaton Carew-spiller ble spilt alene gjennom. Robert Hammond gjorde ingen feil. Vi hadde såvidt passert ti minutter, og sjokkerte hjemmesupportere måtte innse at det meget overraskende sto 0-2. Det hadde faktisk ikke vært noe å si på om de hadde økt ledelsen ytterligere, for Synners hang overhodet ikke med det første kvarteret, og de hadde keeper Briggs å takke for at Kelsey ikke scoret sitt andre.
Det tok over kvarteret før de grønne og hvite produserte sitt første meningsfulle angrep, men avslutningen fra Joel Callender gikk like utenfor krysset til gjestenes keeper Gary Fleetham. Ikke lenge etter fikk de imidlertid uttelling da James Magowan satt inn returen på sin egen avslutning etter flott forarbeid av Kris Hughes. Både Hammond og Kelsey hadde sjanser til å gjenopprette gjestenes tomålsledelse, men Synners-forsvaret kunne takke Steven Huggins for at i hvert fall en lagkamerat hadde våknet defensivt. Og etter at Briggs reddet fra Harrison Smith, var det vertskapet som avsluttet omgangen sterkest. Magowan rundet keeper, men fikk sin avslutning reddet på streken. Kris Hughes fikk nettkjenning, men linjemannen hadde allerede vinket for offside. Et skudd fra Aidan Cattermole ble slått til corner, og denne førte til at David Abel headet i stolpen. Da dommeren blåste for pause på stillingen 1-2 lå det i kortene at hjemmelaget ville kunne snu dette i andre omgang.
De fleste rundt meg var skjønt enige om at hjemmelaget ville ro dette i havn, og en sidemann hintet frempå at noen av de normalt faste på benken muligens ville komme innpå. Og ganske riktig; både Matty Osmond, Nathan Porritt og Michael Sweet ble etter hvert satt innpå – men først hadde vi sett Synners starte andre omgang med å presse fremover. Det tok dog ti minutter før Magowan fikk vendt opp i feltet og satt inn sitt og hjemmelagets andre. 2-2. Magowan kunne scoret hattrick like etter, men hans volley gikk like utenfor. Det var Aidan Cattermole som fullførte snuoperasjonen da han etter 63 minutter enkelt skjøt i mål fra kort hold etter innlegg fra dødlinja. Synthonia hadde snudd 0-2 til 3-2.
Seaton Carew ga seg ikke, og kunne nokså umiddelbart utlignet da et skudd forandret retning i en forsvarer og traff stolpen. Men få minutter senere ble innbytter Michael Sweet spilt fri og satt iskaldt inn 4-2 og det man antok var spikeren i kista. Nivåforskjellen begynte å gjøre seg gjeldende, og gjestene virket gå tom for krefter. Deres keeper Fleetham måtte i aksjon for å hindre scoring fra både Magowan og innbytterne Sweet og Porritt. En annen innbytter, Matty Osmond, fyrte løs i kampens 83. minutt, og da Fleetham måtte gi retur var Magowan på pletten og satt inn 5-2 og sikret seg matchballen med sitt hattrick. 72 betalende tilskuere så det som utover i andre omgang ble plankekjøring, etter at gjestene hadde sjokkert og hengt godt med i en drøy time.
Jeg tok farvel med gamlingen jeg mot slutten hadde stått sammen med på tribunen, og gikk for å finne ordne meg en pin til samlingen. Jenta i baren hadde lovet å huke tak i den ansvarlige for klubbsjappa, men han var tydeligvis nå ikke å se noe sted. En annen representant for klubben mente imidlertid at han hadde en i bilen, og gikk for å hente den til meg. Under en prat med vedkommende kom vi også inn på temaet Biillingham Town, og man kan jo undre seg hva som har gått så galt for naboen over veien denne sesongen. Ifølge min samtalepartner var svaret såre enkelt: «No money!». Og med pengene borte hadde også spillerne forsvunnet. Oppfatningen var her at Town nå befinner seg i en så negativ nedadgående spiral at flere regner med at de fort kan rase gjennom også Northern Leagues andredivisjon neste sesong, og dermed muligens ende opp i Wearside League. Triste greier, og jeg husker Town-folket som en meget hyggelig gjeng fra mitt besøk hos Spennymoor Town høsten 2012, da de var gjester der.
Jeg oppdaget at dagens lucky programme number draw ble annonsert, med program 52 som vinner. Jeg hadde 53, så jeg var et lite sekund litt irritert på meg selv som hadde sluppet den eldre herren forbi meg i telleapparatet. Det var omsider tid for å tenke på returen, og med regnet som nå øste ned også her, vurderte jeg raskt å ta taxi tilbake til Middlesbrough. Bussen tilbake gikk nemlig fra en annen holdeplass, rundt et kvarters gange unna. Men jeg bet tennene sammen og trosset regnet, og snart kom buss 36 som bragte meg til St. Johns Gate Flyover, rett rundt hjørnet fra mitt krypinn. Uten TV var det ikke annet å finne på enn å lese en liten halvtime før jeg slokket lyset og la meg for å sove. Turens siste kamp var unnagjort, og i morgen var det igjen tid for hjemreise til Norge (via en liten utflukt i Darlington skulle det vise seg).
English ground # 139: Billingham Synthonia v Seaton Carew 5-2 (1-2) Durham Challenge Cup, 2nd Round Central Avenue, 8 January 2014 0-1 Matty Kelsey (4) 0-2 Robert Hammond (11) 1-2 James Magowan (18) 2-2 James Magowan (56) 3-2 Aidan Cattermole (63) 4-2 Michael Sweet (68) 5-2 James Magowan (83) Att: 72 Admission: £6 Programme: £1
En kikk ut vinduet ut mot London Marylebone jernbanestasjon avslørte at jeg igjen våknet til regn og et trist vær. Jeg forlot snart Travelodge Marylebone, og etter en full english breakfast på The Metropolitan Bar – rett ved siden av Baker Street tube-stasjon – kunne jeg bevege meg mot Kings Cross via undergrunnen. Der satt jeg meg på 11.48-toget og kunne snaue halvannen time senere hoppe av i Retford. Med et snaut kvarter til avgang for toget videre unnet jeg meg en kjapp røykepause før jeg via en gangvei trasket over til plattformen for togene mot Gainsborough og Lincoln, som ligger et lite stykke unna de andre plattformene. Et drøyt kvarter tok turen derfra til Gainsborough Lea Road, der jeg forgjeves speidet etter en taxi som kunne ta meg inn til sentrum fra stasjonen i byens utkant. Det varte og rakk, og etter hvert måtte det et internettsøk til for å finne nummeret til en av byens taxiselskaper.
79 Morton Terrace var destinasjonen, der jeg ringte på hos Crittlewood Guest House. Den meget trivelig verten Roy ønsket velkommen, men forvekslet meg først av en eller annen grunn med Joachim, som hadde gjestet stedet for å se fotball snaue to måneder tidligere. Roy informerte om at det var market day denne dagen, og etter innsjekking tok jeg beina fatt og ruslet litt rundt i markedsbyen. På veien svingte jeg innom for å ta noen bilder i dagslys av Northolme; hjemmebane for Gainsborough Trinity. Da jeg spaserte gjennom det koselige området rundt torget, var høkerne i ferd med å pakke sammen sine boder for dagen. Dermed fikk jeg ikke gjort noe kupp slik Roy hadde antydet. I stedet valgte jeg å entre Wetherspoons-puben med det norskklingende navnet Sweyn Forkbeard (oppkalt etter vikingkongen som på norsk kalles Svein Tjugeskjegg) for å innta en pubmiddag, og bildet av den gamle nordiske vikingen kikket på meg mens jeg mesket meg med en stor mixed grill.
Gainsborough ligger i det nordøstlige Lincolnshire, såvidt innenfor grensen mot Nottinghamshire, og etter engelsk målestokk er det ikke altfor store plassen. Drøyt 20 000 holder til her ved elven Trent, i det som en gang var en viktig handelssted og den engelske havnebyen som lå lengst fra havet. Sentrum er som sagt ganske koselig, men i byens omegn ligger noen store kraftanlegg med sine enorme piper (eller rettere sagt kjøletårn) som ses fra langt hold. Men hovedgrunnen for mitt besøk var ikke først og fremst å fordype meg i geografiske og lokalhistoriske forhold – om enn hvor interessante, men snarere fotballkampen i Conference North mellom Gainsborough Trinity og Altrincham.
En kjapp spasertur opp til Northolme avslørte at supporterklubbens Blues Bar ennå ikke hadde åpnet dørene, og med nesten to og en halv time til kampstart stakk jeg heller hodet inn på puben Elm Cottage, rett over veien. Der var fire-fem stamkunder fordypet i samtale mens spørreprogrammet The Chase var på TV i bakgrunnen. Jeg lesket strupen med en pint Stowford Press, mens jeg bladde litt i programmene fra turens tidligere kamper. Etter hvert som toget hadde tøffet nordover tidligere på dagen, hadde jeg også lagt drittværet bak meg. I Lincolnshire var det bare fryd og gammen, og jeg var storfornøyd med at jeg etter sju strake avlysninger endelig igjen skulle få se en av mine planlagte kamper.
En liten gruppe tilreisende Altrincham-supportere rakk ikke engang å åpne døren før innehaveren stormet ut og tydeligvis skysset de videre, så man kan anta at fotballsupportere muligens ikke er altfor velkomne på Elm Cottage – om det da ikke var maten de gikk og spiste på som han hadde innsigelser mot. Jeg tømte glasset og gikk igjen opp til Northolme, der jeg håpet at Blues Bar nå hadde åpnet. Det så ikke ut til å være all verdens liv der, men døra var åpen, og jeg entret det ganske store lokalet. Der var det foreløpig kun to-tre fremmøtte, men mens jeg satt og nippet til et glass cider, strømmet det sakte men sikkert på med supportere.
En av disse var en Trinity-supporter som slo seg ned på bordet ved siden av meg, og som jeg pratet litt med. Han ga uttrykk for å være fornøyd om klubben klarte å holde nedrykksstriden på betryggende avstand, etter at de fikk en marerittaktig start på sesongen med seks strake tap. Han kunne fortelle at ressursene hadde forsvunnet da eks-formann Peter Swann tok med seg sine penger og overtok Scunthorpe United. Dermed hadde også en og annen spiller forsvunnet, og det var vel ikke å forvente at Trinity skulle kunne kopiere ligainnsatsen de to siste sesongene (4. og 8. plass) – i hvert fall ikke playoff-deltakelsen for to sesonger siden.
Det var jo for et par sesonger siden omtrent opplest og vedtatt at Trinity ganske raskt skulle flytte ut fra Northolme og inn på et nybygget stadion. Men da formann Swann varslet at han ville trekke seg grunnet sviktende helse, ble også disse planene (heldigvis) skrinlagt. Noen forklaring på hvordan en mann som varsler resignasjon grunnet alvorlig sviktende helse kort etter kan føle seg frisk nok til å ta over en Football League-klubb og starte planlegging av nytt stadion også der (Scunthorpe har kun spilt på Glanford Park siden 1988), det hadde Trinity-supporteren ikke.
Det er nå lenge siden Gainsborough Trinity spilte i Football League (perioden 1896-1912), og dagens kamp dreide seg som sagt om ligapoeng i Conference North. Motstander var en av de mest tradisjonsrike non-league-storhetene; nemlig Altrincham. Klubben fra Greater Manchester var i 1979 med å stifte det vi i dag kjenner som Conference Premier (opprinnelig Alliance Premier League), og vant tittelen de to første sesongene. Direkte opprykk ble imidlertid ikke innført før i 1997, og Altrincham tapte ved begge anledninger avstemningen om medlemskap i Football League – den siste av disse med knappest mulig margin.
Altrincham spilte i Conference Premier frem til 1997, og var i perioden før dette et fast innslag i FA Cupens ordinære runder. I 1985/86 tok de seg til og med helt til fjerde runde. Klubben vant også i denne perioden to ganger non-leagues gjeveste cupturnering, FA Trophy, og mange vil være enig i at Alty hører hjemme i non-leagues øverste divisjon. Deres siste opphold på dette nivået varte i seks sesonger, og tok slutt med nedrykket til Conference North i 2011. Med seier over Gainsborough ville de denne kvelden overta tabelltoppen i Conference North.
Jeg hadde vært interessert i å ta en kikk på Altrinchams notoriske målscorer Damian Reeves, som de siste sesongene har bøttet inn mål for klubben. Denne sesongen har han derimot ikke vært like giftig, og James Walshaw (som i dag var innbytter) var så langt klubbens toppscorer. Sammen utgjør de en farlig duo, men det var en annen nykommer som hadde skapt overskrifter de siste dagene. De fleste vil huske forvarskjempen Danny Higginbotham fra diverse klubber i Premier League og Football League, men etter en oppvekst i Altrincham (da han gikk gradene i Manchester United) ville han nå trappe ned med spill for hjemklubben, og hadde dermed blitt hentet hjem fra Chester. Han hadde debutert med seier over Leamington tre dager tidligere.
Det var etter hvert på tide å tømme glasset og betale £11 for inngang. Program pålydende £2 ble også handlet inn før jeg kunne ta en kikk på Northolmes interiør. Jeg kom inn på den ene kortsiden, der en flott ståtribune bak det nærmeste målet strekker seg mellom bygningen som huser Blues Bar og en liten klubbsjappe i det bortre hjørnet. På langsiden til høyre for meg har man nok en ståtribune av samme typen, som strekker seg mesteparten av banens lengde. På bortre kortside er det en klassisk ståtribune under åpen himmel, mens den andre langsiden domineres av den karakteristiske – og ikke altfor store – Main Stand midt på. Anlegget som av mange supportere kalles ‘The Chapel’ er så avgjort et meget flott stadion.
Denne kampen skulle opprinnelig vært spilt 30. november, men ble da utsatt. Altrincham hadde nok et favorittstempel på seg, men hjemmelaget gikk friskt til verks, og allerede i kampens tredje minutt kunne Liam Davis sette inn 1-0 fra kort hold etter passivt forsvarsspill. Gjestene er imidlertid farlige fremover, og Kyle Perry hadde allerede brent en god sjanse da Damian Reeves ble spilt gjennom alene med keeper Phil Barnes. Avslutningen var dog ikke hans beste, der ballen gikk på feil side av stolpen. Men det var et varselsskudd til Trinity-folket, og etter et kvarter var det Kyle Perry (med fortid i blant annet Lincoln City og Mansfield Town) som ble spilt flott gjennom av Nicky Clee. Perry gjorde ingen feil, og utlignet til 1-1.
Men etter 24 minutter ble igjen Altrincham straffet hardt for slurv i forsvaret. Det endte med at Alty-keeper Stuart Coburn måtte gi retur på et skudd fra Alastair Taylor, og Jamie Wooton var på pletten og sendte igjen Trinity i ledelsen. En halvtime var spilt da Reeves igjen var gjennom alene med keeper, men denne gang fikk en utrusende hjemme-keeper Barnes parert glimrende. Og da den hjemvendte sønn Higginbotham somlet med ballen, ble den snappet opp av den tidligere Lincoln City-spilleren Brad Barraclough, som satt ballen i mål til 3-1 over hodet på keeper Coburn. Altrincham presset på for redusering, og keeper Barnes måtte ta frem sitt ytterste for å hamle opp med en god avslutning fra Reeves. Og dermed blåste dommeren av, og portene ble faktisk åpnet slik at tilskuerne kunne returnere til Blues Bar for en pause-pint.
Et par bortesupportere bekreftet at deres mål for sesongen var opprykk, men la til at de ikke overraskende var særs lite imponert over det slette forsvarsspillet i første omgang. Manager Lee Sinnott hadde nylig hentet inn flere forsvarsspillere og lagt om fra en bakre firer til en treer. Den solide midtstopperen Luca Havern tjenestegjorde derfor denne kampen på høyre kant av midtbanen. Det var tydelig at ikke alt fungerte som det skulle defensivt for de tilreisende. Men de hadde fortsatt troen på et comeback i andre omgang.
Altrincham hadde da også mye av spillet tidlig i andre omgang, og skapte en og annen farlighet. Men etter et kvarters tid av omgangen fant vertenes Barraclough lagkamerat Simon Russell med en pasning. Russell rundet keeper Coburn, satt inn 4-1, og knuste nok gjestenes siste håp om et comeback. Men Alty ga seg ikke, og presset voldsomt på. Og med et drøyt kvarter igjen fikk de belønning for presset, da James Lawrie på midtbanen stjal ballen fra en motspiller og stormet i angrep. Hans innlegg ble enkelt ekspedert i mål av Kyle Perry, og dermed 4-2.
Klokka tikket imidlertid ubønnhørlig mot full tid, og Altrincham hadde dårlig tid. Men med fire minutter igjen av ordinær tid ble det tilløp til håndgemeng, og hjemmelagets første målscorer Liam Davis fikk direkte rødt for å ha dyttet en Altrincham-spiller. Alty lot seg ikke be to ganger, og Carl Rodgers skapte spenning ved å sette inn 4-3 et lite minutt senere. Nå var det et voldsomt press fra bortelaget, som i perioder nærmest hadde power play. Men fire minutter på overtid førte en sleiv i forsvaret til at Barraclough kunne sette inn sitt andre og Gainsboroughs femte. Game over. Eller? Jeg hadde ikke før tenkt tanken om at det ville være typisk om Altrincham nå endelig fikk uttelling for presset, før ballen falt ned hos Nicky Clee etter en duell i Trinity-feltet. Han fyrte løs fra snaue 20 meter, og ballen snek seg inn nede ved stolpen. 5-4 etter 96 minutter! Altrincham rakk et siste angrep før dommeren blåste av en underholdende kamp foran 300 tilskuere.
Et imponerende resultat av manager Steve Houshams gutter, som reiste seg på storartet vis etter å ha fått 1-5 i sekken av Stockport tre dager tidligere. Tilbake i Blues Bar var selvsagt stemningen høy blant hjemmefansen, mens de tilreisende supporterne raskt satt kursen hjemover. Der jeg satt med min pint fikk jeg snart selskap av flere hjemmespillere ved mitt bord. En av disse var den utviste målscorer Liam Davis, som i samtale med det jeg antar var hans foreldre hevdet at det røde kortet var vel strengt da han hadde dyttet motspilleren i brystet og ikke i ansiktet. Da han spurte om min mening innrømmet jeg vel at man i disse dager selvsagt får se rødt når man dytter…uansett – men at fotballen kanskje er i ferd med å bli «a poof’s game»; noe han sa seg enig i. Virkelig godt ordvalg ovenfor en spiller som få dager senere sto frem som “bøg”!
Snart valgte jeg, etter et glass eller to, å trekke meg tilbake for kvelden. Så etter å ha takket for meg, gikk jeg den korte veien tilbake til Crittlewood Guest House, der jeg ble liggende og lese litt før lyset ble slukket. Den nevnte danskekongen Svein Tjugeskjegg (som også hevdet herredømme over Norge) – på dansk het han Svein Tveskæg – satt opp sin base i nettopp Gainsborough da han i 1013 erobret England og utropte seg selv til konge også der. Kun fem uker senere døde han og ble etterfulgt av sin sønn Knut (hvis engelske navn Canute også kan ses en rekke steder i byen). Selv hadde jeg et langt roligere opphold i Gainsborough, og falt raskt i søvn.
PS! Altrincham-stopper Danny Higginbothams opphold i hjemklubben ble for øvrig meget kort, da han få dager senere informerte at han med umiddelbar virkning ville legge fotballskoene på hylla.
English ground # 138: Gainsborough Trinity v Altrincham 5-4 (3-1) Conference North Northolme, 7 January 2014 1-0 Liam Davis (3) 1-1 Kyle Perry (16) 2-1 Jamie Wootton (24) 3-1 Brad Barraclough (31) 4-1 Simon Russell (56) 4-2 Kyle Perry (74) 4-3 Carl Rodgers (88) 5-3 Brad Barraclough (90+4) 5-4 Nicky Clee (90+6) Att: 300 Admission: £11 Programme: £2,50
Jeg forlot tidlig lugubre Goddis Lodge i det tvilsomme New Cross-området i sørøst-London, men hadde mange timer på meg til innsjekking på Travelodge ved Marylebone stasjon, inne i sentrale London. Derfor slo jeg ihjel litt tid ved å hoppe av Overground-toget på Rotherhithe stasjon, og gå på første del av en slags morbid sightseeing jeg hadde planlagt denne dagen – med besøk på noen gamle non-league arenaer som nå er forlatt. Første stopp var Surrey Docks Stadium; tidligere hjemmebane for den nå avviklede klubben Fisher Athletic, som noen kanskje vil huske spilte noen sesonger helt oppe på non-leagues øverste nivå. Etter en sørgmodig runde der, peste jeg meg tilbake mot tube-stasjonen Canada Water, og hoppet på et vestgående tog på Jubilee Line som bragte meg til Baker Street. Derfra gikk jeg den korte veien til Marylebone for å slenge av meg bagen på hotellet.
Det var fremdeles rundt to timer til innsjekking, men vedkommende bak disken mente at jeg kunne betale £10 ekstra for tidlig innsjekking, eller betale £2 for å slenge fra meg bagasjen. Jeg kan ikke si jeg har opplevd denne varianten tidligere, men jeg valgte sistnevnte løsning, og fikk beskjed om at de to pundene skulle på en veldedighets-bøsse som sto på disken. Med det unnagjort la jeg ut på andre etappe av min sightseeing, der jeg valgte å spasere bortover Marylebone Road og Euston Road, før jeg tok tubens Northern Line nordover fra Warren Street. Min destinasjon var stasjonen Brent Cross, der jeg steg av og lot apostlenes hester føre meg til Claremont Road – den gamle hjemmebanen til Hendon FC, beliggende langs veien med samme navn. I motsetning til ved Surrey Docks Stadium lot det seg ikke gjøre å ta seg inn på anlegget, men det var nok et trist skue. Og mens jeg var der åpnet himmelen seg atter en gang, slik at jeg snart skyndte meg de 10-15 minuttene tilbake til Brent Cross stasjon via undergangen under hovedveien A41. Planen hadde vært å reise videre nordvestover til endestasjonen Edgware, hvor jeg hadde til hensikt å kikke litt på den nedlagte klubben Edgware Towns gamle White Lion Ground, men med den syndefloden jeg nå var vitne til valgte jeg heller å returnere til sentrale London.
Rett ved Marylebone stasjon ligger puben Allsop Arms, der jeg sammen med Reading-gutta hadde en (ikke-sportslig sett) fortreffelig dag i London da Reading spilte playoff-finale mot Swansea våren 2011. Jeg valgte stikke innom her for et gjensyn, og benyttet anledning til å innta en tidlig middag. Og over en pint Strongbow ble jeg sittende å sondere terrenget hva gjaldt dagens kamper. Planen hadde vært å se Hendon v Wealdstone, der jeg hadde sett frem til et gjensyn med den gamle Reading-helten Glen Little som nå spiller i Wealdstone. Hendon virker som en utrolig koselig klubb, og jeg hadde vært i løpende kontakt med de angående utviklingen med tanke på en eventuell baneinspeksjon, som vi nå var klar over at var nødvendig.
Jeg hadde forhåpninger, men de voldsomme regnskurene som ved jevne mellomrom skyllet over hovedstaden skapte grunn til bekymring. Den allerede tynne kampmenyen ble raskt tynnet ut etter hvert som de alternative kampene ble avlyst en etter en. Igjen var planen å møte Joachim, som igjen hadde tenkt seg på samme kamp. I tillegg hadde jeg vært i kontakt med en groundhopper bosatt i nordvest-London som også hadde tenkt seg på kampen. Scarborough Athletic-supporteren Rob er mannen bak den glimrende bloggen ‘Hopping all over the world‘, og jeg hadde møtt ham da jeg i august gjestet Littlehampton Town.
Men jeg hadde ikke før sjekket inn før beskjeden jeg fryktet kom fra Hendon: «Game off!». Det betød for min del hele åtte avlysninger av ti mulige så langt på turen…og den sjuende avlysningen på rad! Vi sto nå kun igjen med Beaconsfield SYCOB og Hitchin Town, og da Joachim hadde besøkt begge var han mest lysten på retur til flotte Top Field i Hitchin. For min del hadde jeg tidligere besøkt Hitchin, men ikke Beaconsfield, og det var avgjørende for at jeg nå hellet mot dette alternativet. Og da også Hitchin kort etter ble avlyst, var det ikke noe å lure på. Joachim var i tenkeboksen for å vurdere om han gadd å kjøre fra sitt hotell i Thurrock for å returnere til Holloways Park for å se en kamp i Southern Leagues ligacup. Rob på sin side meddelte at han valgte å heller spare pengene til kommende dagers kamper. Beaconsfield SYCOB annonserte på Twitter at deres kamp midlertidig hadde passert en baneinspeksjon, men at de nok ikke tålte mye mer regn. Og da det igjen sprutet ned i London, ringte jeg etter hvert klubben og fikk av et ikke spesielt snakkesalig kvinnemenneske bekreftet at dette fortsatt var status. Joachim hadde også han bestemt seg for at et gjensyn med SYCOB tross alt måtte være artigere enn å ligge i hotellsenga, og annonserte at han snart ville sette seg i leiebilen med kurs for det sørlige Buckinghamshire.
Etter å ha slått i hjel ytterligere en drøy halvtimes tid med en pint på Allsop Arms, satt jeg meg omsider på toget fra London Marylebone. Og etter en halvtimes tid kunne jeg stige av i Beaconsfield, men det var meget langt å gå ut til Holloways Park – spesielt ettersom himmelen igjen åpnet seg fullstendig. Derfor fant jeg frem til bussholdeplassen, der jeg etter beste evne relativt forgjeves forsøkte å søke ly fra regnet under det lille leskuret mens jeg ventet på buss nummer 74. Da den omsider kom, måtte det litt forklaring til før sjåføren skjønte hvor jeg skulle. Og da jeg skulle betale oppdaget jeg til min store forskrekkelse at jeg ikke hadde særlig mer enn et drøyt pund i småpenger. Jeg får sende en takk til sjåføren som vinket meg inn og kvitterte ut for en barnebillett til 80 pence. Og idet vi passerte motorveien M40, der Holloways Park ligger et lite steinkast unna, trykket jeg på stopp-knappen. Bussholdeplassen var frustrerende langt nede i veien, og etter drøye fem minutter med en blanding av raskt trav og lett jogging, kunne jeg omsider betale £8 og entre klubbhusets bar med en times tid til avspark – fullstendig dyvåt til skinnet!
Der satt ingen andre enn Joachim fordypet i dagens kampprogram. Han kikket snart opp fra sin pint og tilbød seg kjøpe inn første runde, samtidig som han kunne fortelle at kjøreturen på M25 hadde gått smidigere enn planlagt, til tross for litt stamping i området rundt Potters Bar. Snart fikk også jeg byttet £2 mot et kampprogram som viste seg være et dobbeltprogram som også dekket ligakampen mot Dunstable Town to dager tidligere (og som ble avlyst), og som vitnet om at vedkommende som opererte stiftemaskinen ikke hadde vært helt stødig på hånda. Det hadde om ikke annet sluttet å regne for øyeblikket, og vi tømte etter hvert glassene og tok en runde rundt banen. Man kommer inn på den ene kortsiden, som huser klubbhus, garderober og den slags – i tillegg til en ganske fjong ståtribune utenfor klubbhuset. På den høyre langsiden finnes ikke stort annet enn laglederbenker og ståplasser på bar bakke, og det er heller ingenting av fasiliteter på bortre langside. Midt på den andre langsiden står derimot hovedtribunen. Men det var nede i hjørnet ved den nærmeste kortsiden at vi plutselig ble oppmerksom på banemannens noe spesielle måte å tørke opp vann fra et spesielt vått område av banen. Han la rett og slett en overdimensjonert klut på gresset og brettet den sammen før han vred ut vannet i en bøtte. En temmelig original variant ingen av oss hadde sett før, men i følge uttrykket heter det jo at alle monner drar.
Mens jeg gikk for å kjøpe meg en burger fra burger-vogna, kom jeg i prat med en Marlow-supporter jeg såvidt hadde støtt på ved mitt besøk i Marlow høsten 2012. Gordon er opprinnelig skotte fra Fife, men er bosatt i Buckinghamshire, og ser gjerne andre lokale non-league klubber i tillegg til Marlow. Han er en av ikke altfor mange briter som også er meget opptatt av ishockey, og er med i ledelsen av hockeyens britiske supporterforening. Jeg tok ham med bort til Joachim og fikk introdusert de to, og slik ble vi stående å småprate under hele kampen, selv om de to nordmennene stadig penset samtalen fra ishockey over på non-league fotball. Men på mitt spørsmål om nivåforskjellen mente han at de fleste klubber i britenes Elite Ice Hockey League nok ville hatt mer enn nok med å kjempe mot nedrykk fra den norske eliteserien. Gordon bekreftet ellers vår oppfatning av at SYCOB (initialene står for øvrig for Slough Youth Centre Old Boys) sliter med publikumstekke lokalt i Beaconsfield-området. Med London såpass nære er det vel for mange fristende å holde med storklubbene der, selv om man i disse dager dessverre like gjerne plukker seg et lag på andre siden av landet. Slough Town, som banedeler der, trekker jo langt flere folk enn SYCOB. I programmet kunne man imidlertid se visse stikk som kan tyde på at man om ikke annet er i ferd med å kunne få en liten rivalisering med nettopp Slough. Beaconsfield-laget var ubeseiret på ti kamper i alle turneringer (8-2-0), hvorav 6-2-0 på de åtte siste i ligaen. Men denne kvelden skulle det altså spilles om avansement i Southern Leagues ligacup, mot et Godalming Town-lag som ikke hadde spilt kamp på over tre uker.
Den var i starten av kampen ganske åpent med sjanser og halvsjanser begge veier, men det virket tidlig som om vertene var farligere når de kom fremover. En god Nathan Webb hadde vertenes første reelle sjanse da han skjøt like utenfor, og Mark Watkins gjorde det samme på motsatt side. Jon-Jo Bates sendte i vei en suser som gikk like over målet til Godalming-keeper Zaki Oualah, mens hjemmekeeper James Reading måtte varte opp med en flott redning for å stoppe skuddet fra Dan Seabrook. En SYCOB-corner holdt på å ende med scoring, men Jack Broome var reddende engel da han fikk klarert på streken. Så, etter en snau halvtime, tok SYCOB ledelsen. Både undertegnede og Gordon trodde ballen hadde gått ut til utspill fra mål, og var uoppmerksomme da Tom O’Regan avanserte inn i feltet. Hans avslutning snek seg inn ved nærmeste stolpe uten at keeper Oualah klarte å avverge. SYCOB var nå det klart førende laget, og Jon-Jo Bates kunne doblet ledelsen kort etter. Jack Mazzone og Mark Watkins hadde imidlertid sjanser for The G’s, men møtte sin overmann i keeper Reading. Dommeren blåste av en nokså jevn første omgang med en tross alt ikke helt ufortjent ledelse til hjemmelaget.
Mens Joachim og Gordon valgte å tilbringe pausen ute med kaffe fra burger-vogna, oppsøkte jeg klubbhusets bar for en kjapp pause-pint. Der snakket jeg kort med et par SYCOB-supportere som mente de lå på etterskudd i forhold til å kopiere playoff-plassen fra forrige sesong, men håpet at formen ville holde seg slik at de kunne kjempe seg opp i playoff. Tittelkampen mente de unisont ville bli avgjort av et sterkt og ambisiøst Dunstable Town (som jeg ved mitt besøk i sommer fikk inntrykk av at har store vyer for fremtiden). En sterk sesongstart fra en klubb som Daventry Town ville ikke holde mot Dunstable, mente man, og delte ut tre av playoff-plassene til nettopp Daventry Town, Rugby Town, samt et etter hvert sterkt gående Kettering Town. Godalming Town på sin side havnet to plasser foran SYCOB i forrige sesongs Southern League Division One Central, men ble før denne sesongen flyttet over til South & West-avdelingen der de nå sliter på nedre del av tabellen. Noen representanter for bortefolket satt igjen store spørsmålstegn ved FAs geografiske inndeling på step 3/4, og deres beslutning om å plassere Godalming i denne avdelingen. De hadde et godt poeng da de fortalte hvordan de på sine turer sørvestover passerer flere klubber som nå spiller i ligaens Central-avdeling.
Perfekt timet og tilrettelagt kom jeg ut idet andre omgang var i ferd med å starte. Og for å gjøre en lang historie kort: om første omgang var nokså jevn, kan det samme overhodet ikke sies om andre omgang. Kanskje var det mangelen på kamptrening for gjestene som gjorde utslaget, men uansett var det enveiskjøring mot Godalming-målet. Kofi Lockhart-Adams misbrukte et par store muligheter til å doble ledelsen, og Ryan Phillips sendte i vei et skudd som gikk få centimeter utenfor. Aaron Morgan hadde et par gode sjanser, hvorav en der han traff tverrliggeren. John Christian barberte stolpen. Sjansene kom rett og slett på løpende bånd, og om SYCOB hadde scoret fire eller fem ville det ikke gitt et feil bilde på det som utspilte seg på Holloways Park. De måtte imidlertid nøye seg med lobben fra Kofi Lockhart-Adams som 20 minutter ut i omgangen seilet over hodet på keeper Oualah og sørget for 2-0. Det kunne som sagt vært minst det dobbelte, men resten av kampen ble plankekjøring der SYCOBs ledelse aldri var truet. Avansementet var sikret, og SYCOB er nå ubeseiret siden starten av november.
Vi ble etter kamp sittende i baren og slå av en prat, og kom snart i samtale med en gruppe Godalming-supportere. Surrey-klubbens stadion Wey Court fikk i romjulen store skader da elven Wey flommet over og satt deres hjemmebane under vann. Nedslått kunne de fortelle om betydelige skader som fort kan vise seg å beløpe seg til opp mot £80 000 – en vanvittig sum for en klubb på dette nivået. Det er bare å krysse fingrene og håpe at dette ikke fører til at klubben brekker ryggen. Gordon tilbød meg skyss til jernbanestasjonen i High Wycombe, slik at Joachim slapp det. Og dermed takket vi for oss og ønsket det flomrammede Godalming-folket lykke til, før jeg tok avskjed med Joachim for denne gang og lot Gordon kjøre meg til High Wycombe. Jeg takket for skyss og rakk en røyk før toget kom, og tilbake på Marylebone valgte jeg å umiddelbart trekke meg tilbake til hotellrommet for å få litt søvn før reisen nordover dagen etter.
English ground # 137: Beaconsfield SYCOB v Godalming Town 2-0 (1-0) Southern League League Cup, 3rd Round Holloways Park, 6 January 2014 1-0 Tom O’Regan (29) 2-0 Kofi Lockhart-Adams (65) Att: 64 Admission: £8 Programme: £2
Med litt tid til rådighet i London, besluttet jeg å bruke formiddagen og tidlig ettermiddag på en liten og spesiell oppdagelsesferd i metropolen. Jeg hadde nemlig en stund vært klar over at noen av storbyens gamle og fraflyttede non-league stadioner fortsatt sto der – eller i hvert fall deler av disse. Derfor satt jeg meg fore å snuse litt rundt et par av disse. Turen gikk først til Rotherhithe for å ta en kikk på Surrey Docks Stadium, tidligere hjemmebane for den nå nedlagte klubben Fisher Athletic. Porten var åpen, og jeg gikk inn for å ta en kikk, men der var det et meget trist syn som møtte meg. En gruppe arbeidere kunne avkrefte at de var i ferd med å rive restene av anlegget, men det huser nå tydelig et entreprenør-firma e.l. De må vel ha trodd jeg var smårar. Enorme anleggsmaskiner sto parkert her, i tillegg til et monster av en hjullaster som kjørte frem og tilbake der gressmatta en gang hadde vært. Nå var det i stedet et eneste gjørmebad der, og mine hvite joggesko satt nok svært liten pris på denne utflukten. Tribunen på den ene langsiden står der fortsatt, bak en haug med skrot, og vitner om tomtens tidligere bruk. Og der, i det ene hjørnet, står fortsatt den flotte paviljongen som utgjorde klubbhuset. Nærmest fullstendig rasert var den nå et trist syn, men man kunne fremdeles se dens fordums glans med “klokketårnet” fortsatt intakt. For de som måtte lure, har en ny føniksklubb blitt stiftet under navnet Fisher FC. De banedeler nå med Dulwich Hamlet, på deres Champion Hill, men har forhåpninger om å kunne flytte tilbake til nytt stadion i Rotherhite-området i løpet av et par år. Etter å ha gått ut igjen, og også tatt noen bilder gjennom et gjerde fra en sti bak den ene kortsiden, forlot jeg sørøst-London og vendte oppmerksomheten nordvestover.
Turen gikk med tubens Northern Line til stasjonen Brent Cross, der jeg krysset hovedveien A41 via undergangen og snart orienterte meg frem til Claremont Road, beliggende langs veien med samme navn. Dette var tidligere hjemmebane for en av hovedstadens mest tradisjonsrike non-league klubber; Hendon FC, fra 1926 til de omsider ble kastet ut i 2008/09-sesongen, etter at stadionet hadde blitt solgt til en eiendomsutvikler. Siden har det forfalt, og til tider vært gjenstand for okkupasjon av det alltid like velkomne romfolket – noe som har ført til ytterligere forfall. Hendon banedeler nå for øvrig med Harrow Borough på deres Earlsmead. Jeg var av den oppfatning at tribunen på den ene langsiden i det minste skulle stå der fortsatt, men også den må ha blitt revet nylig. Det var rart å tenke på at det her har blitt arrangert tre engelske amatørlandskamper, samt FA Cup-kamper med så mange som 9 000 tilskuere til stede. I motsetning til ved Surrey Docks Stadium var det derimot ikke mulig å ta seg inn på anlegget, og jeg fikk dermed kun tatt bilder utenfra. Jeg forsøkte ta en liten runde rundt anlegget som ligger inntil den offentlige parken Claremont Park, men de enorme nedbørsmengdene hadde ført til at gressplenen som går rundt de to kortsidene og den bortre langsiden hadde blitt redusert til noe bortimot et våtmarksområde. Jeg slo raskt fra meg tanken om å klatre opp i et tre for å kikke inn, men fikk tatt noen bilder på måfå over muren, mens jeg gjorde mitt ytterste for ikke å tråkke i menneskelig avføring og en solid mengde søppel som romfolket hadde etterlatt seg der. I tråd med det generelle været på denne turen åpnet himmelen seg fullstendig mens jeg befant meg der, og jeg returnerte derfor raskt til Brent Cross tube-stasjon. Planen hadde vært å ta Northern Line fire stasjoner videre nordover til denne grenens nordlige endestasjon i Edgware, for å ta en kikk også på nå nedlagte Edgware Towns gamle White Lion Ground. Men med regnet som sprutet ned fra oven valgte jeg heller å returnere til sentrale London og heller rette tankene mot kveldens kamp, så jeg avbrøt da denne spesielle turismen for denne gang.
Jeg bråvåknet og innså at jeg hadde forsovet meg. Jeg spratt opp og ringte etter en taxi mens jeg hoppet i klærne. Og få minutter etter at jeg våknet sto jeg utenfor og ventet på sjåføren fra Panther Taxis. Jeg stresset inn på Cambridge stasjon og rakk mot alle odds 09.20-toget til London Kings Cross. Derfra gikk turen i full fart med Northern Line til Elephant & Castle, hvor jeg fikk hoppet på buss nummer 172. Turen gikk nedover Old Kent Road, og jeg steg snart av ved New Cross Gate og fant raskt frem til Goddis Lodge, der jeg hadde booket rom. Nå var det ikke akkurat Lynet, den innfødte som satt bak disken med det jeg antok var skuddsikkert glass, og han dro lenge på det da jeg spurte om jeg i det minste kunne sette fra meg bagen. Omsider begynte han i stedet å sjekke meg inn, men han ble stadig avbrutt av en annen lokal helt som med en aksent som hørte ut som en overdreven parodi på Bob Marley krevde å vite hvor taxien hans ble av. Jeg visste at jeg hadde dårlig tid for å rekke bussen tilbake til Elephant & Castle, og ble stående å kikke på klokka. Det sier kanskje litt om området og etablissementet at et kvinnemenneske som sto i «resepsjonen» sammen med «taxikunden» plutselig henvendte seg til meg. «Are you checking in all alone baby? £200, and I’ll keep you company? I’ve got a nice big black arse and big tits, see??».
Jeg avslo høflig og fikk etter mye om og men slengt fra meg bagen på rommet og stormet ut idet bussen kom kjørende. En annen buss sto på bussholdeplassen og tok på passasjerer, men i stedet for å stoppe, kjørte noldusen bak rattet i buss 172 rett forbi. Jeg fikk praiet en taxi, og £12-13(!) fattigere ankom jeg Elephant & Castle og fikk kastet meg på et nordgående Bakerloo Line-tog. Etter å ha byttet til Victoria Line på Oxford Circus befant jeg meg snart på London Euston stasjon, der jeg hadde tid til en kjapp røyk før jeg satt meg på toget til Stoke-on-Trent.
Hastverket denne formiddagen hadde bakgrunn i at den planlagte kamp, Erith & Belvedere v Burnham Ramblers, hadde blitt avlyst. For øvrig min sjette avlysning på rad, og den sjuende av ni kamper så langt på turen. Hotellet i det dårlige området var booket med tanke på enkel reisevei til og fra Welling, der Erith & Belvedere har en likestilt banedeling med Welling United. Planen hadde vært å møte Joachim (som to dager led samme skjebne som meg da vi fikk vår kamp i Bishop Auckland avlyst) før kamp, da vi begge igjen hadde valgt oss samme kamp både denne dagen og dagen etter. Da kampen i Welling ble avlyst valgte jeg imidlertid å se på alternativene, men søndag er gjerne ikke dagen med best utvalg. Det var helgen for tredje runde i FA cupen, og i kjent stil hadde TV-selskapene som vanlig stort sett valgt ut de store kommersielle lagene til sine TV-kamper – blant annet denne søndagen. Forståelig; for vi ser jo selvsagt aldri de på TV ellers… Dermed var det svært lite som fristet, og heller ikke tanken på et besøk hos Port Vale ga videre vann i munnen. Men jeg tenkte som så at jeg fikk oppleve et anlegg jeg tidligere ikke har besøkt, og samtidig sett et Plymouth Argyle jeg har hatt litt sansen for. Etter en togtur på rundt halvannen time, kunne jeg snart praie en taxi og kommandere drosjekusken i retning Vale Park. Loppet for ytterligere £12 var jeg da i hvert fall fremme, og det med over halvannen time til kampstart. Men det ville bli en dyr dag om det skulle fortsette slik.
Jeg stakk hodet innom klubbsjappa, der jeg i tillegg til en pin også sikret meg dagens kampprogram pålydende £2. Deretter fant jeg etter hvert frem til riktig billettluke og betalte £18 for en billett på bortetribunen Hamil Road End – nå under det usjarmerende sponsornavnet Signal 1 Stand. Og endelig kunne jeg dukke inn på anleggets bar (ved navn Tommy Cheadle’s om jeg husker rett, og det skulle vel stemme godt med navnet på en gammel Vale-spiller) og unne meg en pint mens jeg bladde litt i programmet. Plymouth har jo de siste sesongene slitt voldsomt økonomisk, og sportslig kjempet mot nedrykk til Conference. Nå ser vel ting lysere ut enn på lenge, og de har til og med planer om å «oppgradere» Home Park med ny Grandstand i løpet av sesongen. Sportslig sett var de ubeseiret på de fire siste (3-1-0) i ligaen, men vertskapet Port Vale hører da også hjemme et nivå høyere etter sitt opprykk forrige sesong. Noen vil huske at Port Vale slo ut lille Shortwood United i første ordinære runde av årets FA cup, for deretter å ta seg av Salisbury City. Plymouth på sin side hadde overvunnet motstand fra Lincoln City (etter omkamp) og Welling United. Jeg ble stående å prate med en av de tilreisende som kunne fortelle at raseringen av den klassiske gamle Grandstand ennå ikke har begynt, selv om det etter planen skulle vært gjort allerede i høst. Jeg skulle gjerne avlagt en visitt før det skjer, men det spørs om ikke jeg er for sent ute. Nottingham Forest hadde knust West Ham 5-0 på TV-skjermene, og det var klart for trekningen av fjerde runde. De to lags supportere ventet i spenning på å se hvem som ble motstander for vinnerlaget, men en eventuell hjemmekamp mot Brighton høstet ikke den helt store entusiasmen hos hverken Vale- eller Pilgrims-fansen. Jeg ønsket min samtalepartner lykke til, tømte glasset, og entret Vale Park.
De hadde store vyer da Vale Park ble planlagt bygget under prosjektnavnet Wembley of the North med en planlagt kapasitet på 80 000. Da det sto ferdig i 1950 var imidlertid kapasiteten halvparten av dette, og i dag er den på rundt 19 000. Vale Park er i dag en all seater stadion som det egentlig ikke er stort å si om. Egentlig en ganske anonym og kjedelig affære – langt fra å invitere til entusiasme, men heller ikke av de aller verste i ligaen – på ingen måte. Fra min posisjon på Hamil Road End kunne jeg se over på Bycar Stand bak motsatt mål, og Railway Stand til venstre for meg. Jeg merket meg imidlertid at Lorne Street Stand på min høyre side ennå ikke var 100% ferdigstilt, etter å ha blitt reist i 1999. På enden nærmest bortetribunen er det nemlig fortsatt ikke satt inn seter, og denne delen er fortsatt ikke i bruk. Jeg vet at man håpet å gjøre dette i løpet av inneværende sesong, men det er altså fortsatt ikke gjort.
Denne kampen markerte ettårsdagen for John Sheridans inntreden som manager for Plymouth, og det var klubben som er både ligaens sydligste og vestligste som startet best. Kaptein Conor Hourihane sendte av gårde et skremmeskudd som gikk like over målet til Vale-keeper Chris Neal. Et frispark fra Hourihane ble deretter svakt klarert rett til Neal Trorman, hvis volley gikk like utenfor stolpen. Argyle presset på, og etter et flott raid la Andres Gurrieri tilbake til låne-spiller Tope Obadeyi (på lån fra Bury). Hans avslutning smalt i stolperota, og returen fra Max Blanchard ble slått over av keeper Neal. Mot spillets gang tok Vale ledelsen etter et kvarter, da Gavin Tomlin fikk heade inn Jennison Myrie-Williams’ presise frispark. Argyle krummet nakket og hadde sjanser ved både Dominic Blizzard og Hourihane. Sistnevnte sendte av gårde et frispark som virket å ha god retning, og Plymouth-spillerne mente tydelig at ballen ble stoppet av en hånd i muren. Dommeren lot seg ikke påvirke, og det roet seg nå en periode. Plymouth var fortsatt det førende laget, men med ti minutter til pause scoret vertene sitt andre mål på sin andre avslutning på mål, og selvsagt var det Tom Pope som headet inn 2-0. Etter dette var det plutselig Vale som tok over, og Myrie-Williams kunne satt en mulig spiker i kista, men alene med Pilgrims-keeper Jake Cole var det keeperen som gikk seirende ut av duellen. Det føltes vel egentlig ganske urettferdig da dommeren blåste for pause, og jeg hadde vel når sant skal sies heller ikke særlig tro på noen snuoperasjon i andre omgang.
I motsetning til hos York City kan man fortsatt få slippe ut for å røyke på Vale Park, men vaktene måtte stadig gi streng beskjed om at representanter for et Plymouth-«firma» tellende flere titalls personer måtte gå helt ut i regnet, og ikke stå i døråpningen. En meat & potato pie ble en utfordring å spise uten noen plastgafler, slik man pleier å få. Men min Bovril var det ikke noe galt med…dvs da den først hadde fått drikkbar temperatur godt ute i andre omgang – en andre omgang hvor gjestene igjen skred til verket med friskt mot. Reuben Reid var umiddelbart nære på å redusere, men hans skudd gikk i nettveggen. Men etter kun fem minutter kom Lewis Alessandra stormende inn i feltet og la tilbake til Reid, som satt inn 2-1. Nå hadde vi kamp igjen! Obadeyi kunne utlignet kort etter, men misset alene med keeper. På motsatt side hadde Tomlin og Myrie-Williams muligheter til å gjenopprette tomålsledelsen, men keeper Cole ordnet opp. Hourihane sendte i vei et skummelt skudd som keeper Neal med nød og neppe fikk slått til corner.
Pilgrims var gode nå, og skapte stadig problemer for vertene. Og med et drøyt kvarter igjen var Alessandra nok en gang på farten. På bakre stolpe fant han uselvisk den 17 år gamle innbytteren Ben Purrington, og gutten som normalt er kaptein på Plymouths ungdomslag utlignet til 2-2 foran elleville Pilgrims-fans. De 591 bortesupporterne hadde sørget for et imponerende liv hele kampen, men nå eksploderte det fullstendig. Nå var det artig, og Vale hadde en god periode, men Plymouth-forsvaret med Ryan Nelson – tidligere læregutt i Stoke City – i spissen hadde ikke de største problemer. Manet frem av entusiastiske bortefans ble de siste minuttene i stedet dominert av Plymouth, og kun en flott redning fra Chris Neal hindret Nathan Thomas i å fullføre snuoperasjonen. På overtid leverte Alessandra igjen en fantastisk pasning; denne gang for Gurrieri. Keeper Neal kunne intet gjore, men igjen sto stolpen i veien. Og like etter det klokkerene stolpetreffet blåste dommeren av foran 5 511 tilskuere. 2-2 og altså duket for omkamp på Home Park langt der nede i sørvest.
Jeg må si at Plymouth fortjente mer enn kun uavgjort og omkamp, etter en meget god kamp mot motstand fra et høyere nivå. Men jeg hadde uansett sett en kamp som etter hvert ble meget underholdende. Jeg tok meg ut i Staffordshire-regnet og kjempet meg gjennom et betydelig antall politi. Med både hunder og diverse utstyr sto de også oppover langs Hamil Road, der jeg nå gikk for å finne stedet bussen angivelig skulle plukke opp fra. Det var visst ingen direktebuss til togstasjonen i Stoke akkurat nå, og jeg måtte derfor bytte buss ved Hanley Bus Station. Bussjåføren virket imidlertid totalt uforstående da jeg spurte om jeg kunne kjøpe en billett helt frem til Stoke-on-Trent jernbanestasjon. Sjåføren på neste buss anbefalte at jeg henvendte meg i skranken inne på bussterminalen, og ventet på neste buss om et kvarter. Men jeg aktet ikke bruke tid på det, og betalte i stedet nye £2. God beslutning, da jeg ankom kun fem minutter før avgang for et av de raske togene til London. Der gikk etter hvert turen tilbake i motsatt vei i forhold til tidligere – og med en innlagt pause ved Elephant & Castle, der jeg benyttet meg av Wetherspoons’ Sunday Club ved å innta en bedre middag.Etter en Sunday roast kunne jeg imidlertid omsider trekke meg tilbake til mitt lugubre krypinn og håpe at værgudene omsider ville være medgjørlige dagen etter.
English ground # 136: Port Vale v Plymouth Argyle 2-2 (2-0) FA Cup, 3rd Round Vale Park, 5 January 2014 1-0 Gavin Tomlin (15) 2-0 Tom Pope (36) 2-1 Reuben Reid (51) 2-2 Ben Purrington (74) Att: 5 511 Admission: £18 Programme: £2
Lørdag 04.01.2014: York City v Dagenham & Redbridge
Etter ny avlysning dagen før, sto jeg tidlig opp for å kunne sjekke ut dagens muligheter. Planen var i utgangspunktet å ta seg den lange veien ned til Saffron Walden – ikke langt fra Stansted – for å se Saffron Walden Town spille hjemmekamp mot Fakenham Town i Eastern Counties League Division One. Men allerede da jeg våknet var jeg klar over at det ble nok en dag med avlysning – den femte på rad, og sjette på åtte dager. Med en bindende hotellreservasjon i Cambridge måtte jeg nå finne et alternativ i Cambridge-området eller på vei dit ned. Mens de fleste alternativene i non-league ble avlyst en etter en, eller virket usikre i form av at baneinspeksjoner ble annonsert, ble min liste over aktuelle kamper stadig kortere. Jeg sto til slutt igjen med York City, Harrogate Town og Basford United. Sistnevnte holder til i utkanten av Nottingham, mens Harrogate har vært en klubb jeg en stund har ønsket meg til. Men den enkleste reiseveien ville jeg få med visitt i York, der jeg uansett måtte bytte tog. Da det også ville bety en mulighet til å få besøke Bootham Crescent – en av de stadig færre klassiske anleggene i Football League – før klubben sannsynligvis flytter, hellet jeg litt mot dette alternativet.
Jeg hadde vel mer eller mindre bestemt meg for dette da jeg valgte å utsette avreisen fra Bishop Auckland og unne meg en frokost ved Premier Inn-hotellet. Da en mektig full english breakfast var inntatt, gikk jeg over veien og tok bussen tilbake til Darlington, hvor jeg hoppet på første tog ned til York. Jeg hadde vært i kontakt med John McClure – York-supporter og en kjent skikkelse på diverse grupper og forum, men han hadde andre forpliktelser denne dagen og kunne derfor ikke møtes. På puben York Tap inne på York stasjon satt jeg meg med en pint og gjorde noen siste vurderinger av dagens alternativer, og bestemte meg snart for å gå for Bootham Crescent-alternativet.
Jeg praiet en taxi og beordret drosjekusken i retning av puben Burton Stone Inn, få minutters gange fra Bootham Crescent. Med rundt tre timer til avspark var det ikke mye liv her; kun 3-4 stamkunder som ikke virket som de hadde tenkt seg på kamp. Mens jeg samtalte løst med disse fant jeg plutselig ut at en av mine telefoner var borte. Jeg har en egen mobil med engelsk SIM til bruk på mine turer, og jeg skjønte at denne måtte ha sklidd ut av lomma i taxien. Jeg fikk ringt den opp, og heldigvis svarte en person i andre enden at han var taxisjåfør. Jeg forklarte raskt hvem jeg var, og han lovet å levere den på kontoret deres utenfor jernbanestasjonen, slik at jeg kunne plukke den opp etter kamp. Puh!
Etter en pint på Burton Stone Inn tok jeg med meg pikkpakket og gikk den korte veien til Bootham Crescent, hvis eksteriør raskt falt ganske godt i smak. Jeg fikk knipset noen blinkskudd og stakk ogsåhodet innom klubbsjappa, der jeg som forventet fikk vite at jeg ikke trengte billett, men bare kunne betale i telleapparatene. Supporterklubbens bar som nå lyder navnet Pitchside Bar var med rundt to timer til avspark tydeligvis ikke åpnet ennå, for da jeg gikk inn kom en vakt løpende etter. Mannen bak baren kunne imidlertid berolige med at det gikk greit da han var i ferd med å åpne, og etter å ha dratt litt på det sa han seg villig til å sette bagen min på bakrommet etter at jeg hadde forklart situasjonen.
Under en røykepause så jeg at programselgerne hadde tatt til gatene rundt anlegget, og jeg byttet bort £3 mot et eksemplar. Jeg ble sittende på Pitchside Bar og bla litt i dette mens både lokale og tilreisende supportere etter hvert begynte å strømme på. På TV-skjermene viste de høydepunkter fra York Citys kamper så langt denne sesongen, og en hjemmesupporter som slo seg ned ved siden av meg kunne fortelle et og annet fra de forskjellige kamper vi så bilder fra. Han håpet at klubben etter hvert kunne ta farvel med nedrykksstriden og muligens forbedre 17. plassen fra League Two forrige sesong – en sesong som de fleste vil vite var deres første tilbake i Fotball League etter åtte sesonger i Conference.
Mens jeg gikk for å bestille påfyll av fludium kom jeg også i prat med en bortesupporter som mente seg ganske fornøyd med sesongen så langt. Jeg innrømmet å være blant de som hadde tippet Dagenham & Redbridge i den absolutte nedrykksstriden, og han hevdet at det hadde vært et svært vanlig tips før sesongen. Sammen med Accrington Stanley var vel Daggers kanskje den klubben jeg trodde ville kunne få størst problemer, og han mente at nettopp det var noe han hadde hørt av veldig mange. Han begrunnet det med at de to ifølge ham hadde ligaens to minste budsjett, uten at det for min del hadde vært noen automatikk i at det var hovedgrunnen. Han innrømmet at deres ene sesong i League One viste klart og tydelig at det var et steg for høyt for klubben, og så ikke på opprykk tilbake dit som noe tema den nærmeste tiden.
Klokka nærmet seg raskt halv tre, og med £17 betalte jeg meg derfor inn på hjemmetribunen David Longhurst Stand bak det ene målet. Dette er en ståtribune under tak, og den tar seg godt ut med sine rødmalte bølgebrytere. Denne tribunen gikk tradisjonelt under navnet Shipton Street End, men ble døpt om til minne om en York-spiller som døde under en kamp mot Lincoln City i 1990. På motsatt kortside var de tilreisende prisgitt værgudene, der de sto under åpen himmel på Grosvenor Road Ends ståtribune, men de hadde heldigvis ikke tatt med seg drittværet sørfra. Til venstre fra der jeg nå sto hadde jeg Main Stand på min venstre side, en klassisk sittetribune som strekker seg rundt 2/3 av banens lengde, og som huser garderober, kontorer og den slags. Ved siden av denne, mot David Longhurst Stand, ligger bygget som rommer Pitchside Bar. Popular Side på motsatt langside er også all seater, og på taket av denne står en såkalt TV-gantry.
Jeg likte Bootham Crescent, og jeg skjønner de som motsetter seg den planlagte flyttingen. I 2013 fikk klubben byggetillatelse for nytt stadion i et område kalt Monks Cross, som skal ligge godt over en halv mil fra York sentrum. Både på toalettene og andre steder rundt på anlegget kunne jeg se klistremerker og skriverier med tusj som tydet på at ikke alle var like fornøyde med hverken disse planene eller «utviklingen» i den moderne toppfotballen generelt. For egen regning må jeg si det er trist å se klubb etter klubb besegle skjebnene til sine gamle klassiske sentrumsnære anlegg for å bygge nye plastarenaer totalt blottet for egenart og sjarm – og gjerne da kilometervis fra folkeskikken.
Vel, kampen ble sparket i gang med et Daggers-lag som gikk rett i strupen på York. Londonernes kaptein Abu Ogogo hadde tidlig to store sjanser, men avslutningene gikk henholdsvis utenfor og over. Ogogo sløste i det hele tatt heftig med sjansene i en første omgang der gjestene var det beste laget. Etter å ha ridd av den innledende stormen kom vertene mer med i kampen, og Michael Coulson var frempå ved to anledninger. Først med et skudd utenfor, og deretter et skudd som testet Daggers-keeper Chris Lewington.
Gjestene kunne tatt ledelsen da York-keeper Michael Ingham presterte å bokse en corner mot eget mål. Han ble imidlertid reddet av at lagkamerat Lanre Oyebanjo sto på streken og fikk klarert. Femi Ilesanmi var et uromoment offensivt, og skapte en del problemer for York. Det var han som etter et raid la tilbake til Medy Elito, men hans avslutning gikk via en forsvarer og utenfor. Det nærmet seg pause da et innlegg fra Zavon Hines fant den umarkerte Ogogo, som fra god posisjon igjen headet utenfor. York var nok fornøyd med 0-0 til pause, mens et Daggers som burde ledet kunne takke seg selv for sjansesløseri.
I motsetning til hos Carlisle noen dager tidligere er Bootham Crescent et av anleggene der man ikke er villige til å slippe ut folk for å røyke i pausen. Dette førte til smugrøyking bakerst i hjørnet på David Longhurst Stand, og siden det allerede sto 5-6 stykker og smugrøyket der tok jeg meg en kjapp blås selv også. Der og da savnet jeg non-league, der man på majoriteten av anleggene slipper slikt. Det var på tide å få litt fast føde, og en baconburger ble bestilt sammen med en Bovril som ble satt til avkjøling.
Det er vel ikke engang nødvendig å si at Bovrilen ennå ikke var i nærheten av å nærme seg drikkbar temperatur da andre omgang startet. Men etter at de visstnok hadde fått en real skyllebøtte av manager Nigel Worthington, var det et helt annet York-lag som nå kom på banen. Delvis var det også Dagenham & Redbridge som slapp de inn i kampen med personlige feil og slurv, og etter et par halvsjanser til hjemmelaget, serverte keeper Lewington ballen til Michael Coulson med et dårlig utspark. Coulson fant Ryan Bowman, som igjen fant nettmaskene med en velplassert avslutning under Lewington. The Minstermen var i ledelsen seks minutter ut i omgangen, og på David Longhurst Stand eksploderte det fullstendig blant lettede York-fans.
Det virket som om det var det York trengte, for nå var det de i enda større grad det førende laget der de presset gjestene bakover. Og 13 minutter senere doblet de ledelsen da det jeg mistenker var ment som et innlegg fra Wes Fletcher forandret retning og utmanøvrerte keeper Lewington, og 2-0. Begge lag hadde en situasjon der de ropte på straffe, mens dommeren vinket spillet videre – og ga til og med kort for filming. Flott! 70 minutter var såvidt passert da Oyebanjo la tilbake til Fletcher som satt inn sitt andre og Yorks tredje.
Slurv i forsvaret av Ben Davies gjorde at Rhys Davies kunne snappe ballen og sørge for et trøstemål, og noen forventet nå muligens et stormløp mot York-målet. Men det uteble, og Lewington var keeperen med mest å gjøre de siste minuttene, før dommeren blåste av foran 3 207 tilskuere. Ingen ufortjent seier da York var gode i andre omgang, men Daggers-manager Wayne Burnett må irritere seg voldsomt over sjansesløsingen i første omgang.
Jeg fikk plukket opp bagen og bestilt en taxi tilbake til stasjonen, der jeg plukket opp mobilen min fra selskapets kontor utenfor. Sjåføren var imidlertid blant motstanderne til nytt stadion i Monks Cross, og hans vinkling var nokså interessant. Saken er den at byens rugby league klubb York City Knights allerede spiller ute i dette området, på et flerbruksanlegg kalt Huntingdon Stadium. Ifølge planen vil de imidlertid flytte ut herfra og dele det nye anlegget med York City. Denne rugbyklubben spilte tidligere langt mer sentrumsnært, og sjåføren påsto at tilskuertallene siden den gang har blitt halvert. Som han sa det; noen lærer ikke av feilen første gang…
Etter togbytte i Peterborough ankom jeg omsider Cambridge, der jeg fikk sjekket inn litt over klokka 20. Jeg fikk kastet fra meg bagen og la i vei bortover Chesterton Road. Jeg hadde en avtale om å møte min venninne Sally til en sen middag og en pint på Wetherspoons-puben The Tivoli, men der var det så fullt at vi endte opp på The Waterman rett bortenfor. Etter en hyggelig stund både der og på The Tivoli tok vi kvelden, og jeg kunne trekke meg tilbake til det knøttlille rommet mitt på Hamilton Lodge. Jeg hadde da allerede funnet ut at morgendagens kamp hos Erith & Belvedere var avlyst, så på den fronten fortsatte uflaksen..
English ground # 135:
York City v Dagenham & Redbridge 3-1 (0-0)
League Two
Bootham Crescent, 4 January 2014
1-0 Ryan Bowman (52)
2-0 Wes Fletcher (65)
3-0 Wes Fletcher (71)
3-1 Rhys Murphy (80)
Att: 3 207
Admission: £17
Programme: £3
Fredag 03.01.2014: Bishop Auckland v Newcastle Benfield (AVLYST) Frokost var ikke inkludert i de £58 jeg betalte for de to nettene på Britannia Hotel i Birmingham, men like før klokka 10 gikk jeg de få minuttene ned til Birmingham New Street stasjon med frokost i form av smørbrød of juice fra Tesco i posen. Vi skrur tiden tre timer frem, og undertegnede befinner seg på vei fra Darlington stasjon til Tubwell Row inne i Darlington sentrum. Har rakk jeg akkurat å hoppe på buss X1 klokka 13.30 og betale nokså stive £4 for en enkeltbillett.Etter en snau halvtime hoppet jeg av ved Tindale Crescent i utkanten av Bishop Auckland, rett utenfor Premier Inn, der jeg hadde booket dobbeltrom for £29.
Kun et par hundre meter unna ligger Bishop Aucklands nye stadion, Heritage Park. Her har de spilt siden 2010, da de flyttet hjem etter noen år i eksiltilværelse under byggingen. Før den tid spilte de på en av fotball-Englands eldste stadioner, Kingsway – et flott gammelt stadion som de delte med den lokale cricketklubben. Jeg skulle gitt mye for heller å se kveldens kamp der, men jeg var fornøyd med å i det hele tatt få se en kamp denne dagen…og utsiktene var vel egentlig gode. Riktignok hadde de to seneste kampene blitt avlyst grunnet frossen bane, men jeg hadde ikke fått med meg noen slike bekymringer, og været i nordøst var fint.
Planen var å møte Joachim, som i likhet med meg selv er reisende innen non-league, og hadde startet sin tur denne dagen. Jeg var i kontakt med ham og hørte at turen i leiebil opp fra Stansted hadde gått bra. Vi avtalte å møtes en stund før kampstart, men jeg hadde ikke før fått med meg en tidligere oppdatering om at man ville holde baneinspeksjon kl 14.00, før Joachim sendte melding om at kampen var avlyst! En dårlig start på turen hans. Og for min del betød det turens femte avlysning, og den fjerde på rad. I motsetning til de andre dagens var det denne dagen heller ingen mulighet for å finne noen alternativ i regionen.
Frustrert spratt jeg opp av senga og bestemte meg for å selv ta en kikk borte ved Heritage Park. Langs den usjarmerende handelsparken spaserte jeg på siden av hovedveien som ennå ikke hadde fått fortau eller gangvei, og det var temmelig gjørmete. Vel fremme konstaterte jeg at stadionet ser moderne og funksjonelt ut, men ikke voldsomt sjarmerende. Skiltet som fortalte om «match off!» bekreftet også den nedslående nyheten. Jeg tok et par bilder og kikket inn gjennom gitteret i en port, men det var ikke antydning til liv ved anlegget. Imidlertid synes jeg fra min posisjon – vel og merke rundt 15-20 meter unna – at matta ikke så så altfor gal ut, og på ingen måte verre enn det som var tilfelle både i Coleshill og Matlock de to siste dagene – snarere tvert om. Men jeg fikk som sagt ikke en kikk på nært hold. Nå har det derimot blitt spekulert i om Darlington 1883 – som banedeler her inntil videre – betaler så godt at Bishop Auckland velger å gi «avkall» på sine egne kamper og gi Darlo førsteretten om banen ikke er spesielt bra. Jeg mistenker dermed at man avlyste for å spare banedekket for Darlingtons hjemmekamp dagen etter – som ble klarert for spill. I så tilfelle er det direkte ufint, og noe som burde slås hardt ned på.
Vi avtalte likevel å møtes, og møtestedet ble puben March Hare på den nevnte handelsparken – skjønt det minnet kanskje mer om en blanding av veikro og restaurant. Her satt jeg uansett og slokket mine sorger i Strongbow mens jeg klok av skade nå allerede begynte å saumfare Non-League Papers terminlister og sjekke alternativer for morgendagen. Jeg var i ferd med å tømme mitt andre glass da Joachim kom kjørende i en liten Fiat. Han var selvsagt også irritert over avlysningen, men vi klarte da i hvert fall å kose oss på dette stedet i anslagsvis to timers tid. Samtalen gikk naturlig nok rundt turplaner og non-league fotball, mens vi inntok både mat og drikke. Før vi brøt opp ville også han ta en nærmere kikk på Heritage Park, så vi gikk igjen den korte turen dit bort så han fikk knipset noen blinkskudd. Nå var det imidlertid blitt såpass mørket at vi ikke lenger så stort gjennom porten, så vi trakk oss tilbake hver til vårt. Det føltes som en bortkastet dag der jeg ble liggende i senga og se på TV. Og sannelig begynte jeg ikke å få antydninger til sår hals også. Herfra kunne det vel kun bli bedre…eller??
Torsdag 02.01.2014: Coleshill Town v Boldmere St. Michaels
For eneste gang på turen hadde jeg base samme sted to dager på rad, og det var derfor ikke behov for å forflytte meg fra Birmingham denne formiddagen. Jeg unnet meg litt ekstra søvn før jeg gikk ut for å innta en sen frokost på en pub. Det våte været gjorde meg bekymret for nok en avlysning, og Alvechurch hadde allerede kvelden før signalisert lite lystige utsikter før dagens baneinspeksjon. Jeg hadde jo også tidligere erfaring med avlysning i Alvechurch, der jeg hadde blitt møtt av et mørklagt Lye Meadow en kveld sent i desember 2011.
Det ble tidlig klart at dagen kunne komme til å by på store utfordringer med å finne en kamp, og jeg slo meg derfor ned på en internettcafe. Dette skulle de kommende par timene være åsted for min stadig økende frustrasjon der kamp etter kamp ble avlyst. Midland Football Alliance var eneste liga i pyramiden med kamper denne dagen, med de ti kampene ble stadig redusert. Alvechurch ble avlyst, og det samme var tilfellet med backup-kampene hos Stourport Swifts og Gornal Athletic. I rask rekkefølge fulgte Heath Hayes, Highgate United, Kirby Muxloe, Westfields og til slutt Continental Star. Jeg sto igjen med Coleshill Town og Heather St. Johns, men det var ikke særlig lystige spådommer som kom fra Coleshill i forkant av baneinspeksjonen. Heather St. Johns på sin side hadde tidlig gitt grønt lys, men ligger så grisgrendt til i Leicestershire at retur til Birmingham etter kamp var umulig. Jeg var i ferd med å gi opp, og i meget dårlig humør gikk jeg tilbake til hotellet. Hadde jeg vært en tegneseriefigur, ville jeg hatt en meget mørk sky over hodet – skjønt, himmelen i seg selv var et eneste stort skylag med regn som fortsatte å velte ned.
Resignert lå jeg på senga og furtet da jeg til min store glede (og overraskelse) fant ut at baneinspeksjonen i Coleshill klokka 16 hadde gitt foreløpig klarsignal for kamp. Jeg kastet meg på toget til Birmingham International og fant frem til bussterminalens holdsplass for buss nummer 777. Jeg betalte £2,50 for en billett til Coleshill og fulgte med på kartet på mobilen mens vi tok oss inn i Warwickshire. Sjåføren foreslo at jeg ble med en holdeplass lenger enn der reiseplanleggeren hadde anbefalt at jeg gikk av, og jeg stolte såpass på hans lokalkunnskap at jeg lot ham slippe meg av utenfor puben George & Dragon – et klokt valg skulle det vise seg. Jeg valgte å ta en pitstop med en pint cider på den koselige puben, der noen få eldre stamkunder satt i samtale mens de halvveis fulgte med på spørreprogrammet Pointless. De undret seg stort over at jeg skulle se Coleshill Town, og stilte seg tvilende til om det i det hele tatt var kamp, men bekreftet ruten jeg hadde sett meg ut – rett ned Packington Lane. Regnet hadde i hvert fall tatt en liten pause, og etter en 10 minutters spasertur langs en relativt mørklagt landevei ankom jeg innkjørselen til Coleshill Towns hjemmebane.
Innkjørselen til Pack Meadow kommer opp bak mål på den nærmeste kortsiden. Den ender utenfor klubbhuset, som befinner seg i hjørnet mellom denne kortsiden og bortre langside. Midt på denne langsiden står en ganske snerten ståtribune som er anleggets største. Det eneste som finnes av andre tribuner er en liten og mer moderne sittetribune med plass til rundt 70 personer, som for noen år siden ble installert for å oppfylle stadionkravene for Midland Alliance. Denne står på motsatt langside, mellom de to klassiske laglederbenkene i mur. På bortre kortside finnes ikke stort, bortsett fra en enorm hekk. Pack Meadow har vært Coleshill Towns hjemmebane siden 1974, og er vel som man ofte kan forvente på dette nivået. Matta bar tydelig preg av det våte været, og det var svært gjørmete på sidelinjene, men det var ikke verre enn at jeg uten større bekymringer ville klarert for kamp. Men nå er jo jeg av den gamle skolen. Jeg fikk til slutt levert fra meg mine £5 for inngang, og sikret meg et kampprogram pålydende £1,50 før jeg inntok klubbhusets bar. Der satt jeg meg ned med en pint mens jeg bladde i programmet.
Coleshill Town har spilt i denne ligaen siden de for første gang rykket opp på dette nivå i 2008. Den gang innhentet de et forsprang på 22 poeng og vant Midland Combination-tittelen på målforskjell foran Highgate United på sesongens siste dag. Ellers er klubben for noen kanskje best kjent for at det var herfra Aston Villa i 1978 hentet klassespissen Gary Shaw som 16-åring, i en tid der storklubbene fortsatt hentet spillere fra andre lokale klubber snarere enn fra andre land og verdensdeler. Shaw var med på Villa-laget som på begynnelsen av 1980-årene vant både ligatittelen og den gjeveste europacupen. Dagens kamp i Midland Allliance var møte mellom nummer fire og fem på tabellen, med gjestende Boldmere St. Michaels på plassen foran vertene. Da skulle man jo tro at hjemmelaget ville kunne ha en sjanse til å forbedre sin beste ligaplassering noensinne – 8. plassen i 2009/10-sesongen. En Coleshill-representant mente også at dette kunne være et mål for sesongen. Hva tittelkampen gjelder, syntes oppfatningen å være at det skal godt gjøres å slå Tividale, som på dette tidspunkt lå fire poeng bak ledende Highgate United, men med hele seks kamper til gode. Det var litt uenighet om hvorvidt toer Quorn kunne utgjøre en reell trussel, mens noen hevdet at Highgate United i hvert fall hadde ressurser til å kunne kjempe i toppen. Deres lønnsutbetaling på £180 i uka til en av spillerne ble ansett som voldsomt, og det setter litt i perspektiv forholdene mellom en liga som Northern League og flere av de andre «mindre» step 5-ligaene.
Kampen svingte tidlig frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier, og borte-keeper James Beeson måtte allerede i kampens første minutt storme ut for å med nød og neppe avverge et skummelt gjennomspill. Ryan Edmunds fikk gjestenes første sjanse da han trakk seg fri og stormet mot mål, men med hjemmekeeper Paul Hathaway på vei ut i full fart ble han presset til å avslutte tidlig før han ble meid ned av Hathaway. Avslutningen gikk over, og dommeren mente tydeligvis at siden avslutningen allerede hadde gått, kunne han ikke blåse for straffe til The Mikes. Det måtte en god redning til fra Beeson for å hindre scoring da Chris Gummery vendte opp og skjøt. Simeon Maye skapte en del hodebry for Coleshill, og både forsvaret og keeper Hathaway måtte flere anledninger i aksjon for å stoppe ham. Det var en jevn kamp, men etter en drøy halvtime var Coleshill i angrep og et innlegg ble klarert ut til en god Dean Rathbone. Han fikk fulltreff fra rett utenfor 16-meteren, og Mikes-keeper Beeson måtte konstatere at ballen gikk inn via tverrliggeren. Kampen fortsatte med en rekke halvsjanser begge veier, og mens Danny Douglas kunne doblet ledelsen med en heading, var gjestenes Kirk Smith nære på med et skudd som gikk like utenfor via en forsvarer. Helt på tampen av omgangen ble Coleshill muligens snytt for straffe da Danny Tymon ble felt, men dommeren vinket spillet videre og blåste kort etter for pause.
Mens jeg ble betjent i baren ble jeg gjenkjent av en person jeg hadde møtt da jeg så Bilston Town v Boldmere St. Michaels i treningskamp i juli. Jeg dro snart kjensel på ham og husket ham som en far som fulgte sin sønns kamper for The Mikes. Den som hadde hatt en slik far.. Han fortalte at han bodde rett i nærheten og at Coleshill Town faktisk var den nærmeste klubben for ham. Der i klubbhuset la jeg også plutselig merke til at det blant de 86 betalende også var en liten gjeng med det som tydeligvis var tyskere, og en av disse inviterte meg til å ta plass ved deres bord. De viste seg være en gjeng groundhoppere, og en av de ivrigste – identisk med personen bak nicket Jens på Kempster-forumet – fortalte at han nå hadde besøkt rundt 500 stadioner i England. Han spurte og gravde om forskjellige stadioner også i Norge, der han også hadde besøkt et imponerende antall anlegg. Han hadde også med dama si, og bekreftet at han ganske riktig var en av de som også hadde vært til stede på Hadleigh United v Brantham Athletic en snau uke tidligere. Han fortalte at han i likhet med meg nå foretrekker non-league, i motsetning til mange av de andre tyskerne som hadde vært der i Hadleigh.
Andre omgang startet roligere, og Boldmere hadde mye ball uten å skape stort. Hjemmelaget hadde god kontroll på gjestene, og skuddmuligheter for Ross Clarke og William Calkeld ble blokkert. Danny Tymon startet en Coleshill-kontring som endte med at Matt Brown traff tverrliggeren fra drøye 16 meter. Gjestenes beste mulighet kom da Ricky Baker med et kvarter igjen ble spilt gjennom, men en litt dårlig touch gjorde at keeper Hathaway rakk å stupe frem og gripe ballen rett foran føttene på Baker. Boldmere presset på i denne perioden, men etter 82 minutter følte nok de fleste at det var game over da hjemmelaget etter flott pasningsspill doblet ledelsen med et skudd fra Danny Tymon. Og med kun et par minutter igjen måtte Beeson gi retur på en heading fra Matt Brown, og Ryan Nash kunne sette inn 3-0. Et noe flatterende resultat, men alt i alt en ikke ufortjent fortjent seier, da Coleshill var langt skarpere fremover.
Tilbake i klubbhuset sørget Boldmere-faren for å introdusere meg for en rekke personer i de to klubbenes apparat, og hjemme-formannen beklaget at de i øyeblikket ikke hadde noen pins, men lovet å sende meg en gratis når ordren ble levert. Snart kom også spillerne ut, og Boldmere-sønnen uttrykte skuffelse over å ha vært ubenyttet innbytter. Jeg ble invitert til å forsyne meg av maten som ble satt frem, og da jeg ikke hadde spist siden frokost lot jeg meg ikke be to ganger. Det var flere personer til stede i Birmingham City-effekter, og en av disse viste interesse for min hobby. Imidlertid forsto jeg snart at vi ikke var helt på bølgelengde da han trakk frem Coventry Citys nå fraflyttede Ricoh Arena som eksempel på et flott stadion. Blant hjemmefolket penset samtalen stadig inn på FA Vase, der de 18. januar skal nordøstover for å møte selveste Dunston UTS i denne turneringens fjerde ordinære runde. De gledet seg stort til dette, og hadde planlagt en heftig langhelg i Newcastle med buss opp på fredag og retur på søndag. De innså imidlertid at sjansene for avansement var minimale og at de på ingen måte kan konkurrere med klubbene i Northern League, til tross for at de er på samme nivå i pyramiden. Jeg ble invitert til å bli med til Newcastle, men måtte høflig avslå da jeg på dette tidspunkt ville være tilbake i Norge.
Direktebussene tilbake til Birmingham International hadde sluttet å gå, så i stedet for å surre med bussbytter tenkte jeg å ta en taxi til Birmingham International eller Coleshill Parkway, for der å hoppe på toget inn til sentrale Birmingham. Som sagt så gjort, og i 22.45-tiden takket jeg for meg og steg inn i drosjebilen som var tilkalt. Rundt £6-7 fattigere kunne jeg snart takke for skyss og sette meg på toget til Englands nest største by, og snart lå jeg igjen under dyna og håpet at morgendagen endelig ville by på en dag uten avlysninger. Det var da i hvert fall lov å håpe..
English ground # 134: Coleshill Town v Boldmere St Michaels 3-0 (1-0) Midland Football Alliance Pack Meadow, 2 January 2014 1-0 Dean Rathbone (33) 2-0 Danny Tymon (82) 3-0 Ryan Nash (88) Att: 86 Admission: £5 Programme: £1
