Torsdag 27.09.2018: IFK Göteborg v AIK
I forbindelse med planleggingen av borteturen til Raufoss med FFK, hadde jeg omsider også meldt meg på Selbak-guttas planlagte busstur til den svenska storkampen IFK Göteborg v AIK. Mange av FFK-gutta har nemlig tydeligvis AIK-sympatier, og det var jo med disse at jeg også dro til min første kamp i Sverige da vi i februar så AIK spille borte mot Oddevold i den svenske cupen. Nå var det storkamp i Allsvenskan det dreide seg om, og selv om jeg ikke har spesielt mye til overs for noen av klubbene og det faktum at det ville gå med en god del kroner, hadde jeg meldt meg på og kunne da i hvert fall se frem mot en forhåpentligvis artig tur og en ny bane. I tillegg bød det på en anledning til å treffe igjen en kompis som var en av to engelskmenn som hadde tatt turen over og overnattet noen dager hos Jon Erik.
Hans bopel var også destinasjonen da jeg derfor tok lokalbussen opp til Korsegården denne torsdagen. Der har det vært mye surr med bussene i forbindelse med arbeidet ved Nordby-tunnelen, og jeg begynte å lure på om bussen hadde kjørt omkjøringen av Ås og allerede passert uten at jeg hadde sett den, men omsider kom den tjue minutter forsinket for å frakte meg til Fredrikstad. I plankebyen var det bare å komme seg med en av bussene som passerer Selbak (eller Sellebakk om man vil) på sin vei til Sarpsborg eller Moum. Jon Erik hadde lagt ut nøkkel til meg, men allerede få minutter at jeg hadde låst meg inn kom engelskmennene med følge tilbake etter en bytur, og et lite øyeblikk etter kom også Jon Erik hjem fra jobb slik at vi kunne gjøre oss klar for å ta plass på bussen som kort etter stoppet på veien utenfor.
Det var bare å sette kursen mot Göteborg, og ‘Fredrikstad-delegasjonen’ utgjorde vel et 30-talls personer. Utenfor Strömstad plukket vi arrangør Anders og en av hans søstre som hadde dratt i forveien for å hamstre inn drikkevarer på Systembolaget. I utkanten av Göteborg ble vi møtt av representanter for lovens lange arm som i form av to motorsyklister ga oss politieskorte den siste biten til Gamla Ullevi. Sjåfør Roy hadde fått oss trygt frem, og drøyt to og en halv time etter avreise fra Selbak kunne vi stige av og finne oss en pub. Göteborg-polisen syntes ikke det var noen god idé, og advarte om at det var flere grupper med hooligans i området. Det var sikkert heller ikke uten grunn at et politihelikopter konstant surret rundt i luften over oss, men så lenge ordensmakten bekreftet at vi sto fritt til å bevege oss der vi selv ville, valgte snaut halvparten av oss å ignorere deres anbefalinger og finne oss et vannhull i nærheten.
Alle her i Norge kjenner forhåpentligvis til Göteborg, men for ordens skyld er det Sveriges nest største by med et innbyggertall på i underkant av 600 000. Dette passerer en million om man inkluderer hele by-regionen stor-Göteborg, og man har mer å by på enn bare Liseberg. Byen ble i sin tid anlagt på ordre fra kong Gustav II Adolf, beliggende på vestkysten mellom det som da var danske Halland og norske Bohuslän. Et antall hollendere og skotter satt tidlig sitt preg på byen, og noen av disse var blant de som slo seg opp på skipsbygging, handel, fiske og andre industrier som man hadde gode vilkår for her ved kysten, der Göteborg snart ble en stor og viktig havneby. Senere har den selvsagt også vært kjent som hjemsted for industrigiganter som Volvo og SFK.
Nå hadde vi liten tid på oss til å utforske byen, og mens Jon Erik var ivrig etter å gå ned til Gothia Towers der noen av hans AIK-kompiser var samlet, var de tydeligvis klare for å bryte opp slik at jeg derfor ikke gadd å gå nesten helt ned til Liseberg. I stedet fikk jeg med meg gjengen til det som så ut til å være et skjenkested tilknyttet kino-senteret Filmstaden Bergakungen. Det viste seg å stemme, og kanskje var de ansatte ved restaurant-baren Danilo noe undrende over at en gruppe på 10-15 nordmenn og engelskmenn stormet inn på jakt etter øl, men det var med et smil at de serverte oss Tuborg fra tappekranene da vi tilbragte en liten halvtime der før det var på tide å returnere til kveldens kamparena.
IFK Göteborg ble stiftet i 1904 og er som kjent en av storklubbene i vårt naboland. Ikke bare har de rasket med seg 18 seriemesterskap og syv hjemlige cuptitler – de er også den eneste nordiske klubb som har vunnet en av de store europacupene. Det har de til alt overmål gjort ved to anledninger, i form av triumfer i UEFA Cupen i 1982 og 1987. I den første av disse var det selveste Hamburger SV som ble slått 4-0 over de to finalekampene som denne turneringen da opererte med, og spesielt var 3-0-seieren på bortebane i Hamburg imponerende. I 1987 var det skotske Dundee United som ble slått 2-1 sammenlagt i finalen. Dette var selvsagt en annen tid, men IFK Göteborg var en fotballstorhet, og i storhetstiden i 1980- og første halvdel av 1990-årene var de i tillegg to ganger semifinalist og tre ganger kvartfinalist i serievinnercupen / «Champions» League og i 1979/90 kvartfinalist i cupvinnercupen.
Hvem husker vel ikke navn som Torbjörn Nilsson, Glenn Hysén, Glenn Strömberg, Roland Nilsson, Håkan Mild og Thomas Ravelli? Mitt eget tydeligste minne fra IFK Göteborg i denne tiden er fra deres prestasjon i serievinnercupen 1985/86, og da de spilte seg frem til semifinale mot selveste Barcelona kan jeg huske at jeg så returoppgjøret på Camp Nou. Jeg er usikker på om kampen gikk på norsk TV, for da vi den gang bodde på Torp utenfor Fredrikstad fikk vi jo også inn svensk TV. Uansett hadde IFK vunnet 3-0 i Göteborg, men tapte med samme siffer i Catalonia slik at det omsider måtte straffer til. Der var det en nordmann som havnet i begivenhetenes sentrum, for minnet om Per Edmund Mordt som blåste sin straffe høyt over sitter fortsatt festet på netthinnen til undertegnede.
Kveldens kamparena var altså Gamla Ullevi, som forvirrende nok er nyere enn Nya Ullevi som ligger et steinkast unna. Saken er den at det opprinnelige Gamla Ullevi ble revet i 2007 og et nytt stadion med samme navn ble åpnet på samme sted i 2009. Kapasiteten skal være 18 416, og det er langt mindre enn den større naboen (Nya) Ullevi, men sistnevnte er langt mindre egnet til fotballkamper og brukes tydeligvis i disse dager først og fremst til friidrett, konserter og andre store jippoer og arrangementer. Faktisk var Nya Gamla Ullevi det første navnet man brukte da planene ble lagt frem, men det er kanskje nok forvirring som det er? Dagens Gamla Ullevi er uansett et nokså typisk moderne stadion, der vel samtlige fire sider har toetasjes tribuner. Uten at jeg helt kan sette fingeren på hva, var det noe som gjorde at jeg likte anlegget bedre enn hva jeg hadde forventet av et såpass nytt moderne stadion. Kanskje var det det faktum at den føltes mer intim enn forventet, og kanskje også at kortsidene byr på en blanding av stå- og sittetribune.
Jon Erik hadde lagt ut 235 svenske kroner for min billett, og den hadde jeg fortsatt ikke klart å surre bort da vi gikk for å bli ransaket og ta oss gjennom inngangspartiet. Vel innenfor rakk vi å kjøpe med oss en øl før vi klatret opp på øvre nivå av kortsiden som huset bortefansen. På motsatt kortside var IFK-fansen i full gang med en oppvisning med tifo, røyk, bluss og blinkers, og det gikk ikke lang tid før også hele vår kortside var fullstendig røyklagt da de tilreisende fra Stockholm svarte med et imponerende antall bluss. Det var nå voldsom stemning, og selv undertegnede lot seg imponere. AIK-folket hadde tatt turen i et imponerende antall, men så toppet da også deres helter tabellen og så ut til å gå mot serietittel. ‘Blåvitt’ på sin side sto faktisk i fare for å havne nede i nedrykksstriden, så det var viktige poeng som det skulle kjempes om.
Det skulle vise seg å bli en aldri så liten maktdemonstrasjon av bortelaget, og de hadde tilsynelatende full kontroll hele kvelden. I hvert fall etter at Tarik Elyounoussi etter drøyt halvspilt første omgang enkelt styrte et innlegg i mål til 0-1 og en fullt fortjent AIK-ledelse. Gjestene dominerte i det hele tatt stort mot et totalt tannløst hjemmelag og kunne gått til pause med en større ledelse. Etter hvilen virket det som om de la seg lenger bakpå og lot Blåvitt låne ballen mer, men vertene hadde så vidt jeg husker ikke et eneste skudd på mål hele kvelden og var aldri i nærheten av å true AIK-målet. I stedet kom AIK på flere skumle angrep, og det var alt annet enn ufortjent da Henok Goitom headet inn 0-2 på tampen.
Det ble også sluttresultatet foran 12 104 tilskuere, og hjemmefansen gikk nok meget skuffet hjem med AIK-fansens rop om «Superettan, her kommer Blåvitt» ringende i ørene, mens bortefolket ble stående igjen en god stund å hedre sine utvalgte med sanger og rop. Selv en som i utgangspunktet har lite til overs for AIK måtte la seg imponere. Fredrikstad-delegasjonen var åpenbart tilfreds da vi kom oss tilbake på bussen. Vi kom oss etter hvert tilbake til Selbak, der jeg hoppet av sammen med Jon Erik og engelskmennene. Han skulle faktisk på jobb tidlig neste morgen, men da vi låste oss inn hos ham litt etter midnatt ble det likevel et par øl i stua hans før han sovnet i stolen. Både han og en av engelskmennene kom seg til sengs, mens undertegnede og Steve Moss (som jeg tidligere også har møtt på rundreiser i England) var de siste to som holdt stand. Omsider var det kvelden også for oss, og etter å ha hørt på Jon Erik snorke en stund sovnet også jeg. Jeg var glad det ikke var jeg som skulle tidlig opp og på jobb.
Swedish ground # 2:
IFK Göteborg v AIK 0-2 (0-1)
Allsvenskan
Gamla Ullevi, 27 September 2018
0-1 Tarik Elyounoussi (24)
0-2 Henok Goitom (89)
Att: 12 104
Admission: 235 SEK
Programme: Didn’t see one
Next game: 08.10.2018: Nordby v Mercantile
Previous game: 23.09.2018: Raufoss v Fredrikstad
Previous swedish game: 24.02.2018: IK Oddevold v AIK
