Onsdag 29.08.2018: Lower Hopton v DRAM Community
Om jeg hadde hatt en lang reise dagen før, må det samme kunne sies om ferden jeg hadde foran meg denne onsdagen da jeg for andre dag på rad slepte meg opp av senga før klokka var seks. Rundt kvart over seks gikk jeg ned trappa på Vyvyan Arms i Camborne for å slenge fra meg nøkkelen på bardisken, og der ble jeg møtt av husfruen som hadde holdt ord og sto klar med varme smørbrød. Etter å ha sjekket ut og spasert til Camborne jernbanestasjon tok jeg plass på 06.46-toget som jeg skulle være med så langt som til Birmingham, og så snart frokosten hadde blitt satt til livs tok jeg sjansen på å unne meg litt mer søvn. Det var tross alt over fem timer opp til Birmingham New Street, og jeg sov helt til vi forlot Tiverton Parkway. Jeg våknet av at en kar som hadde kommet på der slo seg ned i nabosetet, og registrerte at toget nå var helt fullt.
Dette var starten på en trivelig samtale med det som viste seg å være en Exeter City-fan som hadde måttet avbryte en ferie i Ilfracombe for å toge til Birmingham New Street og møte sin sønn som hadde blitt syk og sendt hjem med tog fra en skoletur oppe i Cumbria. Med hyggelig selskap gikk den turen til Birmingham nokså raskt, og etter Bristol Parkway hadde også trengselen avtatt slik at det igjen virket som om Cross Country drev skyss av passasjerer og ikke kveg. På Birmingham New Street hadde jeg en halvtimes tid å vente på neste tog, men jeg brukte tiden godt til både røykepause og innkjøp av en lunsj. Dagens andre tog-etappe tok snaut halvannen time, og omtrent idet klokka slo to sto jeg på perrongen på Manchester Piccadilly. Jeg var imidlertid fortsatt ikke fremme ved min destinasjon.
Under planleggingen av turen registrerte jeg tidlig at Littletown sto oppført med hjemmekamp denne dagen, og siden jeg en stund har ønsket meg et besøk der, valgte jeg raskt å gå for den. Overnatting ble derfor booket i Dewsbury som syntes å være en ok base når både logistikk og pris ble vurdert. Men nok en gang skulle det bli stukket alvorlige kjepper i hjulene for mine planer om Littletown-besøk. Det er slett ikke første gang jeg har planlagt besøk ved deres Beck Lane for deretter å bli offer for avlysninger og omberamminger, og da alt endelig lå til rette på årets påsketur, ble jeg jaggu offer for voldsomme forsinkelser på tognettet som gjorde at jeg ikke ville rekke frem i tide. Noen vil kanskje (eller kanskje ikke) huske at jeg den gang måtte hoppe av i Doncaster og få gå for en god plan B med besøk hos Brodsworth Welfare.
Denne gang visste jeg god tid i forveien at heller ikke det fjerde (eller var det sågar det femte?) forsøket på å besøke Littletown skulle krones med suksess. Allerede før avreise fra Norge hadde jeg nemlig merket meg at kampen mot Wakefield City hadde forsvunnet fra terminlista på klubbens FA Fulltime-side. Jeg foretak meg da ingen i håp om at den skulle dukke opp igjen, men det hadde åpenbart blitt flyttet. Det var uansett et par gode alternativ i nærheten, ikke minst et par kamper i samme liga (West Riding County Amateur League), så også etter en vurdering noen dager i forkant valgte jeg å beholde basen i Dewsbury og gå for kamp hos Lower Hopton siden det ikke var annet som fristet nok til å anse pengene som tapt.
Derfor var det fortsatt med beryktede Dewsbury som destinasjon at jeg tok 14.17-toget videre fra Manchester Piccadilly, og etter en foreløpig siste etappe på drøyt 45 minutter kunne jeg noen minutter over tre stige av jernhesten i Dewsbury – etter bortimot åtte og en halv time på reisefot. Jeg orienterte meg raskt frem til Wellington Tavern der jeg hadde betalt £25 for kost og losji, og fikk raskt sjekket inn. Nå var det bare å komme seg av gårde igjen om jeg skulle få noe ut av dagen, og etter en tidlig middag med pizza på Wetherspoons-puben The Time Piece beveget jeg meg tilbake til stasjonen for å sjekke ut puben The West Riding som er tilknyttet Dewsbury stasjon. Den viste seg også å være vel verdt et besøk, og jeg ble sittende å kose meg der til jeg fant det for godt å komme meg til Mirfield med 16.39-toget.
Det var kun snakk om et par stasjoner og en tur på 6-7 minutter før jeg hoppet av i Mirfield. Dette er en by som skal ha et innbyggertall på rundt 19 000, og som altså ligger i grevskapet West Yorkshire – omtrent midt mellom Dewsbury i øst-nordøst og Huddersfield i sørvest. Mirfield er blant annet hjembyen til både skuespiller Sir Patrick Stewart og syklisten Brian Robinson som var første brite til å vinne en etappe i Tour de France. Utbyggingen av kanal-nettverket rundt Calder Canal bidro til gode vilkår for tekstilindustrien som en gang florerte i området. Lower Hopton er for øvrig nå en del av Mirfield som ligger på sørsiden av jernbanelinja, og inngår nok sammen med noen nærliggende grender i det nevnte innbyggertallet.
På vei til kamparenaen Woodend Road valgte jeg meg den koselige puben The Flowerpot som stoppested og åsted for en aldri så liten strupe-lesk. Etter å ha fulgt Calder Road langs elven Calder, dreide jeg etter hvert inn den Woodend Road, og om denne veien i starten var en smal og humpete vei, var det rett og slett en kjerrevei som snart tok av mot venstre der veien delte seg og et lite skilt på en stolpe pekte meg i riktig retning med klubbens navn. Like der oppe i enden av denne ‘krøtterstien’ så jeg noen av spillerne parkere sine biler på utsiden, og hjemmelaget hadde i hvert fall møtt frem da jeg ankom med en drøy halvtime til avspark klokka 18.00. Bortelaget DRAM Community fra Huddersfield hadde imidlertid fortsatt ikke vist seg, men jeg hadde ingen bange anelser da jeg slo meg ned klubbhuset med forfriskninger fra den noe spartanske baren.
Det er slett ikke mye jeg kan fortelle om Lower Hopton AFC. Faktisk kan jeg ikke engang berette når klubben ble stiftet eller hva de gjorde før de i 1968 tok plass i West Riding County Amateur League. Det jeg imidlertid kan fortelle er at de har spilt der siden den gang, og at de våren 2017 vant denne ligaen for første gang etter 49 års medlemskap. Denne ligaens fremtid har jo vært meget usikker, og så sent som etter forrige sesong var det snakk om en mulig sammenslåing med West Yorkshire League (begge disse har hatt sin toppdivisjon på step 7 – altså nivå 11) som mange hevder er bedre drevet, og også at West Riding County League ville miste sin step 7-status. Fusjonen ble ikke noe av i denne omgang, men WRCAL har jo også blitt betydelig redusert de siste årene, fra å ha fire divisjoner til fjorårets to og nå kun én etter at flere klubber i sommer hoppet over til nevnte West Yorkshire League.
Noen klubber vegret seg muligens for å gjøre dette fordi de da hadde måttet ta plass lavere ned i West Yorkshire League, men flere tok steget (slik som f.eks Salts), og West Riding County Amateur League har blant annet erstattet noen av disse med klubber (og reservelag) som tidligere spilte i dens lavere divisjoner. Derfor forventet mange at denne sesongen ville by på en veldig ujevn liga der noen av klubbene som har blitt flyttet opp vil gå på et og annet stortap. Jeg har jo selv tidligere blitt offer for flere episoder i denne ligaen der bortelag ikke har klart å stille lag, og det blir neppe bedre etter sommerens hendelser. Kanskje går det uansett mot slutten for West Riding County Amateur League? Skjønt det har jo egentlig ikke jeg noen forutsetning for å synse rundt, men jeg var nå i hvert fall klar for kamp.
Det manglet bare et bortelag, og gjestene fra Huddersfield hadde fortsatt ikke ankommet da klokka passerte 18.00 og kampen skulle vært i gang. Først noen minutter etter planlagt kampstart kom den første gruppen av bortespillere og -ledere, og dommeren som jeg hadde slått av en liten prat med hadde nå bestemt at ny kampstart var klokka 18.30 slik at gjestene skulle få varme opp litt. Da også bortelaget hadde fått orden på sysakene og skriblet ned sin lagoppstilling, fikk jeg tatt en kikk også på listen over deres utvalgte takket være en stresset DRAM-leder som nok ikke hadde hatt den mest optimale oppladningen. Man får kanskje nøye seg med å fastslå at det er mye rart man skal oppleve i denne ligaen. Nå var i hvert fall begge lagene tils stede og klare for kamp, slik at det skulle bli en fotballkamp denne kvelden også.
Jeg skal ikke engang forsøke å gjette meg frem til hvor lenge Woodend Road har vært hjemmebane for Lower Hopton AFC, men for de som er vant til PL/FL-stadioner vil den i hvert fall fremstå som en meget spartansk bane. Jeg likte meg dog her, og til tross for nærheten til Mirfield ligger den faktisk veldig landlig til – eller man får i hvert fall følelsen av det. Det er ikke noe inngangsparti man må forsere som sådan (det var gratis inngang, og ikke overraskende intet program), men man kommer inn i det ene hjørnet der klubbhuset ligger tilbaketrukket fra banen. Rundt hele banen står man på bar bakke, og alt av fasiliteter for tilskuere er å finne på bortre langside. Det består av et eneste overbygg som er bygget i en liten gress-skråning, og herfra har man god oversikt over det som skjer ute på gressmatta. Foran dette overbygget står en av laglederbenkene, mens den andre står på motsatt langside.
Kun et par minutter var spilt når vertene fikk en enorm dobbeltsjanse, og DRAM-keeper Craig Roberts måtte varte opp med flotte redninger. Roberts holdt like etter på å slå ballen i eget mål, og skulle virkelig få kjørt seg utover i kampen. Med tjue minutter passert begynte Lower Hopton virkelig å sette inn støtet, og sjanser ble produsert på løpende bånd. James Heeley sendte et frispark rett i tverrliggeren, og kort etter hadde Bobby Evans en dobbeltsjanse der DRAM-keeperen igjen leverte glimrende blokkeringer. Han ble overlistet da James Heeley var alene gjennom og sendte ballen forbi ham, men den gikk også hårfint til side for mål. På tampen av omgangen ble ballen lagt tilbake til Josh Cooper som fra god posisjon så sin avslutning bli stoppet av en beinparade fra Roberts.
Vertene burde ledet med flere mål og kunne vært halvveis til tosifret etter første omgang, men det utrolig nok var det fortsatt målløst til pause. Etter hvilen tok det imidlertid ikke mer enn et drøyt minutt før hjemmelaget fikk hull på byllen etter en corner. Den ble stusset videre, og Adam Stephenson headet inn 1-0. Oppgaven ble ikke enklere for gjestene da det rundt fem minutter ut i omgangen tok full fyr i teltet. Etter nok en situasjon inne i DRAM-feltet barket to av deres spillere sammen, og de to lagkameratene var snart i full slåsskamp. Her var det ikke bare dytting og knuffing, og det var nesten surrealistisk å se de to lange ut skikkelige slag mot hverandre. Da man omsider fikk skilt de to kamphanene ble begge belønnet med direkte rødt kort av dommeren, og met ett var bortelaget redusert til ni spillere.
Umiddelbart var Lower Hopton frempå ved Josh Cooper som styrte ballen like utenfor, men kun minutter senere ble ledelsen doblet da et frispark ble slått inn i feltet der Adam Salm styrte inn 2-0. Vertene stormet i angrep gang på gang, men fortsatte å brenne sjanser samtidig som DRAM-keeperen vartet opp med noen fenomenale redninger. Adam Stephenson kunne i denne perioden alene scoret hattrick, men banens beste var for meg DRAM-keeper Roberts. Med et kvarter igjen fikk også gjestene sin første sjanse da Nosie Ndlouv tvang frem en redning fra en hittil arbeidsledig Jeremy Travers i Lower Hopton-målet. Da vertene omsider fikk sitt tredje mål med fem minutter igjen, var det i form av et langskudd fra Alex Barnes. Rett fra avspark reduserte faktisk Nosie Ndlouv til 3-1, men på overtid mistet gjestene ballen i eget forsvar slik at Alex Barnes kunne servere innbytter Leigh Miller som hadde en enkel jobb med å sette inn 4-1.
Foran det jeg talte meg frem til å være 41 tilskuere endte det da også 4-1 – en seier som strengt tatt burde vært langt større. Jeg hadde uansett hatt en trivelig tidlig aften ved Woodend Road da jeg forlot åstedet og trasket ned kjerreveien tilbake mot stasjonen. Jeg valgte å stikke innom Navigation Tavern for en lynrask halv pint før jeg satt meg på 20.39-toget tilbake til Dewsbury, der jeg igjen måtte en tur innom The West Riding. Kanskje har det noe med demografien i Dewsbury å gjøre, men bortsett fra denne gode puben er pub-landskapet der noe begrenset. To av pubene jeg hadde planlagt å sjekke ut hadde vist seg å være stengt, selv om en lokal bekjent hevdet at en de fortsatt skulle være i drift, så jeg returnerte snart til min base ved Wellington Tavern da dette tross alt er en pub.
Mitt lokale bekjentskap hadde advart om at det var temmelig tvilsomt klientell her, og selv om jeg raskt så hva han mente, hindret ikke det meg i å kose meg med et par glass. Det var i hvert fall bedre enn hans tips om byens Wetherspoons-pub, og hans andre pub-tips ville kreve en spasertur gjennom det beryktede Savile Town! Jeg hadde ikke til hensikt å forsere en sharia-kontrollert «ikke-gå sone» og risikere steining som en ‘vantro’, så jeg ble på Wellington Tavern til de stengte serveringen. Deretter var det bare å bite i det sure eplet og innse at den siste pinten måtte inntas på Wetherspoons-puben The Time Piece siden de var eneste pub som nå var åpen. Det ble med det ene glasset der, før jeg litt før midnatt trakk meg tilbake etter en lang dag på farten.
English ground # 496:
Lower Hopton v DRAM Community 4-1 (0-0)
West Riding County Amateur League
Woodend Road, 29 August 2018
1-0 Adam Stephenson (47)
2-0 Andy Salm (55)
3-0 Alex Barnes (86)
3-1 Nosie Ndlouv (87)
4-1 Leigh Miller (90+1)
Att: 41 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 30.08.2018: Irlam Steel v Walshaw Sports reserves
Previous game: 28.08.2018: St. Just v West Cornwall
This day on a map
