Mandag 27.08.2018: Slough Town v Dulwich Hamlet
Jeg hadde allerede sett én kamp denne dagen da jeg satt meg på 14.00-toget fra Hayes & Harlington for å la jernhesten frakte meg de ti minuttene vestover til Slough. Etter å ha sett AFC Hayes v CB Hounslow med tidlig avspark som min første av tre kamper denne dagen, skulle altså turen gå videre til kamp to, og jeg valgte kampen som bød på den enkleste og raskeste reiseveien – nemlig Slough Towns hjemmekamp i Conference Premier, der motstanderen Dulwich Hamlet nok ville sørge for en aldri så liten hipster-invasjon i Slough. Toget var i rute, og ti over to kunne jeg spankulere ut av Slough stasjon og lange ut langs Stoke Road i retning av klubbens nye stadion Arbour Park.
Slough er en by som ligger helt øst i grevskapet Berkshire, nesten helt inne ved stor-Londons vestligste bydeler. Vi befinner oss her drøyt tre mil vest for Charing Cross i sentrale London, en halv mil nord for fasjonable Windsor, og snaut tre og en halv mil øst-nordøst for Reading. Innbyggertallet i Slough skal faktisk ha passert 150 000, og byen er en av de mest flerkulturelle i hele Storbritannia. Mange av innbyggerne jobber i byer som London og Reading, men Slough er selv faktisk den britiske byen utenfor London der flest multinasjonale selskaper har etablert sitt UK-kontor. Næringsparken Slough Trading Estate skal også være Europas største næringspark med én privat eier, og den skal alene stå for over 17 000 arbeidsplasser. Slough har gjerne hatt et frynset rykte, men det har i hvert fall skjedd en storstilt oppgradering av sentrumsområdet de siste årene. Bortsett fra tidligere togbytter var dette faktisk min første visitt i byen.
Turen fra jernbanestasjonen til Arbour Park ble av Google Maps anslått til å ta et snaut kvarter til fots, men der jeg langet ut tilbakela jeg distansen på ti minutter og tok meg tid til å knipse noen bilder av anleggets ytre før jeg gikk for å betale meg inn. Med røykfri arena var det bare å ta noen siste trekk før jeg stilte meg i kø med en gruppe Dulwich-hipstere og punget ut £13 for å få passere gjennom telleapparatene. På innsiden var det bare å fiske frem ytterligere £2 for et eksemplar av dagens (meget gode) kampprogram. Deretter kunne jeg kikke meg raskt rundt på klubbens nye hjemmebane før jeg satt kursen for baren øverst på hovedtribunen. Fortsatt var det over en halvtime til avspark, så jeg hadde tid til å få meg litt føde – både fast og flytende.
Slough Town har en historie som strekker seg tilbake til 1890, da klubbene Swifts, Slough Albion og Young Men’s Friendly Society slo seg sammen for å stifte Slough FC. De spilte i ikke lenger eksisterende ligaer som Southern Alliance (sammen med blant annet Tottenham Hotspur) og Great Western Suburban League, og søkte seg senere til Isthmian League. Da Wycombe Wanderers i 1921 i stedet ble foretrukket, tok Slough i stedet plass i Spartan League. I årene før den annen verdenskrig ble de kastet ut av sin daværende hjemmebane The Dolphin Stadium som av eieren hadde blitt solgt, og etter en periode med banedeling hos Maidenhead United slo de seg sammen med klubben Slough Centre for å kunne returnere til hjembyen under navnet Slough United. Det skulle imidlertid ikke være siste gang i klubbens delvis kompliserte historie at de støtte på slike problemer.
Etter krigen var klubben ikke lystne på å fortsette i Spartan League, og de var i stedet en av drivkreftene som førte til at en gruppe utbrytere stiftet den nye Corinthian League – noe som ga klubben deres kallenavn ‘The Rebels’. Kort etter bestemte de to samarbeidsklubbene seg for å skulle lag igjen, og tidligere Slough FC fortsatte nå under dagens navn Slough Town. I 1951 vant de Corinthian League, men denne ligaen var historie da den i 1964 i realiteten ble ‘spist opp’ av sin feeder-liga Athenian League. Heller ikke denne ligaen eksisterer lenger, men Slough Town vant ligatittelen der i både 1968, 1972 og 1973, og den siste av disse titlene ble fulgt opp av opprykk til Isthmian League. I 1973 spilte de seg også frem til finalen av FA Amateur Cup, men i det som skulle bli nest siste utgave av den prestisjetunge turneringen tapte de Wembley-finalen med 0-1 for Walton & Hersham.
Det var også det året Slough Town flyttet inn på sin forrige hjemmebane Wexham Park, som nå dessverre ligger brakk og forfaller et annet sted i byen. Uansett spilte The Rebels seg raskt opp i Isthmian League sin toppdivisjon, og de vant Isthmian-tittelen i både 1981 og 1990, hvorav den siste av disse to titlene ble belønnet med opprykk til Conference (som på den tiden som kjent kun opererte med én divisjon). Femteplassen i 1993 står nok som klubbens bestenotering i ligaen, men etter fire sesonger rykket ned igjen. De returnerte umiddelbart med en andreplass, men etter tre nye sesonger fant eierne ut at de ikke lenger var villige til å finansiere spill i Conference, og til tross for en åttendeplass i 1998 ble de derfor flyttet ned igjen i Isthmian League, og dette var starten på en nedtur som endte med ytterligere nedrykk i en 2007/08-sesong der klubben etter å ha blitt flyttet over i Southern League endte nest sist i Southern League Division One South West.
Samtidig hadde klubben i 2002 sett seg nødt til å selge Wexham Park, og det nå var samling i bånn for en hjemløs klubb som banedelte hos Windsor & Eton (og senere hos Beaconsfield SYCOB), men flere ganger feilet de i playoff etter gode sesonger. De var først i 2015 at det løsnet med semifinaleseier over Rugby Town og finaleseier over Kettering Town – begge på bortebane – og mens arbeidet hadde startet på deres nye stadion hadde de sikret seg opprykk til step 4. Våren 2017 avsluttet de sin første sesong på Arbour Park ved å igjen ta seg til playoff, og selv om der der måtte se seg slått av Leamington i semifinalen, slo de tilbake et år senere. Forrige sesongs tredjeplass i Southern League Premier ble nemlig fulgt opp med hjemmeseier over Kettering Town i playoff-semifinalen, og finalen borte mot Kings Lynn Town ble vunnet 2-1 etter at Manny Williams scoret seiersmålet i det 89. minutt.
Opprykket til Conference South kronet en sesong der de også kopiere sin bestenotering i FA Cupen ved å ta seg til andre ordinære runde for åttende gang. Belønningen ble TV-kamp, og da var det tross alt kanskje ingen voldsom tragedie at Rochdale ble for sterke. Etter opprykket hadde de hittil startet Conference South-tilværelsen med 2-2-2 på sine første seks ligakamper, og skulle nå opp mot et Dulwich Hamlet som på sin side sto med 1-1-4 så langt. Dette var også et møte mellom de to klubbene som rykket opp via playoff fra henholdsvis Southern League Premier og Isthmian League Premier, for i våres lyktes det endelig også for Dulwich Hamlet etter tre strake sesonger med playoff-exit – inkludert to strake finaletap. Dulwich Hamlet har jo nå selv blitt hjemløse og spiller sine kamper på erkerival Tooting & Mitcham United sin hjemmebane Imperial Fields. Akkurat det er jo noe Slough Town vet et og annet om.
Som nevnt hadde jo allerede klubben opplevd dette tidligere da de i 2003 også måtte forlate Wexham Park som de året før hadde sett seg nødt til å selge. Da de sommeren 2016 kunne flytte tilbake til hjembyen og innta Arbour Park, var det altså etter 13 år i eksil. På det tidspunktet var fortsatt anlegget ikke helt ferdigstilt, men nå har klubben fått en praktisk og funksjonelt sett fin hjemmebane hjemme i Slough. Fra utsiden har langsiden med hovedtribunen en viss egenart, men som med de fleste nye og moderne anlegg oser det ikke akkurat av karakter på innsiden, og Arbour Park føltes for meg først og fremst sterilt og ga meg assosiasjoner til et slags ‘byggesett’. Det hjelper heller ikke at man selvsagt har valgt å gå for kunstgress, men som sagt er det naturligvis et glimrende og funksjonelt anlegg for en klubb som selvsagt er sjeleglade for å være tilbake i hjembyen.
Om Wexham Park selv i sin nåværende tilstand skaper mer begeistring hos undertegnede, ligger faktisk Arbour Park nærmere sentrum og jernbanestasjonen. Hovedtribunen er bygget opp mot midten av bygget som dominerer den ene langsiden, der man som nevnt har inngang til blant annet baren øverst på tribunen. Midt på bortre langside står ytterligere en sittetribune, mens det på de to kortsidene er ståtribuner som fremstår identiske. De strekker seg begge i hele banens bredde og har noen metalltrinn man kan stå på. Et av trekkene jeg faktisk likte ved anlegget var at man i enden av baren har en veranda der man kunne sette seg ut med sine forfriskninger og skue utover banen, men naturligvis skulle det vise seg at folk ble jaget inn herfra og verandaen stengt da det nærmet seg avspark. Typisk!
Ved siden av baren der oppe er det også et matutsalg, og mens jeg tygget på litt mat derfra gikk jeg ut og ned fra tribunen for å sjekke ut klubbsjappa som jeg nok syntes var noe av det bedre ved anlegget. Bortenfor den ene enden av det nevnte bygget som dominerer denne langsiden hadde mange av supporterne samlet seg i en sone der det var utendørs servering av mat og drikke – også alkohol, og mens jeg gikk forbi der traff jeg også på Dulwich-supporteren Mishi som vel også er en slags groundhopper selv om han gjerne benekter det selv. Da han hørte at jeg hadde tenkt meg videre til Ilford for å se Barkingside spille kveldskamp uttrykte også han interesse for dette, men først skulle hans egne helter i sving, og etter å ha hørt ham uttrykke håp om borteseier benyttet jeg anledningen til å smette utenfor for å ta en røyk før avspark. Man fikk nemlig i det minste gå ut og inn så lenge man fikk stempel, så det var da i hvert fall noe.
Da lagene inntok banen bet jeg meg merke i en noe spesiell detalj, for det viste seg at Dulwich-klubben ikke bare stilte med utelukkende ‘fargede’ aktører, men det inkluderte nemlig også både innbytterne og hele apparatet på laglederbenken. Jeg forsøkte i ettertid å tenke etter hvorvidt det også hadde vært tilfelle da jeg så Dulwich Hamlet borte mot Chelmsford City tidligere på denne turen, men dette er nok første gang jeg har sett dette. Uansett var det hjemmelaget som startet best, og både Lee Togwell, James Dobson og Louie Soares hadde tidlig muligheter mens gjestene slet med å komme seg inn i kampen. Lange innkast fra Guy Hallis skapte ved flere anledninger hodebry for de tilreisende, og et av disse ble ved knapt halvspilt omgang headet like over av Ben Harris. Hamlet måtte vente over en halvtime før de fikk sin første sjanse ved Nyren Clunis, og i stedet var det Slough som fortsatte å skape sjanser, men det var målløst halvveis.
Jeg benyttet pausen til å ta en ny tur opp i baren, og en prat med en Slough-supporter var nærmest som å høre en reprise av da Mishi hadde gitt uttrykk for at sesongens ambisjoner først og fremst er å etablere seg i divisjonen. Representantene fra de to klubbene virket også samstemt i synet på hvem som bør ha favorittstempelet, og begge pekte umiddelbart på et nyopprykket og knallhardt satsende Billericay Town som de siste sesongene har hatt et budsjett som kun kan beskrives som aldeles vanvittig for nivået de har spilt på (dette var jo få dager før Ricay-eier Glenn Tamplin bestemte seg for å legge ut klubben for salg). Woking ble også nevnt som en favoritt, mens ingen av de to altså ville gå ut med noe voldsomt ambisiøst mål for sine respektive klubber.
Slough-supporteren også hadde påpekt at klubben etter hvilen måtte begynne å sette sjansene sine, og da jeg fra baren så at kampen igjen ble sparket i gang, gikk det kun 20-25 sekunder før ballen lå i Hamlet-nettet. Gjestene ble tatt på senga da Perry Coles spilt gjennom Louie Soares som sendte ballen forbi Hamlet-keeper Preston Edwards og i mål til 1-0. Ti minutter senere var vi like langt da Anthony Cook la inn og Afolabi Akinyemi fikk en altfor enkel jobb med å stange inn utligningen til 1-1. De 1 010 tilskuerne så at hjemmelaget deretter hadde en god periode der de kunne og nok burde ha avgjort kampen. James Dobson utnyttet en forsvarsfeil men klarte ikke å overliste keeper Edwards, og da The Rebels etter en times tid fikk ballen i nettet var linjemannen gledesdreper. Soares hadde stusset en lang ball videre til Perry Coles som skjøt i mål, men Hamlet ble altså reddet av en linjemann som sett fra min posisjon gjorde en klar feil i den situasjonen.
I stedet tok gjestene nesten ledelsen da Akinyemi få minutter senere skjøt i stolpen, men deretter var både Coles, Ben Harris og Dobson (to ganger) frempå for Slough. Det ville seg imidlertid ikke, og Dulwich Hamlet tok etter hvert over og avsluttet sterkt. Med rundt fem minutter igjen av ordinær tid falt avgjørelsen da gjestenes Ashley Carew i et forsøk på avslutning sleivsparket ballen slik at den falt perfekt til rette for lagkamerat Nyren Clunis som satt inn 1-2. En irritert Slough-keeper Jack Turner måtte for annen gang plukke ballen ut av nettet, og selv om hans lagkamerater presset på for en utligning mot slutten, endte det med borteseier 1-2 og dermed rosa hipster-jubel. Slough-folket vil nok på sin side ha irritert seg over misbrukte sjanser.
Etter det siste fløytestøtet gikk jeg temmelig raskt mot Slough stasjon for å komme meg med 17.11-toget inn til London Paddington. Jeg hadde nå sett to kamper så langt denne dagen, men skulle jo altså få med meg en tredje og siste kamp på motsatt side av den britiske hovedstaden, så det var bare å komme seg av gårde med kurs østover. Besøket hos Slough Town og ved Arbour Park hadde kanskje ikke besørget full og uhemmet begeistring hos en kresen kar som undertegnede, men det er i hvert fall utvilsomt fint å se at The Rebels er tilbake i hjembyen. Jeg skulle gjerne hatt tid til å stikke innom Wexham Park for å sjekke ståa ved deres gamle hjemmebane, men det får eventuelt bli en annen gang, for nå hadde jeg nok med å komme meg tilbake til jernbanestasjonen for å komme meg med toget jeg hadde blinket meg ut.
English ground # 494:
Slough Town v Dulwich Hamlet 1-2 (0-0)
Conference South
Arbour Park, 27 August 2018
1-0 Louis Soares (46)
1-1 Afolabi Akinyemi (56)
1-2 Nyren Clunis (86)
Att: 1 010
Admission: £13
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 27.08.2018: Barkingside v Southend Manor
Previous game: 27.08.2018: AFC Hayes v CB Hounslow United
This day on a map