Mandag 20.08.2018: Whitchurch Alport v 1874 Northwich
Ny uke og nye muligheter, og jeg skulle forflytte meg nordover for å ha base to dager i Manchester-traktene. Jeg sløyfet hotell-frokosten ved Premier Inn-hotellet for å heller raske med meg et par smørbrød fra en Tesco-sjappe på veien til Bristol Temple Meads. Der tok jeg plass på 10.00-toget til Manchester Piccadilly og duppet av allerede like etter Bristol Parkway. Et sted mellom sistnevnte og Cheltenham hadde toget blitt 20-25 minutter forsinket grunnet en skade på skinnegangen, men jeg hadde ikke dårlig tid og skulle være med toget helt til endestasjonen uten å ha noen forbindelse som jeg på død og liv måtte rekke, så jeg kunne ta livet med ro og lukke øyene igjen. Den i utgangspunktet tre timer lange togturen opp til Manchester tok til slutt altså litt lenger tid enn planlagt, men jeg kom meg da frem til slutt.
Jeg hadde betalt £56 for to netters overnatting ved Travelodge Oldham, som til tross for navnet ikke ligger i Oldham sentrum, men ute ved motorveien M60 som er Manchesters ytre ringvei. Jeg måtte nå ta meg dit opp for å slenge fra meg bagasjen, for deretter å returnere til Manchester Piccadilly for å ta toget til Whitchurch. Det skulle vise seg at hotellvalget var et alt annet enn praktisk med tanke på kveldens kamp, men i Whitchurch og omegn var det langt stivere overnattingspriser. Samtidig hadde det vært langt mer praktisk med tanke på kampen i Rochdale dagen etter, og jeg var lysten på to dager med samme base slik at jeg slapp å forflytte meg igjen dagen etter, selv om jeg i ettertid ser at jeg med fordel kunne punget ut noen få pund ekstra og overnattet i sentrale Manchester. Noe av grunnen til at så ikke ble gjort var rett og slett at jeg visste at sentrale Manchester ville være et eneste stort sirkus når man denne uken skulle arrangere Manchester Pride.
Fra Lever Street tok jeg uansett buss 181 etter å ha betalt £4,80 for en dagsbillett. Bussen fraktet meg snart oppover Broadway, og sekunder etter at den hadde krysset den nevnte M60, kunne jeg takke sjåføren og stige av etter 20-25 minutter på bussen. Utrolig nok fikk jeg nå uten problemer sjekket inn umiddelbart på Travelodge-hotellet til tross for at det egentlig var tre kvarter til innsjekking. Jeg hadde belaget meg på å måtte slå i hjel litt tid på puben Boat & Horses vegg-i-vegg, men dette ga i stedet grunn til feiring med en pint der. Nå kunne jeg returnere til Manchester med en tidligere buss enn planlagt, for således å komme meg til Whitchurch med 15.31-toget slik jeg hadde håpet.
Toget brukte omtrent 55 minutter ned til Whitchurch, som er en liten markedsby helt nord i grevskapet Shropshire. Byen har rundt 10 000 innbyggere og ligger 3 norske mil nord for Shrewsbury og like langt sør for Chester. I tillegg ligger den kun et par kilometer fra grensen mot Wales. Byens sentrum har over hundre verneverdige hus, og jeg skulle da snart også finne ut at det var et koselig sentrum. Whitchurch er for øvrig kjent som en senter for osteproduksjon, og i tillegg var den hjemsted for et klokkemaker-firma fra 1690 som skal ha vært verdens eldste produsent av urskiver for blant annet kirketårn. Nå hadde jeg et par timer på meg til å ta en kikk på den koselige byen og ikke minst teste et par av dens puber.
Det skulle vise seg at byen hadde flere gode puber å by på, og første stopp var The Bulls Head, før jeg krysset over til Old Eagles rett på andre siden av veien. Old Town Hall Vaults ble siste stoppested før jeg etter en liten spasertur rundt i byen satt kursen mot Yockings Park, der Whitchurch Alport denne kvelden skulle være vertskap for 1874 Northwich i North West Counties League Premier Division. Vel fremme der kunne jeg med rundt tre kvarter til kampstart betale meg inn med £5 pluss £2 for et eksemplar av kveldens gode kampprogram som jeg i klubbhusets bar kunne sette meg ned og lese litt i mens jeg lesket strupen. Jeg fikk etter hvert selskap av en kar jeg raskt identifiserte som en kompis av Ulster Jim som jeg hadde truffet på hos Coventry United tidligere på turen.
Whitchurch Alport ble stiftet i 1946, og det muligens litt snodige navne-suffikset henviser til Alport Farm som var hjemmet til en lokal fotballspiller som ble drept i den da nylig avsluttede verdenskrigen. De tok plass i Shrewsbury & District League som de i 1948 vant før de var med å stifte Mid-Cheshire League (dagens Cheshire League). Den ble vunnet i 1970, og i 1974 ble de en av få engelske klubber til å vinne den walisiske Welsh Amateur Cup, og den siste vinner før den turneringen endret navn til FAW Intermediate Cup (i dag heter den FAW Trophy). Samtidig vant de Shropshire County Cup, men i jakten på en ‘trippel’ måtte de i Mid-Cheshire Leagues ligacupfinale se seg slått av Kidsgrove Athletic. På siste halvdel av 1970-årene var det også her i Whitchurch Alport at en av mine gamle Reading-helter gjorde sin senior-debut; nemlig Jimmy Quinn.
Det er ikke altfor mange år siden at klubbens fremtid var svært usikker, for i 2012 trakk de seg fra det som noen år tidligere hadde blitt omdøpt til Cheshire League, og det så ut som om klubben muligens hadde spilt sin siste kamp. De ble reddet med i siste liten, og valgte å ta plass i den nye Mercian Regional League (i dag Shropshire Premier League). Da det noen få år senere åpnet seg en mulighet for å søke seg til NWCL, valgte de å gripe sjansen, og selv om deres søknad først ble avslått, fikk deres anke medhold slik at de sommeren 2015 kunne forberede seg på NWCL-spill. Deres debutsesong i NWCL Division One endte med sisteplass, og det var vel kun nedleggelsen av Manchester Flixton Villa og degraderingen av Rochdale Town som reddet de fra nedrykk, men de skulle komme sterkere tilbake.
2016/17-sesongen var det en klar forbedring da de endte på femteplass og sikret seg plass i playoff. Der ble City of Liverpool for sterke i semifinalen, men forrige sesong forbedret Alport seg ytterligere med en fjerdeplass og dermed ny playoff-deltakelse. Denne gang ble Sandbach United slått 1-0 i semifinalen før de beseiret Cammell Laird 2-1 i finalen foran 703 tilskuere – ny tilskuerrekord på Yockings Park. Det betyr at Whitchurch Alport etter tre sesonger som NWCL-klubb nå befinner seg i NWCL Premier Division, der de denne sesongen skal spille på det høyeste nivået de noensinne har konkurrert på. De har allerede skapt mer historie denne sesongen, for etter at forrige sesongs debut i FA Cupen endte med tap, hadde de nå allerede tatt seg videre etter å ha slått Coventry Sphinx borte.
På ligafronten hadde hjemmelaget startet sin debutsesong i NWCL Premier med uavgjort 1-1 hjemme mot Ashton Athletic og deretter tap 2-3 borte mot Padiham. Dermed sto det med ett poeng og befant seg nede på en 16. plass av de tjue lagene, men de hadde også en kamp til gode på mange av de andre. Det hadde også dagens motstandere 1874 Northwich som faktisk befant seg på plassen bak og også sto med kun ett poeng etter to kamper. En prat med et par hjemmesupportere avslørte at de nå så frem til FA Cup-kampen borte mot Walsall Wood, som faktisk var klubben som slo de ut forrige sesong (det endte med en reprise), men hva ligaen angår mente de at de ikke hadde andre ambisjoner enn å etablere seg i divisjonen.
Sannsynligvis var det flomlysene til Yockings Park jeg mente å skimte fra toget et lite øyeblikk like før det tidligere denne ettermiddagen hadde stoppet ved Whitchurch stasjon, og det er da heller ikke særlig langt i luftlinje til stasjonen, men Yockings Park ligger på en måte litt bortgjemt. Jeg skal ikke spekulere i hvor gammelt anlegget er eller hvor lenge klubben har spilt her, men anlegget domineres av en flott hovedtribune som står midt på den ene langsiden. På motsatt langside har man to enklere overbygg der det ene har en rad med seter i bakkant, og disse to er nok av nyere dato. For øvrig er det ellers hard standing som gjelder. Ved siden av den nevnte hovedtribunen har man et koselig lite klubbhus, og der fikk jeg meg litt mat i skrotten i form av en burger.
Etter å ha vært en tur innom klubbsjappa kom jeg på utsiden også i snakk med et par bortesupportere som Jims kompis introduserte meg for. Denne protestklubben er jo som vanlig en av klubbene som tippes å kjempe i toppen, men sesonginnledningen virket på meg noe skuffende i så måte. Ikke bare sto de med kun ett poeng etter to hjemmekamper, men samtidig hadde de etter omkamp røket ut av FA Cupen mot et Burscough som lå nederst på NWCL Premier-tabellen (man kan jo spørre seg hva som har gått så galt der). En av Northwich-gutta minnet om at hjemmetapet i ligaen hadde kommet mot et City of Liverpool som han anså som den kanskje største ligafavoritten. De håpet imidlertid at ting kunne snu med et godt resultat denne kvelden.
Det var kanskje ingen overraskelse at 1874 Northwich hadde en del ball, men et godt organisert hjemmelag forsvarte seg meget godt og frustrerte etter hvert sine gjester. Tjue minutter ut i omgangen tok de også ledelsen da et hardt innlegg fra Simon Everall ble styrt i mål av Aaron Johns (eller en 1874-forsvarer, men Johns ble kreditert) til 1-0 uten at keeper Matthew Green kunne gjøre stort. 1874 hadde flere gode sjanser til en utligning på motsatt banehalvdel, men Kazim Waite-Jackson skjøt først like utenfor før han sendte i vei et skudd som Alport-keeper Dave Parton fikk fingertuppene på. Også Joe Woolley var nære på med en avslutning som sneiet stolpen, men hjemmelaget holdt ut til pause og kunne gå i garderoben med ledelse 1-0.
Bortesupporterne fra tidligere hadde foreløpig hatt en frustrerende aften, og frustrasjonen deres ble ikke mindre utover i en andre omgang. Deres helter hadde riktignok startet andreomgangen med å gire opp ytterligere et hakk, og de 284 tilskuerne så nå en kamp som utspilte seg i et forrykende tempo. De var nære på med en volley fra Callum Gardner, og da Alport-spiller Joe Howell tvang frem en god redning på motsatt banehalvdel var det kun en liten ‘pustepause’ i 1874-presset. Vertene var nærmest beleiret, men deres midtforsvar med Joe Minshall og Leon Ashman hadde god kontroll på det meste som kom inn i feltet. Imidlertid var nok Alport-spillerne nå litt stresset, for de var slurvete og fikk lite til å stemme fremover når de vant ballen, slik at 1874 raskt vant den tilbake og kunne fosse fremover.
Det gjorde de gang på gang, men det ville seg ikke foran mål, og avslutningene gikk enten over eller utenfor, eller de ble reddet av Alport-keeper Parton. Sistnevnte leverte blant annet en glimrende redning da Taylor Kennerley hadde en avslutning som hadde kurs for nettmaskene. Det var ikke vanskelig å skjønne bortefansens frustrasjon, men i det fjerde overtidsminuttet ble et innlegg fra Kazim Waite-Jackson styrt inn av innbytter Matty Beale, og de tilreisende jublet som om de hadde vunnet kampen. Det gjorde de faktisk nesten også, da Scott McGowan omtrent rett fra avspark fikk løpe bortimot uhindret inn i Alport-feltet og sende i vei et skudd som gikk via utsiden av bortre stolpe. Dermed endte det 1-1, og man kan jo bare undre seg over hvem som var mest tilfreds med poengdelingen. Før kampen ville jeg sagt hjemmelaget, men med tanke hva som skjedde på overtid er jeg ikke like sikker.
Neste tog tilbake til Manchester var nå ikke før 22.43, og dermed var det bare å smøre seg med tålmodighet. En av representantene for hjemmelaget tilbød meg skyss til Crewe, men siden han først måtte gjøre unna visse plikter ville jeg uansett ikke rekke noe tidligere tog derfra, men havne på samme tog som det fra Whitchurch. Jeg takket uansett for tilbudet og spaserte i stedet inn i Whitchurch sentrum for å slå i hjel litt tid med en pint på Last Orders. Da jeg etter hvert gikk tilbake til stasjonen, registrerte jeg at toget nå var meldt bortimot ti minutter forsinket, og stressnivået økte noe når det nå for alvor begynte å spøke for å rekke siste buss ved retur til Manchester.
Mens jeg ventet på toget, kom jeg for øvrig i prat med en annen groundhopper som hadde vært på kampen, og det viste seg å være en sveitser som påsto å ha truffet meg før. Han var imidlertid ikke kar om å huske hvor det var, og selv var jeg like blank. Da toget kom, ble jeg sittende å prate med ham inntil han med ønske om en fortsatt god reise gikk av i Crewe. Selv hadde jeg hatt et lite håp da toget hadde tatt inn tid mellom Whitchurch og Crewe, men herfra ble det i stedet enda mer forsinket enn det hadde vært, og vi endte opp med å ankomme Manchester Piccadilly et kvarter forsinket. Det var nok til å miste siste buss, og det er egentlig utrolig at man i en storby som Manchester skal kunne bli stående fast uten kollektivtransport om man ankommer få minutter over midnatt, men det var bare å bite i det sure eplet. En taxi fra Manchester Piccadilly tilbake til hotellet kom på rett i underkant av £20, så det var ingen optimal avslutning på kvelden.
English ground # 488:
Whitchurch Alport v 1874 Northwich 1-1 (1-0)
North West Counties League Premier Division
Yockings Park, 20 August 2018
1-0 Arron Johns (21)
1-1 Matty Beadle (90+4)
Att: 284
Admission: £5
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 21.08.2018: Rochdale v Barnsley
Previous game: 19.08.2018: Barry Town United v Bala Town
This day on a map
