Søndag 19.08.2018: Barry Town United v Bala Town
Jeg merket først lite til det da jeg ankom Newport stasjon denne søndagsmorgenen, men da jeg kom meg ned på perrongen, rådet snart det komplette kaos. Informasjonstavlene viste plutselig forsinkelser på nesten samtlige tog, uten å angi hvor store forsinkelsene var, og ansatte kom for å fortelle at en ‘maskin’ brukt til vedlikehold av Severn-tunnelen hadde havarert der nede i tunnelen slik at den sperret for togene som skulle til og fra England. Dette hørtes umiddelbart ut som noe som ville komme til å ta lang tid, og de ansatte gjentok at de ikke kunne si noe sikkert om forsinkelsen rent tidsmessig, bortsett fra at dette fort kunne være en situasjon der det var snakk om timer. Det passet dårlig siden min plan hadde vært først å dra til Bristol og slenge fra meg bagasjen for deretter å returnere til Wales og min planlagte kamp i Barry.
En drøy halvtime senere var det fortsatt ingen endring i situasjonen, og under en røykepause på utsiden bestemte jeg meg for å heller dra vestover med første tog, og 09.33-toget mot Milford Haven som kom nordfra (og dermed ikke hadde blitt hindret i Severn-tunnelen) fraktet meg til Cardiff Central, der den nye planen var å finne et sted å oppbevare bagasjen i noen timer. Dette er jo ikke alltid så enkelt i UK, takket være blant annet IRA (selv om noen mener dette kun er en dårlig unnskyldning man fortsatt bruker), og ved Cardiff Central er det ingen slike fasiliteter. Internett fortalte at det skulle være finnes noe ved stasjonen Cardiff Queen Street, men etter å ha slept med meg bagasjen dit opp, fant jeg ut at det ikke stemte. Utrolig at det skal være så vanskelig i den største byen i Wales, så jeg ga midlertidig opp og benyttet i stedet anledningen til å få i meg en frokost ved The Central Bar.
Da siste bit av black pudding ble slukt, hadde jeg egentlig bestemt meg for å ta toget fra Queen Street rett til Barry – med bagasjen. Men da toget ble stående å vente en stund på Cardiff Central, ombestemte jeg meg og gikk av for å slepe med meg bagasjen ut av stasjonen, forbi Principality Stadium, over elven Taff og opp til River House, der jeg visste at de i tillegg til hotellvirksomhet tilbød bagasjeoppbevaring også for personer som ikke var gjester der. Mon tro om det var £13 jeg betalte, men med mangel på konkurranse i en så stor by så blir det jo slik, og saken var i hvert fall ute av verden i noen timer, slik at jeg kunne returnere til Cardiff Central for å sette meg på 11.55 toget som brukte nøyaktig 23 minutter til Barry.
Barry ligger helt sør i Wales, ut mot Bristolkanalen, og er administrasjonssenter for grevskapet Vale of Glamorgan. Det var opprinnelig en liten fiskerhavn, men vokste voldsomt etter at den i 1880 ble utskipningshavn for kull. Etter en stor utbygging av Barry Docks hadde byen i årene før første verdenskrig faktisk blitt verdens største eksportør av kull. Etter hvert som etterspørselen etter kull sank, forsvant også mye av denne inntektskilden. Barry har ‘spist opp’ sine naboer Cadoxton, Barry Island og Sully, og er i dag den sjette største byen i Wales, med et innbyggertall som har passert 50 000. Det er i dag også en seaside resort der folk kommer for å forlyste seg på strendene eller på fornøyelsesparken Barry Island Pleasure Park.
Selv hadde jeg ingen slike planer, og da det nå også hadde begynt å regne litt, var det mer aktuelt å søke ly på puben The Sir Samuel Romelly mens den lille skuren ga seg. Jeg hadde fortsatt godt med tid før dagens kamp skulle ha avspark klokka 14.30, og hadde derfor tid til ytterligere en pitstop, men jeg gikk rundt et kvarter langs Broad Street og Holton Road før jeg kom til neste vanningshull som var The Buck. Etter en pint her var det bare å ta fatt mot oppoverbakkene mot dagens kamparena Jenner Park, der jeg med rundt tre kvarter til avspark ankom og kunne betale meg inn med £7. Et eksemplar av dagens kampprogram ble også mitt for £2 før en av karene i inngangspartiet pekte meg i retning av klubbhuset på motsatt kortside.
Barry Town United har røtter tilbake til en klubb som i 1892 ble stiftet under navnet Barry and Cadoxton District, men som skiftet navn en rekke ganger før det i 1912 ble innkalt til møte på en lokal pub. Der ble Barry AFC stiftet, og som en rekke andre walisiske klubber i regionen søkte de seg til den engelske pyramiden der de fikk innpass i Southern League. Da denne ligaen startet opp igjen etter første verdenskrig (der klubbens kaptein var blant de mange som mistet livet i slaget ved Somme), ble den snart raidet av Football League som hentet opp bortimot samtlige klubber fra Southern Leagues toppdivisjon til sin nye tredjedivisjon. Southern League opererte deretter en periode med en engelsk og en walisisk avdeling, og våren 1921 vant Barry den sistnevnte. Samtidig skulle Football League utvide ytterligere med å ha to regionale tredjedivisjoner, og Barry håpet at de skulle bli valgt inn.
Det ble de ikke, og i tillegg måtte de se at den æren tilfalt et Aberdare Athletic som hadde endt på plassen bak. Klubben ble i over 60 år værende i Southern League, som i 1937 gikk bort fra modellen med en egen walisisk avdeling. Etter annen verdenskrig tok klubben navnet Barry Town samtidig som Southern League gikk over til én toppdivisjon, og klubben registrerte sin beste plassering i denne ligaen med en femteplass i 1946. Klubben rykket i 1960 ned i Division One, og befant seg ofte på nedre del av tabellen inntil de i 1982 forlot Southern League. Det var problemer med flomlysene som ikke oppfylte Southern Leagues krav, og klubben tok reservelagets plass i Welsh League. Det sier kanskje litt om nivåforskjellen den gang at Barry Town deretter vant denne ligaen seks ganger på sju sesonger i perioden 1983-1989 før de returnerte til engelsk fotball etter å ha utført de nødvendige oppgraderinger.
Det ble fire nye sesonger i Southern League Midland Division, men den siste av disse måtte spilles i eksil hos Worcester City(!) da de var en av åtte klubber som nektet å etterkomme det walisiske forbundets ordre om at walisiske klubber i engelsk fotball (med unntak av Cardiff City, Swansea City og Wrexham, som spilte i Football League) skulle returnere til walisisk fotball for å ta plass i den nye nasjonale toppdivisjonen League of Wales (i dag Welsh Premier League). Disse åtte fikk navnet the Irate Eight, men de ble snart redusert til fem klubber som nå ble nektet av FAW å spille på walisisk jord så lenge de spilte i den engelske pyramiden. Etter en sesong i eksil valgte også Barry Town å etterkomme kravet, men måtte nå nøye seg med å ta plass i Welsh League Division One; på nivå to. Dette betød for øvrig også at de ikke lenger ville kunne delta i den engelske FA Cupen som de hadde vært et fast innslag i (med 2. ordinære runde som bestenotering).
Våren 1994 hadde de på første forsøk sikret seg opprykk til en walisisk toppdivisjon de snart skulle dominere. Etter å ha debutert med en sjuendeplass fulgte åtte sesonger som endte med hele sju ligatitler og en andreplass, fem titler i walisiske cupen, fire ligacup-titler og flere mindre cuptitler. Barry Town dominerte totalt den walisiske fotballen, og det førte jo også til at de var fast innslag i europacupene, der de i 1996/97-utgaven av UEFA Cupen slo ut både latviske Dinaburg og ungarske Budapest Vasutas før det ble stopp mot Aberdeen i første ordinære runde. Fem år senere ble de første klubb fra League of Wales til å avansere fra en kvalifiseringsrunde til Champions League da de slo ut FK Shamkir fra Aserbajdsjan, men det ble naturlig nok stopp mot Porto i neste runde, selv om de faktisk vant hjemmekampen 3-1.
Til tross for sin hjemlige dominans, klarte klubben å havne i økonomiske problemer, og sommeren 2003 ble de satt under administrasjon. Det førte selvsagt til en spillerflukt, men de fikk til slutt en ny eier i Stuart Lovering. Lite visste man om hva man hadde i vente, men hans vanstyre kan sikkert leses mer om andre steder. Ett år etter å ha vunnet både serien og den gjeveste cupen, rykket Barry Town ned som tabelljumbo. I 2007 ble det ny jumboplass og ytterligere nedrykk til Welsh League Division Two, og selv om de returnerte på første forsøk, var ikke alt som det skulle være. Lovering, som var i stadig konflikt med supporterne, truet stadig med å trekke klubben fra ligaspill, og da han på tampen av 2012/13-sesongen gjorde alvor av truslene, svarte supporter-komiteen (som da faktisk hadde ansvar for fotballdelen) med å ta navnet Barry Town United for å signalisere at de sto samlet mot hans avgjørelse.
FAW hadde nå bestemt at klubben skulle kastes ut av Welsh League, og da de skulle behandle en anke, brukte de fem minutter på å opprettholde sin dom. Saken gikk faktisk til det ordinære rettssystemet, og til slutt var det en høyesterettsdommer i Cardiff som avgjorde at FAW ikke hadde sitt på det rene, og ga klubben fullt medhold. Likevel måtte de starte opp i Welsh League Division Three, men med to strake opprykk var de tilbake på nivå to, og divisjonstittelen i 2017 betød tre opprykk på fire år og en retur til Welsh Premier League. Barry-klubben er tilbake; nå under navnet Barry Town United. Og da de markerte sin retur til toppdivisjonen med en sjuendeplass forrige sesong, er det kanskje bare starten på noe veldig bra? Det vil tiden vise, for det er jo nå en litt annen situasjon i WPL enn i deres gullalder.
Oppe i klubbhuset fikk jeg meg litt flytende forfriskninger som jeg nippet til mens jeg bladde i det gode programmet, og ellers fikk jeg her tak i både en stensil med lagoppstillingene og en pin til min samling, og kunne reflektere over at Jenner Park var et nokså fint sted å se fotball til tross for sine løpebaner. Ikke minst likte jeg måten man har bygget inn det fine klubbhuset i skråningen bak det ene målet, slik at man derfra har panoramautsikt over banen både fra innsiden og utsiden. Dette har vært klubbens hjemmebane helt siden 1913 da de ble skjenket tomta av Jenner-familien som stadionet nå er oppkalt etter. Siden den gang har den gjennomgått flere oppgraderinger og ombygginger, men i dag har man moderne sittetribuner på begge langsidene. På den ene siden har man bygget en tribune inn i skråningen, og denne skal stamme fra siste halvdel av 1980-årene. På motsatt langside kom ytterligere en tribune til på midten av 1990-årene.
Kanskje er det også litt historisk grunn, for Jenner Park var i 1949/50-sesongen åsted for Wales’ første kamp under flomlys da Barry Town møtte Newport County. Tilbake i 2018 var det nå Bala Town som kom på besøk fra det nordvestlige Wales. Gjestene hadde helgen før serieåpnet med seier 2-1 mot Carmarthen Town, og en av deres spillere hevdet i programmet at de satset på å utfordre TNS (The New Saints) i kamp om tittelen. Her har vi noe av problemet i den walisiske toppdivisjonen, for det er få som tror på ramme alvor at noen andre enn TNS skal gå mot sin trettende WPL-tittel, og sin åttende strake. Ikke bare er de det eneste laget i WPL som hører hjemme i England, for de er også den eneste profesjonelle klubben i den walisiske pyramiden. Det var nettopp TNS som hadde banket Barry 5-1 helgen før, og det er kanskje et tegn om hva som igjen vil skje i toppen denne sesongen, der det minner mest om tiden med Rosenborgs totale dominans her hjemme på berget.
I den forbindelse hjelper det vel heller ikke akkurat at man har valgt å degradere forrige sesongs toer Bangor City da de ikke fikk fornyet lisens, men det har vel vært litt typisk walisisk fotball at slikt ofte avgjøres med andre kriterier enn det sportslige. Det skal det nok også bli mer av etter denne sesongen, da man skal gjennomføre første ledd i en stor omstrukturering av den walisiske pyramiden. Det kunne jeg lese mer om i magasinet Welsh Football som ble solgt for £3 av en representant som beveget seg rundt på anlegget, og dette ble der beskrevet på en god måte. Da jeg etter hvert var på vei ut av klubbhuset, traff jeg uventet på et kjent fjes i form av groundhopperen Jack Warner (ikke identisk med den korrupte FIFA-pampen) som hadde lokket med seg dama på langhelg i Wales. Hun hadde visst ikke vært særlig imponert over at han hadde klart å finne seg fotballkamper samtlige dager, så hun var muligens i ferd med å ta sin hevn med litt shopping mens Jack hadde funnet selskap i Michael Squires som også er et kjent fjes i groundhopper-miljøet.
Forrige sesongs møter skal ha vært de første mellom Barry Town United og Bala Town, og Bala hadde den gang vunnet ved begge anledninger. Barry-manager Gavin Chesterfield gjorde kun ett bytte på laget som hadde fått unngjelde mot TNS i utkanten av Oswestry en ukes tid tidligere, men det så ut til at hans utvalgte skulle få en ny tøff oppgave da Bala-kaptein Chris Venables headet inn 0-1 fra et frispark i kampens tolvte minutt. The Lakesiders hadde fått en god start, men hjemmelaget sto imot og slo tilbake tjue minutter senere da Jonathan Hood utlignet til 1-1. Det jeg først trodde var et innlegg hardt foran mål gikk i stedet inn i bortre hjørnet. Barry kunne deretter tatt ledelsen da fullstendig håpløst forsvarsspill endte med at Kayne Mclaggon vant ballen fra en forsvarer som på død og liv skulle prøve å drible seg ut av trøbbel. Avslutningen endte i nettveggen, men Barry tok likevel ledelsen rett før pause da Thomas Fry på overtid sendte et frispark rett i mål bak Bala-keeper Ashley Morris, som kanskje burde reddet selv om det var godt plassert.
Etter en svipptur opp i klubbhuset kunne jeg komme ut igjen med en Bovril mens jeg så lagene igjen entre gressmatta (dvs kunstgresset, som de dessverre la om til for et par år siden), og jeg befant meg tilfeldigvis i perfekt posisjon da Barry igjen hadde ballen i nettet. Linjemannen satt en stopper for jubelscenene med å vinke for en offside – svært tvilsomt for å si det mildt, for jeg er selv overbevist om at en av forsvarerne opphevet offsiden med god margin. Så heldige var ikke Bala da Sean Smith fikk sitt andre gule kort med et drøyt kvarter igjen, og gjestene måtte fullføre med ti mann. Det hindret de ikke i å utligne i det 82 minutt, og igjen var det kaptein Venables som gikk foran som et eksempel og headet inn et frispark. 2-2, og nå var jeg nok ikke alene om å føle at det gikk mot poengdeling.
Det skulle dog bli mer drama, for fire minutter senere ble et innlegg slått inn i Bala-boksen. Innbytter Clayton Green traff ikke ballen med pannebrasken, og den spratt i stedet opp i overarmen på Kayne Mclaggon og inn i mål. Til tross for elleville protester fra Bala-spillerne sto dommeren ved sin avgjørelse om å godkjenne, og det sto 3-2. Før man rakk å ta avspark hadde Evan Horwood protestert på seg et gult kort nummer to, og ikke lenge etter fikk han utrolig nok selskap av tomålsscorer Venables som led samme skjebne slik at Bala Town faktisk avsluttet kampen med kun åtte spillere. Foran 432 tilskuere endte det også 3-2, og etter en spennende kamp valgte jeg raskt å gjøre en forsøk på å tilbakelegge distansen til Barry Docks stasjon på 12 minutter snarere enn de 16 minuttene Google Maps anslo. Det klarte jeg til og med med et par minutters margin, slik at jeg kom meg tilbake til Cardiff med 16.33-toget.
Der fikk jeg plukket opp bagasjen før jeg unnet meg en middag på Wetherspoons-puben The Prince of Wales. Heller ikke her hadde de sin flaming dragon curry til tross for at den står på den walisiske menyen, men jeg fikk da dyttet innpå noe mat før jeg tok 18.10-toget østover til Bristol Temple Meads. Jeg hadde betalt £36 for overnatting på Premier Inn-hotellet ved Finzels Reach, men først måtte jeg orientere meg frem dit via en labyrint av sperringer og provisoriske gangveier. Etter å ha sjekket inn, var det på tide med noe jeg virkelig hadde sett frem til, nemlig et besøk på The Apple. Dette er en lekter som er ombygget til pub, og ikke helt unaturlig for denne del av landet så har de cider som sin spesialitet. Smaksprøven var så god at jeg valgte meg en pint Freakshow, og det er den beste jeg har fått på evigheter. The Apple var i det hele tatt allerede en av turens høydepunkter, og det var ikke engang en fotballkamp! Etter to påfyll i glasset var det litt motvillig at jeg innså at det var på tide å forlate denne perlen ved Avons bredd, men det ble også en ørliten svipptur innom The Kings Head før jeg tok kvelden.
Welsh ground # 11:
Barry Town v Bala Town 3-2 (2-1)
Welsh Premier League
Jenner Park, 19 August 2018
0-1 Chris Venables (12)
1-1 Jonathan Hood (33)
2-1 Thomas Fry ( 45+2)
2-2 Chris Venables (82)
3-2 Kayne Mclaggon (86)
Att: 432
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 20.08.2018: Whitchurch Alport v 1874 Northwich
Previous game: 18.08.2018: Fareham Town v Shaftesbury
This day on a map