Mandag 13.08.2018: Chelmsford City v Dulwich Hamlet
Da jeg våknet i Romford, var det deilig å vite at jeg slapp å dra med meg bagasjen ut på langtur denne dagen, men at jeg i stedet skulle ha Travelodge Romford The Quadrant som base ytterligere en natt. Det betød at jeg også hadde flust med tid til rådighet denne dagen, og at jeg kunne dra meg helt til 10.30-tiden. For å få litt variasjon i hverdagen og sjekke ut en ny pub, valgte jeg denne gang å innta min frokost en ørliten togtur unna. Mellom Romford og Upminster går en Overground-linje som kun har Emerson Park som stopp mellom disse to stasjonene, og det var til nettopp Emerson Park min utflukt nå gikk. Denne stasjonen betjener Hornchurch, som kanskje burde være mer kjent, og det var der jeg oppsøkte JJ Moons for å bestille en full english breakfast som selvsagt inkluderte ekstra black pudding.
Deretter var det bare å returnere til Romford, men jeg forlot aldri stasjonen, da jeg i stedet bestemte meg for en tur inn til London, der jeg ville sjekke ut en fristende pub rett ved Liverpool Street. Williams Ale & Cider House viste seg da også å være verdt turen, selv om det var såpass tidlig at jeg nøyde meg med ett glass i den gode puben. Jeg hadde på dette tidspunktet merket meg at telefonen min ladet merkverdig sakte, og bestemte meg for å finne ut av dette når jeg returnerte til Romford for å svippe innom hotellet. Det viste seg heldigvis å være laderen som var problemet snarere enn telefonen, så det var bare å punge ut for en ny lader som til min lettelse syntes å løse problemet. Med det ute av verden kunne jeg etter hvert sette kursen mot Chelmsford, der jeg skulle se kamp senere på kvelden.
I stedet for å vente på neste direkte-tog, tok jeg et av TfL-togene til Shenfield og foretok et raskt togbytte der, og jeg var i Chelmsford med flust av tid til å utforske litt før kamp. Chelmsford ligger midt i Essex, og det er kanskje noe av årsaken til at den er grevskapets administrasjonsby. Byen ligger omtrent fem norske mil nordøst for det sentrale London, og det er omtrent samme avstand videre nordøstover til Colchester. Selve byen har drøyt 110 000 innbyggere, og er nå i all hovedsak en pendlerby der en stor del av innbyggerne arbeider i London – gjerne i City eller Docklands. I romertiden var Chelmsford kjent under navnet Caesaromagus, og den har lenge vært en markedsby for spesielt jordbruksprodukter. Chelmsford blir også kalt radioens fødested, da det var her Guglielmo Marconi åpnet verdens første kringkastings-sender.
Sist gang jeg var i Chelmsford var da jeg skulle ha buss herfra til Maldon i forbindelse med mitt besøk hos Heybridge Swifts, og jeg trivdes den gang såpass på The Railway Tavern at jeg ble værende der og aldri rakk å sjekke ut ytterligere vanningshull. Det hadde jeg nå tenkt å bøte på, og et naturlig første stopp i den forstand var The Ale House, som ligger tilknyttet stasjonen og dessuten høster mye lovord. Jeg oppdaget raskt at det ikke er helt uten grunn, og her hadde man også et godt utvalg av cider. Jeg rakk akkurat å nippe til den gylne nektaren før jeg ble kontaktet av den norske groundhopperen Bjarte Wilhelm Hjartøy, som også hadde tenkt seg til Melbourne Stadium og hadde merket seg at jeg hadde samme destinasjon.
Det begynner jo å bli en god del år siden nå, men noen vil kanskje huske at TV2 i sin tid hadde en groundhopper-dokumentar der de fulgte Bjarte og broren på en tur over til England. Nå hadde bergenseren kanskje tatt med seg Bergens-været til Essex, for kort tid før han sammen med sitt reisefølge stakk hodet inn på The Ale House, åpnet himmelen seg i noen minutter. Jeg vil imidlertid ikke tro at det var nok til å skremme en bergenser, men etter en kort rast gikk de for å praie en taxi til sitt Chelmsford-hotell, og vi avtalte å møtes på Wetherspoons-puben The Ivory Peg for å få et måltid der. Det passet greit siden det uansett nærmet seg tid for en middag for undertegnede, og en liten stund etter at de forlot stedet gjorde jeg det samme, og via en tur innom The Golden Fleece fant jeg frem til The Ivory Peg.
Der ble cider foreløpig byttet ut med j2o, og jeg hadde akkurat fått bestilt min porsjon med bangers & mash før nordmennene entret puben og slo seg ned. De hadde hatt en lang togtur ned fra Middlesbrough, via York, Peterborough og Ipswich, og skulle videre til Bath for å se Bath City dagen etter. De hadde i motsetning til undertegnede ingen planer om å ankomme kamparenaen i god tid, og hadde i stedet tenkt til å bevilge seg en pub-til-pub-runde som skulle ende opp på The Ale House, før de ville ta taxi til stadionet like før kampstart. Derfor forlot jeg etter hvert nordmennene og trasket tilbake til bussterminalen rett ved siden av togstasjonen. Der hadde jeg tid til et raskt glass på The Plough på andre siden av veien, før jeg steg på buss 54 og betalte £4,20 for en returbillett.
Jeg hoppet av ved en bussholdeplass en liten spasertur fra Melbourne Stadium, og et steinkast fra holdeplassen ligger puben The Red Beret, der jeg ble fristet til en siste vanningspause før jeg trasket opp til kveldens kamparena. Jeg ankom med en drøy halvtime til avspark i Conference South-oppgjøret mellom Chelmsford City og nyopprykkede Dulwich Hamlet, og kunne konstatere at Melbourne Stadium var gjenstand for en aldri så liten hipster-invasjon – ikke spesielt overraskende tatt i betraktning hvem bortelaget var. Jeg registrerte også at jeg var langt fra alene om å få litt hakeslepp da jeg ble avkrevd £15 i inngangspenger. Det er ikke bare meget stivt; jeg vil si faktisk si at det er på grensen til direkte uhørt for å være Conference South, og det var ikke vanskelig å høre Dulwich-hipstere høylytt uttrykke avsky over det samme.
Innenfor telleapparatene byttet jeg £3 mot et kampprogram som nesten kunne vært et Football League-program, og også var priset deretter. Inne i klubbens bar kunne jeg sette meg ned og bla litt i dette programmet over en pint. Baren må da også kanskje sies å være den delen av anlegget jeg likte best, og jeg må ærlig innrømme at Melbourne Stadium ikke er destinasjonen som har fristet meg mest, men på en dag der jeg allerede hadde besøkt så godt som alt av øvrige hjemmelag på menyen, var det en fin anledning til å å avlagt et besøk her. Jeg hadde nok vært langt mer entusiastisk om The Clarets spilte på sin gamle hjemmebane New Writtle Street, men den er dessverre historie etter at klubben så seg tvunget til å selge og flyttet ut i 1997.
Dagens klubb ble stiftet i 1938, men allerede i 1878 ble Chelmsford FC stiftet av medlemmer fra Chelmsford Lawn Tennis and Croquet Club, som søkte etter en aktivitet de kunne bedrive vinterstid. Denne klubben var senere med å stifte både Athenian League, Eastern Counties League og Essex Senior League. I 1938 fant man imidlertid ut at byen trengte en profesjonell fotballklubb som kunne være med i Southern League. Etter å ha sett hvordan grevskapsrival Colchester Town hadde gått under etter stiftelsen av Colchester United, valgte de imidlertid heller å legge ned klubben og starte opp igjen som Chelmsford City – et navn de for øvrig tok til tross for at Chelmsford ikke fikk tilbake sin city-status før i 2012.
Den nye klubben fikk umiddelbart innpass i Southern League, og i sin første sesong gjorde de seg også godt bemerket i selveste FA Cupen, da de tok seg helt til fjerde runde. Klubber som Kidderminster Harriers, Darlington og Southampton ble slått ut før Birmingham City omsider ble for sterke. Sesongen etter fulgte de opp med sin første tittel i Southern League – en liga de spilte i helt frem til 2004. De sto da med fire titler da de ved omstruktureringen som skjedde dette året (med stiftelsen av de regionale step 2-avdelingene i Conference) ble flyttet sidelengs over til Isthmian League. Denne ble vunnet i 2008, og da med opprykk til Conference South som belønning. De tre neste sesongene tok de seg til playoff, men ved samtlige anledninger ble de slått ut i semifinalene. Etter en sesong rett utenfor playoff, var de igjen tilbake i playoff i 2013, men igjen måtte de se seg slått i semifinalene, for fjerde gang på fem sesonger.
Etter noen tyngre sesonger var de igjen tilbake i playoff i 2017, og tok seg denne gang av Dartford i semifinalene, men i playoff-finalen borte mot Ebbsfleet United måtte de gi tapt. Og da Conference før forrige sesong innførte et latterlig system der klubbene helt ned til 7. plass kan kvalifisere seg til playoff, fikk sannelig Chelmsford nok en gang oppleve den bitre siden av playoff-ordningen. Til tross for hjemmebanefordel i kraft av sin 3. plass, tapte de nemlig semifinalen for Hampton & Richmond Borough. Jeg drister meg til å tippe at Clarets-fansen ikke er blant playoff-ordningens største tilhengere, så kanskje øyner de et håp om at de denne gang kan ta tittelen? Vel, et par supportere jeg snakket med nølte ikke med å utrope Woking til favoritt sammen med et nyopprykket Billericay Town, som vil være å regne med så lenge deres eier Glenn Tamplin fortsetter å øse ut fullstendig vanvittige summer for nivåene klubben opererer på.
Woking var da også eneste klubb med full poengpott etter tre serierunder, fulgt av nettopp Billericay og en håndfull andre klubber på sju poeng. The Clarets hadde åpnet med 0-0 hjemme mot Torquay United og knepent bortetap for Dartford, men kom nå fra storseier 6-0 borte mot Hungerford Town to dager tidligere, og befant seg på en 10. plass med fire poeng. Med det lå de ett poeng og fire plasser foran motstander Dulwich Hamlet, som sto med 1-0-2. Idet jeg begynte å gjøre meg klar for å gå utenfor, ankom også den norske delegasjonen, men jeg gikk snart for å ta oppstilling og se lagene innta banen. Det måtte jeg imidlertid gjøre fra området utenfor klubbhuset, for jeg fikk nemlig to vakter stormende etter meg da jeg dristet meg til å ta med plastglasset med cider bort på en av tribunene slik jeg feilaktig hadde fått inntrykk av at var tillatt.
Man ser nokså raskt at Melbourne Park ikke er spesielt godt egnet for fotball, men klubben er i det minste tilbake i hjembyen etter at de flyttet inn på dette friidrettsanlegget i 2006. De hadde i all hast helt i starten av 1997/98-sesongen måttet forlate New Writtle Street, som etter hvert ble solgt for usle £900 000, og måtte deretter fullføre sesongen med spill hos Maldon Town – en banedeling som ikke var heldig for noen av klubbene. Senere var de å finne hos rivalen Billericay Town, før de altså kunne returnere til det som først og fremst er og blir et friidrettsanlegg. Det er eid av lokale myndigheter, og skal ifølge en kilde ha blitt åpnet i 1962. Det domineres av hovedtribunen på den ene langsiden, der rundt 1 000 tilskuere har sitteplasser på den opphøyde tribunen. Her har man imidlertid lengdegrop, åtte løpebaner og laglederbenkene mellom seg og gressmatta.
Motsatt langside domineres av veggen på bygget som huser stedets ‘Sports & Athletics Centre’, og denne har et lite overbygg. Under dette har de installert noen seterader, og mellom disse og klubbhuset er det et lite område for stående tilskuere. På begge kortsider har man installert midlertidige ståtribuner, og spesielt nok er disse plassert rett bak målene – altså innenfor løpebanene. Dette gjør at man herfra kommer nærmere på det som skjer ute på banen, og den største av disse tribunene er på den nordlige kortsiden, der man også har tak over hodet. På den mindre tribunen på den sørlige kortsiden står man derimot under åpen himmel. En annen litt spesiell ting her er at spillerne kommer ut på banen i det ene (sørvestlige) hjørnet.
En artig detalj denne kvelden var at bortelaget stilte med utelukkende ‘fargede’ spillere, og det har jeg vel faktisk aldri tidligere opplevd. Uansett var det de rosa fra sør-London som startet best, og hjemmekeeper Ross Worner holdt tidlig på å servere de en scoring på sølvfat, men ble reddet av sin forsvarer Elliot Omozumwi, som kom seg tilbake og fikk klarert. Likevel var vi kun i kampens fjerde minutt da ballen lå i Chelmsford-målet etter at Nyren Clunis fikk tid og rom til å sende ballen i mål fra rundt tjue meter. Et drøyt kvarter senere var det igjen svikt i Clarets-forsvaret da Jazzi Barnum-Bobb skulle passe tilbake til keeper Worner, men i stedet sendte ballen rett til Hamlet-spiller Anthony Cook som dermed var alene gjennom. Vertene kan takke Worner for at han ryddet opp med en flott redning, men Clarets virket å være på noe gyngende grunn.
Etter halvspilt omgang begynte det å svinge mer frem og tilbake, og vertene var nå langt bedre med. Rhys Murphy hadde to avslutninger som gikk henholdsvis i nettveggen og ble reddet av Hamlet-keeperen, mens Michael Spillane skjøt like over. Chelmsford styrte nå spillet, og de fikk uttelling da Scott Fenwick i det 25. minutt fikk lagt inn og Rhys Murphy kunne styre inn utligningen til 1-1. Murphy kunne notert seg for et andre da han noen minutter senere var nære på med en volley som gikk like utenfor. Chelmsford fikk etter dette en serie med cornere der et par var virkelige skumle, men snart var det igjen en kamp som bølget frem og tilbake. På overtid ble det drama da Clunis ble lagt i bakken inne i feltet, men linjemannen hadde allerede flagget for offside. Dommeren pekte på straffemerket før han gikk over for å samtale med sin linjemann, og til pipekonsert fra hjemmefansen valgte han å stå ved sin avgjørelse om å dømme straffe. I omgangens femte(!) overtidsminutt var det Ashley Carew som steg frem og sørget for 1-2 til pause.
Andre omgang bød på nokså lite av interesse ute på banen inntil dommeren igjen kom i fokus. Jeg vil si at holding er en voldsom uting, og til tross for bortefansens mishagsytringer skal dommeren ha ros for å dømme straffe til Chelmsford for en holding inne i feltet i forbindelse med en corner (problemet er vel heller at man her ikke er konsekvent nok). Scott Fenwick gjorde ingen feil fra elleve-meteren, og sørget for 2-2 i omgangens tolvte minutt. Begge lag presset på for et vinnermål, og det var en interessant og spennende affære de 991 tilskuerne var vitne til. Gjestene var nære på da et innlegg nådde Clunis som bommet for nærmest åpent mål, og på motsatt banehalvdel brant Fenwick en tilsvarende stor mulighet. Til tross for flere sjanser i begge ender av banen, endte det med 2-2 og poengdeling.
Etter en rask ‘samling’ med nordmennene inne i klubbhuset, gikk jeg for å ta bussen tilbake til sentrum. Der valgte jeg å også ta en tur innom The Ship, før jeg hoppet på 23.09-toget som fraktet meg direkte tilbake til Romford. Der fant jeg ut at jeg hadde tilbragt nok tid på pub denne dagen, og trakk meg derfor umiddelbart tilbake til hotellet for å finne senga. Det hadde vært deilig med en dag der jeg ikke hadde måttet slepe med meg bagasjen på kryss og tvers av balløya, men dagen etter skulle jeg forflytte meg igjen. Samtidig var dette turens fjerde dag, og den første som ikke dreide seg om FA Cupen, men også det skulle endre seg igjen dagen etter, da det nok en gang var tid for en FA Cup-kamp. Det var bare å krype under dyna og få seg litt søvn før den tid.
English ground 483:
Chelmsford City v Dulwich Hamlet 2-2 (1-2)
Conference South
Melbourne Stadium, 13 August 2018
0-1 Nyren Clunis (4)
1-1 Rhys Murphy (25)
1-2 Ashley Carew (pen, 45+5)
2-2 Scott Fenwick (pen, 57)
Att: 991
Admission: £15
Programme: £3
Pin badge: £3,50
Next game: 14.08.2018: Shepshed Dynamo v Worksop Town
Previous game: 12.08.2018: Coventry United v Rugby Town
This day on a map