hits
Hjem/Home Grounds visited Kronologisk kampliste UK Kart/Map

Ferie sommer 2018: Det skotske Highlands og Orknøyene

 

 

Her er noe litt utenom det vanlige fra denne kanten; nemlig et reisebrev fra ferien til det skotske høylandet og Orknøyene juli 2018. Snurr film!

 

Dag 1: Mandag 02.07.2018

 

 

Selv om det ikke ble noen slik tur i fjor, har det det siste årene nærmest blitt en tradisjon at jeg tar en sommertur til Storbritannia sammen med min mor og min eldste nevø. I år var det på tide med en ny tur, og denne gang skulle turen gå til Skottland, der vi hovedsakelig ville ta for oss Highlands og Orknøyene. Dog hadde min nevø meldt pass denne gang grunnet andre ferieplaner (nå kan han angre!), men det stoppet ikke meg og min spreke mor fra å ta turen. Og for en fantastisk tur det skulle bli! Vi valgte å ta en av ekspressbussene inn til Oslo, etterfulgt av et ordinært NSB-tog opp til Gardermoen, og snart satt vi på Norwegian sin maskin til Edinburgh. Der varte og rakk det før bagasjen vår omsider kom, men noe senere enn planlagt kunne vi sette kursen mot Glasgow, der vi skulle overnatte første natt.

 

 

Etter å ha tatt trikken fra flyplassen til Edinburgh Park kunne vi der sette oss på toget, og vi ble med så langt som Linlithgow før vi byttet til et tog som skulle ta oss til Glasgow Queen Street. Da jeg booket Premier Inn-hotellet på Argyle Street, tenkte jeg rett og slett ikke over at det var Queen Street som skulle være stasjonen vi benyttet oss av både nå og morgenen etter, men det er jo uansett ikke lange spaserturen. Det var dessverre nå så sent på dagen at de fleste attraksjoner var stengt, og selv om jeg vurderte å vise min mor det vanvittige Necropolis, bestemte vi oss heller for å benytte kvelden til å se VM-åttendedelsfinalen mellom Belgia og Japan der belgierne leverte en imponerende snuoperasjon. Kanskje ikke helt overraskende ble et av mine faste Glasgow-vannhull, The Horseshoe Bar, åsted for dette. Deretter gikk turen innom både Park Lane og Denholms, før vi trakk oss tilbake...til Premier Inn-hotellet, og ikke det flotte Grand Central som vi passerte og som min mor nå mente at vi skulle ha booket. Ferieturen var nå i gang.


Dag 2: Tirsdag 03.07.2018

 

 

Da vi våknet i Glasgow denne morgenen var det egentlig startsignalet for at turen virkelig kunne starte, og neste post var nå deler av en togtur som flere ganger har blitt kåret til verdens vakreste. Først var det imidlertid tid til en frokost på Wetherspoons-puben The Sir John Moore, der både haggis og black pudding naturligvis var en del av min skotske frokost. Men så var det på tide å ta plass på 08.21-toget til Mallaig og Oban. Den sagnomsuste West Highland Line går fra Glasgow Queen Street til begge disse to stedene, men deler seg ved Crianlarich, og mens den ene delen fortsetter til Oban, går resten videre til Fort William og endestasjonen Mallaig. For å dele opp den lange togturen litt og også for å unne oss et stopp i Fort William, hadde vi valgt å gå av der for deretter å fortsette mot Mallaig dagen etter.

 

 

Fort William ligger rett ved Storbritannias høyeste fjell, Ben Nevis, som rager 1 345 meter over havet. Det er også den neste største byen i Highlands-området (etter Inverness), og har rundt 10 500 innbyggere. Fort William er en populær turistdestinasjon, og i kraft av sin beliggenhet er den spesielt en populær base for turgåere, klatrere og friluftsmennesker for øvrig. Vi hadde ikke slike utskeielser på menyen da vi etter drøyt tre timer og tre kvarter steg av i Fort William og orienterte oss frem til stedets Premier Inn-hotel for å sjekke inn. Der hadde vi betalt £118,50 for overnatting, men vi var likevel snart på farten igjen for å sjekke ut byen med en liten promenade nedover gågata High Street, der vi tok en rast på puben Volunteer Arms. Etter at henholdsvis cider og gin & bitter lemon hadde blitt satt til livs var det tid til en kikk på West Highland Museum.

 

 

Jeg hadde vurdert en aldri så liten utflukt som mitt reisefølge syntes å like, så etter å også ha sjekket ut Ben Nevis Bar returnerte vi til togstasjonen for å la toget frakte oss den ene stasjonen til Banavie, rett i utkanten av Fort William. Toget brukte kun 5-6 minutter dit, og et steinkast fra nevnte stasjon ligger slusene med navnet Neptune's Staircase. Dette underverket ble i sin tid bygget av Thomas Telford og er nærmest som starten på Caledonian Canal å regne - en kanal som også inkluderer innsjøer som bl.a Loch Ness, og som strekker seg omtrent ti norske mil nordøstover til Inverness-området. Neptune's Staircase skal også være det lengste slusesystem av sitt slag i Storbritannia, og vi var faktisk også heldige med timingen da det nå faktisk kom en båt, slik at vi fikk se de garvede arbeiderne operere slusene. Sola stekte voldsomt, men mens vi ventet på 17.20-toget tilbake til Fort William, kunne vi innta forfriskninger i hotellbaren til Moorings Hotel rett ved siden av slusene.

 

 

Tilbake i Fort William var det deretter på tide å få i seg litt mat og også finne et sted å se VM-kampen mellom England og Columbia. Etter å ha testet The Grog & Gruel valgte vi å gå videre for å sjekke om det var bedre på Wetherspoons-puben The Great Glen, og der fikk vi både mat og gode plasser for å se kampen. Folket virket å være delt, og det var nok de lokale skottene som håpet på engelsk exit og liret av seg mishagsytringer rettet mot sine naboer i sør, men etter en nervepirrende affære måtte de se sine granner ta seg videre til kvartfinale. På veien tilbake insisterte jeg også på en ny tur innom Volunteer Arms der det nå var folkemusikk på menyen. Men deretter kom vi oss tilbake til hotellet rett i nærheten av det som viste seg å ikke være hjemmebanen til Fort William, men snarere arena for byens shinty-klubb. Shinty er jo faktisk en langt større sport i deler av det vestlige Highlands, og det vitnet kanskje også de lokale avisene om, der sportsseksjonen tilsynelatende hadde et langt større fokus på shinty. Fort William hadde i hvert fall vært et trivelig bekjentskap.


Dag 3: Onsdag 04.07.2018

 

 

Det ble en hotell-frokost på Premier Inn-hotellet før vi forlot Fort William med 08.30-toget og dermed fortsatte togturen mot Mallaig. Dette hadde vært flott landskap å se på turen opp til Fort William dagen før, men det gikk ikke lenge før vi skjønte at den virkelige flotte delen av togturen til Mallaig er strekningen mellom Fort William og Mallaig. Rett og slett slående og fantastisk landskap og utsikt, og selvsagt var den kjente Glenfinnan-viadukten også et høydepunkt i så måte. Den ble som mange kanskje vet brukt under filming av Harry Potter-filmene, men toget vårt skulle ikke til Hogwarts. Snaut to timer etter avgang gikk vi ut av Mallaig stasjon etter det som må være den flotteste togtur jeg noen gang har vært på.

 

 

Vi hadde kommet til linjens endestasjon, og herfra skulle neste etappe gå med båt over til Armadale på Isle of Skye. Det var en time til Caledonian MacBrayne-ferja sin avgang klokka 11.00, men stedets pub hadde fortsatt ikke åpnet, så etter å ha vurdert en koselig kafeteria bestemte vi oss for å heller gå de få meterne ned på kaia for å forhøre oss på billettkontoret. Våre BritRail-pass skulle nemlig være gyldige også på mange av selskapets ferjer, men i tilfelle vi måtte hente ut billetter e.l. stakk vi innom for å dobbeltsjekke dette. Snart kom også ferja, og vi kunne etter hvert slå oss ned i kafeteriaen. Dette var noe annet enn Bastø-ferja, for her var det selvsagt også alkoholservering, men det var kun en overfart på 35 minutter før vi kunne sette føttene på land i Armadale, der det ved ferjekaia ikke var stort annet enn en liten kafé, en turistsjappe og en bussholdeplass.

 

 

Vi slo oss ned på en av benkene utenfor kaféen mens vi ventet på 12.40-bussen som skulle frakte oss over øya og til dagens base i Kyle of Lochalsh. På bussholdeplassen sto det forsyne meg også to representanter fra Jehovas Vitner som snart la ut om bekjentskaper i og konferanser i Norge. Mon tro hvor mange de klarer å omvende der på ferjekaia i temmelig avsidesliggende Armadale, men snart kom uansett vår buss med nummer 51 i panna. Den brukte 50 minutter på å krysse Isle of Skye, ta en liten runde rundt i en landsby eller to, og til slutt skysse oss over Skye Bridge som siden 1995 har forbundet Isle of Skye med fastlandet og erstattet en tidligere ferje. Kyle of Lochalsh er en liten landsby med snaut 750 innbyggere, og den ligger 100 kilometer vest for Inverness - på halvøya Lochalsh, ut mot sundet med Isle of Skye på andre siden. Landsbyen er et senter for transport og handel i området, og også endestasjon for toglinjen som går hit fra Inverness.

 

 

Det var også en av grunnene til at vi til tross for et ikke altfor imponerende utvalg hadde valgt å overnatte her, og £103,50 hadde blitt betalt for kost og losji ved Kyle Hotel. Rommet var fortsatt ikke helt klart, så vi slang fra oss bagasjen og gikk oss en tur i landsbyen mens vi ventet på bussen som skulle ta oss til det som var forventet å bli et av turens høydepunker. Etter å ha kost oss nede ved vannet kom da snart også buss 217 som vi skulle være med til en holdeplass like ved landsbyen Dornie. Der ligger nemlig et av de mest kjente og karakteristiske skotske slottene; Eilean Donan Castle. Dette hadde jeg virkelig sett frem til! Og der vi nå så slottet foran oss ute på den lille øya Eilean Donan var det heller ikke vanskelig å skjønne hvorfor det er et av de mest fotograferte monumenter i hele Skottland.

 

 

Etter å ha betalt inngangspengene kunne vi spasere over gangbrua over til det pittoreske slottet som bare må ses. Det opprinnelige slottet ble bygget på 1200-tallet som forsvar mot vikinger og ble senere et maktsenter for Mackenzie-klanen fra Kintail. Eilean Donan har en svært interessant historie, og de besøkende får på en glimrende måte vite mer om dens rolle i stadige kriger mot andre klaner, jakobitt-opprør og konflikter med den spanske armada som i 1719 raserte slottet totalt. Det ble på imponerende vis restaurert i årene 1919-1932 av oberstløytnant John MacRae-Gilstrap, og det var i den forbindelse at gangbroen ble bygget. Som en kuriositet kan det nevnes at slottet for øvrig er ett av kun to i hele Storbritannia med «venstrehendte» spiraltrapper, som følge av at den regjerende kongen på tiden den ble bygget bar sverdet i venstrehånden. For å oppsummere: Eilean Donan Castle var virkelig verdt besøket! Om det skulle være noe som helst tvil..

 

 

Etter denne flotte seansen hadde vi litt tid å slå i hjel før vi skulle ha bussen tilbake til Kyle klokka 19.27, for her er det ikke akkurat hyppig kollektivtransport, men det hadde jeg selvsagt tatt høyde for med litt eminent planlegging. Den lille landsbyen Dornie ligger nemlig som nevnt rett i nærheten, så vi spaserte rett og slett dit og slo oss ned med forfriskninger på puben Dornie Hotel. Mens vi satt der åpnet også puben The Clachan igjen, slik at vi etter hvert flyttet oss dit bort. Tiden flyr når man koser seg, og plutselig var det på tide å gå får å ta bussen tilbake til Kyle of Lochalsh der vi nå fikk sjekket inn og installert oss. Etter en kveldstur i landsbyen klarte jeg også å lure med min mor på en siste drink i hotellets bar, Nor-West Bar.


Dag 4: Torsdag 05.07.2018

 

 

Vi hadde en meget tidlig start, men innehaveren ved Kyle Hotel hadde lovet å gjøre klar frokost-pakke til oss som skulle ligger klar i resepsjonen. Det så vi imidlertid intet til da vi grytidlig snek oss ut og gikk ned til Kyle of Lochalsh stasjon for å ta 06.11-toget til Inverness. For det første var ikke neste tog før 12.08, og for det andre hadde vi lyst til å få mest mulig ut av dagen med en tidlig ankomst til Inverness. Selv om den ikke kunne måle seg helt med togturen dagen før, var det en ny fin togtur vi nå tok, men dessverre var det lite av mat å spore på tralla som en meget blid og hyggelig kvinne snart kom trekkende med gjennom vogna. Ti på ni på morgenen ankom vi Highlands-hovedstaden Inverness som skulle være vår base de to neste dagene.

 

 

Inverness er administrasjonssenter og største by i regionen Highland, og kalles gjerne høylandets hovedstad. Byen ligger ved elven Ness som kommer fra den kjente Loch Ness og renner ut i et slags basseng her. Det har de siste årene vært en av de raskest voksende byene i Storbritannia, og innbyggertallet har nå passert 60 000 i selve byen. Ved vår ankomst litt før klokka ni var vi sultne, og første stopp ble derfor Rendezvous Cafe hvor jeg fikk kastet innpå en eminent full scottish breakfast som selvsagt inkluderte både haggis og black pudding. Med litt mat i skrotten fortsatte vi ned til Premier Inn Inverness Centre River Ness, der vi hadde betalt £133,50 for to netters overnatting. Såpass tidlig var det selvsagt for mye å håpe på at rommet var klart, men vi fikk slengt fra oss bagasjen slik at vi kunne rette oppmerksomheten mot en kikk rundt i byen og ikke minst en utflukt vi hadde planlagt.

 

 

Et lite stykke nordøst for Inverness ligger Fort George, der landtunger på begge sider stikker ut og gjør innseilingen til Inverness nokså smal akkurat her. Dermed var det et strategisk sted å bygge det store fortet fra 1700-tallet som fortsatt er en operativ garnison men samtidig har blitt åpnet for turister. Tilknyttet dette har man også The Highlanders Museum, og det er litt snodig at det åpenbart ikke gikk hverken turistbusser eller rutebusser dit ut. Imidlertid går det rutebusser til den nærliggende landsbyen Ardersier, og derfor busset vi dit opp og la ut på det som skulle vise seg å være en meget trivelig spasertur på en drøy halvtime langs stranda fra Ardersier opp til Fort George, der det virket som om de fleste fremmøtte turistene hadde tatt seg dit i bobiler.

 

 

Det er nok av militærhistorie i dette området, og under de såkalte jakobittopprørene ble det tidligere fortet sprengt i 1746, men det formidable nye fortet som ble påbegynt to år senere har faktisk aldri blitt angrepet. Soldater som spradet rundt i uniform og lydene av skudd fra skytebanen vitnet om at fortsatt militær aktivitet her. Vi utforsket de åpne delene av festningsverket og koste oss deretter i det fine været da vi trasket tilbake til Ardersier samme vei vi hadde kommet. Vi vurderte en rast på en landsby-pub nede i veien for bussholdeplassen, men konstaterte at det var under ti minutter til avgang for bussen tilbake til Inverness, så forfriskningene fikk vente til vi hadde kommet oss til Inverness og sjekket inn. Etter at vi hadde fått installert oss på rommet kunne vi ta turen over elva og forbi Inverness Castle for å slå oss ned på koselige The Castle Tavern.

 

 

Koselig, men også nokså full av turister. Det førte til at det var litt trangt om plassen, men vi fikk oss til slutt en sen middag før vi tok en nærmere kikk på Inverness Castle og deretter gikk innom puben Lauders. Min mor trakk seg etter hvert tilbake til hotellet, og jeg ble med dit ned før jeg valgte å heller benytte anledningen til å sjekke ut puben Glenalbyn like ved siden av. Sannelig ga ikke det såpass mersmak at jeg også tok en tur opp igjen til The Caledonian og også unnet meg en siste pint ved The Gellions der det var fullt kjør med live folkemusikk og høy stemning. Også undertegnede kom seg omsider i seng etter en lang dag, men den første dagen med Inverness som base hadde igjen vist seg å bli en trivelig opplevelse.


Dag 5: Fredag 06.07.2018

 

 

Vi valgte å droppe hotell-frokosten ved Premier Inn-hotellet til fordel for frokost ved Wetherspoons-puben The Kings Highway før vi tok oppstilling på en av plassene som vi hadde funnet ut var holdeplass for turistbussene som kjører ruter rundt i Inverness. Vi hadde nemlig ikke tenkt å ligge på latsiden selv om vi skulle ha base i Inverness i ytterligere et døgn, og hvorfor skal man egentlig det når det er så mye å se? Vi hadde på forhånd bestemt oss for å ta et cruise på Loch Ness, med et inkludert stopp på Urquhart Castle, og hadde for lengst bestilt billetter hos Jacobite-selskapet som tilbyr disse utfluktene. Vårt cruise skulle ha avreise fra Dochgarroch Lock et lite stykke sørvest for Inverness, og den joviale bussjåføren som fraktet oss dit ned slapp oss på gratis.

 

 

Da vi etter hvert steg om bord på båten Rebellion, ga verten Kenny turen en ekstra dimensjon med sine evner som entertainer. Han fortalte og sang(!) og liret kontinuerlig av seg interessante historier om området og stedene vi passerte på vei ned på Loch Ness og ut til Urquhart Castle, der vi skulle få to timer i land. Slottet - eller borgen om man vil - er i dag en ruin der de eldste delene stammer fra 1200-tallet mens nyere seksjoner er fra 1500-tallet. Urquhart Castle ligger flott til der det ble grunnlagt på siste halvdel av 1200-tallet, og senere skulle spille en viktig rolle i de skotske uavhengighetskrigene. Etter disse var det en periode kongelig slott, men ble i 1692 rasert for å hindre at jakobitt-opprørere kunne benytte det som base. Det skulle være unødvendig å si at det i dag er en av Skottlands mest besøkte slottsruiner.

 

 

Det var altså en flott utflukt, men vi så intet til sjøormen Nessie hverken på turen ned til Urquhart Castle eller opp igjen til Dochgarroch Lock. Der var det bare å takke Kenny & Co for en fin tur og vente på bussen som skulle skysse oss tilbake til Inverness sentrum. Vel fremme der ble det tid til en liten tur i byen og en aldri så liten forfriskning før det var på tide med nye eventyr. Jeg hadde nemlig klart å presse inn en fotballkamp - eller rettere sagt to - også på denne turen, og jeg hadde til alt overmål klart å overtale min mor til å bli med til Nairn der Nairn County skulle ta imot Inverness Caledonian Thistle til oppkjøringskamp, etter å ha forsikret henne om at det ville dreie seg om et anlegg med tribunefasiliteter.

 

 

Mer om kvelden og kampen i Nairn kan leses her, men vi i hvert fall 17-14-toget dit opp, og etter et lite kvarter kunne vi stige av i Nairn, som er en liten by 27 kilometer øst for Inverness. Det er med sine snaut 10 000 innbyggere den tredje største byen i Highland-regionen, og er kjent som blant annet seaside resort og en populær destinasjon for golf-folket, men jeg har vel sjelden sett en by så 'driti' ned av måker. Kamparenaen Station Park ligger et steinkast fra togstasjonen, men siden vi hadde god tid valgte vi å traske en tur i motsatt retning inn i sentrum. Vi gadd aldri å gå helt ned til vannet, men endte i stedet opp med å ta en rask vanningspause ved Uncle Bobs Bar før vi gikk opp til Station Park, som jeg nemlig hadde funnet ut ikke hadde noen bar på sitt anlegg.

 

 

Det var dessverre som ventet intet program i forbindelse med kveldens kamp, men etter å ha betalt oss inn fikk jeg i hvert fall sikret meg en pin til min samling før vi tok plass på den flotte hovedtribunen. Snart kom en klubbrepresentant og delte ut stensiler med kveldens lagoppstillinger, og jeg fikk slått kloa i en slik før jeg forlot min mor trygt plassert på tribunen og tok en runde idet treningskampen ble blåst i gang. For å gjøre en lang historie kort, fikk vi se en nokså artig kamp der gjestene tok ledelsen før vertene utlignet før pause og deretter holdt sin større rival til uavgjort 1-1. Deretter var det bare å vente på 22.10-toget tilbake til Inverness, og ventetiden ble slått i hjel ved at vi gikk ned til byens Royal British Legion-filial og ringte på. Vi ble sluppet inn slik at vi i baren kunne bestille oss forfriskninger.

 

 

Med henholdsvis cider og gin & bitter lemon drukket opp kunne vi ta det nevnte toget tilbake til Inverness og der sjekke om det også denne kvelden var live folkemusikk og liv på The Gellions. Liv var det i hvert fall, men det var åpenbart at det nå var fredagskveld, for trengselen var så voldsom og lydnivået så høyt at vi nokså raskt gikk ut igjen. I stedet ble det en siste pitstop på Glenalbyn før vi trakk oss tilbake. Morgenen etter skulle vi nemlig forlate Inverness, og jeg skulle da lenger nord på det britiske fastlandet enn jeg noen gang hadde vært tidligere.


Dag 6: Lørdag 07.07.2018:

 

 

Vi hadde en stund vurdert å forlate Inverness allerede med 07.00-toget til Wick, men endte opp med å heller satse på 10.41-avgangen. Det betød at vi rakk en full scottish breakfast på Rendevouz Cafe før vi starten togturen som skulle ta oss til det britiske tognettets nordligste stasjon; Thurso. Vårt tog skulle ta rundt tre timer og tre kvarter dit opp, og da vi etter en stund passerte fantastiske Dunrobin Castle (som også har egen stasjon på denne linja) angret vi på at vi ikke likevel hadde tatt det tidligere toget for å hoppe av her og utforske litt. Man kan vel ikke få med seg alt.. Samtidig som det tidlige toget ble vurdert, hadde vi også fundert på om vi rett og slett skulle leie bil i Thurso denne dagen og utforske Caithness-området litt på den måten, men vi endte opp med å forkaste den idéen slik at denne dagen i stedet egentlig ble en slags transportetappe.

 

 

Da vi ankom Thurso hadde jeg imidlertid blinket meg ut puben Top Joe's, der jeg håpet å få kunne se Englands VM-kvartfinale mot Sverige før vi la ut på den siste etappen til vår base i nærliggende Scrabster. Den planen viste seg å fungere svært godt, og engelskmennene klarte jo også biffen - noe som ikke ble satt spesielt stor pris på blant mange av de lokale på puben. BritRail-passet vi hadde kjøpt skulle også dekke de ikke altfor hyppige bussene mellom Thurso og lille Scrabster, og selv om kvinnen bak rattet virket ukjent med dette lot hun oss sitte på vederlagsfritt. Scrabster ligger som sagt rett utenfor Thurso og er egentlig kun en liten husklynge bygget opp rundt det som er en viktig fiskehavn og ferjekai for båten til Orknøyene. Det var sistnevnte som var grunnen til at vi hadde valgt oss Scrabster som base, da vi skulle ha båten herfra klokka 12.00 dagen etter.

 

 

Vi fikk sjekket inn ved The Ferry Inn, der vi hadde betalt £90 for kost og losji, og i hotellrestauranten The Upper Deck fikk vi servert et virkelig herremåltid. Mens min mor trakk seg tilbake til rommet, sjekket jeg ut hotellbaren Popeyes der jeg ble sittende og se den dramatiske VM-kvartfinalen mellom vertsnasjonen Russland og Kroatia mens en stor gjeng med unggutter virkelig satt sitt preg på utelivet der denne lørdagskvelden. En gang mellom klokka elleve og tolv begynte de å sette kursen mot Thurso i drosjer og andre biler mens jeg etter hvert også tømte glasset og fant tilbake til hotellrommet for å få litt søvn. Dagen etter skulle turen inn i en ny fase da vi altså skulle over til Orknøyene.


Dag 7: Søndag 08.07.2018

 

 

Vi hadde valgt oss Scrabster som base ene og alene fordi det var herfra ferja skulle plukke oss opp for å skysse oss opp til Stromness på Orknøyene. Siden det var søndag, var første avgang ikke før klokka 12.00 denne dagen, og vi hadde god tid selv etter å ha inntatt en god hotellfrokost ved The Ferry Inn. I 11-tiden sjekket vi ut og gikk opp mot ferjekaia like borte i veien, og etter hvert kunne vi stige om bord. Siden vi hadde oppgradert billetten til å inkludere deres 'Magnus Lounge' tok vi straks plass der og kunne forsyne oss fritt fra utvalget av mat og drikke. Det ga meg også sjansen til å teste et par forskjellige øl fra Orkney Brewery mens vi foretok den halvannen times lange overfarten. En røykepause var perfekt timet da jeg gikk ut på dekk få strakser før vi passerte den 137 meter høye røde sandsteins-søylen 'Old Man of Hoy' som er et kjent landemerket på kysten av øya Hoy.

 

 

Heldigvis hadde vi en rolig overfart over stredet ved navn Pentland Firth, for dette havområdet er beryktet for potensielt voldsom sjø i tillegg til å ha en av de kraftigste tidevannsstrømmene i verden. Vi kom trygt i land i Stromness, og siden vi der hadde 40 minutter å vente på bussen som skulle frakte oss til Kirkwall lenger vest på 'hovedøya' Mainland, var det unnskyldning nok til å slå seg ned med en pint på The Ferry Inn. Det viste seg å være en liten minibuss som kom, så det ble nokså trangt om plassen på den halvtime lange bussturen, men vi kom oss i hvert fall frem til Kirkwall slik at vi kunne orientere oss frem til Kirkwall Hotel der vi hadde betalt £139,50 for overnatting med frokost inkludert. Med bagasjen trygt plassert på rommet kunne vi tusle en tur i Orknøyenes hovedstad og største by (med rundt 9 000 innbyggere) og besøke en attraksjon jeg vet min mor har hatt lyst til å besøke i lang tid.

 

 

Jeg tenker da på St. Magnus Cathedral som plutselig dukket opp foran oss der vi kom spaserende opp Albert Street. Det er rett og slett et imponerende byggverk når man tenker på at den skal ha blitt påbegynt i 1137. Man mener at øyenes første bispesete var i Birsay helt nordvest på Mainland-øya, der Orknøyingenes saga forteller at Orknøy-jarlen Torfinn Sigurdsson lot bygge en kirke. Hans sønnesønn Magnus Erlendsson ble begravet der etter å ha blitt drept rundt 1115, men etter at sistnevnte fikk tilnavnet 'den hellige' drøyt tjue år etter sin død ble etter hvert hans levninger flyttet til Kirkwall der man bygget den nye katedralen. Det er storslagne greier, og store deler av bygget er av en rødaktig stein som ikke engang finnes lokalt, men som ifølge en lokal kar vi pratet med finnes et helt annet sted på øya.

 

 

Dette hadde min mor ventet lenge på å få se, og ikke minst hadde iveren kommet igjen etter at Dag Lindebjerg hadde en serie fra Shetland og Orknøyene på NRK for et par år siden, men nå hadde hun fått oppleve det. Også undertegnede måtte si seg enig i at det var et av høydepunktene på turen, og vi forlot foreløpig katedralen for å kikke litt mer rundt i Kirkwalls gågate. Mens min mor stakk en tur på hotellrommet valgte jeg å teste ut pubene Torvhaug og Helgi's, før vi gikk for å spise på The Shore. Der fikk jeg servert noe som må være det beste måltidet jeg har spist på år og dag, og da mitt reisefølge igjen trakk seg tilbake benyttet jeg sjansen til å også teste ut The Auld Motor Hoose og Skipper's Bar. Sistnevnte var tilknyttet vårt hotell, og dermed hadde jeg kort vei da jeg gikk for å finne senga.


Dag 8: Mandag 09.07.2018

 

 

Det er nesten utrolig at man som nordmann nærmest må reise til Orknøyene for å se og høre om vikingkulturen, men mens det ifølge PK-eliten tydeligvis er noe vi ikke skal være stolte av her hjemme, virket det motsatt i Kirkwall og på Orknøyene der man ser slikt nesten overalt. Det var nesten så man som nordmann kom til et fremmed land og følte at det der faktisk var mer norsk enn Norge. Vi hadde uansett en hel dag til i Kirkwall da vi gikk ned for å innta en hotell-frokost ved Kirkwall Hotel, og jeg hadde selvsagt lagt planer. Det er ikke vanskelig å forstå de som hevder det er en fordel å leie bil når man er på Orknøyene som turist, og det var noe vi flyktig hadde vurdert inntil jeg fant bussruta T11 som nærmest kjører en turist-runde rundt på Mainland-øya.

 

 

Bussen hadde avgang klokka 10.00, og en usedvanlig trivelig sjåfør kvitterte ut billetter for oss før han skysset oss mot det første stoppet. Vi hadde sittet på bussen i en time da vi parkerte ved oldtidsbyen Skara Brae på vestkysten av Mainland. Dette er rett og slett Europas mest komplette bosetning av sitt slag, og består av åtte steinhus i en klynge. Disse antas å ha blitt bygget omkring år 3100 f.kr, og skal ha vært bebodd i rundt 600 år. Frem til 1850 lå denne forhistoriske hemmeligheten gjemt under sanddynene, men det året ble Skottland rammet av en voldsom storm som for øvrig drepte over 200 mennesker og skapte enorme ødeleggelser. Den flerret samtidig av jord her på kysten slik at Skara Brae ble oppdaget, og den har i senere år naturlig nok blitt en turistattraksjon.

 

 

Tidligere kunne man gå rundt i de små husene, men det er det selvsagt slutt på. Nå har man i stedet laget en modell av det best bevarte huset som man kan gå gjennom borte ved senteret ved inngangsområdet. Man har funnet svar på mange spørsmål vedrørende bosetningen ved Skara Bra, men fortsatt har man ikke noe sikkert svar på den kanskje største gåten. Hva skjedde med innbyggerne her, og hvorfor ble bosetningen til slutt forlatt? Det var uansett et interessant besøk, og et steinkast unna den gamle bosetningen var det mer å se på da det gamle godset Skaill House også er åpen som turistattraksjon. Det var også artig, men nå var det etter hvert på tide å komme seg tilbake på bussen.

 

 

En kort kjøretur unna var det et nytt stopp ved stein-sirkelen Ring of Brodgar, som fikk tankene til å gå til Stonehenge. Sirkelen her har en diameter på 104 meter og er Storbritannias tredje største. Den antas å ha blitt reist mellom år 2500 og 2000 f.kr, og skal opprinnelig ha bestått av opp mot 60 steiner. I dag er det 27 som står igjen, og man kan jo undre seg over hva hensikten har vært. Vår hensikt var nå uansett å komme oss tilbake til Kirkwall, der vi litt etter halv to var tilbake og benyttet anledningen til å kikke innom stedets Wireless Museum. Det var vel ikke helt vår greie, men en liten del av utstillingen som viste Orknøyenes rolle i andre verdenskrig var interessant, og vi ble ellers stående å slå av en lengre prat med den trivelige eldre karen som var frivillig der. Jaggu fikk vi ikke også tatt ytterligere en kikk på St. Magnus Cathedral før den stengte for dagen.

 

 

Vi hadde tidlig på morgenen slengt fra oss bagasjen i resepsjonen fordi vi skulle ha ferje til Aberdeen over natta, men den hadde ikke avgang før klokka 23.00. Vi slo derfor i hjel litt mer tid ved å innta en middag på St. Ola Hotel og deretter ta en drink ved puben Torvhaug. Jeg skulle benytte anledningen til noe så spesielt som å få med meg en fotballkamp på Orknøyene, og selv om min mor denne gang ikke ville være med men heller ville sitte på Torvhaug og vente på meg, kunne jeg ikke la denne sjansen gå fra meg. Derfor trasket jeg etter hvert oppover mot den kommunale Bignold Park der klubben Wanderers er en av de som bruker denne som hjemmebane. Denne kvelden skulle de ta imot Harray til kamp i Orkney Amateur Association «B» League, som er deres nivå to.

 

 

En mer detaljert rapport fra denne fotballkampen kan leses her, men til tross for at nivået på ingen måte imponerte voldsomt, var det artig å få med seg en kamp her, og Wanderers tok også sesongens første poeng da det endte 1-1 til ergrelse fra Harray-representanten som gikk med flagget langs den ene sidelinja og kunne konstatere at det var heftig sjansesløsing. Tilbake på Torvhaug traff jeg igjen min mor, og sammen gikk vi for å hente bagasjen på Kirkwall Hotell og deretter praie en taxi som tok oss til ferjekaia for Aberdeen-ferja et stykke utenfor byen. Ferja kom fra Lerwick (på Shetland) slik at vi kunne komme oss om bord før den fortsatte mot Aberdeen. Vi hadde betalt for en utvendig såkalt 'Premium'-lugar og fikk med det igjen inkludert adgang til deres 'Magnus Lounge', men selv om det også her var fri tilgang til mat og drikke var det her ikke noe barskap med alkoholholdige drikker. I stedet hadde vi fått utdelt to kuponger hver, og de benyttet vi oss slik at jeg fikk testet ytterligere et par øl fra Orkney Brewery før vi tok kvelden.


Dag 9: Tirsdag 10.07.2018

 

 

Ferja hadde brukt natten på å frakte oss fra Kirkwall til Aberdeen, og etter noen timer med overraskende god søvn våknet vi klokka 06.00 av meldinger som over høyttaler-anlegget varslet om at vi i løpet av en times tid ville legge til i Aberdeen. Det var bare å svinge seg og unnagjøre et raskt morgenstell før vi gikk for å innta en frokost i båtens 'Magnus Lounge'. Det var igjen inkludert pga den fine lugaren vi hadde kostet på oss, men frokosten her må sies å ha vært en skuffelse da vi måtte nøye oss med kontinental frokost. Ikke minst var det skuffende da jeg etter frokost gikk gjennom kafeteriaen og så at de der faktisk hadde skikkelig scottish breakfast på menyen. Det hjalp nå imidlertid lite å være misunnelig på de som nå satt og koste seg med pølser, egg, black pudding etc.

 

 

Det ble opplyst om at kunne velge å oppholde seg på båten en stund til - mon tro om det var frem til klokka ni? - men vi hadde bestilt billetter for 08.20-toget og satt dermed ganske snart kursen mot jernbanestasjonen. Etter å igjen ha satt føttene på det skotske fastlandet forlot vi altså raskt 'granittbyen' med kurs sørover. Vi hadde opprinnelig vurdert hjemreise denne dagen, men da vi under planleggingen så at vi ville kunne få snaut med tid for å rekke flyet fra Edinburgh Airport valgte vi å bevilge oss ytterligere en dag og søkte etter en koselig destinasjon som kunne passe med reiseruta. Valget fant på trivelige og temmelig fasjonable South Queensferry, der vi altså skulle ha vår siste overnatting.

 

 

Noen få minutter etter halv elleve kunne vi stige av i Inverkeithing, der vi skulle bytte til et tog som snart kom for å frakte oss den siste korte etappen over 'fjorden' Firth of Forth. Det gikk deretter ikke mange minuttene før vi ankom stasjonen Dalmeny og steg av, for således å traske en nokså kronglete vei ned til South Queensferry. Det tok oss 15-20 minutter å gå fra stasjonen og orientere oss frem til flott beliggende Orocco Pier der vi hadde betalt £184,50 for overnatting. Rommet var som forventet fortsatt ikke klart, men vi fikk slengt fra oss bagasjen og rettet oppmerksomheten mot en utflukt vi hadde planlagt. Vi hadde nemlig bestilt plass på et cruise på Firth of Forth med innlagt stopp på Inchcolm Island med blant annet det gamle klosteret Inchcolm Abbey. På veien bort til den relevante kaia hadde vi tid til å raste og innta en lunsj ved den usedvanlig koselige puben The Ferry Tap.

 

 

South Queensferry er en by med rundt 9 000 innbyggere, og den ligger omtrent halvannen mil nordvest for Edinburgh, ved den sørlige bredden av nevnte Firth of Forth. På den nordlige bredden ligger for øvrig North Queensferry, og mellom disse to har det gått ferje helt siden Queen Margaret opprettet en ferje-tjeneste her en gang på 1000-tallet. Det var ferje her helt frem til Forth Road Bridge ble åpnet i 1964. Denne brua var imidlertid ikke konstruert for mengden av biler som etter hvert benyttet den, med opp til 65 000 biler i døgnet, og for et snaut år siden åpnet den nye Crossferry Crossing rett ved siden av. En tredje bru er den karakteristiske jernbanebrua Fort Bridge som ble åpnet allerede i 1890, og sammen utgjør de tre et interessant bakteppe.

 

 

Etter å ha kastet i oss lunsjen kom vi oss bort til Hawes Pier der vi kunne stige om bord i båten som skulle kjøre oss rundt i 'fjorden' og ut til Inchcolm Island, hvor vi skulle ha halvannen time i land. På denne øya ble klosteret Inchcolm Abbey grunnlagt allerede på 1100-tallet, men både før og etter dette har den også flere ganger spilt en viktig militær rolle. Allerede i romertiden antas det at den romerske flåten en periode benyttet øya, og den ble flere ganger angrepet under de skotske uavhengighetskrigene. Ikke minst var den en del av forsvaret av Firth of Forth under både første og andre verdenskrig. På vei dit ut fikk vi se både sel og lundefugl, og vel i land på øya registrerte vi raskt at den nå er totalt overtatt av måker. Ikke minst da vi skulle utforske en gammel tunnelgang fra første verdenskrig ble vi angrepet av aggressive måker som stupte ned og sneiet hodene våre slik at det bare var å gjøre retrett og heller ta en ny kikk på det gamle klosteret.

 

 

Tilbake i land kunne vi omsider gå for å sjekke inn, og det var liten tvil om at rommet var det fineste på turen. Derfor ville nå min mor slappe av litt her, mens jeg gikk for å sjekke ut puben The Staghead og deretter returnerte til The Ferry Tap, der vi avtalte å møtes for å se VM-semifinalen mellom Belgia og Frankrike. Puben var pyntet med belgiske flagg og andre effekter i de belgiske fargene, og jeg ble fortalt at de før VM-sluttspillet startet hadde valgt seg Belgia som laget de ville følge. Da håpet vi i hvert fall på samme seierherre denne kvelden, men jeg fikk ikke uventet passet påskrevet da jeg på spørsmål innrømmet at jeg helst så England vinne VM. Dessverre var det 'franskmennene' som vant, og litt irritert over det gikk vi for å spise en middag ved Orocco Pier, der jeg blant annet fikk en utsøkt villsvin-pølse servert. Jeg bevilget meg deretter en pint ved The Staghead og en siste svipptur bortom The Ferry Tap (der jeg hadde gjenglemt laderen min) før også jeg tok kvelden.


Dag 10: Onsdag 11.07.2018

 

 

Det var tid for hjemreise, og vi hadde blinket oss ut 08.25-toget fra Dalmeny, men først valgte vi å betale de drøyt ni pundene per person for en frokost ved Orocco Pier og fikk de samtidig til å bestille en taxi til oss til klokka åtte. Ved Dalmeny stasjon fikk jeg kjøpt billetter som også ville være gyldige for trikken ut til flyplassen, og etter fem minutter på toget hoppet vi av på stasjonen Edinburgh Gateway for å ta trikken til Edinburgh Airport. Der benyttet jeg anledningen til å kjøpe med meg litt haggis og black pudding som jeg skulle ha med meg hjem til Norge. Jeg tror vi begge to sovnet ganske raskt på flyet, og jeg våknet idet vi landet på norsk asfalt på Gardermoen. Nå var det bare å komme seg hjem herfra, etter det som hadde vært en fantastisk tur. Jeg får i den forbindelse også sende nok en varm tanke til mitt reisefølge - det er vel strengt tatt ingen jeg heller reiser sammen med!

 

Hele turen på et kart

 

 

Kommenter / comment

Skriv en ny kommentar

Vikinghopper

Vikinghopper

45, Frogn

Jeg er lidenskapelig opptatt av engelsk fotball og har etter hvert blitt en ivrig groundhopper. Det vil si at jeg bruker enhver anledning til å reise rundt i England for å besøke flest mulige stadioner. Til tross for å være Reading supporter har jeg nå etter å ha fått den moderne fotballen i vrangstrupen konsentrert meg mest om non league fotballen, langt nedover i fotballpyramiden. Jeg ga sensommeren 2012 ut en reisehåndbok til engelsk fotball som tar for seg de fem øverste divisjoner. Den ble utgitt på Aschehoug og heter enkelt og greit "Engelsk fotball: lagene - pubene - banene". Denne har nå blitt utgitt i ny oppdatert versjon for 2013/14-sesongen. Så løp og kjøp :) Noen av disse reiseskildringene vil bli fryktelig lange, så jeg forsøkte en løsning der de i sin helhet ble lagt ut under kategorien Turrapporter, mens de også ble "brukket opp" og lagt inn under kategorien "Matches". Dette har jeg nå gått bort fra, men under kategorien Turrapporter finnes de allerede eksisterende. Den enkleste måten å finne frem på vil nok imidlertid være å ta en kikk på kategoriene "Besøkte baner/Grounds visited", der det i innleggene for de relevante land er linket til de aktuelle kamprapportene, som finnes under de relevante hjemmelag. Dette blir selvsagt løpende oppdatert. Ellers hadde jeg tenkt å begrense dette til å dreie seg utelukkende om britisk fotball, men etter flere spørsmål om dette har jeg nå valgt å legge ut tilsvarende "liste" over både Norge og andre land der jeg har sett fotball - selv om jeg her ikke vil skrive tur/kamp-rapporter slik jeg gjør med kampene i Storbritannia. Håper jeg kan inspirere noen til en tur til fotballens hjemland - spesielt nedover i lavere divisjoner og non league. Enjoy! :)

Kategorier

Arkiv