Dumbarton v Alloa Athletic 13.05.2018

 

Søndag 13.05.2018: Dumbarton v Alloa Athletic

Det er vel trygt å si at sesongens siste fotballtur til Storbritannia gikk inn i avslutningsfasen da jeg denne søndagsmorgenen tok avskjed med min venninne Kay for å sette kursen mot Skottland. Jeg valgte å spasere til Thatto Heath stasjon, og benyttet anledningen til å stoppe innom en sjappe for å raske med meg dagens utgave av Non-League Paper, som jeg kunne bla litt i mens 09.52-toget fraktet meg til Preston. Der satt jeg meg på 10.26-toget til Glasgow Central, og kunne unne meg litt mer søvn på veien opp til Skottlands største by. Der hadde jeg betalt £79,80 for to netters overnatting ved St. Enoch Hotel, ikke langt fra Glasgow Central jernbanestasjon, og jeg gikk sporenstreks dit da jeg ankom nokså presist klokka ett. Ikke overraskende var det fortsatt for tidlig til at jeg fikk sjekke inn, men jeg fikk i det minste slengt fra meg bagasjen slik at jeg raskt kunne returnere til stasjonen for å komme meg med 13.45-toget som skulle ta meg til Dumbarton.

Dette var en dag der jeg lenge måtte avvente hva som ville stå på kampmenyen, av den enkle grunn at denne søndagen ville stå i playoff-finalenes tegn. I hvert fall for min del, som var langt mer fristet av playoff-finalene i Conference North/South enn serierunde i Premier League. Det var også flere kamper i den skotske toppdivisjonen denne dagen, men først og fremst var jeg spent på hvem som ville bli klare for playoff-finaler, og det fant jeg ikke ut før helgen før, under min tur til Praha. Det ville seg slik at jeg allerede hadde besøkt de som endte opp med hjemmebanefordel i finalene nede i England, men det var også en playoff-kamp i Skottland denne dagen, og da det ble bekreftet at Dumbarton ville ha hjemmekamp i andre finalekamp mot Alloa Athletic, endte jeg opp med å bestemme meg for denne dysten som ville avgjøre hvilken divisjon de to klubbene spiller i neste sesong. Det skotske fotball-orakelet Scott Struthers hadde forsikret meg om at det neppe ville bli noe som helst problem å få billett på kampdagen, og siden de ikke nevnte stort om billettsalg på sin hjemmeside, stole jeg på at han hadde rett.

Dette var første dag på turen der jeg ikke hadde noe som helst av uforutsette problemer eller forsinkelser på togene, så kanskje måtte jeg til Skottland for å unngå dette. ScotRail sitt tog brukte uansett 35 minutter til Dumbarton East, der jeg steg av og spaserte den ikke altfor lange veien ned til dagens kamparena, som har en temmelig spesiell beliggenhet. Dette har vært medvirkende til at Dumbarton Football Stadium nok er mer kjent som ‘The Rock (Stadium)’, der den ligger ved siden av ‘klippen’ Dumbarton Rock. Dette er en vulkansk plugg av basalt, som ifølge forståsegpåerne er over 300 millioner år gammel. Gammel er da også festningen Dumbarton Castle som ligger tilknyttet denne. Allerede tilbake i jernalderen og muligens også før dette, skal stedet ha vært strategisk viktig, og festningen skal allerede på 400-tallet ha vært sete for det daværende kongedømmet Strathclyde. Ifølge legenden skal også trollmannen Merlin ha hatt tilhold her.

Dumbarton Rock har en lang historie der den har spilt en rolle i en hel rekke forskjellige konflikter, uten at vi i denne omgang skal gå altfor detaljert inn på det, men de eldste restene av bygninger som i dag står igjen, skal være fra 1300-tallet. Dumbarton ligger for øvrig ved den nordlige bredden av munningen til Clyde, ved stedet der elven Leven renner ut i denne. Byen er hovedsete for ‘grevskapet’ West Dunbartonshire, og har drøyt 20 000 innbyggere. Dumbarton slo seg på 1800-tallet opp med skipsbygging, glassproduksjon og fremstilling av whisky, men er i dag i stor grad en soverby med en stor befolkningsandel som jobber i Glasgow. Ved foten av Dumbarton Rock var jeg innom stadionet og fikk bekreftet at man kunne betale seg inn med cash i inngangspartiene som ennå ikke hadde åpnet. Det var drøyt halvannen time til avspark, som var fastsatt til klokka 16.10, så jeg valgte å følge tipsene om at det befant seg en pub litt lenger ned bak Dumbarton Rock.

Det viste seg å stemme, men det var litt overraskende at den nevnte ‘puben’ rett og slett var klubbhuset til Dumbarton Rock Bowling Club, som altså bedriver lawn bowls. På banen(e) på utsiden var det kamp (om det heter det i den sporten) i gang, og da jeg tok meg inn i klubbhuset som var nokså stappfullt av folk, så jeg at de tydeligvis også lager kampprogram i denne sporten. I hvert fall var det tilfellet nå, for på bardisken så jeg et enkelt program i anledningen mens jeg ventet på å bli servert. Etter å ha tømt pinten, var det på tide å returnere til ettermiddagens kamparena, og til tross for at kapasiteten kun er 2 020 og det faktum at det var en viktig kamp, fikk jeg ganske riktig betalt meg inn med £16 i inngangspartiet etter å også ha byttet £2,50 mot et eksemplar av dagens kampprogram.

Dumbarton FC ble stiftet allerede i 1872 og var på slutten av 1800-tallet en av Skottlands ledende klubber. De hadde vært tapende finalist de to foregående årene da de i 1883 sikret seg sin første og hittil eneste tittel i den gjeveste skotske (FA) cupen ved å beseire Vale of Leven etter omkamp. Da den skotske ligaen ble startet opp i 1890, var Dumbarton til alt overmål ligamester de første to sesongene – i 1891 og 1892 – selv om de måtte dele førstnevnte tittel med Rangers. De var også tapende finalist i den skotske FA Cupen ved ytterligere tre anledninger før århundreskiftet, samtidig som de presterte å rykke ned i 1896. Dumbarton har siden den gang tilbragt mye av sin tid i de lavere divisjoner, og de var den første klubben som vant tittelen i alle de fire divisjonene. Deres hittil siste sesong i øverste divisjon var i 1984/85.

De befant seg nå inntil videre på nest øverste nivå – i det som nå heter Championship – der de har befunnet seg siden opprykket i 2013. Etter at de denne sesongen endte på niende og dermed nest siste plass, måtte de imidlertid ut i playoff for å holde plassen. Etter å tatt seg av Arbroath over to kamper, kom de opp mot et Alloa Athletic som overraskende slo ut Raith Rovers i sin ‘semifinale’, og Dumbarton hadde vunnet første møte hos Alloa med 1-0. Før den andre og avgjørende kampen hadde de derfor et lite overtak over motstanderen som hadde endt på tredjeplass i divisjonen under. Jeg skulle gitt mye for å se kampen på Boghead Park, som var Dumbartons hjemmebane i hele 121 år, og som skal ha vært Skottlands eldste fotballbane i kontinuerlig bruk da den i 2000 dessverre ble erstattet.

Det nye anlegget har kun én tribune som er å finne på den ene langsiden, og de tre andre sidene er utilgjengelige for publikum. Tribunen er en moderne sittetribune, og oser ikke akkurat av karakter, samtidig som mangelen på fasiliteter ellers gjør at Dumbarton Football Stadium ikke på noen måte tar plass på noen liste over mine favoritt-stadioner. Jeg undret meg først over hvorfor man ikke har bygget tribunen på motsatt langside, slik at man i hvert fall har utsikt mot Dumbarton Rock, men kom til at det nok også har noe med å gjøre at den skal gi ly for de kalde vindene som kan komme fra elven Clyde. Innunder anleggets eneste tribune fant jeg ut at klubben hadde en skikkelig bar som var åpen før kamp (den stengte like før avspark), og der inne kunne jeg sette meg ned og bla litt i programmet over en pint. I det ene hjørnet hadde man også en provisorisk klubbsjappe, og jeg sikret meg både en pin og et utvalg av eldre programmer som ble solgt for en billig penge. Mens jeg satt der ble jeg også kontaktet av min groundhopper-kollega Jim Brunt, som også hadde tatt turen opp, og like etter at jeg hadde tatt plass helt øverst i den ene enden av tribunen, fikk jeg selskap av Jim.

Allerede i kampens første minutt, var sammenlagtledelsen til The Sons nære på å forsvinne da hjemmekeeper Scott Gallacher først måtte i aksjon for å redde et skudd fra Jordan Kirkpatrick, før Iain Flanningan deretter satt returen i stolpen fra kloss hold. Første omgang bølget frem og tilbake, men det ble med halvsjanser begge veier, inntil vertenes Kevin Nisbit fikk stå fritt og heade et innlegg på mål, slik at Alloa-keeper Neil Parry måtte hente frem en reaksjonsredning. Da heller ikke Callum Gallagher klarte å overliste Alloa-keeperen etter et flott raid av Tom Walsh, var det målløst ved pause, men etter hvilen var det gjestene som tok grep. I løpet av en andre omgang som Alloa etter hvert dominerte fullstendig, stormet de i angrep gang på gang, men målet så ut til å utebli. Ross Stewart og Callum Smith misset begge på gode muligheter, og sistnevnte traff også stolpen før Kevin Cawley også bommet fra god posisjon. Dumbarton hadde mer enn nok med å holde gjestene fra livet, og la seg åpenbart bakpå i håp om å holde ut.

Det virket da også å gå mot en målløs kamp og dermed Dumbarton-seier sammenlagt, men i det tredje tilleggsminuttet fikk de ikke klarert, og Ross Stewart fikk sendt ballen i mål. Sons-keeper Gallacher fikk en hånd på avslutningen, men kunne kun styre den inn i mål. Dumbarton fortvilte, men nå var det bare å krumme nakken og forberede seg på ekstraomganger. Der slo Alloa raskt til igjen, for i første ekstraomgangs femte minutt ble et frispark kun klarert så langt som til Jordan Fitzpatrick, som dro seg inn i feltet og skjøt fra skrått hold. Nærmest i sakte film fant ballen veien til nettmaskene oppe i det bortre hjørnet, og nå var det Alloa som hadde en fot i Championship. Dumbarton forsøkte å svare, men det nærmeste de kom var et innlegg som av Grant Gallacher ble headet tilbake inn i feltet der en Sons-spiller var en liten centimeter for sent ute. Da dommeren blåste av etter ekstraomgangene, var det dermed med 0-2 som sluttresultat og 1-2 sammenlagt. Alloa Athletic rykker opp igjen etter to års fravær, mens Dumbarton må ta den tunge turen ned i League One.

Jim hadde fått en noe senere retur enn det han hadde håpet på, og det samme gjaldt vel i utgangspunktet meg, men jeg hadde dog ikke dårlig tid. Jeg benyttet anledningen til å spasere inn i sentrum for å unne meg en porsjon haggis, neeps & tatties ved Wetherspoons-puben The Captain James Lang, og det ble deretter også tid til en pint ved The Burgh Bar før jeg gikk for å ta 20.10-toget fra Dumbarton Central til Glasgow Queen Street. Etter å ha spasert ned til St. Enoch Hotel, fikk jeg sjekket inn, før jeg igjen var på farten og oppsøkte et fast Glasgow-vannhull – nemlig den herlige puben The Horse Shoe. For å teste et nytt skjenkested stakk jeg deretter innom The Drum & Monkey, før jeg etter hvert trakk meg tilbake. Det var deilig å vite at jeg hadde nok en dag i Glasgow-området foran meg, og jeg vurderte nå å bruke mandag formiddag til litt vaskeekte turist-virksomhet. 

 

 

Scottish ground # 25:
Dumbarton v Alloa Athletic 0-2 AET (0-0, 0-1)
Scottish Championship / League One play-off final, 2nd leg
Dumbarton Football Stadium, 13 May 2018
0-1 Ross Stewart (90+3)
0-2 Jordan Kirkpatrick (95)
Att: 1 115
Admission: £16
Programme: £2,50
Pin badge: £3

 

Next game: 14.05.2018: Arthurlie v Hurlford United
Previous game: 12.05.2018: Knutsford v Congleton Vale Rovers

More pics

This day on the map here

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg