Lørdag 12.05.2018: Knutsford v Congleton Vale Rovers
Alarmen ringte allerede klokka 05.20, for jeg hadde en tidlig start når jeg denne lørdagsmorgenen skulle forlate Torquay og igjen sette kursen nordover. Relativt søvndrukken fikk jeg karret meg i dusjen og unnagjort morgenstellet før jeg snek meg ut fra Ashley Court Hotel for å ta 06.25-bussen til Torre stasjon. Der kom jeg meg med 06.42-toget som jeg ble med den korte turen til Newton Abbot, hvor jeg skulle ha 07.03-toget videre. Planen denne dagen hadde opprinnelig vært å besøke Ball Haye Green, der jeg hadde til hensikt å se det som sannsynligvis ville være deres siste kamp noensinne der før de etter alle solemerker blir kastet ut fra sin hjemmebane. Men da den kampen et par uker tidligere hadde blitt flyttet igjen, måtte jeg i stedet avlegge en visitt der 9. mai (som i stedet ble deres siste kamp), og etter dette var det lenge usikkert hvor jeg ville befinne meg denne lørdagen.
Jeg hadde ønsket å se en kamp som gjorde det mulig å dra til min venninne i St. Helens-traktene etter kampen for å overnatte der, og kikket først og fremst på Knutsford som et meget interessant alternativ i så måte. I løpet av turens første dager hadde jeg imidlertid begynt å kikke på et mulig besøk hos Steeton, som denne lørdagen ville spille sin siste hjemmekamp på Summerhill Lane før de neste sesong tar turen opp i NWCL og vil benytte det flotte rugby-stadionet Cougar Park i Keighley. Jeg begynte å lute mot Steeton, som skulle møte Wakefield City til sesongavslutning i West Riding County Amateur League, men da jeg tok kontakt med Steeton-manager Roy Mason, advarte han om at Wakefield City hadde meldt forfall til sine to eller tre siste ligakamper etter å ikke ha klart å stille lag.
Denne morgenen fikk jeg imidlertid en melding fra ham der han fortalte at Wakefield City kvelden før hadde tatt kontakt for å bekrefte at de ville møte. Derfor var jeg nå på vei mot Leeds for å gjøre et foreløpig siste togbytte der, men jeg begynte å ane uråd da vi ble stående usedvanlig lenge etter å ha stoppet ved Bridgwater stasjon. Nye togproblemer var et faktum da vi omsider fikk opplyst at vi ventet på ambulanse som skulle hente en passasjer som hadde fått illebefinnende. Skjønt ikke noen tekniske problemer denne gang, og man får håpe at det gikk bra med vedkommende, men uansett var vi 35 minutter forsinket da vi igjen var på vei. Heldigvis skulle det vise seg at det i ruteplanen var lagt inn godt med ventetid ved både Swindon og ved en annen stasjon, slik at vi faktisk var tilbake i rute da jeg etter en høneblund våknet en halvtimes tid før vi ankom Birmingham.
Da fikk jeg meg imidlertid en annen negativ overraskelse, for nå hadde jeg både fått melding fra Roy Mason og en twitter-melding fra Steeton, som fortalte at Wakefield City akkurat hadde ringt og fortalt at de likevel ikke kunne stille lag! Det virker totalt amatøraktig, og man kan undre seg hvorfor ligaen ikke slår hardere ned på dette, da det tross alt påvirker ligaen selv og deres klubber negativt og (vil jeg påstå) ikke akkurat styrker deres renommé. Steeton-folket var rasende, da de akkurat hadde trykket opp kveldens kampprogram, og fortalte at de hadde til hensikt å kreve at dette og andre utgifter dekket av et Wakefield City som etter sigende også flere ganger tidligere har disse utfordringene når det også er cricket-sesong (mange av spillerne deres spiller visst også cricket).
For min del måtte jeg raskt stake ut ny kurs, og etter å ha sjekket at jeg ville kunne ta meg til Knutsford i tide, hoppet jeg av ved Birmingham New Street for å toge videre derfra til Macclesfield via et togbytte i Stoke-on-Trent. Selvsagt var toget fra Stoke også forsinket, slik at det spøkte voldsom for å rekke bussen jeg nå måtte ha fra Macclesfield til Knutsford. Alternativt kunne jeg bli med det forsinkede toget til Stockport og toge ned igjen derfra til Knutsford, men det innebar en langt senere ankomst, så jeg valgte å satse alt på ett kort og hoppet av i Macclesfield, for deretter å sette noe som må være bortimot ny rekord på strekningen fra togstasjonen og opp til den aktuelle bussholdeplassen for buss nummer 88. Heseblesende skulle jeg til å krysse veien idet den blinket seg ut fra holdeplassen, og jeg fikk gitt tegn slik at sjåføren heldigvis ventet og kunne kvittere ut en billett mens jeg fikk igjen pusten.
Bussen brukte snaut 40 minutter på melkeruta til Knutsford, som er en by i den nordlige delen av grevskapet Cheshire. Den ligger omtrent 23 kilometer sørvest for Manchester og rundt halvannen mil nord-nordvest for Macclesfield. Ifølge legenden skal kongen som her hjemme er kjent som Knut den mektige ha velsignet et bryllup her før han krysset elven Lilly, som skal ha vært farlig å krysse på dette stedet. ‘Kong Knuts vadested’ er i dag hjemsted for mange pendlere som jobber i Manchester eller Liverpool, og ved siste folketelling var det drøyt 13 000 innbyggere i byen. Knutsford og landsbyene i dens omegn er også blant områdene der man finner landets høyeste boligpriser utenfor London, og det faktum at mange PL-divaer og andre kjendiser har valgt å bosette seg her, bør i seg selv være et tegn på at det er nokså fasjonabelt.
Jeg hadde nå tid til å unne meg en pint i varmen, og valget falt på uteserveringen ved The Lost & Found, siden den lå beleilig rett ved bussholdeplassen der jeg hadde steget av. Jeg fikk kost meg litt i sola før jeg tømte glasset, tok bagen på skulderen, og trasket oppover mot dagens kamparena, Manchester Road. Det tok rundt ti minutter å gå dit opp, og jeg så innkjørselen på høyre hånd der jeg kom oppover veien med samme navn. Etter å passert skiltene som ønsket velkommen med klubbens artige logo, betalte jeg meg inn med £2, i tillegg til at jeg forsynte meg fra bunken med kampprogram som kostet 50p per stykk. Det var kun en enkel fire-siders blekke, men jeg har vel aldri tidligere sett en slik variant pakket med så mye informasjon.
Allerede i 1860-årene skal det ha blitt spilt fotball i Knutsford, men dagens klubb er stiftet i 1888, og man vet at de spilte i en liga ved navn Manchester Federation League, der de vant ligatittelen i 1899. Knutsford FC var i 1948 med å stifte det som da het Mid-Cheshire League, og som den eneste gjenværende av klubbene som den gang var med i denne ligaen allerede fra starten, befinner de seg befinner fortsatt der; selv om denne ligaen i 2007 endret navn til Cheshire League. På det tidspunktet hadde Knutsford allerede vunnet ligatittelen i 1995, men det er først og fremst de siste årene at de har gjort seg bemerket som en stormakt i Cheshire League, der de har vunnet ligatittelen i både 2012, 2013 og 2016, samtidig som de har vunnet en rekke regionale og lokale cup-turneringer.
Fotballklubben har, så vidt jeg har klart å finne ut av, spilt på sin nåværende hjemmebane ved Manchester Road siden 1932, og det er et koselig lite anlegg. Den jevne fotballfan her hjemme ville selvsagt kalt det ganske spartansk, men jeg likte meg der umiddelbart. Man kommer inn i det ene hjørnet, der man passerer inngangspartiet og kommer inn på kortsiden der man har et klubbhus. Midt på nærmeste langside finner man anleggets eneste tribunebygg, og det gir tak over hodet til de som står på bar bakke under der…eller sitter på det varierte utvalget av diverse stoler, benker etc som hadde blitt plassert der. Hjemmelagets laglederbenk er plassert rett foran her, mens bortelagets er på motsatt langside. Ellers står man for øvrig rett på gresset rundt banen.
Etter en kort prat med karen i inngangspartiet var jeg innom klubbhuset, der man har et matutsalg, og jeg fikk slenge fra meg bagen bak disken der inne. Der var det også en del gamle bilder og memorabilia å kikke på på veggene, samtidig som jeg plutselig så en bunke med ‘flyers’ som fortalte mer om klubben og dens historie. Det var tydeligvis ikke vanskelig å se at jeg var groundhopper, for på utsiden av klubbhuset kom det bort en kar idet jeg hadde fullført en liten fotorunde, og etter å ha ønsket meg velkommen spurte han om jeg ville ha en kikk på lagoppstillingene. Det ville jeg selvsagt, og han ilte inn i garderobene for å sekunder senere returnere med stensilene som jeg fikk avbildet. Det er jo alltid en fordel å ha noen navn å koble opp mot de forskjellige aktørene der ute på banen.
Programmet bekreftet at Knutsford var på god vei mot sin fjerde ligatittel på sju sesonger. Selv om vi nå var et stykke ut i mai måned, hadde de fortsatt seks ligakamper igjen å spille, men hadde hele 14 poengs ledelse ned til toer Whaley Bridge, som også hadde en kamp mer spilt. De som er raske i hoderegning vil da forstå at Knutsford denne dagen ville vinne ligatittelen med seier over gjestende Congleton Vale Rovers. Man skulle tro at de etter hvert kanskje var interessert i å avansere ytterligere i pyramiden, men min samtalepartner fortalte at det ikke er spesielt enkelt. Selv om de skulle føle for opprykk – ikke minst nå når det i forkant av neste sesong hentes opp flere klubber til North West Counties League, som vil få en andre Division One-avdeling på step 6 – har de en utfordring.. Problemet til Knutsford er nemlig at landeieren ikke tillater at de installerer flomlys, og det kreves jo i utgangspunktet på step 6.
Toppdivisjonen i Cheshire League er følgelig å finne på step 7 – eller nivå 11 totalt, for de som fortsatt ikke har skjønt denne terminologien – og er altså en feeder-liga for nevnte NWCL. Selv om Knutsford ikke vil ta steget opp, vil det likevel bli hentet opp flere klubber herfra, og av Cheshire League-klubbene i 2017/18, vil visstnok både Ashton Town, Linotype Cheadle HN, Rylands og Wythenshawe Town bli å finne i NWCL neste sesong. Det er synd at Knutsford ikke får denne muligheten, og slik jeg tolket kroppsspråket til flere av klubbrepresentantene på Manchester Road denne ettermiddagen, mistenker jeg at det var flere av de som mer enn gjerne skulle ha grepet denne muligheten.
Congleton VR befant seg midt på tabellen, på en 8. plass, så det var vertene som burde ha motivasjonen, og Knutsford virket da også interessert i å vinne tittelen så raskt som mulig. De gikk nemlig friskt til verks, og kunne vel egentlig tatt ledelsen allerede før Ben Brooks satt inn 1-0 i det 14. minutt. Congleton VR forsvarte seg imidlertid nokså godt, og hadde selv et par halvsjanser, men det var uten tvil Knutsford som var i førersetet, og ledelsen kunne vel ha vært noe større da lagene gikk til pause på stillingen 1-0. I løpet av første omgang hadde jeg også gjort et forsøk på å telle de fremmøtte tilskuerne, og kom frem til at de var 82 i tallet. I pausen hadde jeg god tid til å kjøpe meg en brus og en pai, og en kort prat med min samtalepartner fra tidligere vitnet om at han tydeligvis var sånn noenlunde fornøyd med det han hadde sett hittil.
Kanskje hadde Knutsford-manager Scott Dignan manet sine utvalgte til å få inn et andre mål så raskt som mulig, og det var uansett det de gjorde da Liam Crellin-Myers doblet ledelsen til 2-0 i andre omgangs sjuende minutt. Knutsford virket nå å ha full kontroll, og da Crellin-Myers økte til 3-0 med sitt andre mål for dagen snaut tjue minutter ut i omgangen, virket det nokså klart at jeg ville bli vitne til feiring av ligatittel. Bortelaget var riktignok igjen frempå med et par halvsjanser, men det var fortsatt Knutsford som styrte og kunne økt ytterligere. De var kanskje uansett tilfreds med tingenes tilstand, og hadde få problemer med å ro i land seieren. Da dommeren blåste av med 3-0 som sluttresultat, uteble imidlertid de voldsomme jubelscenene jeg hadde forestilt meg, og jeg måtte dobbeltsjekke at Knutsford faktisk hadde vunnet tittelen.
Det hadde foreløpig vært forsiktig jubel, og karen fra tidligere mente at det nok hadde å gjøre med at man ville vise respekt for gjestene. Da de noen minutter etter kampslutt gjorde klart for overrekkelsen av troféet, slapp man imidlertid jubelen løs. Knutsford var igjen vinnere av Cheshire League, og hadde med dette sikret seg en gjev dobbel som også inkluderte Cheshire Amateur Cup-tittelen de hadde sikret seg noen uker tidligere. Etter at Knutsford-spillerne hadde jublet i noen minutter, fikk jeg hentet bagen min fra klubbhuset og takket for meg, før jeg trasket tilbake mot Knutsford sentrum. Knutsford FC hadde vært et trivelig bekjentskap, men nå var det på tide å komme seg av gårde.
Jeg hadde tid til å stoppe for en pint ved The Botanist før jeg fortsatte til togstasjonen for å rekke 17.43-toget som jeg ble med til Manchester Piccadilly. Siden det ville være enda mer kronglete og tidkrevende å ta seg til Thatto Heath, valgte jeg å heller ta toget videre fra Manchester Piccadilly til Newton-le-Willows, og der gjøre et kjapt togbytte for å ankomme Lea Green. Fra sistnevnte stasjon ville jeg ha bortimot en halvtimes gange foran meg, og da det ikke var drosjebiler å oppdrive utenfor stasjonen, og det første selskapet jeg ringte fortalte om tre kvarters venting, valgte jeg å gå til min venninne i Thatto Heath. Det var ikke den mest spennende veien, men jeg kom da omsider frem, og etter et hjertelig gjensyn, hadde vi en trivelig kveld.
English ground # 478:
Knutsford v Congleton Vale Rovers 3-0 (1-0)
Cheshire League Premier Division
Manchester Road, 12 May 2018
1-0 Ben Brooks (14)
2-0 Liam Crellin-Myers (52)
3-0 Liam Crellin-Myers (65)
Att: 82 (h/c)
Admission: £2
Programme: 50p
Pin badge: n/a
Next game: 13.05.2018: Dumbarton v Alloa Athletic
Previous game: 11.05.2018: Teignmouth v Liverton United
This day on the map here
