Carharrack v St. Day 10.05.2018

 

Torsdag 10.05.2018: Carharrack v St. Day

Da jeg våknet på turens tredje dag, hadde jeg en lang reise foran meg, og jeg måtte først og fremst komme meg fra Hanley til Stoke-on-Trent jernbanestasjon for å rekke 08.07-toget. Derfor var det at jeg snek meg ut fra Verdon Guest House en gang etter klokka sju for å gå den korte veien bort til Hanley bussterminal og ta en av bussene som går derfra og forbi jernbanestasjonen. Jeg fikk kjøpt inn frokost i form av en toastie og juice som jeg tok med meg på toget jeg skulle være med så langt som til Birmingham New Street. Der skulle jeg gjøre dagens første togbytte, og heldigvis hadde jeg god nok tid til at en forsinket ankomst dit ikke hadde konsekvenser for min reise videre. Neste etappe gikk til Exeter, og jeg unnet meg litt mer søvn på vei dit ned, men våknet i god tid til å komme meg av på Exeter St. Davids.

Derfra gikk tredje og foreløpig siste etappe helt ned til Camborne, der vi hadde forventet ankomst klokka 14.45, og noe forsinket (igjen) kunne jeg omsider stige av. Det er faktisk ikke altfor mange ganger jeg har vært langt nede i Cornwall, men jeg hadde sett frem til gjensynet med dette grevskapet. Nå trasket jeg bort til Vyvyan Arms, der jeg hadde betalt £30 for kost og losji. Det skulle vært klart for innsjekking klokka 14.00, men inne i puben i første etasje beklaget vertinnen at rommet ikke var helt klart, uten at det utløste sure miner da jeg slo i hjel ventetiden med en pint cider. Jeg hadde fortsatt ikke tømt glasset da jeg fikk beskjed om at det var klart, og jeg fikk raskt installert meg, men det var greit å komme seg hurtig av gårde igjen, da jeg var avhengig av å rekke 16.21-toget tilbake til Redruth, og også tenkte å få i meg et måltid før den tid.

Siden det var torsdag, la jeg derfor turen innom Wetherspoons-puben The John Francis Basset for å benytte meg av deres curry club. Forutsigbar som jeg kanskje er, ble det en stor porsjon Beef Madras som ble skylt ned med en flaske j2o, før jeg travet videre opp til stasjonen. 16.21-toget brukte seks minutter på å ta seg det ene stoppet fra Camborne til Redruth, og her skulle jeg ha ytterligere seks minutter på meg til å bytte til buss. Dette var da også årsaken til at jeg måtte ha dette toget for å slippe en altfor sen ankomst til Carharrack – eller Karardhek om man foretrekker den korniske varianten – der det tydeligvis ikke er altfor hyppig avgang på kollektivtrafikken. Snart kom da også buss nummer 47 rundt hjørnet for å plukke opp passasjerer.

Et kvarter senere sto jeg i lille Carharrack og kikket bort på puben Carharrack Stars som så mistenkelig stengt ut. Men før vi går videre, er det kanskje på sin plass å fortelle litt om Carharrack, som faktisk har en interessant historie. I dag er det en landsby som ligger rundt tre kilometer sørøst for Redruth – altså ganske langt nede i grevskapet Cornwall – og har omtrent 1 350 innbyggere. Fra å på 1700-tallet være en liten husklynge med max et dusin hus, vokste den frem som en landsby på begynnelsen av 1800-tallet, og som mange steder ellers i denne regionen, skyldtes det gruvedriften. Områdets tinn- og kobber-gruver tiltrakk seg arbeidere, og Consolidated Mines, som var en sammenslåing av flere av områdets gruver, sysselsatte på det meste mer enn 3 000 arbeidere i disse gruvene.

Fra midten av 1820-årene gikk det faktisk også en slags jernbane her som forbandt gruvene med Redruth, og det skal ha vært en linje der vognene opprinnelig ble dratt av hester. Etter en nedgang i kobberindustrien i Cornwall, begynte etter hvert mange av gruvearbeiderne å reise for å finne arbeid andre steder, og også den nevnte banen ble senere omsider nedlagt i 1915. Det er i dag lite spor igjen av både dette og gruven ved navn Ting Tang Mine, som var den dominerende i Carharrack frem til nedleggelsen i 1867. Det er i dag langt fra like travelt her som det nok var den gang, og der jeg nå sto i Carharrack, var mitt inntrykk at jeg befant meg i en søvnig og forglemt liten landsby som har havnet totalt i bakevja.

Kanskje var åpningstidene til puben Carharrack Stars også et tegn på dette, for det må ha vært langt travlere da den i 1850-årene åpnet som Seven Stars. Nå var det ganske riktig stengt, og et skilt på utsiden fortalte om noen temmelig spesielle åpningstider som jeg vel aldri har sett maken til. Landsbyens eneste gjenværende pub holder rett og slett stengt hele dagen både mandag, tirsdag, onsdag og torsdag, og har kun åpent i perioden 19.00-00.00 fredag, lørdag og søndag! Nå hadde jeg riktignok beregnet rundt ti minutters gange til kveldens kamparena, som ligger et lite stykke sør for landsbyen, men selv med avspark klokka 18.30 var det godt over halvannen time til kampstart, og jeg kunne tenkt meg å slå i hjel litt tid med en pint.

Heldigvis var det gode naboer her, for en kar som rett over veien sto på gårdsplassen og vasket bilen sin, bekreftet først at det ganske riktig var landsbyens eneste pub, før han hoderystende sa seg enig i at det var noe spesielle åpningstider de opererte med. Han la til at innehaveren nå er i 90-årene, så det forklarer kanskje noe, selv om han da kanskje også burde ha flust av tid. Idet jeg snudde meg for å gå, skjøt han plutselig inn at det imidlertid lå en social club litt oppe i veien, og at den muligens var åpen. Carharrack Club lå tilsynelatende lengst inne i det som både var en stikkvei og fremsto som en blindvei, så jeg hadde aldri i verden funnet den uten den lokale heltens hjelp. Gleden var stor da jeg ikke bare ble møtt av åpne dører, men også fant ut at de i den for øyeblikket folketomme baren også hadde Rattler på en av tappekranene.

Bartenderen bekreftet at det var rundt ti minutters gange til åstedet for dagens kamp, og etter å ha latt meg underholde en liten stund av The Chase på TV-skjermen, tømte jeg glasset og strøk på dør. Det var en skikkelig landevei jeg fulgte sørover ut av landsbyen, uten både fortau, skulder eller belysning, men ofte med skrenter på begge sider av veien. Jeg var glad det ikke var mørkt, for det kunne fort vært en lek med livet å spasere her nattestid eller i mørkere forhold. Etter hvert fikk jeg innkjørselen til Howard Beauchamp Recreation Ground på min høyre hånd, og jeg kunne se at det allerede var aktivitet der da jeg kom spaserende med 30-40 minutter til avspark. Her var det denne kvelden duket for et av Cornwalls skikkelige lokalderbies når Carharrack skulle være vertskap for St. Day, og jeg hadde gledet meg stort til akkurat dette.

De første rapportene om fotball i Carharrack stammer fra 1930 og stiftelsen av Carharrack AFC, men dette er ikke identisk med dagens klubb, og denne forgjengeren forsvant på et eller annet tidspunkt – muligens som følge av andre verdenskrig? Dagens klubb med samme navn ble stiftet så sent som i 1965, og etter å ha gjort suksess i en rekke mindre cupturneringer, tok de i 1970 plass i Cornwall Combination, der de i sin andre sesong endte på en andreplass. Da tomten de da spilte på skiftet eier, skapte det i 1977 problemer da bonden plutselig pløyde opp hele banen(!) midt i sesongen, og det hele endte med at Carharrack måtte trekke seg fra ligaen og deretter ble liggende i dvale et par sesonger.

Da de igjen var i aktivitet, var de å finne i grevskapets Mining League og senere i Falmouth & Helston League, og disse to slo seg i 2011 sammen for å stifte den nye Trelawny League. Sistnevnte er en feederliga til Cornwall Combination, og da Carharrack vant tittelen i 2015, rykket de opp og returnerte til sistnevnte. Deres første sesong tilbake i Cornwall Combination endte med andreplass, før de i fjor sikret seg ligatittelen, slik at det nå var de regjerende mestrene jeg skulle besøke. Ved innkjørselen satt det et par karer ved et bord, og de tok imot mine £2 i inngangspenger, før de ikke overraskende svarte at det ikke var noe kampprogram, men jeg ble stående noen minutter og slå av en prat med disse.

For de som ikke måtte vite det, befinner Cornwall Combination seg step 8 (eller nivå 12 totalt for de som fortsatt ikke er fortrolig med denne beskrivelsen), og det er en feederliga for South West Peninsula League. Eventuelle opprykkere herfra tar plass i SWPL Division One West, og jeg hadde hørt rykter om at Carharrack denne sesongen var interessert i å ta steget opp. Jeg ble nå imidlertid fortalt at søknaden hadde blitt trukket etter at FAs folk hadde påpekt at garderobene var noe for små, hvorpå klubben hadde kommet til den konklusjon at de ikke hadde råd til å bygge de ut. Det er trist, men det føyer seg inn i rekken av eksempler på saker der reglementet for meg kan synes noe strengt og rigid.

En kommentar rundt dette på min Twitter, utløste i etterkant en voldsom debatt mellom Carharrack-representanter og SWPL-folk, men jeg syntes det var et godt poeng at det virket som om kravene i stadig større grad er der med tanke på spillerne og deres fasiliteter, snarere enn tilskuerne og eventuelle tribunefasiliteter. De moderne og funksjonelle banene kan være så nitriste de vil – nærmest som en dørgende kjedelig kunstgressbane av typen som er vanlig i eksempelvis Oslo-området – uten det minste av tilskuerfasiliteter, og til og med de forferdelige såkalte caged grounds gir innpass høyere opp i pyramiden så lenge garderober etc er av riktig størrelse. Men samtidig finnes langt flottere anlegg med mye bedre tilskuerfasiliteter som ikke oppfyller kravene fordi garderobene er en halv kvadratmeter for små eller en liten del av tribunen anses som noe utrygg i henhold til sikkerhetshysteriet som rår i den engelske fotballen.

Greit nok det, men forhindrer det spillerne i å klare å skifte i samme garderobe på nivået under? Og står tilskuerne mindre trygt på samme tribune et nivå høyere? Vi har jo sett at det har blitt sett gjennom fingrene med at flere klubber i visse ligaer på step 6 ikke har flomlys, som også er et krav på step 6, samtidig som det håndheves strengt i andre ligaer på samme nivå. Denne sesongen har man også degradert en rekke tradisjonelle klubber fra step 6 av diverse grunner, samtidig som de i visse deler av landet fyller opp ligaene på samme nivå med reservelag og det jeg vil kalle for «tulle-klubber» – eksempelvis den nye Hashtag United, som virker som noe vanvittig vås, men som utrolig nok har fått direkte innpass på step 6 mens man sender ned klubber som Darlington RA, Brigg Town etc etc.

Uansett, nå var det på tide å kikke seg litt rundt på anlegget ved gamle Ting Tang Mine som nå bærer navnet Howard Beauchamp Recreation Ground. Jeg skal ikke påstå å vite når Carharrack flyttet inn her, men jeg mistenker at det var en gang i 1990-årene. Uansett hadde de nok av arbeid foran seg da de måtte fjerne omtrent en acre med skog og trær for å anlegge sin nye hjemmebane der, men de har fått en fin og svært koselig tumleplass som ligger idyllisk og landlig til omringet av skog. Man kommer inn bak det ene målet, der det er parkeringsplass, og i det ene hjørnet er klubbhuset som huser både et matutsalg og de nevnte garderobene. Dette får man på sin høyre hånd når man kommer inn, og midt på langsiden der borte finner man anleggets eneste tribune. Dette er en fjong liten affære i mur, som innvendig har to simple trebenker men også en hel rad av hvite plaststoler stilt opp i bakkant.

På den andre langsiden er det en voll som følger banen og som gir god oversikt dersom man ønsker å se kampen herfra. Det er også på denne langsiden at man finner laglederbenkene. Ellers er det ikke engang hard standing her på anlegget, men rundt store deler av banen er det strødd en ‘sti’ av pukk, og ellers står man rett på gresset. Bak den nevnte tribunen er det for øvrig et tjern som jeg mistenkte at en god del baller havner i. Jeg likte meg umiddelbart svært godt her på Howard Beacuhamp Recreation Ground, som levde opp til forventningene jeg hadde etter å ha sett bildene til Laurence Reade, og meget trivelige folk var det også her. Etter å ha fått lagoppstillingene av dommeren, var det etter hvert også klart for kamp.

Det var ikke bare et heftig lokaloppgjør – flere av de fremmøtte kalte det Cornwalls største derby – for det var også et toppoppgjør. Tabellen ble toppet av Perranporth, som virket å være på god vei mot tittelen, for de hadde hele 12 poeng ned til toer (og dagens bortelag) St. Day, som ikke lenger hadde mulighet til å innhente de. Falmouth Town-reservene lå på tredje med like mange poeng som St. Day, men med to kamper til gode på Perranporth. Carrharrack var å finne på fjerdeplass, og hadde hele fem kamper til gode på Perranporth, men også 19 poeng opp til de, så det så ikke ut til at de skulle kunne klare å forsvare tittelen fra i fjor. Lite visste uansett jeg og de andre om hva slags festforestilling vi skulle bys på denne kvelden.

Det hadde allerede vært en fartsfylt affære så langt da bortelaget i gult og svart tok ledelsen ved Dan Richards etter ti minutter, og noen få minutter senere doblet Gavin Boon ledelsen. I det 25. minutt reduserte James Daniel til 1-2 for vertene, men de fremmøtte hadde ikke rukket å summe seg før St. Day gikk rett i angrep og gjenopprettet tomålsledelsen ved Dan Richards. Igjen gikk det kun tre minutter før Jack James reduserte på nytt. Med drøyt fem minutter til pause sørget Alex Hayhor for utligning til 3-3, og snuoperasjonen var et faktum da Jack James satt punktum for en aldeles vanvittig omgang med å sende Carharrack i føringen 4-3 i omgangens nest siste minutt. Carharrack hadde altså gått fra 1-3 til 4-3, og kanskje var det mer i vente i andre omgang?

I løpet av første omgang hadde jeg beveget meg rundt banen og tatt bilder, samtidig som jeg benyttet anledningen til å telle meg frem til at det var 71 tilskuere. En god del av de virket å være fra St. Day, men begge parter må ha latt seg underholde av det de fikk se før pause, og en Carharrack-representant jeg ble stående å se store deler av andre omgang sammen med sa seg enig i dette. Timen var passert med et par minutter da Dan Richards utlignet med sitt tredje mål for kvelden, uten at han var helt ferdig med det. Kampen sto og vippet med flere sjanser begge veier, men i det 84. minutt scoret Richards sitt fjerde for kvelden og sørget for at det sto 4-5. Dette måtte da være vinnermålet?

Det var noen store sjanser begge veier, og Carharrack kastet nå folk fremover i jakten på utligning. Imidlertid tikket klokka over på overtid, men i det andre tilleggsminuttet ble ballen igjen pumpet inn i St. Day-feltet, og Matt McIlroy fikk avsluttet i mål til enorm jubel blant de rødkledde. Kort etter blåste dommeren av en vanvittig fotballkamp, og for andre dag på rad hadde jeg sett hele ti mål. Ikke bare det, men jeg hadde endelig debutert i Cornwall Combination, og Carharrack hadde vært et meget trivelig nytt bekjentskap. Nå var det på tide å komme seg tilbake til Redruth og Camborne for ikke å bli strandet ute på landsbygda. Jeg hadde funnet ut at buss U2 ville gå fra et sted nede ved A393, like ved puben The Fox & Hounds, drøyt ti minutters spasertur lenger sørover. Dermed var det bare å fortsette nedover langs den utrygge landeveien inntil jeg kom ned til krysset og stakk innom den nevnte puben.

Der ble det tid til en rask pint Strongbow Cloudy Apple før 20.49-bussen kom noenlunde i rute for å frakte meg de drøyt ti minuttene tilbake til Redruth. Jeg ble der fristet til en lynvisitt på puben The Oxford før jeg ble med 21.18-toget til Camborne, og nå ble det også tid til å unne seg en Rattler på Tyacks Hotel, en pint Thatchers Haze på The White Hart, og en pint Thatchers Gold på Waggoners Arms på min vei tilbake til min base ved Vyvyan Arms Hotel, der jeg også kostet på meg en siste pint for høflighets skyld før jeg trakk meg tilbake. Det hadde vært en lang og innholdsrik dag, og det er alltid deilig å komme tilbake til Cornwall, som er en herlig del av landet.

 

 

English ground # 476:
Carharrack v St. Day 5-5 (4-3)
Cornwall Combination
Howard Beauchamp Recreation Ground, 10 May 2018
0-1 Dan Richards (11)
0-2 Gavin Boon (14)
1-2 James Daniel (25)
1-3 Dan Richards (26)
2-3 Jack James (29)
3-3 Alex Hayhoe (40)
4-3 Jack James (44)
4-4 Dan Richards (63)
4-5 Dan Richards (84)
5-5 Matt McIlroy (90+2)
Att: 71 (h/c)
Admission: £2
Programme: None
Pin badge: Already had one

 

Next game: 11.05.2018: Teignmouth v Liverton United
Previous game: 09.05.2018: Ball Haye Green v Hanley Town reserves

 

More pics

 

This day on the map here

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg