hits
Hjem/Home Grounds visited Kronologisk kampliste UK Kart/Map

Halstead Town v Woodbridge Town 13.04.2018

 

Fredag 13.04.2018: Halstead Town v Woodbridge Town

 

 

Min tur gikk nå for alvor inn i avslutningsfasen, og jeg skulle forflytte meg fra Bradford til Essex. Fordi jeg noen dager tidligere hadde blitt av med togpasset, hadde jeg vært nødt til å gå til innkjøp av togbilletter, og for å få de noe billigere var jeg derfor avhengig av å denne dagen forlate Bradford med et tidligere tog enn planlagt fra Bradford Interchange. Da jeg en gang etter klokka sju på morgenen sjekket ut fra Travleodge-hotellet og spaserte mot Bradford Interchange regnet det utrolig nok ikke, men de klissvåte gatene i sentrum vitnet om at det i løpet av natten hadde falt en del regn, og det så ut som om det nettopp hadde stoppet. 07-54-toget hadde London Kings Cross som endestasjon, og jeg sovnet like etter avgang og våknet idet vi rullet gjennom noen av nord-Londons ytre bydeler.

 

 

Rundt kvart over elleve var vi fremme ved London Kings Cross, og etter en liten reise med tuben befant jeg meg på London Liverpool Street stasjon, der jeg etter hvert tok plass på 13.02-toget mot Ipswich. Jeg ble med så langt som til Marks Tey, der jeg etter 55 minutter steg av og kunne unnagjøre et raskt togbytte. Neste og siste etappe var den korte turen herfra opp til stasjonen Chappel & Wakes Colne, som var første stopp på linjen herfra til Sudbury. Mesteparten av det koselige stasjonsbygget ved Chappel & Wakes Colne er omgjort til museum, og jeg hadde tid til en kikk der før jeg gikk ned til hovedveien for å ta bussen fra bussholdeplassen som også var idyllisk med et sjarmerende lite busskur som lå flott til med en stor tog-viadukt som bakteppe.

 

 

Jeg begynte å lure på om buss nummer 88 ikke ville komme i henhold til ruteplanen, men sju-åtte minutter forsinket kom den til slutt, slik at jeg kunne betale £2,50 for en enkeltbillett til Halstead. Bussen brukte drøyt tjue minutter dit, og jeg fant umiddelbart frem til The Dorrington, der jeg hadde betalt £45 for kost og losji. Klokka hadde så vidt passert 15.00, og bak disken inne i puben sto en person som snart fikk sjekket meg inn og vist meg til rommet som faktisk var i et annet bygg inne i bakgården. Der fikk jeg raskt installert meg før jeg gikk opp til kveldens kamparena Rosemary Lane som kun lå et minutt eller to unna i enden av veien bak The Dorrington. Der ble jeg møtt av stengte porter, men jeg kunne se den flotte hovedtribunen som hadde gjort at dette nå i lengre tid hadde vært et ønsket reisemål for meg.

 

 

Halstead er en liten by i det nordlige Essex. Den har rundt 12 000 innbyggere og ligger en snau mil nordøst for Braintree, en drøy mil sørøst for Sudbury, og rundt to mil vest-nordvest for langt større og mer kjente Colchester. Da jeg nå tok en aldri så liten spasertur rundt i sentrum, kunne jeg raskt slå fast at det er en sjarmerende og koselig liten by. Akkurat nå var det også såpass fint vær at jeg i nokså idylliske omgivelser satt meg ned på en benk med innkjøpte smørbrød og juice. Det var dog et par mørke skyer på vei, og jeg gikk for å sjekke ut et par av byens puber med Bull Inn som første stopp, hver jeg egentlig hadde hatt planer om å innta et måltid. Deretter gikk turen videre til The Royal Oak, og siden jeg hadde blitt tipset om The Dog Inn, ble det neste stoppested. Tilbake på High Street fikk etter dette The White Hart Inn æren av å bli åsted for siste pre match-pint før jeg igjen gikk mot Rosemary Lane.

 

 

Som tidligere nevnt har jeg en god stund nå ønsket meg til Halstead Town og Rosemary Lane, og siden Eastern Counties League har en del fredagskamper hadde jeg allerede et par ganger tidligere sett latt meg friste av en slik, men problemet mitt har vært at denne ligaens Division One har et utall reservelag som jeg slett ikke er noen fan av, og det har nesten virket utgjort at de gangene Halstead Town har hatt fredagskamp mens jeg har vært i England så har det vært med et av reservelagene som motstander, slik at jeg har utsatt besøket. Nå fikk jeg endelig fulltreff med fredagskamp mot et av førstelagene, og kveldens kamp mot Woodbridge Town var vel strengt tatt den første kampen jeg spikret i mitt kampprogram etter å ha bestemt meg for turens lengde.

 

 

Halstead Town ble allerede i 1879 stiftet under navnet Halstead Football Club, men i mangel på en liga her i denne landlige delen av Essex, spilte de kun treningskamper frem til North Essex League ble stiftet i 1894. Senere spilte de i både Halstead & District League og Haverhill & District League før de etter andre verdenskrig tok i bruk Town-suffikset og var tilbake i North Essex League. De gikk imidlertid ikke lenge før de var å finne i Essex & Suffolk Border League, der de vant ligatittelen i 1958, 1969 og 1978 (og også tre ligacup-titler i denne perioden). I 1980 tok klubben med det noe snodige kallenavnet The Humbugs steget opp i Essex Senior League, før de åtte år senere heller ville være med å stifte den nye andredivisjonen i Eastern Counties League ? for ordens skyld; Division One.

 

 

Deres første sesong der endte med andreplass og opprykk til ECL Premier Division. Våren 1995 vant de ligatittelen i Eastern Counties League, og fulgte opp med å forsvare tittelen året etter, samtidig som de også rasket med seg ligacupen. Ytterligere et år senere vant de Essex Senior Trophy for andre gang på fem sesonger, men i 2001 rykket de ned. De var imidlertid tilbake etter to sesonger, og rasket med seg nok en ligacup-tittel i 2004, før de igjen rykket ned igjen i 2007, og denne gang har de hittil blitt værende i Division One. Heller ikke denne gangen ville det bli noen retur til ligaens toppdivisjon, men jeg var i hvert fall glad for å kunne betale meg inn med £6 og fiske frem ytterligere en £1-mynt for å et eksemplar av kveldens kampprogram i retur.

 

 

Det viste seg å være et godt program på 36 sider, og for £1 var det et slikt kupp at jeg kjøpte ett ekstra for å ta med hjem til en samler jeg kjenner her hjemme. Ikke minst kan man jo også spørre seg hvordan klubber på dette og enda lavere nivåer klarer å tilby slikt når større klubber mye høyere opp mener at de ikke har råd til det. I den forbindelse er det jo en direkte skam at klubbene Football League etter forslag fra noen hittil ukjente klubber denne sommeren skal stemme over hvorvidt de skal fjerne kravet om kampprogram og gjøre det frivillig. Kjenner jeg publikummet på disse nivåene rett, vil de færreste bry seg om det, men jeg håper inderlig at så ikke skjer. Klubbene skal også tenke på at de faktisk opererer i en underholdningsbransje der man kjemper om tilskuere/kunder, og om kunder føler at produktet som tilbys ikke lenger er godt nok, er de selvsagt i sin fulle rett til å utebli eller gå til konkurrenter.

 

 

Men nok om det. På innsiden kom jeg i prat med en av klubbrepresentantene som ønsket meg velkommen og ga meg tillatelse til å tråkke ut på gressmatta for å knipse et par raske bilder av den flotte hovedtribunen. Jeg har tidligere hørt hvordan flere andre klubber har uttrykt frustrasjon over alle reservelagene i denne divisjonen, og husker spesielt hvordan en representant for Ipswich Wanderers noen måneder etter sitt opprykk herfra fortalte meg at nesten hele styret ville ha trukket seg på grunn av dette om de ikke hadde rykket opp. Vi kjenner jo dette problemet også fra andre land, som eksempelvis her hjemme i Norge, hvor reservelagene får lov til å spille altfor høyt i ligasystemet og år etter år har direkte påvirket både opp- og nedrykkstrid.

 

 

Derfor ble jeg litt overrasket å høre at Halstead-ledelsen ikke hadde noen verdens ting å utsette på dette og ikke så noen problemer med det. De virket rett og slett fornøyd med tingenes tilstand, og så lenge de selv er tilfreds så er jo det bra. Etter en trivelig samtale oppsøkte jeg omsider klubbhusets bar, der jeg satt meg ned med en boks Strongbow og bladde litt i programmet. Der kunne jeg se at Halstead Town lå på en 9. plass på tabellen, og hadde derfor lite å spille for. Det hadde derimot kveldens gjester Woodbridge Town, som allerede hadde sikret seg opprykk men sikkert var sugne på divisjonstittelen. De hadde før kampen henholdsvis ni og 13 poeng ned til forfølgerne Whitton United og Framlingham Town, som dog begge hadde to kamper til gode. The Humbugs skulle altså settes på en skikkelig test når serielederne sto på motsatt banehalvdel.

 

 

Da fotballen startet opp igjen etter andre verdenskrig, hadde klubben tidligere hjemmebane i løpet av krigen blitt tatt over og brukt som grønnsaksåker. De klarte imidlertid å sikre seg en ny tomt, og har nå spilt på Rosemary Lane siden det ble åpnet i 1948. Adkomsten skjer via et lite industriområde, men det merker man lite av på innsiden, der man får inntrykk av en landlig beliggenhet. Man kommer inn på den ene langsiden, der man har anleggets virkelige perle - nemlig den herlige hovedtribunen som en eldre klubbrepresentant fortalte at ble reist i 1950. Det bekreftet informasjon i Peter Miles sin eminente bok «Homes of Non-League Football», og denne tribunen midt på langsiden minnet meg faktisk litt om den fantastiske hovedtribunen hos Harwich & Parkeston.

 

 

Hovedtribunen er for øvrig en sittetribune som tidligere hadde benkerader i tre, men disse ble i 1997 byttet ut med røde plastseter. Rundt resten av anlegget består tilskuerfasilitetene kun av hard standing under åpen himmel; skjønt på kortsiden bak det nærmeste målet har man også en mur-avsats som man kan stå noe opphøyd på. Om det skulle være noen som helst tvil, så likte jeg meg umiddelbart godt ved Rosemary Lane. Etter å ha tatt en tur utenfor og kikket på lagoppstillingene som hadde blitt hengt opp, hadde jeg tid til en ny boks Strongbow i baren, der jeg også fikk sikret meg en pin til min samling (jeg ble senere forært ytterligere en slik). Det begynte å nærme seg tidspunktet da spillerne ville komme ut på banen, så jeg helte nedpå resten av en gylne nektaren og dukket på nytt ut i Essex-kvelden for å gjøre meg klar for avspark.

 

 

Halstead Town hadde tidlig en god sjanse da Jack Schelvis, men hans avslutning gikk via Peckers-keeper Alfie Strong og til sikkerhet. Det var en miss vertene snart fikk betale for, for min stoppeklokka hadde bare så vidt passert fire minutter da Woodbridge Town stormet i angrep. Matt Mackenzie fikk både tid og rom til å vende opp og skyte i mål fra rundt 16-meterstreken, og det sto 0-1. The Humbugs kom seg raskt til hektene og hadde flere gode angrep. Ikke minst var Jake Brown og Kane Gilbert friske, men det var sannelig også Woodbridge Town som var skumle når de hurtig slo kontra og stormet fremover. Ved en av disse kontringene ble Jerome Trotter spilt gjennom alene med Humbugs-keeper Matt Walker, men sistnevnte reddet både den første avslutningen og også returen.

 

 

Woodbridge Town tilrev seg etter hvert et initiativ ute på gressmatta, og målscorer Mackenzie var en konstant trussel fremover mens Lewis Cunliffe var en klippe i deres midtforsvar og ryddet opp i alt som kom hans vei. Etter et par halvsjanser begge veier slo gjestene til igjen et par minutter etter at halvtimen var passert. En pasning ble slått i bakrommet der Ryan Keeble kom på løp og på volley hamret ballen i mål til 0-2. Kun fem minutter senere virket det allerede avgjort da vertene igjen ble tatt på senga med en kontring og lot Mackenzie tid og rom til å fra rundt 16-meterstreken plassere ballen i mål via den bortre stolpen. Da hjemmelagets spiss Chris Harris helt på tampen av omgangen så sin avslutning bli reddet av Woodbridge-keeperen, sto det også 0-3 da dommeren blåste for å signalisere at vi var halvveis.

 

 

På nærmeste langside lå det en eim som røpet at det var alt annet enn vanlig tobakk en gjeng ungdommer der røkte, og del av pauseunderholdningen - om det kan kalles det - var en far som rasende kom for og krevde svar på hvem som hadde gitt hans 13 år gamle datter narkotika. Kanskje burde han vært nesten like bekymret over at hans håpefulle gikk kledd på en måte som ville kunne fått en og annen gledespike til å rødme. Med det opptrinnet som bakteppe satt jeg igjen kursen mot baren sammen med mange andre av det som ble anslått å være et sted mellom 150 og 180 tilskuere, og i pausen fikk jeg også kjøpt meg en burger før spillerne igjen inntok banen. Vertene hadde en voksen oppgave foran seg, og kunne de i det hele tatt seg komme inn i kampen igjen?

 

 

Tidlig i omgangen tvang i hvert fall både Kane Gilbert og Chris Harris frem gode redninger fra Peckers-keeperen, men på motsatt ende av banen var det kun en desperat takling fra James Regan som hindret en Woodbridge-spiller i å være på blank goal. 18 minutter ut i omgangen var ikke hjemmekeeperen heldig da han fikk hanskene på et skudd fra Matt Mackenzie men ikke klarte å stoppe ballen i å rulle over streken. Dermed 0-4 og hattrick for Mackenzie. Kun tre minutter etter begynte jeg å synes alvorlig synd på hjemmelaget da Woodbridge kontret med Keeble som raste ned venstrekanten, skar inn i feltet og spilte til Jerome Trotter som kunne sette inn 0-5.

 

 

Woodbridge hadde først og fremst vært effektive, men det skal være usagt om de nå slakket av litt på gasspedalen eller ikke. Det som i hvert fall er sikkert er at hjemmelaget aldri ga opp, men fortsatte å kjempe, og det fikk de også en liten belønning for da innbytter Kyle Andrade dro av en mann og reduserte ved å sette ballen i mål under bortekeeperen. Med fem minutter igjen gjentok han denne prestasjonen, men dro denne gang av to forsvarere før han satt ballen i mål og reduserte til 2-5. Like etter kunne de fått en tredje redusering, men skuddet til Jake Brown endret retning og gikk til en corner som det ikke ble noe av. Dermed endte det med en komfortabel borteseier 2-5, og Woodbridge tok ytterligere et lite skritt mot tittelen.

 

 

Jeg ble værende igjen litt i klubbhuset og pratet litt med noen av de to klubbers representanter før jeg takket for meg forlot Rosemary Lane, som endelig hadde blitt gjenstand for et besøk fra undertegnede. Det eneste som hadde lagt en demper på ting denne dagen, var det faktum at jeg allerede tidligere på dagen - mens jeg satt på Bull Inn eller The Royal Oak - hadde funnet ut at lørdagens kamp hos Cromer Town var avlyst. Det var dette evinnelige regnet som igjen skapte problemer, og derfor hadde jeg vært nødt til å sjekke ut alternativer som jeg nå igjen kikket litt nærmere på mens jeg unnet meg en siste pint eller to i baren på The Dorrington. Der var det fortsatt liv da jeg trakk meg tilbake med no blandede følelser til tross for at besøket i Halstead hadde vært en suksess.

 


 

 

English ground # 473:
Halstead Town v Woodbridge Town 2-5 (0-3)
Eastern Counties League Division One
Rosemary Lane, 13 April 2018
0-1 Matt Mackenzie (5)
0-2 Ryan Keeble (33)
0-3 Matt Mackenzie (38)
0-4 Matt Mackenzie (64)
0-5 Jerome Trotter (67)
1-5 Karl Andrade (77)
2-5 Karl Andrade (86)
Att: 150-180 (est)
Admission: £6
Programme: £1
Pin badge: £ 3 (plus another one given to me by the club later)

 

Next game: 14.04.2018: Hillingdon Borough v Bedford 
Previous game: 12.04.2018: Bradford City v Shrewsbury Town 

More pics 

This day on the map here 

 

 

Kommenter / comment

Skriv en ny kommentar

Vikinghopper

Vikinghopper

45, Frogn

Jeg er lidenskapelig opptatt av engelsk fotball og har etter hvert blitt en ivrig groundhopper. Det vil si at jeg bruker enhver anledning til å reise rundt i England for å besøke flest mulige stadioner. Til tross for å være Reading supporter har jeg nå etter å ha fått den moderne fotballen i vrangstrupen konsentrert meg mest om non league fotballen, langt nedover i fotballpyramiden. Jeg ga sensommeren 2012 ut en reisehåndbok til engelsk fotball som tar for seg de fem øverste divisjoner. Den ble utgitt på Aschehoug og heter enkelt og greit "Engelsk fotball: lagene - pubene - banene". Denne har nå blitt utgitt i ny oppdatert versjon for 2013/14-sesongen. Så løp og kjøp :) Noen av disse reiseskildringene vil bli fryktelig lange, så jeg forsøkte en løsning der de i sin helhet ble lagt ut under kategorien Turrapporter, mens de også ble "brukket opp" og lagt inn under kategorien "Matches". Dette har jeg nå gått bort fra, men under kategorien Turrapporter finnes de allerede eksisterende. Den enkleste måten å finne frem på vil nok imidlertid være å ta en kikk på kategoriene "Besøkte baner/Grounds visited", der det i innleggene for de relevante land er linket til de aktuelle kamprapportene, som finnes under de relevante hjemmelag. Dette blir selvsagt løpende oppdatert. Ellers hadde jeg tenkt å begrense dette til å dreie seg utelukkende om britisk fotball, men etter flere spørsmål om dette har jeg nå valgt å legge ut tilsvarende "liste" over både Norge og andre land der jeg har sett fotball - selv om jeg her ikke vil skrive tur/kamp-rapporter slik jeg gjør med kampene i Storbritannia. Håper jeg kan inspirere noen til en tur til fotballens hjemland - spesielt nedover i lavere divisjoner og non league. Enjoy! :)

Flag Counter

Kategorier

Arkiv