Didcot Town v Cinderford Town 31.03.2018

 

Lørdag 31.03.2018: Didcot Town v Cinderford Town

Etter fredagens dobbel var det nå på tide å komme seg sørover, og planen var opprinnelig å forlate Birmingham med 07.30-toget fra Birmingham New Street til Gloucester, for der å bytte tog og dra til Frome. Jeg har en stund ønsket å besøke Somerset-klubben Frome Town, men det har ikke vist seg spesielt enkelt. Forrige gang var det den totalt uprofesjonelle holdningen til Taunton Town som stakk kjepper i hjulene for meg, da de som bortelag først på ettermiddagen på kampdagen informerte at de «ikke klarte å stille lag» i ligacupkampen hos Frome Town (noe spesielt for en klubb som gikk mot en suveren divisjonstittel og med et betydelig budsjett for divisjonen de spilte i, og jeg er ikke i tvil om at de rett og slett ikke gadd å møte opp for heller å konsentrere seg om ligatittelen). Denne gang var det ikke slik skamfull opptreden fra Taunton Town eller andre som var problemet, men snarere været.

Jeg registrerte nemlig at Frome Town kvelden før hadde opplyst på sin Twitter-konto om at kampen mot Banbury United ville være gjenstand for en baneinspeksjon klokka 09.00 på morgenen, og derfor avventet jeg for å eventuelt ta et senere tog klokka 09.33. Allerede fra 9-tiden var jeg på plass på Birmingham New Street, og hadde funnet frem listen over alternativer og oppdaterte meg på status i Frome og ved andre aktuelle kamparenaer. Det begynte å nærme seg tidspunktet da jeg måtte komme meg til perrongen om jeg skulle til Frome, men akkurat idet jeg var i ferd med å reise meg, kom beskjeden…game OFF! Det var bare å innse nederlaget og finne seg en ny destinasjon, men med hotell i Eastleigh måtte det være noe som også ga meg muligheten til å ta meg ned dit etter kamp uten at det ble altfor sent.

Jeg vurderte først et besøk til Leighton Town, men også der skulle det være baneinspeksjon klokka 10.30, og en representant for ligaen var ikke spesielt positiv med tanke på utfallet. Samtidig registrerte jeg at Didcot Town varslet om at deres kamp «for øyeblikket» lå an til å bli spilt som planlagt dersom det ikke kom noe særlig mer regn, og det kunne være en aktuell løsning, samtidig som jeg også kikket på både Tilbury og Basildon United, som dog ville by på en mer kronglete reisevei. Så lenge som jeg ble sittende å surre, ble det til slutt uansett for sent for at jeg skulle kunne komme meg til de to sistnevnte, så jeg bestemte meg til slutt for å dra mot Didcot og håpe at deres spådom holdt stikk. 11.04-toget fraktet meg til Oxford, og etter togbyttet der og den siste lille etappen til Didcot Parkway, ankom jeg den lille jernbanebyen i rute klokka 12.51.

Didcot er en by i det sørlige Oxfordshire som i dag har drøyt 25 000 innbyggere. Den ligger snaut to og en halv mil sør for Oxford og like langt nordvest for Reading. Frem til 1974 tilhørte Didcot grevskapet Berkshire, men siden den gang har den sortert under Oxfordshire. Fra jernbanens ankomst i 1839 har jernbanen vært svært viktig i Didcot, der man også har både jernbanemuseum og et senter for restaurering av togmateriell. Her kan man eksempelvis lære mer om Isembard Kingdom Brunel og hans Great Western Railway. Didcot er ellers kjent for de store kraftverkene med pipene (eller rettere sagt kjøletårnene) som er synlig på flere mils avstand og som flere ganger har figurert høyt på lister over «Britain’s worst eyesores». Tre av de seks tårnene ble for øvrig revet for noen få år siden. I området rundt Didcot er det jordbruk som gjelder, og ikke bare dyrkes hvete og bygg, men her er det faktisk også flere bønder som dyrker frem valmuer for lovlig produksjon av morfin og heroin til helsevesenet.

Selv nøyde jeg meg med cider, og valgte å innta et glass på The Prince Of Wales rett overfor stasjonen. Deretter var det bare å slepe med seg pikkpakket rundt til Didcot Towns hjemmebane Loop Meadow, og til tross for at det slett ikke er langt i luftlinje, må man gå en omvei rundt for å krysse under jernbanelinjen. Med snaut halvannen time til avspark ankom jeg og fikk tillatelse til å slenge fra meg bagasjen i et hjørne av klubbhusets bar, der jeg satt meg ned med en pint etter å ha gått for å betale £9 i inngangspenger og £2 for et eksemplar av dagens kampprogram. Heldigvis virker utsagnet om at «man blir hva man spiser» å ikke ha særlig rot i virkeligheten, ellers ville jeg nok risikert å ha endt opp som en enorm pork scratching denne dagen, for posen jeg nå satt og knasket på var nok kun en av hele 7-8 poser jeg fikk i meg på en dag da jeg flere ganger somlet med måltidene og derfor måtte ty til småspising av snacks.

Didcot Town ble stiftet i 1907, og spilte tidlig i North Berks League og senere Reading League. Etter noen sesonger i Metropolitan League (da Metropolitan & District League) var de i 1953 med å stifte Hellenic League, og ble deretter den ligaens første seriemester. Med unntak av noen sesonger på slutten av 1950- og starten av 1960-årene, ble de værende i Hellenic League de neste drøyt femti årene. I 2004/05-sesongen kostet et poengtrekk på ett eneste poeng Didcot Town ligatittelen, og de måtte nøye seg med andreplassen, men dette var likevel en stor sesong i klubbens historie. Det var nemlig sesongen da de vant FA Vase. Lag som Gosport Borough, Bury Town og Colne ble slått ut før Jarrow Roofing BCA ble beseiret i semifinalene, og i finalen mot AFC Sudbury ble det igjen seier 3-2.

Sesongen etter fikk de også revansje i ligaen da de med sine 105 poeng på 40 ligakamper vant tittelen suverent og ble første klubb i Hellenic Leagues toppdivisjon til å passere 100 poeng. Det betød også opprykk til Southern League, der de tok plass i det som da het Division One South & West. Tredjeplassen i 2008 ble ikke fulgt opp i playoff, der de i semifinalen røyk på straffer mot Oxford City, men året etter ble det igjen opprykk da femteplassen denne gang førte til playoff-suksess. Windsor & Eton ble slått i semifinalen før AFC Totton ble beseiret i finalen, og Didcot Town rykket opp i Southern League Premier Division. 15. plassen i debutsesongen 2009/10 står fortsatt som deres bestenotering all den tid 19. plassen året etter betød nedrykk tilbake til Division One South & West.

I 2015/16-sesongen tok The Railwaymen seg til FA Cupens ordinære runder for første gang, men hjemme på Loop Meadow måtte de til slutt se seg slått 0-3 av Exeter City i første runde. Etter nedrykket i 2011 hadde klubben noen sesonger på nedre halvdel av tabellen, men har de siste par årene figurert i midtsjiktet. Nå var de så absolutt involvert i kampen om en playoff-plass, der de før dagens kamp befant seg på en sjetteplass, og med to lag som rykker direkte opp grunnet omstruktureringen etter sesongslutt, vil da også sjetteplass kvalifisere til playoff denne gang. Taunton Town gikk dessverre mot en soleklar tittel mens Salisbury så ut til å knipe andreplassen. Didcot ble pustet i nakken av Evesham United kun ett poeng bak og AFC Totton to poeng bak, og man skal heller ikke glemme Bideford som lå fem poeng bak men med tre kamper til gode. Dagens gjester var Cinderford Town, som befant seg nede på en 17. plass.

Det var litt synd jeg aldri kom meg til Loop Meadow mens Ady Williams var manager, for han var virkelig en av mine store Reading-helter i det som nå virker som en fjern fortid. Vel, det var uansett tid for å kikke seg rundt inne på Loop Meadow, som har vært klubbens hjemmebane siden 2000. Før det spilte The Railwaymen på Station Road, men klubben brukte pengene de fikk ved salget av denne til å bygge nye Loop Meadow, som har sin hovedtribune bygget inntil murbygningen som huser blant annet klubbhusets bar, garderober, kontorer og alt annet. Dette er en sittetribune med plass til anslagsvis rundt 150 tilskuere. På kortsiden til høyre sett herfra har man bak mål hele tre mindre tribuner – i midten en ståtribune med fundament i mur, som blir flankert av nokså identiske sittetribuner av den moderne, prefabrikerte sorten. Rundt resten av banen er det hard standing under åpen himmel som gjelder, og laglederbenkene er for øvrig på bortre langside.

Mens jeg tuslet rundt der og kikket meg rundt, så jeg at lagoppstillingene var i ferd med å henges opp, og da jeg tok en kikk på disse kom jeg i prat med en kar som etter hvert klarte å identifisere meg som den norske groundhopperen. Han tilbød seg å hente en stensil med lagoppstillingene til meg, og vi ble deretter stående i en (i hvert fall for meg) interessant samtale frem til det nærmet seg kampstart. Det var mye spekulasjoner og rykter rundt den kommende omstruktureringen og følgene av den, men han håpet uansett at Didcot Town ville kunne holde på en playoff-plass og således konkurrere om opprykk tilbake til step 3.Før han takket for praten og unnskyldte seg for å farte av gårde til noen ventende plikter, mente han at dagens kamp i så måte var en av de som nok burde vinnes.

Diddy-manager Andy Ballard hadde visstnok noen fravær å slite med, og i løpet av en sjansefattig og nokså kjedelig første omgang ble det klart at de skulle måtte slite for poengene på et ikke altfor enkelt underlag. Det skjedde ikke altfor mye foran målene før pause, og George Reid hadde hjemmelagets eneste avslutninger i form av et skudd rett på keeper og et skudd som gikk utenfor målet til Didcot-keeper Cameron Clarke. Den klart største sjansen før hvilen var det gjestene fra Gloucestershire som fikk, men skuddet fra Matt McDonald smalt i tverrliggeren bak Diddy-keeper Leigh Bedwell. Dermed var det fortsatt målløst da lagene gikk i garderoben og jeg gikk for å unne meg en aldri så liten pause-pint.

Min samtalepartner fra tidligere beklaget den svake forestillingen jeg hittil hadde vært vitne til, men kampen tok litt mer fyr etter pause. Det vil si, den startet på samme måte, men i omgangens tolvte minutt fikk hjemmelagets Callum McNish direkte rødt kort for å på idiotisk vis ha nikket til en motspiller i brystet rett foran nesa på dommeren. Likevel var det hjemmelaget som to minutter senere tok ledelsen med ti mann da George Reid sendte i vei et skudd (eller var det et innlegg?) som Cinderford-keeperen kun klarte å parere inn i eget mål via stolpen. Nå var det om å gjøre for Didcot å holde på ledelsen, for bortelaget våknet og begynte å jage en utligning, og Richard Greaves var nære på denne utligningen da hans avslutning smalt i stolpen. Deretter burde nok Craig Norman ha scoret da han headet like utenfor mens det virket enklere å score.

Innbytter Robbie Atkinson testet Didcot-keeper Bedwell som vartet opp med en god redning, og det så ut til at vertene skulle klare å ro i land de tre poengene. Men i kampens nest siste ordinære minutt ble et innlegg slått inn i feltet, og Richard Greaves raget høyest og headet inn 1-1. Skuffede Didcot-spillere lå i gresset og fortvilte, og da dommeren etter hvert blåste av, følte nok hjemmefolket at dette var to poeng tapt i playoff-kampen. Den sene utligningen hadde da også, kombinert med resultater andre steder, sendt de ut av playoff-sonen. Flere av hjemmesupporterne blant de 152 tilskuerne snakket allerede om neste kamp og hvordan man må reise seg. Selv valgte jeg å bli igjen for en siste pint før jeg omsider tok med meg bagasjen og tuslet tilbake mot togstasjonen for å rekke 17.29-toget.

Det ble nå togbytter i både Reading og Basingstoke før jeg ankom Eastleigh og spaserte ut av stasjonen idet en klokke i byen kimet for å markere at klokka var sju. Travelodge-hotellet i Eastleigh ligger rett på andre siden av veien, og der hadde jeg betalt £112 for tre netters overnatting. Jeg fikk raskt sjekket inn og slengt fra meg bagasjen, før jeg deretter fikk i meg et skikkelig måltid på Wetherspoons-puben The Wagon Works ved siden av. Deretter gikk jeg for å oppsøke mikropuben Steam Town Brew Co på andre siden av jernbanelinja, og der ble j2o byttet ut med en pint Cornish Orchards. Det var fint å se at det var ganske folksomt der, men etter å ha satt til livs både den gylne nektaren og posen med BBQ pork scratchings, gikk jeg igjen tilbake til togstasjonen. Jeg hadde nemlig flere puber å teste ut før jeg tok kvelden.

Toget brukte ikke mange minuttene på å frakte meg det ene stoppet til Chandlers Ford, og der fant jeg raskt The Steel Tank Alehouse, hvor det ble mer av både cider og pork scratchings. Da jeg etter hvert mistet toget tilbake med nød og neppe, kunne jeg like godt også unne meg en pint på Monks Brook mens jeg ventet på neste tog. Der var det virkelig fullt med folk som åpenbart var ute for å se en boksekamp på TV, og det var også tilfelle da jeg omsider returnerte til Eastleigh og stakk innom The Station for en siste pint. Det var etter hvert på tide å trekke seg tilbake etter en lang dag på farten. Didcot Town hadde vært min redning denne dagen, og jeg hadde satt pris på mitt besøk der, men nå var det bare å komme seg i seng. Morgendagen skulle by på en noe spesiell kamp som jeg en stund virkelig hadde gledet meg til. 

 

 

English ground # 463:
Didcot Town v Cinderford Town 1-1 (0-0)
Southern League Division One West
Loop Meadow, 31 March 2018
1-0 George Reid (59)
1-1 Richard Greaves (89)
Att: 152
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 01.04.2018: Rangers Legends (Lee Rigby Select XI) v Portsmouth Legends (Lee Rigby Memorial Cup @ AFC Portchester)
Previous game: 30.03.2018: Tamworth v North Ferriby United

More pics

This day on the map here

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg