Fredag 30.03.2018: Sheffield Wednesday v Preston North End
Jeg hadde igjen en tidlig start når langfredagen skulle benyttes til å se to kamper. Det er vel ikke hverdagskost at jeg i disse dager gjør dobler såpass høyt opp i pyramiden som jeg skulle gjøre denne dagen, men majoriteten av non-league hadde sitt kampprogram på lørdagen, og med kveldskamper hos både Derby County og Tamworth, ga det meg mulighet til en dobbel. Nå kunne jeg fått med meg tre kamper nede i Devon, der SWPL Easter Hop gikk av stabelen denne helgen, men slik ble det ikke denne gangen, og det var kanskje like greit når jeg registrerte noen av problemene de slet med der nede – inkludert både en buss som ikke dukket opp som avtalt, og en kamp som måtte flyttes til en annen klubbs kunstgressbane som en reserveløsning. Arrangementet hadde også passet nokså dårlig med tanke på hvor jeg befant meg dagen før, og derfor så jeg muligheten for å besøke en av få stadioner som fortsatt fristet meg litt i Football League – nemlig Sheffield Wednesdays hjemmebane, Hillsborough Stadium.
Plan A var å kombinere dette med et besøk til Tamworth senere på kvelden, men jeg kunne ikke dra med meg bagasjen på kamp i Championship, så jeg så på flere mulige baser før jeg til slutt endte opp med å bestille i Birmingham. Jeg ville nemlig kunne rekke ned dit for å slenge fra meg bagasjen for deretter å toge opp til Sheffield, og etter kampen i Tamworth ville det ikke være spesielt lang vei tilbake til Englands nest største by. Dermed var planen lagt, og allerede få minutter over sju på morgenen avleverte jeg nøkkelkortet i resepsjonen på Travelodge-hotellet, og jeg tok oppstilling på utsiden for å vente på taxien jeg kvelden før hadde bestilt til klokka 07.10. Jeg husket hvordan personen i andre enden av telefonen hadde klaget over bestillinger fra hotellet der kundene ikke hadde møtt opp, men idet jeg begynte å bekymre meg over hvorvidt min bestilling hadde blitt ignorert, kom drosjekusken et par minutter forsinket for å skysse meg til togstasjonen Mill Hill, rett utenfor Blackburn.
Derfra skulle jeg ha 07.27-toget, som jeg rakk med god margin, og det fraktet meg de snaut tjue minuttene til Preston, der jeg hadde en halvtimes tid på meg før 08.17-toget som jeg ble med helt til Birmingham New Street. Jeg hadde betalt £30 for overnatting ved Britannia-hotellet på New Street, og til tross for en liten forsinkelse, rakk jeg å trave opp og slenge fra meg bagasjen for således å vende tilbake til stasjonen tidsnok til å uten problemer komme meg med 10.30-toget. Nå var jeg på vei mot dagens første kamp, og en time og tre kvarter senere sto jeg på trikkeholdeplassen utenfor Sheffield stasjon. En dagsbillett ble kjøpt, og trikken fraktet meg til Hillsborough trikkeholdsplass, rett utenfor Wetherspoons-puben The Rawson Spring, der jeg entret for å få meg litt mat i skrotten før det ble for travelt.
Byen Sheffield bør jo være kjent for de fleste, men det er altså den største byen i grevskapet South Yorkshire, og som kjent omtales den gjerne som «The Steel City». Selv om også andre næringsveier som bl.a gruvedrift har hatt en betydning her, er Sheffield først og fremst verdenskjent for sin betydelige stålindustri. Også her har man imidlertid sett nedgang grunnet internasjonal konkurranse, men selv om arbeiderbyen Sheffield nå har et noe mer variert næringsliv, har stålindustrien fortsatt sterke røtter her. Sheffield er også kjent for The Crucible Theatre, der snooker-sporten har sine gjeveste turneringer. Innbyggertallet i selve Sheffield by ble i 2016 beregnet til drøyt 575 000, men om man inkluderer hele storkommunen, vil dette faktisk nesten tredobles. Owlerton og Hillsborough, der Sheffield Wednesday hører hjemme, er arbeiderklassestrøk og bydeler nordvest for Sheffield sentrum.
Etter at en pizza hadde blitt satt til livs, lot jeg den gule trikkelinjen frakte meg de to holdeplassene herfra til Leppings Lane. Der oppsøkte jeg den nærliggende puben The Park, der jeg etter å ha fått vaktenes klarsignal til å passere, unnet meg en pint før jeg spaserte ned mot Hillsborough Stadium for å plukke opp kampbilletten. Den hadde jeg punget ut nokså uhyrlige £33 for, og det til tross for at det var det billigste alternativet. Da jeg for noen få år siden hadde en flamme i disse traktene av Sheffield, var jeg et par ganger forbi Hillsborough Stadium, men faktisk uten at jeg noen gang kikket meg mer rundt der enn å ta en kikk på minnesmerket fra Hillsborough-tragedien i 1989. Det ble også gjort denne gang, før jeg oppsøkte billettkontoret og fikk hentet ut min billett. Deretter ble det tid til en tur innom klubbsjappa for en rask kikk før jeg på vei bort til utsiden av store The Kop betalte £3 for et kampprogram.
The Wednesday Cricket Club hadde tatt navnet etter ukedagen de spilte på, og da medlemmer herfra i 1867 stiftet en fotballklubb for å holde seg i form i vintermånedene, fikk også denne det noe snodige navnet. I 1890 spilte The Wednesday seg frem til FA Cup-finale, men fikk 1-6 i sekken av Blackburn Rovers. Football League ble i 1892 utvidet ved at den i realiteten å «spise opp» den konkurrerende Football Alliance. The Wednesday ble ansett som en av de sterkeste lagene fra denne ligaen, og fikk derfor plass direkte i Football Leagues øverste divisjon. I 1896 sikret klubben seg sitt første store trofé da Wolverhampton Wanderers ble slått 2-1 i FA Cup-finalen, og etter 1902/03-sesongen kunne de rydde plass også til det gjeve ligatroféet. Ligatittelen ble forsvart året etter, og i 1907 vant de igjen FA Cupen etter finaleseier 2-1 over Everton.
Etter en tredje ligatittel i 1929, valgte de å ta med Sheffield i klubbnavnet, og det var under dagens navn at Sheffield Wednesday nok en gang forsvarte ligatittelen påfølgende sesong. Klubbens fjerde ligatittel i 1930 er imidlertid også deres siste, men i FA Cupen hanket de også inn troféet i 1935 etter å ha slått West Bromwich Albion med 4-2 i finalen. Klubben falt etter hvert hen til en jojo-tilværelse mellom de to øverste divisjonene, men tok seg til FA Cup-finalen også i 1966. Der ledet de også 2-0, men Everton slo tilbake med tre mål på 15 minutter i 2. omgang og vant 3-2. På siste halvdel av 1970-årene befant Wednesday seg for første gang på nivå tre, før de slo tilbake og tilbragte mesteparten av de to neste tiårene på øverste nivå. I 1991 ble Manchester United slått 1-0 i ligacupfinalen da klubben sikret seg sitt første store trofé på 56 år.
To år senere spilte de seg frem til finalen i både ligacupen og FA Cupen, men tapte dessverre begge to. Begge mot Arsenal, og begge med 1-2 – selv om det også måtte omkamp til i FA Cup-finalen. Wednesday forfalt igjen sportslig, og rykket ned i år 2000 for deretter å surre seg ned igjen på nivå tre. Det var et sulteforet og kravstort publikum selvsagt langt fra fornøyd med, men fansen var nok langt mer tilfreds da Wednesday våren 2012 sikret opprykk til Championship på sesongens siste dag etter en durabelig duell med sin erkerival Sheffield United. Jeg vil personlig hevde at det er lite om noe av såkalte hatoppgjør i engelsk fotball som kan måle seg med The Steel City Derby. I store deler av 1880-årene brukte faktisk Wednesday Bramall Lane som sin hjemmebane, flere år før Sheffield United ble stiftet i 1889 og etter hvert skulle gjøre det til sin hjemmebane.
Etter et par sesonger ved Olive Grove, flyttet Wednesday inn på Hillsborough Stadium (den gang Owlerton Stadium) da det sto klart i 1899, og det har vært deres hjemmebane siden. Hillsborough vil for alltid være forbundet med tragedien den 15. april 1989, da 96 Liverpool-supportere døde etter å ha blitt klemt i hjel på Leppings Lane End. Den har selvsagt blitt modernisert siden den gang, men har fortsatt et utseende som gir den litt karakter. Jeg skulle uansett stå på nevnte The Kop på motsatt langside, som tidligere var en enorm ståtribune under åpen himmel. I dag er selvsagt også den modernisert, og i likhet med resten av anlegget byr den i dag kun på sitteplasser. På høyre langside sett herfra har man North Stand som vel ikke er den mest interessante, men det var den åpenbart da den ved åpningen i 1961 rett og slett ble sett på som et arkitektonisk vidunder.
På motsatt side er South Stand anleggets største tribune, og tribunen fra 1901 ble tegnet av stadion-arkitekten fremfor noen; selveste Archibald Leitch. Denne ble i 1996 utvidet med et andre nivå i forkant av at Hillsborough ble brukt til å arrangere fotball-EM i 1996, men på taket har man fortsatt det flotte mønet som ofte har vært Leitch sin «signatur». Det var godt å se at Hillsborough Stadium, til tross for å ha blitt modernisert til et all seater-stadion, fortsatt minner om et klassisk fotballstadion. En annen ting jeg likte da jeg inntok The Kop var at man sto fritt til å bevege seg mellom det åpne området nede ved inngangspartiene – der det også var røykeområder – og tribunen oppe på toppen av trappene i løpet av kampen. Jeg hadde som normalt når jeg ser kamper i FL bestilt plass helt øverst i håp om å få kunne se kampen stående, og jeg slet meg dit opp og tok plass i påvente av avspark.
Med åtte serierunder igjen burde vel Sheffield Wednesday ha vært trygge på sin 17. plass, til tross for at det kun var ni poeng ned til nedrykkssonen. Gjestende Preston North End jaget på sin side en playoff-plass, og hadde fra sin 8. plass kun to poeng opp til Middlesbrough på den siste playoff-plassen. Det var da også gjestene fra Lancashire som startet best, og i en omgang uten de aller største sjansene, var de flere ganger skummelt frempå der de truet bakrommet til Wednesday, med Paul Gallacher som mannen bak mye av det. Hverken Tom Barkhuizen eller Paul Hungtingdon klarte dog å omsette hans utsøkte avleveringer. De fleste halvsjansene begge veier kom i forbindelse med dødballer, og helt på tampen av omgangen var det etter et frispark at Preston burde ha tatt ledelsen på omgangens klart største sjanse. Ben Pearson slo inn i feltet og fant kaptein Paul Huntingdon som headet videre til Ben Davies, men til tross for å være på blank goal, klarte sistnevnte kun å heade rett på Owls-keeper Joe Wildsmith.
Dermed var det målløst til pause etter en omgang der Preston North End hadde sett skumlest ut, men lite ante jeg og de andre tilstedeværende om hva som ventet oss etter pause da jeg gikk ned trappene for å unne meg en røykepause og en kopp skoldende het Bovril som tilbake på tribunen ble satt til avkjøling til kampen ble blåst i gang igjen. Den for meg fullstendig ukjente Wednesday-manageren Jos Luhukay hadde i pausen satt innpå Lucas João på topp sammen med Atdhe Nuhiu, og det skulle vise seg å bære frukter. I andre omgangs femte minutt havnet ballen inne i et folksomt Preston-felt, der Nuhiu fikk skutt ballen i mål bak PNE-keeper Declan Rudd. Kun halvannet minutt senere sto det 2-0, og det virket nesten altfor enkelt da Barry Bannans pasning i bakrommet ble headet i bue over Rudd og inn i mål av João. 2-0!
Til tross for to raske baklengsmål, virket Preston alt annet enn resignerte, og de hadde et par enorme sjanser til å redusere. Først fant en crosser Sean Maguire, som tilsynelatende hadde en enkel jobb, men han bommet rett og slett på ballen, og Owls-kaptein Tom Lees fikk omsider klarert liggende. Deretter hadde et innlegg fra Barkhuizen kurs for Callum Robinson som kom på løp bakerst i feltet med målet så godt som åpent, men forsvarer Jack Hunt fikk kastet seg frem og styrt ballen i egen stolpe og ut før Barkhuizen sekunder senere headet like utenfor. Preston gjorde et dobbelbytte, og de to innbytterne Louis Moult og Daniel Johnson var like etter involvert da gjestene omsider fikk utligningen i det 72. minutt. Johnson spilte vegg med Callum Robinson og la inn til Moult som styrte inn reduseringen til 2-1.
Preston presset på for utligning, samtidig som det åpnet for skumle Wednesday-kontringer, og det var på en av disse at Lucas João hadde en god mulighet til å avgjøre i det siste ordinære minutt. Fernando Forestieri hadde fått stående applaus da han kom innpå for sin første kamp siden august, og tilbake etter skadeavbrekket hadde også han en god mulighet som endte med at hans skudd ble blokkert. Fra den påfølgende (korte) corneren i det andre tilleggsminutt driblet imidlertid Atdhe Nuhiu seg imidlertid rett og slett fra hjørneflagget og inn i feltet før han plasserte ballen i bortre kryss til 3-1. Kampen var avgjort, men det var likevel tid for Forestieri til å sette kronen på verket da Wednesday fikk frispark like utenfor 16-meteren. I det sjette tilleggsminutt markerte han sitt comeback ved å sende ballen over muren og rett i mål til 4-1.
På det tidspunktet sto jeg klar til å rase ned trappa mot utgangen, og da dommeren sekunder senere blåste av, var det bare å lange ut mot trikkeholdeplassen. Wednesday hadde vunnet en imponerende seier, men hele 4-1 var nok noe flatterende. 26 588 tilskuere hadde uansett fått se en underholdende andre omgang, og nå var det vel heller ikke lenger tvil om at Sheffield Wednesday vil være en Championship-klubb også i 2018/19-sesongen. For Preston North End sin del var det nok en strek i regningen i deres playoff-jakt, men en bortesupporter jeg snakket på på trikken etter kampen hadde fortsatt tro på at det fremdeles kunne gå tross alt. Selv hadde jeg trivdes bedre enn jeg hadde trodd jeg skulle på Hillsborough Stadium, men nå var det bare å komme seg mot dagens andre kamp – kveldskampen nede i Tamworth.
For å komme meg til togstasjonen måtte jeg enten gå et lite stykke eller bytte trikk på et eller annet punkt langs ruta ned til sentrum, og siden jeg hadde knapt med tid, valgte jeg den siste løsningen da en av trikkene på den blå linjen uansett så ut til å være like bak oss. Det var likevel ikke nok til at jeg rakk 17.29-toget, som lukket dørene idet jeg raste ned på perrongen. Dermed var det bare å unne seg en halv pint inne på Sheffield Tap mens jeg ventet på 17.58-toget, som i motsetning til det tidligere toget ville frakte meg direkte til Tamworth uten togbytte. Det ble et flyktig gjensyn med Sheffield denne gang, men det hadde vært artig…selv om min gamle flamme ikke var personen inne i klubbens ugle-maskot denne gang, slik hun skal ha vært ved flere anledninger for en del år siden. Nå var det bare å tømme glasset og komme seg med neste tog!
English ground # 461:
Sheffield Wednesday v Preston North End 4-1 (0-0)
Championship
Hillsborough Stadium, 30 March 2018
1-0 Atdhe Nuhiu (50)
2-0 Lucas João (52)
2-1 Louis Moult (72)
3-1 Atdhe Nuhiu (90+2)
4-1 Fernando Forestieri (90+6)
Att: 26 588
Admission: £33
Programme: £3
Pin badge: £3,50
Next game: 30.03.2018: Tamworth v North Ferriby United
Previous game: 29.03.2018: Blackburn Rovers v Bradford City
This day on the map here
