Torsdag 29.03.2018: Blackburn Rovers v Bradford City
Idet klokka nærmet seg halv ni, tuslet jeg ut fra Bridge House Guest House i Hawick for å komme meg med 08.44-bussen tilbake til Carlisle. En butikk på veien hadde ikke voldsomt å by på hva gjaldt frokost, men det var midlertidig glemt da jeg steg på buss X95 med returbilletten kjøpt dagen før. Naturlig nok tok også bussturen tilbake til Carlisle én time og 25 minutter, og tilbake på engelsk jord kunne jeg handle inn frokost på WHSmith, før jeg tok plass på 10.30-toget. Jeg hadde vurdert en noe senere avgang for å innta en skikkelig frokost på en av de to Wetherspoons-pubene like ved Carlisle stasjon, men det ville bli nok slike frokoster i løpet av turen, og jeg hadde i tillegg planer om en tidlig middag ved ankomst Darwen. Det var bare å ta seg dit ned, og det var ting som tydet på at det muligens kunne bli litt mer kronglete enn vanlig på en dag da noen av rutene til Northern var rammet av streik.
Ved ankomst Preston fikk jeg imidlertid etter hvert bekreftet at min plan B med tog derfra til Bolton og opp igjen til Darwen ville la seg gjøre. Etter det nevnte togbyttet i Bolton, ankom jeg derfor omsider Darwen og spaserte ut av stasjonen der rundt ti på halv to. Jeg hadde betalt £28 for overnatting ved Travelodge-hotellet oppe ved M65, rett ved siden av hjemmebanen til AFC Darwen, men det var liten vits å dra dit opp såpass tidlig, så jeg benyttet som planlagt noe av ventetiden til å få i meg en lovlig tidlig middag. Torsdag betyr Curry Club hos Wetherspoons-kjeden, og The Old Chapel lå praktisk plassert ikke så langt fra stasjonen, slik at det ble en Beef Madras også denne torsdagen. En vittig kompis mente det kanskje var passende på en dag hvor jeg skulle se Blackburn Rovers v Bradford City.
Da jeg fortsatt hadde litt tid å slå i hjel, ble det også en svipptur innom The Bridgewater, der j2o ble byttet ut med cider. Etter at glasset ble tømt for sin gylne eliksir, var det imidlertid på tide å komme seg av gårde, og jeg betalte for en dagsbillett på buss nummer 1, som går i rute oppover Blackburn Road / Bolton Road. Jeg skulle nemlig benytte meg av denne både til og fra kamp, men først var det tid for å sjekke inn, og etter å gått snarveien via Redvers Road, fikk jeg snart installert meg på rommet. Da jeg besøkte AFC Darwen i mars 2015, hadde jeg et rom med utsikt over deres hjemmebane. Denne gang fikk jeg rom på motsatt side, men fra trappegangen kunne jeg unne meg en kikk på The Anchor Ground på min vei ut igjen i Lancashire-ettermiddagen.
Jeg hadde kommet over en mikropub som virket som et fristende sted å lade opp til kamp, uten at jeg hadde klart å se Darwen Tap da jeg passerte den med bussen, men jeg valgte nå å spasere tilbake dit. Imidlertid klarte jeg ikke å motstå en tur innom The Anchor på veien dit, men snart kunne jeg da se Darwen Tap på min venstre hånd og slå meg ned i det som ganske riktig viste seg å være et usedvanlig koselig vanningshull. En gammel kompis fra Oslo-puben Belfry har flyttet tilbake til Blackburn, og Daniel Woodhouse hadde tatt kontakt da han så jeg skulle stoppe her. Jeg informerte ham om at jeg ville befinne meg på Darwen Tap, og satt meg til å vente med en pint. Mikropuben har nok forbedringspotensiale på real cider-fronten, men en pint Thatchers var da ikke feil, og den fikk ekstra stjerne i boka for å selge pork scratchings med habenero-smak i løsvekt fra en krukke. En nokså stor pose for kun 80p kunne man da heller ikke klage på.
Daniel dukket omsider opp etter å ha sluttet på jobb, og vi ble sittende en stund og prate og kose oss ved Darwen Tap før vi bestemte oss for å skifte beite. En rask busstur førte oss til Golden Cup rett ved siden av M65, og der ble det tid til en siste pint før han satt kursen hjemover og jeg igjen hoppet på bussen for å la den frakte meg den siste biten ned til Ewood Park. Da jeg som nevnt besøkte AFC Darwen for fire år siden, hadde jeg tidligere den dagen tatt en utvendig kikk på Ewood Park, men nå skulle jeg også få sett kamp her. Torsdag hadde da også virket som en fin dag å bruke til å huke av for et FL-stadion jeg neppe ville besøkt på en lørdag eller tirsdag, og samtidig var det også en av grunnene til at jeg denne påsken hadde valgt bort SWPL Easter Hop, der torsdagskampen var hos Newton Abbot Spurs som jeg uansett besøkte i januar.
Blackburn er en industriby i den østlige delen av Lancashire – 14 kilometer øst for Preston, og 34 kilometer nord-nordøst for Manchester. Det var dette området som var åsted for den industrielle revolusjon, og Blackburn var et sentrum for tekstilindustrien. Oppfinneren av «Spinning Jenny», James Hargreaves, var en vever i nettopp Blackburn-området. Siden den gang har det selvsagt som kjent gått nedover med tekstilindustrien i regionen. Blackburn har i dag snaut 120 000 innbyggere, og har vokst sammen med den mindre naboen Darwen i en slik grad at distriktet nå har navnet Blackburn with Darwen. Blackburn er for øvrig en av byene med høyest prosentandel av muslimske innbyggere i hele Storbritannia, men ble faktisk skånet for raseopptøyene som i 2001 herjet andre slike byer i nordvest, som for eksempel Burnley og Oldham.
Jeg hadde på forhånd betalt £22 for en billett til kveldens kamp, og oppsøkte billettkontoret for å hente ut denne, samtidig jeg av en programselger fikk et eksemplar av kveldens kampprogram for £3. Med det unnagjort var det tid nok til å kikke litt i klubbsjappa, der jeg rasket med meg en pin til min samling, før jeg gikk for å finne plassen på Riverside Stand, på den ene langsiden. På veien dit bort tok jeg også en kikk på en detalj ved Ewood Park som jeg også forrige gang likte godt; nemlig den lille hagen til minne om tidligere eier Jack Walker, som det også står en statue av der. Han ville nok ikke vært spesielt tilfreds med hvordan ting har blitt under de upopulære indiske eierne, men nå virket det i hvert fall som om klubben kan gå mot en mulig retur til Championship.
Mange husker sikkert Blackburn Rovers’ siste storhetstid på midten av 1990-årene, da eier Jack Walker med sine pundsedler og dyre spillerkjøp sikret ligatittelen i 1994/95, men faktum er at klubben var enda mer suksessfull i sine tidligere dager. Klubben hadde blitt stiftet i 1875, og det var i 1884 at Rovers sikret seg sitt første trofé i FA Cupen med finaleseier over skotske Queens Park. Samme lag møttes i finalen året etter, og igjen var det Blackburn som vant, og sannelig vant ikke Rovers i 1886 den gjeveste cupen for tredje året på rad – den gang etter finaleseier over West Bromwich Albion. 6-1 seieren over Sheffield Wednesday i 1890 står fortsatt som en av de største seire i en FA Cup-finale, og William Townley ble i den forbindelse førstemann til å score hattrick i en finale. Da Rovers fulgte opp med å slå Notts County 3-1 i finalen året etter, hadde de altså sikret seg imponerende fem FA Cup-titler på åtte sesonger.
I ligasammenheng hadde Blackburn Rovers vært med fra starten, da de i 1888 var en av de 12 klubbene som var med å stifte Football League. I 1912 kunne de endelig kalle seg seriemester, og to år senere gjentok de denne bedriften. Da Huddersfield Town ble slått i FA Cup-finalen i 1928, sikret klubben seg også sin sjette FA Cup-tittel – noe som skulle vise seg å bli deres siste store tittel på nesten 70 år. Utover i forrige århundre ble de etter hvert en middelhavsfarer med perioder på nivå to, og i FA Cup-finalen i 1960 var de sjanseløse mot et Wolverhampton Wanderers som vant 3-0. Etter nedrykk i 1966, begynte et 26 år langt fravær fra øverste divisjon, med noen år på nivå tre i 1970-årene som lavmål. Det var under 1990/91-sesongen at den nå avdøde Jack Walker tok over som eier og således startet en ny æra.
Med en haug av pundsedler, og Kenny Dalglish som nyutnevnt manager, bragte han raskt suksess til klubben, og det ble satt ny overgangsrekord i engelsk fotball da Blackburn Rovers hentet den da 23 år gamle Southampton-spissen Alan Shearer for £3,3 millioner. De som den gangen syntes ting var i ferd med å gå fullstendig over styr, skulle bare visst… Uansett fulgte flere spillere, og Rovers var raskt tilbake i det gode selskap. Etter å ha blitt nummer to i 1993/94, satt de sesongen etter kronen på verket med klubbens første ligatittel på 81 år. Tittelkampen sto mellom Rovers og Manchester United, og ble avgjort på sesongens siste dag. I de neste årene klarte klubben aldri å følge opp dette, og i 1999 rykket Rovers ned. Med det er de fortsatt den eneste klubben som har både vunnet og rykket ned fra Premier League.
To år senere – etter en emosjonell sesong der klubbens eier Jack Walker døde – var Blackburn tilbake i Premier League, men et par sjetteplasser var det beste de presterte før det i 2012 endte med nytt nedrykk etter en sesong preget av store protester mot manager Steve Kean og de indiske eiernes (van)styre. Verre skulle det bli, for våren 2017 endte med nytt nedrykk, slik at Blackburn Rovers nå spiller på nivå to for første gang siden 1979/80. Den gang returnerte de til nivå to på første forsøk. Så gjenstår det å se om de kan gjøre det samme denne gang, og som jeg nevnte ser den historien ut til å kunne gjenta seg. Uansett kan ingen ta fra Blackburn Rovers deres stolte historie som en av de gamle, virkelige storhetene, og det faktum at de er en av kun tre klubber som var med å stifte både Football League og Premier League.
Ewood Park ble åpnet i 1882, og Rovers har spilt der siden de flyttet fra Leamington Street i 1890, men dagens stadion har selvsagt blitt grundig fornyet siden den gang. Den eldste tribunen er nå Riverside Stand, som i kjølevannet av Bradford-brannen ikke besto en sikkerhetskontroll, slik at den gamle tretribunen i 1988 ble byttet ut med dagens konstruksjon. Det var i den forbindelse at man overtalte den lokale stålmagnaten Jack Walker til å donere stål til bygging av denne nye tribunen, og han endte som kjent opp med å kjøpe klubben ikke lenge etter. Resultatet var uansett en tribune med plass til rundt 4 000 tilskuere, men som faktisk ikke falt i smak hos alle supporterne. Det er da også etter all sannsynlighet her eventuelle fremtidige utbedringer først vil skje, og jeg ser at mange mener den ikke kan måle seg med de tre andre mer moderne tribunene, men for meg var det i hvert fall den som så ut til å ha mest karakter, og det var også hovedgrunnen til at jeg kjøpte billett der.
De tre andre tribunene er nokså like, og består alle av to nivåer adskilt av et parti med VIP-bokser. Bortefansen hadde tatt plass borterst på Darwen End, mens Blackburn End er temmelig identisk på motsatt kortside. På langsiden jeg så over på, står Jack Walker Stand, og da denne i 1994 erstattet den tidligere Nuttall Stand, markerte det slutten på de omfattende oppgraderingene på første halvdel av 1990-årene. Rovers jaktet nå som nevnt en av de to automatiske opprykksplassene og umiddelbar retur til Championship, men befant seg på tredjeplass på League One-tabellen før kveldens kamp, med ett poeng opp til andreplasserte Wigan Athletic som også hadde en kamp mindre spilt. Imidlertid var det kun to poeng opp til ledende Shrewsbury Town som på sin side hadde spilt en kamp mindre enn Blackburn igjen, og Rovers kunne dermed innta en midlertidig tabelltopp med seier denne kvelden. Gjestene var Bradford City, som på sin side hadde hatt en god start på sesongen men sluknet totalt den siste tiden og rast ned til en 10. plass.
Det var vertskapet som gikk ut i hundre og skapte flere sjanser tidlig i kampen. Dominic Samuel var på full fart gjennom da han ble holdt tilbake av en Bradford-forsvarer som slapp med gult, mens Bantams-keeper Colin Doyle måtte i aksjon med en parade da hans forsvarer ga bort ballen i egen boks og Corry Evans fyrte løs. Marcus Antonsson hadde like etter en strålende mulighet da et frispark ble slått inn i feltet, og han burde nok truffet mål snarere enn å heade utenfor. Vi nærmet oss halvspilt omgang da Bradford også fikk hjelp av aluminiumen, for etter at en blanding av skudd og innlegg ble headet ut på streken, skjøt Antonsson i stolpen via en Bradford-spiller, og sekunder senere gikk Bradley Dacks innlegg igjen via en bortespiller og traff tverrliggeren. Selv om Bradford City burde ha poeng for å henge med i playoff-kampen, var det svært lite de kom med offensivt, og Blackburn burde uten tvil ha ledet da lagene gikk i garderoben med 0-0 som pauseresultat.
Med en Bovril i hånden kunne jeg se at kampen fortsatte i samme spor etter pause, med et Bradford-lag som tilsynelatende hadde mer enn nok med å forsvare seg mot Blackburn-spillerne som fosset frem gang på gang. Det manglet imidlertid noe i avslutningsfasen hos vertene, men etter halvspilt andre omgang fikk de omsider uttelling. Corry Evans spilte gjennom Bradley Dack, og sistnevnte markerte sin ligakamp nummer 200 med å sende ballen forbi keeper Doyle til en fortjent 1-0-ledelse. Bradford City hadde i løpet av kampen ikke et eneste skudd på mål, og det var på ingen måte ufortjent da hjemmelaget doblet ledelsen med to minutter igjen. Det var etter godt forarbeid av Bradley Dack og Adam Armstrong at ballen havnet hos innbytter Craig Conway, som satt inn 2-0. Foran 13 443 tilskuere ble det også sluttresultatet, og Blackburn hadde inntatt en foreløpig tabelltopp.
Det er en trio med Blackburn, Wigan og Shrewsbury Town som har kjempet om de to automatiske opprykksplassene hele sesongen, men til tross for en utrolig imponerende sesongstart av et Shrewsbury-lag jeg personlig aldri hadde tippet på øvre halvdel, har jeg en stund mistenkt at det vil bli Blackburn og Wigan som tar de. Det ville i og for seg kanskje vært litt synd, da det hadde vært artig med litt friskt blod i Championship i form av Salop. Det kan det jo fort uansett bli, men vi får se.. I løpet av kampen hadde det uansett begynt å regne ganske kraftig, og det var noen utrivelige minutter jeg tilbragte ved et fullt busskur mens jeg ventet på bussen. Etter den korte bussturen, rakk jeg å bli enda våtere mens jeg travet tilbake til hotellet. Det var bare å komme seg inn for å tørke og etter hvert finne senga, for jeg hadde en ny tidlig start morgenen etter.
English ground # 460:
Blackburn Rovers v Bradford City 2-0 (0-0)
League One
Ewood Park, 29 March 2018
1-0 Bradley Dack (68)
2-0 Craig Conway (80)
Att: 13 443
Admission: £22
Programme: £3
Pin badge: £2,49
Next game: 30.03.2018: Sheffield Wednesday v Preston North End
Previous game: 28.03.2018: Hawick Royal Albert v Vale of Leithen
This day on the map her