Mandag 15.01.2018: Haringey Borough v AFC Hornchurch
Uten at det var det hadde vært det helt store, hadde jeg allerede benyttet anledningen til å se én kamp (U23-kampen mellom Spurs og Everton) denne dagen da Chesterfield-supporteren Chris og min groundhopper-kompis Neil Woolley nå slapp meg av utenfor togstasjonen Turkey Street like etter klokka to. Nå hadde jeg noen timer å slå i hjel før kveldens kamp som skulle være dagens «hovedrett», og jeg hadde for så vidt vurdert å ta turen inn til mer sentrale deler av London, men valgte etter hvert i stedet å holde meg i dens nordlige utkant mens jeg sakte beveget meg nedover mot Tottenham-traktene. Jeg hadde blinket meg ut mikropuben The Green Dragon Alehouse i Enfield-traktene som et fint sted å lade opp til kamp, men den viste seg dessverre å være stengt på mandager. Likevel tok jeg toget den ene stasjonen ned til Southbury og buss derfra til Enfield Town, der jeg steg av utenfor sistnevnte stasjon.
Det begynte nå igjen å regne såpass at jeg søkte tilflukt i puben The Kings Head, der jeg ble værende en stund mens jeg også fikk meg litt mat i skrotten. Da regnet ga seg, spaserte jeg raskt til stasjonen Enfield Chase for å la lokaltoget frakte meg tre stasjoner ned til Palmers Green, og etter at jeg hadde unnet meg en pint ved The Alfred Herring, fikk jeg etter å ha gått den korte veien tilbake til Palmers Green stasjon oppleve hvor kronglete det noen ganger kan være å reise med BritRail-passene på lokaltog som Londons Overground-tog. Her er man nok vant til at folk benytter Oyster-kort, og sperringene er ikke alltid bemannet, slik at man må oppsøke medlemmer av betjeningen som ofte er totalt ukjent med slike togpass.
Uansett kom jeg meg snart ytterligere to stasjoner sørover til Alexandra Palace, der en pint Orchard Pig Reveller ventet på meg ved The Starting Gate like ved. Nå begynte jeg å nærme meg området der kveldens kamp skulle spilles med Haringey Borough som vertskap, og etter en liten spasertur ble neste stoppested Jolly Anglers, rett ved tube-stasjonen Wood Green. Deretter viste Wetherspoons-puben Spouters Corner rett rundt hjørnet seg å ikke være altfor spennende, så det ble en lynvisitt før jeg valgte meg The Goose på andre siden av veien som siste stoppested, og deretter omsider satt kursen mot Coles Lane og kveldens kamp. Det skulle jeg angre litt på, for da jeg oppsøkte bussholdeplassen så varte det og rakk før buss W3 omsider kom over et kvarter forsinket – og etter at 2 avganger skulle ha passert i dette tidsrommet.
Tottenham er som de fleste nok vil vite et distrikt i nord-London som nå hører innunder bydelen Haringey. Her vokste det først frem en liten bebyggelse langs romerveien Ermine Street, som gikk fra London til Lincoln og York. Dette var lenge et landlig område som i middelalderen ble et populært rekreasjons-område for kongelige og rike London-beboere, og det var fortsatt nokså landlig og temmelig fasjonabelt frem til 1870-årene. Da kom jernbanen og endret det hele, og Tottenham ble åsted for utbygging av rimeligere boliger og billig pendling inn til sentrale London. Senere har deler av Tottenham blitt beryktet for store problemer med gjengkriminalitet, og det meget fremmedkulturelle området er av landets fattigste og en av de med høyest arbeidsledighet og kriminalitet.
At kveldens kamparena Coles Park ligger langs White Hart Lane vitner om at Haringey Borough hører hjemme ikke altfor langt fra storklubben Tottenham Hotspur, og det var på denne veien at jeg med en times tid til avspark steg av et steinkast fra inngangspartiet. Der betalte jeg mine £7 pluss ytterligere £2 for et eksemplar av kveldens kampprogram, før jeg satt kursen mot klubbhusets bar for å granske det litt nærmere over en pint. Der traff jeg imidlertid raskt på groundhopperen Paul White, som jeg jo visste ville være der, men også Scarborough-supporteren Rob, som nå bor i London, og som jeg ser rett som det er på baner rundt omkring. Han uttrykte begeistring over at hans klubb nå kan spille i hjembyen Scarborough, og det sa jeg meg enig i, men han satt åpenbart så liten pris på min misnøye med at de har valgt å legge kunstgress på sitt nye anlegg at han vendte om på hælen og strenet molefonken ut av baren.
Haringey Borough slik klubben fremstår i dag ble stiftet så sent som i 1973, men har røtter mye lenger tilbake. Nå er det virkelig bare å holde tunga rett i munnen, for dette er innviklet! La oss starte i 1907, med stiftelsen av klubben Tufnell Park, som snart markerte seg som en av landets beste amatørklubber – noe som understrekes ved at de i 1919/20 var tapende finalist i den prestisjetunge FA Amateur Cup. Allerede i 1911 hadde deres reservelag imidlertid brutt ut og stiftet en ny klubb under navnet Tufnell Spartans, og disse tidligere reservene tok i 1920 navnet Wood Green Town og flyttet i 1930 inn på Coles Park. Den opprinnelige Tufnell Park slo seg på sin side i 1950 sammen med klubben Edmonton Borough og tok navnet Tufnell Park Edmonton. De tok Tufnell Parks plass i Isthmian League, der de hadde endt som jumbo to år på rad, og ytterligere to jumboplasser fulgte før de etter en degradering spilte i Spartan League og Delphian League.
I 1960 endret denne klubben navnet til Edmonton, og da Delphian League gikk under, tok de plass i Athenian League. De spilte før øvrig sine hjemmekamper på den tradisjonsrike Henry Barrass Stadium, som jeg i fjor gjestet i forbindelse med en finale i Edmonton & District Sunday League, og som nok ser noe annerledes ut i dag. Uansett; i 1970 endrer Wood Green Town navn til Haringey Borough. Og tre år senere slår disse to klubbene seg sammen og stifter dagens klubb under navnet Edmonton & Haringey. For de som fortsatt henger med, kan man kanskje si at Tufnell Park og Tufnell Spartans på en måte (og via en rekke sammenslåinger) hadde funnet tilbake til hverandre igjen 62 år etter at reservene brøt ut?
Den nye klubben tok Edmontons plass i Athenian League Division One, der de slet i bunnen og byttet navn til Haringey Borough etter å ha endt sist i 1976. Da Athenian League ble lagt ned i 1984, var klubben en av mange som hoppet over til Isthmian League for å utgjøre deres nye regionale Division Two, men i 1988 trakk de seg fra ligaen, og etter et års pause tok de plass i Spartan League. Det skal også nevnes at klubben i 1991 vant London Senior Cup, før de i 1996 endret navn til Tufnell Park. Året etter returnerte de til dagens navn, før sammenslåingen av Spartan League og South Midlands League førte til at de nå spilte i Spartan South Midlands League. Rundt og etter årtusenskiftet slet de ofte i bunnen, og så sent som i 2008 var de nede i SSML Division One. I 2013 flyttet de sidelengs over til Essex Senior League, og min mistanke om at dette kan ha vært den svakeste av alle step 5-ligaer ble ikke minsket av at de umiddelbart hevdet seg i toppen og fulgte opp andreplassen i debutsesongen med tittel og opprykk i 2015.
I sin andre sesong i Isthmian League Division One North endte de forrige sesong på femteplass, men måtte i playoff-semien gi tapt etter 4-5 borte mot Maldon & Tiptree. Nå hadde de igjen fortsatt en mulighet på playoff, men det var en tøff test som ventet når selveste serielederen AFC Hornchurch kom på besøk denne kvelden. Jeg hadde forresten hørt flere nevne hvordan Haringey Borough faktisk skal dele ut gratis sesongkort til tilskuere som spør etter dette, og det er jo mildt sagt intet dårlig tilbud, men jeg hadde ikke slike hensikter, og forespurte derfor aldri om dette. Imidlertid tok jeg en grundig kikk i pappeskene med gamle programmer som var til salgs for en liten donasjon av en størrelse man selv følte passet. Noen pund i vekslepenger klirret i skåla mens en liten bunke programmer fant veien ned i veska mi, og jeg gikk deretter for å spore opp en stensil med lagoppstillingene før jeg tok en liten kikk på anlegget i påvente av kampstart.
Coles Park har vært klubbens hjemmebane siden starten, og var som nevnt også hjemmebane for en av forgjengerne – Wood Green Town – siden 1930. Den domineres i dag av den etter forholdene store hovedtribunen som er opphøyet fra bakken og ruver over resten av anlegget. Den entres via trapper på siden, er malt i grønt og gult, og byr der oppe på sitteplasser i form av grønne plastseter. Her skal visst 280 personer kunne hvile akterspeilet, men dette er også det eneste av tribunefasiliteter ved Coles Park. Skjønt like bortenfor er det på denne langsiden også et ørlite overbygg der stående tilskuere i bakkant kan få tak over hodet, men jeg er usikker hvor mye ly den smale stripen med bølgeblikk-tak gir når det regner. Foruten dette er det hard standing under åpen himmel som gjelder rundt resten av banen.
Som jeg nevnte var det kveldens gjester AFC Hornchurch som toppet tabellen, og ikke bare hadde de tre poeng ned til toer Bowers & Pitsea, men også tre kamper til gode, mens de hadde én kamp og hele tolv poeng til gode på treer Dereham Town. For Haringey Borough sin del lå de på en sjuendeplass – á poeng med Potters Bar Town på plassen foran. Det er jo denne sesongen åpenbart to som skal direkte opp, i forbindelse med omstruktureringen etter sesongslutt, slik at også sjetteplassen vil gi playoff denne sesongen. Hjemmelaget hadde hatt en dårlig periode i desember, men var nå kanskje på riktig kurs etter to strake seire. Gjestende The Urchins kom på sin side fra tre strake seire – inkludert kampen jeg så hos Heybridge Swifts uken før – og sto med 11-2-2 på sine siste 15 i ligaen.
Det var bare å gjøre seg klar til kamp på det som nå dessverre er et kunstgress-dekke, men det så ikke ut til å stoppe serielederne som i det tiende minutt fikk et frispark like utenfor hjørnet av 16-meteren. Brad Warner hadde scoret begge målene da jeg som nevnt så de beseire Heybridge Swifts fem døgn tidligere, og det var han som nå slo frisparket som Theo Fairweather-Johnson headet i mål til 0-1. En annen gammel kjenning er George Purcell, som pøste inn mål for The Urchins før han ble skadet i 2016/17-sesongen. Nå ser han ut til å være på vei tilbake mot godt gammelt slag, og bare noen minutter senere kunne han doblet ledelsen med en volley som Borough-keeper Austin Byfield måtte slå over. På motsatt banehalvdel måtte Urchins-keeper Sam Mott gi retur på et langskudd fra Derek Asamoah, men fikk ordnet opp før Michael O’Donoghue kunne styre inn returen.
Etter et par halvsjanser begge veier sto det dermed fortsatt 0-1 halvveis, og jeg benyttet pausen til å slå av en prat med noen av supporterne. Representanter for hjemmefolket håpet selvsagt at de kunne snu det i andre omgang, og hadde ikke minst forhåpninger om å klare en playoff-plass til slutt. Hornchurch-fansen jeg snakket med var fornøyd med ledelsen, og uttrykte håp om et tidlig andre mål i andre omgang, samtidig som de slo fast at de nå selvsagt gikk for både automatisk opprykk og divisjonstittel. Jeg har jo for øvrig med selvsyn sett AFC Hornchurch bli slått ut i playoff de to siste sesongene – forrige sesong i semifinalen borte mot Thurrock, og sesongen før i finalen borte mot Harlow Town. Begge ganger led de altså nederlag mot laget som til slutt tok seg opp, men denne sesongen er det kanskje Urchins sin tur..?
Det var imidlertid vertene som presset på etter pause, og de spilte seg frem til flere nokså gode muligheter. Halvveis ut i andre omgangen burde de nok utlignet da et hardt innlegg fra Lawrence Yiga skapte problemer i Hornchurch-forsvarer, men innbytter Harrison Georgiou klarte kun å styre ballen like utenfor stolpen. Like etter var det den tidligere ghanesiske landslagsspiller Derek Asamoah som prøvde seg med et skudd som endret retning og gikk like utenfor, men Borough fortsatte å presse mens gjestene med nød og neppe fikk blokkert avslutninger fra Asamoah og O’Donoghue. Hornchurch hadde en skummel corner som nesten gikk rett i mål, men keeper Byfield fikk slått til nytt hjørnespark.
Det var likevel mot spillets gang at bortelaget økte ledelsen fra den påfølgende corneren fra Purcell. Målscorer Fairwather-Johnson hadde måttet hinke av banen midtveis i første omgang, og det var nok et tap for gjestene, men det var hans erstatter Leon McKenzie som nå headet inn 0-2 i det 87. minutt og sørget for at poengene tilsynelatende var sikre. Vel, fullt så sikre var de kanskje ikke riktig ennå, for Anthony McDonald sendte først i vei et susende langskudd som gikk i nettveggen, og sekunder etter at vi gikk over på tilleggstiden stupte Lawrence Yiga frem og headet et innoverskrudd innlegg i mål bak Urchins-keeper Mott. 1-2, og nå hadde vertene fått blod på tann der de fosset fremover. Et par ganger i tilleggstiden var det tilløp til kaos inne i Hornchurch-feltet, men de klarte til slutt å ri av stormen, ikke minst takket være en solid defensiv takling helt på tampen.
Dermed endte det 1-2 foran 216 tilskuere, og Hornchurch ser ut til å suse mot tittelen. Dessverre virket det ikke som om det går noen direktebuss fra denne delen av nord-London over til Wembley-området, så jeg gikk raskt for å ta bussen tilbake til Wood Lane. Derfra gikk turen med tubens Piccadilly Line ned til sentrale London, der jeg benyttet Knightsbridge til å bytte til et annet Piccadilly Line-tog. Jeg følte imidlertid for en siste pint, og i dette fasjonable strøket ble en forfriskning inntatt på Paxtons Head, før jeg fortsatte ferden til North Ealing. Derfra lot jeg buss 112 frakte meg til holdeplassen utenfor hotellet, der jeg etter hvert trakk meg tilbake for å hoppe i loppekassa etter nok en lang dag. Nå gikk turen virkelig mot slutten, og det var kun én kamp igjen på agendaen.
English ground # 457:
Haringey Borough v AFC Hornchurch 1-2 (0-1)
Isthmian League Division One North
Coles Park, 15 January 2018
0-1 Theo Fairweather-Johnson (10)
0-2 Leon McKenzie (87)
1-2 Lawrence Yiga (90+1)
Att: 216
Admission: £7
Programme: £2
Pin badge: £3
Next game: 16.01.2018: Canvey Island v Heybridge Swifts
Previous game: 15.01.2018: Tottenham Hotspur U23 v Everton U23