Lørdag 13.01.2018: En lang og bortkastet reise / En kikk på Lafrowda Park (St. Just)

Etter fredagens kamp hos Newton Abbot Spurs hadde jeg en lang reise foran meg fra min base i Exeter ned til tuppen av Cornwall, og jeg var allerede på forhånd klar over at den lange reisen ville bli ekstra lang og kronglete grunnet vedlikeholdsarbeid som betød at strekningen mellom Exeter St. David’s og Plymouth ville foregå med buss for tog og derfor ta lengre tid. Jeg var derfor oppe i otta for å spasere de få meterne over til Exeter St. David’s i god tid før avgang klokka 07.00, og etter å ha fått bekreftet at det ikke ville være noen direkte-buss til Plymouth, tok jeg plass på bussen som også ville betjene stasjoner som Newton Abbot og Totnes. Over to timer tok bussturen ned til Plymouth, der vi i hvert fall ankom slik at jeg rakk både en rask røykepause og å kjøpe meg noen smørbrød før jeg steg på 09.20-toget til Penzance.

Jeg hadde valgt meg en fristende destinasjon i Cornwall, der St. Just skulle ta imot St. Day til kamp i Cornwall Combination, som er en feeder-liga til South West Peninsula League og dermed regnes som non-leagues step 8. Værmeldingen hadde imidlertid vært alt annet enn lystig, og de dystre spådommene om rundt 25mm regn denne lørdagen hadde gjort meg litt usikker på om jeg valgte riktig ved å holde meg til plan A heller enn å kansellere hotell-bookingen og i stedet reise oppover til andre deler av landet. Det hadde ikke vær noe tegn til regn i Exeter, men selv om værmeldingen nå var i hvert fall noe lystigere, hadde vi møtt på regnet like før vi ankom Plymouth. Jeg var bevæpnet med en rekke backup-alternativer, men jeg hadde ikke vært lenge på toget da min plan B gikk fløyten med avlysningen hos Carharrack. Deretter fulgte snart i rask rekkefølge en rekke av de øvrige kampene i Cornwall.

Det så nokså mørkt ut da jeg like før klokka halv tolv ankom den sørvestlige endestasjonen Penzance, og på det tidspunktet hadde også Truro City sin hjemmekamp blitt avlyst, slik at kampen hos St. Just nå snart var den eneste gjenværende i hele grevskapet! Jeg hadde ikke fått svar fra eller sett noen uttalelse fra hverken hjemmelaget eller bortelaget, men måtte bare tenke som så at intet nytt var godt nytt. Jeg ble ikke veldig optimistisk av regnet som veltet voldsomt ned over Penzance mens jeg ventet på 12.10-bussen som skulle ta meg til St. Just, og bare på det lille halvminuttet det tok meg å gå fra togstasjonen til busstasjonen hadde jeg rukket å bli dyvåt til skinnet. Nå var det uansett for lengst for sent å snu, så det var bare å satse alt på ett kort og håpe på et aldri så lite mirakel.

Atlantic Coaster-bussen med nummer A17 i panna brukte omtrent 25 minutter på turen til St. Just, som skal være den vestligste byen på det britiske fastlandet. Den ligger omtrent 13 kilometer vest for Penzance, med havet som nabo i vest; i et område som har status som såkalt Area of Outstanding Natural Beauty. St. Just har lange tradisjoner innen gruvedrift, der man har gravd etter kobber og tinn. Det skal bo rundt 2 000 personer i selve St. Just, mens innbyggertallet mer enn dobler seg om man tar med hele sognet. Allerede da bussen kjørte over byens torg fikk jeg inntrykk av en koselig liten by, og da jeg kort etter hoppet av og spaserte opp igjen til torget for å sjekke inn ved The Wellington, fikk jeg bekreftet dette inntrykket. Denne puben er en av fire som ligger rundt byens torg, og jeg hadde betalt £30,38 for kost og losji.

Den trivelige jenta bak disken lot meg slenge fra meg bagasjen og skjenket meg en pint som jeg tross alt hadde tid til før jeg spaserte ned til kamparenaen Lafrowda Park. I løpet av bussturen hadde jeg funnet frem til hjemmelagets Facebook-side, som tilsynelatende var i hvert fall noe mer brukt enn deres Twitter, og der hadde en person postet informasjon om at det faktisk var «game ON» ved Lafrowda Park, til tross for det han hevdet var en flokk ender som svømte rundt på banen. Det var strålende nyheter, og jeg postet et svar før jeg tømte glasset for å bevege meg nedover. Jeg hadde ikke kommet altfor langt før jeg igjen fikk tilsvar fra en annen person som kort tid i forveien hadde postet ny informasjon som jeg ikke hadde sett. Kampen var nå dessverre likevel avlyst! Det var som et slag i solar plexus, og ironisk nok hadde det nå også sluttet å regne!

Utrolig bittert og irriterende, men den lange reisen hadde vist seg bortkastet, og alt av alternativer i Cornwall hadde lidd samme skjebne. Det var bare å innse nederlaget, som må sies å ha vært spesielt bittert på en lørdag, da det tross alt er så uendelig mange kamper man kunne ha valgt seg. Denne dagen var det ikke uprofesjonell og respektløs oppførsel à la Taunton Town som ødela, men snarere værgudene. Slik er det når man tross alt blir «fanget» i en utpost, men det var bare å svelge skuffelsen som best man kunne, og siden jeg tross alt hadde kommet helt ned hit, fortsatte jeg selvsagt mot Lafrowda Park for å ta en kikk på herligheten som hadde fristet meg til å legge ut på den lange reisen til «verdens ende».

Det er ikke altfor mye jeg kan fortelle om St. Just AFC, men de er åpenbart stiftet i 1894, og de var i 1959 med å stifte Cornwall Combination, som de fortsatt spiller i. Denne ligaen vant de våren 1962, og senere har de ved seks anledninger blitt nummer to. Det ser rett og slett ut som om de er tilfreds med den trygge tilværelsen i Cornwall Combination, og med deres geografisk plassering kan man jo godt forstå at en klatring i pyramiden vil kunne by på utfordringer som ikke frister nevneverdig – jeg tenker da selvsagt spesielt på økt reisevei og -utgifter. Jeg skal ikke på noen måte begi meg ut på noen gjettekonkurranse om hvor lenge klubben har brukt Lafrowda Park som sin hjemmebane, men jeg svingte snart inn på oppkjørselen og så anlegget foran meg.

Det var ikke spor etter noen av klubbens representanter, men Lafrowda Park lå der idyllisk med Atlanterhavet som bakteppe. Skjønt idyllisk var det kanskje ikke med det våte været denne dagen, men på en klar dag skal man kunne se helt til Isles of Scilly herfra. Det tilsynelatende nye klubbhuset ligger i hjørnet der man kommer inn, og det er på langsiden bortenfor dette at man finner det som er av tribunefasiliteter ved Lafrowda Park. Et nokså slitent overbygg lener seg inntil en minst like falleferdig murvegg, og gir tak over hodet til de som ser kampen herfra. Foran dette har man laglederbenkene, og ellers rundt anlegget er man henvist til å stå rett på gresset uten tak over hodet.

Jeg likte Lafrowda Park, og irriterte meg igjen over dagens avlysning. Det surklet alvorlig under føttene mine for hvert eneste skritt jeg tok, og selv om jeg personlig kanskje ville godkjent gressmatta for kamp, skjønte jeg denne gang faktisk hvorfor man hadde valgt å avlyse – i hvert fall målt opp mot andre avlysninger jeg har blitt offer for, der jeg i motsetning til pysete dommere har funnet lite feil på gressmatta. Foran laglederbenkene og tribunen var det et lite gjørmebad, og selv om det var bedre ute på selve banen, var det temmelig vått. Det var bare å innse den bitre realiteten, og med en siste kikk utover Lafrowda Park, snudde jeg meg og forlot anlegget for å returnere til The Wellington. Jeg må komme tilbake en annen gang, men da blir det garantert på en annen årstid.

For å gjøre en lang historie kort, ble det i stedet en liten pub-til-pub-runde etter at jeg hadde sjekket inn. Bagasjen min var blitt plassert på rommet, så det var bare å installere seg og deretter kose seg som best man kunne i St. Just. På vei ut så jeg et skilt som fortalte om rugbykamp klokka 14.30, og om jeg hadde sett det litt tidligere, kunne jeg slått i hjel et par timer der, men nå var det for sent. I stedet fikk jeg sjekket ut både Kings Arms og Star Inn før jeg returnerte til min base for å få meg et måltid. Jeg hadde planlagt en tidlig kveld, men den utrolig sjarmerende Tammy bak disken og en gruppe artige stamkunder og andre overnattingsgjester sørget for at det ble langt senere enn planlagt ved å stadig by på påfyll av Rattler i glasset. Jeg kom meg omsider likevel i seng, etter det som hadde vært en trivelig dag i St. Just, men likevel en bomtur.