Newton Abbot Spurs v Bovey Tracey 12.01.2018

 

Fredag 12.01.2018: Newton Abbot Spurs v Bovey Tracey

Det var kanskje greit at jeg i første omgang ikke forsynte meg altfor grådig fra Premier Inn-hotellets frokost-buffét ved Southampton Airport, for med speilegg som hadde en hard hinne og bacon som knapt kan kalles lunkent, var den alt annet enn imponerende. Det var bare å ta seg en ekstra pølse og la resten ligge igjen på tallerkenen før jeg gikk for å pakke snippesken og sjekke ut. Jeg hadde en stund hatt visse problemer med å bestemme meg for destinasjon denne fredagen, og det hadde først og fremst stått mellom to lokaloppgjør. Nede i Devon skulle Newton Abbot Spurs ta imot sine lokalrivaler Bovey Tracey, men hjemmelaget der skulle også være vertskap for torsdagskampen som innleder årets SWPL Easter Hop, og jeg vurderte å spare besøket der til det arrangementet. Samtidig var jeg nokså fristet av lokaloppgjøret Willington v Crook Town i County Durham, der jeg ikke ville hatt noe imot en revisit til flotte Hall Lane.

Det som til slutt gjorde utslaget var ikke bare at jeg var noe usikker på om jeg i det hele tatt ville få med meg Easter Hop-arrangementet denne sesongen, men ikke minst at jeg var svært fristet av en kamp og destinasjon i Cornwall dagen etter. Det siste skulle vise seg å bli en aldri så liten fiasko takket være lite samarbeidsvillige værguder, men uansett ble det altså Newton Abbot denne dagen, og etter den ikke spesielt imponerende frokosten satt jeg meg på toget fra Southampton Airport til Reading, der jeg fikk unnagjort et togbytte på min vei ned til Exeter. Da jeg steg av ved Exeter St. David’s rundt kvart på ett, var det fortsatt en drøy time til innsjekking, men jeg fikk slengt fra meg bagasjen og benyttet ventetiden til å unne meg en aldri så liten lunsj og en flaske j2o ved puben The Imperial.

Etter å ha fått sjekket inn, var det på tide med en tur inn i Exeter sentrum. Om jeg hadde fått sjekket inn tidligere, hadde jeg vurdert muligheten for en svipptur ned til Torquay for å forlyste meg et par timer der, men når jeg nå hadde litt mindre tid, var det greit å nøye seg med en pitstop ved mikropuben The Beer Cellar – rett utenfor Exeter Cathedral, der den første utgaven av oransjeordenen forresten skal ha blitt grunnlagt av King William III i 1688. Det måtte nesten markeres med en pint West Cornish Orchards før jeg brøt opp og trasket opp til togstasjonen Exeter Central for å la et mer lokalt tog mot Paignton frakte meg de snaue førti minuttene ned til Newton Abbot, der det skulle være avspark klokka 19.30.

Newton Abbot er en historisk markedsby i det sørlige Devon; omtrent to og en kvart norsk mil i luftlinje sør-sørvest for Exeter. Ullhandel og senere lær- og diverse tekstilindustri var viktige næringsveier her, men ved jernbanens ankomst i 1846 ble byen endret fra en landlig markedsby til en base for industrien, og her hadde man lenge viktige tog-depoter for vedlikehold av lokomotiver. Det var da også først og fremst takket være jernbanen at Newton Abbot vokste raskt under Viktoriatiden. Tog-depotene er for lengst stengt, men Newton Abbot har i dag drøyt 25 500 innbyggere, og er også kjent for Newton Abbot Racecourse, som ifølge flere kilder skal være den vestligste galoppbanen i Storbritannia. Britene liker jo slikt, men Newton Abbot er også hjemsted for det som for meg var en langt mer interessant «attraksjon».

Skjønt jeg vil personlig hevde at Ye Olde Cider Bar kan forsvare tittelen attraksjon uten gåseøyne, for ikke bare er dette et herlig etablissement. Det skal visstnok også være en av kun to gjenværende tradisjonelle cider houses i Storbritannia. Den tradisjonelle sagmuggen på gulvet og reglene om at kvinner og turister kun blir servert halve pints er imidlertid for lengst historie, og jeg fikk testet et par pints med lokal gyllen nektar mens jeg tilbragt litt mer tid enn planlagt der. Etter en samtale med en eldre stamkunde som fortalte om sin tid i handelsflåten og hyppige besøk til Norge, var det på tide å tømme det som vel var det tredje glasset, og jeg hadde nå brukt såpass med tid her at de øvrige pub-visittene jeg hadde planlagt måtte utgå. Dessverre betød det at jeg ikke heller fikk all verdens tid til å sjekke ut mikropuben som er tilknyttet bryggeriet Tuckers Maltings.

I stedet bar det rett mot Recreation Ground, som er hjemmebane for Newton Abbot Spurs, og som naturlig nok derfor var åsted for kveldens lokalderby. Jeg betalte meg snart inn med £4, og et 36-siders program var inkludert i prisen. Med gårsdagens visitt til Winchester City friskt i minne (der de tre nivåer høyere nå har droppet kampprogrammene som de påstår er et rent tapsprosjekt som truer klubbens økonomi), kommenterte jeg sarkastisk hvordan dette rent økonomisk måtte ta fullstendig knekken på en klubb tre nivåer lavere og med langt færre supportere. Veteranen i inngangspartiet blåste i barten og ristet oppgitt på hodet av påstandene fra Winchester-folket, før han han gjentok det jeg selv hadde sagt om at de faktisk er i en bransje der man (som i de fleste andre bransjer) har mye å tjene på å gjøre en liten innsats for at publikum skal være fornøyd og komme tilbake.

Med det oppsøkte jeg klubbhusets bar for å ta den siste oppladningen over en pint mens jeg fordypet meg litt i kveldens kampprogram, som for øvrig absolutt fikk tommelen opp. Det er ikke hverdagskost med et så godt program på non-leagues step 7, der man for den saks skyld ikke er altfor bortskjemt med program i det hele tatt. Tilbake på utsiden fikk jeg snart øye på ligasekretær Phil Hiscox, som også er mannen som arrangerer årets SWPL Easter Hop, og han er alltid en trivelig samtalepartner. Han introduserte meg for sin sidemann som viste seg å være en Western League-representant som jeg ikke er kar om å huske navnet på, og som uansett skal få lov til å være anonym grunnet noe av det han fortalte meg av forskjellige ting.

Ikke minst var han rystet men åpenbart ikke overrasket da han hørte om min fadese i Somerset to dager tidligere. Da han hevdet å ha vært involvert i nettopp Taunton Town tidligere, forventet jeg ikke den tiraden han deretter kom med. Han hevdet at dette var langt fra første gang de utviste en total mangel på respekt overfor andre, og la til at det var flere eksempler på lignende oppførsel som gjorde at han til slutt forlot klubben som han nå hadde lite godt å si om. Det var også han som fortalte om eksempler på at klubber har blitt kastet ut av FA Cupen for en sesong eller to for lignende ting som det Taunton Town hadde gjort meg til offer for på onsdagen, og det synes jeg når sant skal sies hadde vært til pass – i tillegg til poengtrekk i ligaen.

Men nok om den vitsen av en fotballklubb. Mer interessant var det å høre ham fortelle om hvem av Western League-klubbene som ville søke seg til step 4, samtidig som jeg allerede var klar over at Plymouth Parkway ville være den eneste søkeren fra SWPL Premier til Western League Premier. Både han og Phil syntes enige om at Plymouth Parkway fort kan komme til å suse gjennom Western League og ta seg opp til step 4 og Southern League på første forsøk, uten at det kanskje er altfor overraskende all den tid de har imponert i SWPL Premier de siste årene. Nå var det imidlertid en av divisjonene under det skulle dreie seg om da Newton Abbot Spurs tok imot Bovey Tracey til dyst i South West Peninsula League Division One East.

Newton Abbot Spurs ble stiftet såpass sent som i 1938, og var i 1951 med å stifte South Western League. Der ble det i første omgang med to sesonger, men i 1959 var de igjen tilbake før de nok en gang trakk seg i 1971 for å spille i South Devon League. I 1966 fikk de plass i Devon County League, der deres beste plassering var tredjeplassen våren 2000. I 2007 ble dagens South West Peninsula League stiftet ved at man slo sammen Devon County League og South Western League, og Newton Abbot Spurs fikk være med fra starten, og tok plass i den nye ligaens øverste divisjon. 12. plassen i Premier Division i den nye ligaens første sesong er deres beste plassering siden den gang, før de året etter endte sist og måtte ta turen ned i Division One East, der de fortsatt befinner seg.

Recreation Ground har vært klubbens hjemmebane siden 1947, og Phil hadde før kamp tipset meg om at det i klubbhusets korridorer henger minst ett bilde som viser hvordan man i tidligere dager også arrangerte speedway og hadde en stor og tilsynelatende flott tribune på den ene langsiden. Utfra dette bildet klarte jeg imidlertid ikke å skjønne hvor den må ha stått, om ikke fotballbanen har blitt flyttet, for mens man har cricketbanen på den ene siden, er det ikke langt bort til husene på utsiden på den andre siden. Klubbhuset ligger rett ved inngangspartiet, mellom fotballbanen og cricketbanen. Utenfor her er det et koselig inngjerdet område med et par «piknik-benker». På begge langsidene er det utelukkende hard standing under åpen himmel, mens det på bortre kortside er et lite tribunebygg som gir tak over hodet til stående tilskuere. I motsett enda av banen, rett ved inngangspartiet, står det også en liten sittetribune på denne kortsidens ene flanke.

Det var ikke bare et lokalderby som sto på menyen denne kvelden; det var også et toppoppgjør der de to lagene øverst på tabellen barket sammen. Newton Abbot Spurs toppet tabellen med 12-1-5 og 40 poeng på sine 19 kamper, og hadde seks poeng ned til Bovey Tracey som imidlertid hadde hele fire kamper til gode. Deretter fulgte Budleigh Salterton, Crediton United, University of Exeter og St. Martins. Det var selvsagt en viktig kamp i tittel- og opprykksstriden, og med hjemmeseier ville vertene få en ganske stor luke, mens Bovey Tracey med borteseier ville krype helt opp i ryggen på Newton Abbot Spurs. Det var tydelig at folket også hadde latt seg friste av denne kampen, for ved et stadion der normalen er 50-80 tilskuere, var det åpenbart godt over 200 personer til stede da spillerne inntok banen.

En groundhopper hadde fått tak i lagoppstillingene, men hjemmelagets lag var skrevet med fornavn, kallenavn og den slags, så selv om jeg fikk knipset et bilde av de, var det en oppgave i seg selv å dekryptere hjemmelagets lagoppstilling. De to ligarepresentantene var gode å ha i så måte, men det var uansett liten tvil om at det var kaptein Adam Dyson som etter 25 minutter sendte hjemmelaget i en nokså fortjent ledelse. Etter to blokkerte avslutninger headet han inn en retur og sørget for 1-0. På dette tidspunktet hadde gjestene tidlig ropt på straffe etter det de mente var en hands, mens det for øvrig hadde vært mye kjemping på midtbanen. Gjestenes beste sjanse kom i form av et skudd fra Callum Livingstone, men hjemmekeeper Dom Aplin reddet. Vi var sekunder unna å ha spilt en halv time da hans lagkamerat Shaun Bowden doblet ledelsen ved å sette inn 2-0, og første omgangs maktdemonstrasjon ble fullført ved at Dyson økte til 3-0 i omgangens andre tilleggsminutt.

Det var egentlig lite å si på at hjemmelaget gikk i garderoben med ledelse til pause, og det føltes som om det tredje målet på overtid var den berømte spikeren i kista som sørget for at det allerede var avgjort. Det kunne faktisk vært enda styggere for gjestene om ikke Dyson hadde misset en stor sjanse da han på stillingen 2-0 stjal ballen fra George Buckmaster men avsluttet like utenfor fra god posisjon. Bovey Tracey-manager Cyril Gosling hadde virkelig en jobb å gjøre i garderoben. For egen del var min jobb å presse seg frem til bardisken og få bestilt en pint med gyllen nektar. Det var som nevnt godt besøkt denne kvelden, og vertene høstet fruktene av beslutningen om å flytte kampen til fredagskvelden. En klubbrepresentant fortalte om det jeg mener var 183 klikk på «telleren», men han bekreftet fornøyd at det reelle tallet på de tilstedeværende nok var bortimot 230-250 (senere har man omsider offentliggjort det offisielle tilskuertallet på 227).

I andre omgang fikk vi se en aldeles vanvittig miss fra hjemmelaget etter at Dyson hadde brukt Buckmaster som rundingsbøye og lagt inn til en av hjemmespillerne med etternavn Moseley. Om det var Scott eller Liam skal være usagt, men uansett gikk avslutningen fra to meters hold utrolig nok over det åpne målet. Gjestenes Jacob Scott prøvde seg to ganger, men Spurs-keeper Aplin ryddet opp ved begge anledninger. Med rundt ti minutter igjen måtte hans motpart Matt Bojar i Bovey Tracey-målet kapitulere for fjerde gang da stakkars Buckmaster skle og Spurs-kaptein Dyson stjal ballen og sikret seg et hat-trick ved å lobbe i mål fra rundt tjue meter. Helt på tampen kunne Liam Jones besørget et femte hjemmemål, men keeper Bojar reddet slik at det endte med en likevel overbevisende 4-0-seier til hjemmelaget.

En trivelig aften ved Recreation Ground gikk mot slutten, og jeg unnet meg en siste pint mens jeg varmet meg litt i klubbhuset. Deretter takket jeg for meg og gikk for å rekke 22.06-toget tilbake til Exeter. Det var på Exeter St. David’s klokka 22.40 i henhold til ruteplanen, og siden jeg hadde en tidlig start dagen etter, var det ikke snakk om noe siste pitstop. Nå var det bare å komme seg tilbake til hotellet tvers over veien for togstasjonen for å krype under dyna og få seg litt sårt tiltrengt søvn før den lange reisen som dagen etter skulle bringe meg helt ned til St. Just – nesten helt nede ved Lands End. Lite visste jeg om at det dessverre skulle vise seg å bli en bomtur. Uansett så hadde Newton Abbot Spurs vært et trivelig og interessant bekjentskap, og om de fortsetter slik de gjorde denne kvelden, spørs det om de ikke vil være tilbake i SWPLs toppdivisjon neste sesong.

 

 

English ground # 455:
Newton Abbot Spurs v Bovey Tracey 4-0 (3-0)
South West Peninsula League Division One East
Recreation Ground, 12 January 2018
1-0 Adam Dyson (26)
2-0 Shaun Bowden (30)
3-0 Adam Dyson (45+2)
4-0 Adam Dyson (80)
Att: 227
Admission: £4
Programme: Included
Pin badge: £3

 

Next game: 15.01.2018: Tottenham Hotspur U23 v Everton U23
Previous game: 11.01.2018: Winchester City v Southampton

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg