Colwyn Bay v Bamber Bridge 01.01.2018

 

Mandag 01.01.2018: Colwyn Bay v Bamber Bridge

Jeg hadde som tidligere nevnt allerede en stund vært klar over at det ville bli en fotballfri nyttårsaften, men når jeg nå våknet i Wrexham på den første dagen av det nye året, var det heldigvis på tide med litt fotball igjen. Det hadde blitt litt senere enn planlagt, og jeg var litt groggy da jeg våknet, så jeg unnet meg en ekstra time på øyet før jeg kastet meg i dusjen og etter hvert sjekket ut for å ta 10.02-toget til Chester. Der hadde jeg betalt £32 for overnatting ved Belgrave Hotel, et steinkast fra Chester stasjon, og rett før toget ankom Chester så jeg at baneinspeksjonen som klokka 10 hadde blitt holdt hos Colwyn Bay hadde gitt positivt resultat. Med denne gode nyheten kunne jeg slenge fra meg bagasjen ved hotellet og satse på min plan A, men det var nå drøyt tre kvarter til neste tog mot Colwyn Bay, så jeg valgte å benytte ventetiden til å innta en full english på puben The Town Crier.

Med litt mat i skrotten var jeg klar for å la 11.16-toget frakte meg vestover på en linje jeg skulle bli nokså godt kjent med i løpet av denne uken, og etter 37 minutter kunne jeg stige av i Colwyn Bay. Den ligger ved den walisiske nordkysten ut mot Irskesjøen, og er en såkalt seaside resort der turismen er en viktig næringsvei. Byen har et innbyggertall på omtrent 31 500, men det inkluderer tilsynelatende blant annet Old Colwyn, som i seg selv skal ha drøyt 8 000 innbyggere, og som er området der Colwyn Bay FC hører hjemme. Tidligere gikk det en trikkelinje fra Llandudno via Rhos-on-Sea til Colwyn Bay, men det opphørte dessverre i 1956. Colwyn Way heter på walisisk Bae Colwyn, og til tross for at det vel har vært en viss nedgang siden glansdagene, er turismen altså fortsatt viktig i denne delen av Wales, der turistene kommer blant annet på grunn av strendene. Jeg hadde imidlertid andre ting fore – spesielt i januar, da temperaturen i Irskesjøen neppe innbyr voldsomt til badeliv og den slags.

Det var da også tydelig at det ikke akkurat var høysesong, og det faktum at det var formiddagen første nyttårsdag spilte nok ganske sikkert også inn, for jeg ble møtt av nokså folketomme gater der de fleste butikkene var stengt. Det inkluderte dessverre også mikropuben The Bay Hop, der jeg hadde håpet å kunne lade opp med et par pints, og ikke bare var den stengt denne dagen, for et skilt på døra fortalte at de ikke ville åpne igjen før 11. januar. Så lenge hadde jeg ikke tenkt å vente, og da regnet kom søkte jeg i stedet tilflukt i Wetherspoons-puben The Picture House. Snart avtok regnet slik at jeg fikk flyttet meg til baren The Station, der jeg også fikk karen bak disken til å ringe en taxi for meg, siden de oppdaterte bussrutene vitnet om en ikke akkurat hyppig service denne dagen. Drosjebilen kom som bestilt, og sjåføren ga meg et visittkort da han slapp meg av utenfor dagens kamparena, slik at jeg kunne ringe ham for å bestille retur etter kampslutt.

Colwyn Bay FC – eller Clwb Pel-Droed Bae Colwyn, som klubben heter på walisisk – ble stiftet i 1881, og er altså en av de walisiske klubbene som fortsatt spiller i den engelske pyramiden, men slik har det ikke alltid vært. De spilte tidlig i den ikke lenger eksisterende North Wales Coast League, og deretter i Welsh National League, der de i sistnevnte vant to ligacuptitler før det ble spill i North Wales Football Combination. Deretter spilte de i den engelske Birmingham & District League (i dag West Midlands Regional League) før de var tilbake i walisisk fotball med spill i Welsh League (North). Nok en liga som ikke lenger eksisterer, men Colwyn Bay vant uansett ligatittelen i 1965, og igjen i både 1981, 1983 og 1984. Etter denne siste tittelen tok The Seagulls igjen spranget over til engelsk fotball, og denne gang for godt, da de tok plass i North West Counties League, der de snart spilte seg opp i den ligaens toppdivisjon.

Da de våren 1991 endte på andreplass, fikk de rykke opp i Northern Premier League for å fylle tomrommet etter at South Liverpool hadde gått under. På første forsøk vant de NPL Division One og rykket opp i NPL Premier. Men det var trøbbel i gjære, for i Wales hadde man dette året stiftet League of Wales som ny toppdivisjon for walisisk fotball, og Welsh FA beordret nå alle walisiske klubber i engelsk fotball (med unntak av Cardiff City, Swansea City og Wrexham som da spilte i engelske Football League) til å returnere til Wales for å ta del i dette. Denne historien har jeg vel for så vidt fortalt tidligere, men for å eventuelt gjenta meg selv, var det åtte klubber som nektet å adlyde denne ordren. De åtte som fikk tilnavnet «The Irate Eight» var for ordens skyld Bangor City, Barry Town, Caernarfon Town, Colwyn Bay, Merthyr Tydfil, Newport AFC, Newtown og Rhyl, og det walisiske forbundet svarte med å nekte de å spille hjemmekamper i Wales.

De to sistnevnte og Bangor City valgte å gi etter, mens Barry Town fulgte et år senere, slik at de åtte var blitt til fire. Colwyn Bay måtte i denne tiden spille sine kamper i England, og banedelte hos både Northwich Victoria og i Ellesmere Port før en rettskjennelse i 1994 sørget for at de igjen kunne spille hjemmekamper i Wales. Da de også seiret i den høyeste rettsinstansen året etter, fikk de fortsette med spill i den engelske pyramiden (selv om Caernarfon Town likevel valgte å returnere til walisisk fotball etter kjennelsen). Welsh FA svarte med å utestenge disse klubbene fra den walisiske cupen, der Colwyn Bay ved tre anledninger hadde vært semifinalist, og dette ble opprettholdt frem til 2011, for deretter å senere bli gjeninnført etter at UEFA vedtok at walisiske lag i engelsk fotball ikke kunne kvalifisere seg som walisisk representant til europacupene.

Uansett, Colwyn Bay holdt seg i NPL Premier frem til 2007, da de rykket ned. Etter at de et par ganger hadde feilet i playoff, var det nettopp via playoff at de returnerte i 2010, etter at Curzon Ashton (2-1) og Lancaster City (1-0) ble slått i henholdsvis semifinalen og finalen. Det ble fulgt opp med et andre strake opprykk etter at andreplassen ble til en ny playoff-triumf etter seire over North Ferriby United (2-1) i semifinalen og FC United of Manchester (1-0) i finalen. 12. plassen i deres debutsesong i Conference North (2011/12) står som deres bestenotering, og ble kopiert to sesonger senere, før det etter fire sesonger på nivået ble nedrykk både i 2016 og 2017. Etter disse to strake nedrykkene befinner klubben seg nå altså igjen i NPL 1 North, der de denne lørdagen skulle være vertskap for et godt gående Bamber Bridge.

Da jeg ankom med rundt halvannen time til kampstart, var også bortelagets buss i ferd med å slippe av spillere og supportere etter å ha kjørt ned fra utkanten av Preston, og jeg stilte meg snart i køen av supportere for å betale de £10 som ble avkrevd i inngangspenger. For ytterligere £2 kunne jeg også legge et eksemplar av dagens kampprogram i veska og ta meg innenfor. Der var dommertrioen ute og tok en kikk på banen mens jeg oppsøkte baren i klubbhuset bak mål på nærmeste kortside. Der fikk jeg meg en forfriskende pint som jeg nippet til mens jeg fordypet meg litt i programmet og slo av en liten prat med et par av de fremmøtte. Da jeg for et par år siden gjestet Bamber Bridge for å se de i playoff-semifinale, hadde jeg på veien dit blitt kontaktet av klubben hvis formann hadde valgt å betale for mitt besøk med plass i VIP-seksjonen med gratis mat og drikke etc, men jeg var nå dessverre ikke i stand til å dra kjensel på noen av de som var så gjestfrie den gang, og det har jo tross alt gått en viss tid siden april 2015.

Colwyn Bay spilte på en rekke forskjellige baner i området før de i 1930 tok i bruk Eiras Park, som ble deres hjemmebane frem til de flyttet inn på dagens Llanelian Road i 1982 – altså kort tid før de returnerte til den engelske pyramiden. Som tidligere nevnt ble da også dette snart starten på en periode der de på første halvdel av 1990-årene måtte banedele et par sesonger hos klubber i England. Da de endelig fikk returnere til sin egen hjemmebane, ble det feiret med tilskuerrekord da ca 2 000 tilskuere så The Seagulls ta imot Marine i den første kampen tilbake på Llanelian Road. Etter dette var man nok noe forsiktige med å gjøre de største oppgraderingene ved anlegget, for i bakhodet lå nok kanskje tankene om at det walisiske forbundet igjen ville skape problemer. Deres hjemmebane ligger idyllisk til, og nå var det på tide med en liten runde rundt banen.

Man kommer altså inn på den ene kortsiden, der det er hard standing under åpen himmel som gjelder, men hvor man også finner klubbhuset. Borterst på denne kortsiden, i hjørnet mot bortre langside, står en bitteliten tribune med noen få seter, og mon tro om ikke dette er ment som en slags handicap-tribune eller noe slikt. Regnet kom nå igjen blåsende sidelengs ned fra åsen eller gressbakken som skaper et idyllisk bakteppe bak bortre langside, men heldigvis var jeg derfor i le da jeg dukket under taket på et av overbyggene der. På denne langsiden har man ikke bare en, men to tribuner, og begge er ståtribuner. En nokså tilsvarende tribune er å finne på bortre kortside, mens man på nærmeste kortside har hovedtribunen som er den eneste som byr på sitteplasser. I tillegg til dette har den også et lite parti med terracing på begge flanker. Nederst mot inngangspartiet har man på denne langsiden også klubbsjappa, der jeg selvsagt måtte innom.

Etter å ha fått sikret meg en pin, måtte jeg naturligvis også romstere litt i baljene med gamle programmer, og en liten bunke ble med meg som tenkt lesestoff på noen av de kommende togturer. I klubbsjappa fikk jeg også snakket med en klubbrepresentant, og det var interessant å høre hans betraktninger rundt feiden med det walisiske FA og perioden med eksiltilværelse. Da jeg spurte om de senere har vurdert å returnere til walisisk fotball, ble jeg fortalt at det ikke er eller hadde vært spesielt aktuelt. På vei tilbake til baren fikk jeg nå visse bange anelser da jeg så at dommertrioen nok en gang var ute på gressmatte for å ta en ny kikk. Hvis det nå skulle bli avlysning, ville gode råd være dyre, og det eneste alternativet med en så sen avlysning ville nok være Bangor City som hadde hjemmekamp klokka 17.15. Spillerne fortsatte imidlertid oppvarmingen etter at dommerne forsvant inn igjen i garderobene, og det var da om ikke annet et godt tegn.

Frykten viste seg heldigvis ubegrunnet, og idet spillerne entret banen gikk jeg til innkjøp av en pai fra matutsalget – dessverre uten mushy peas, men med brun saus. Før dagens oppgjør befant Colwyn Bay seg midt på tabellen med ni poeng opp til playoff, som på step 4 denne sesongen går ned til sjetteplass da to skal direkte opp fra hver divisjon på dette nivået mot normal én. Det har selvsagt å gjøre med omstruktureringen av pyramiden neste sesong å gjøre, med en ny divisjon på både step 3 og step 4. I denne playoff-sonen befant Bamber Bridge seg i kraft av å inneha fjerdeplassen, og for bortelaget var nok en seier påkrevd for å holde følge med South Shields, Prescot Cables og Scarborough Athletic som var trioen foran, samtidig som de ble pustet i nakken av først og fremst Hyde United og Droylsden.

Det har en stund virket som om South Shields med sine finansielle muskler ikke overraskende skulle suse mot en ny divisjonstittel og et tredje strake opprykk etter å ha tatt også dette nivået med storm, men noen advarte mot først og fremst Scarborough Athletic og selvsagt det faktum at det var lenge igjen av sesongen. Bortefolket håpet imidlertid at dette skulle være sesongen da de endelig klarer å ta seg opp, etter at de for få år siden hadde to strake sesonger der de tapte playoff-finalen. Foreløpig hadde de også heng på lagene foran, og med seier over Colwyn Bay ville de kunne ta seg opp på andreplass. Også hjemmelaget kunne klatre en plass med seier, men selv hjemmesupporterne jeg snakket med innrømmet at playoff-mulighetene muligens var i ferd med å forsvinne om man ikke snart begynte å rade opp noen seire.

Gjestene startet friskt, og Alistair Waddecar tvang allerede i kampens første minutt frem en redning fra Bay-keeper Matt Cooper. Det utviklet seg raskt til å bli en kamp som skulle preges av dueller på midtbanen, og været gjorde kanskje sitt til at det ikke ble mye «finspill». Regnet kom susende sideveis slik at selv de oppe på hovedtribunen fikk den midt i fleisen, og derfor søkte jeg foreløpig ly under overbygget bak det bortre målet. Derfra kunne jeg se at det var langt mellom de store sjansene, men plutselig befant hjemmelagets Dan Bartle seg alene med Brig-keeper Lloyd Rigby. Sistnevnte vant den duellen med en fin redning, og noe senere vartet han igjen opp med en glimrende redning da han slang seg og fikk en fingertupp på skuddet fra Kyle Jacobs. I motsatt ende av banen hadde Danny Forbes en mulighet før Waddecar igjen var på farten og sendte ballen forbi keeper Cooper, bare for å se ballen klarert av en Bay-forsvarer nesten inne på streken. Dermed sto det fortsatt 0-0 da lagene gikk i garderoben og jeg søkte tilflukt i klubbhusets bar sammen med mange andre av de 213 tilskuerne.

Etter hvilen hadde Regan Linney allerede etter noen sekunder fyrt av et skudd som ble blokkert, da han noen minutter senere vendte opp i feltet og ble lagt i bakken. Dommeren pekte på straffemerket, og Jamie Milligan gjorde ingen feil da han sendte Bay-keeper Cooper feil vei og Bamber Bridge i ledelsen i det 50. minutt. Dette virket å blåse liv i kampen, og nå hadde også regnet så godt som stoppet opp da vi kunne registrere at det åpnet seg litt opp med sjanser og halvsjanser begge veier. Timen var passert da hjemmelaget slo tilbake, og jeg lurte først på om Elliot Rokka sto i offside da han scoret fra kort hold etter at et skudd fra en av hans lagkamerater hadde blitt halvveis blokkert, men det gjorde han åpenbart ikke, og dermed 1-1.

Hjemmelaget virket også å få litt vind i seilene i perioden etter dette, men det var bortelaget som igjen tok ledelsen drøyt ti minutter før slutt. Et frispark fra Matt Dudley ble headet videre av Alistair Waddecar, og ballen seilet inn i Colwyn Bay-målet. 1-2, og Dudley hadde like etter et susende langskudd som strøk over tverrliggeren. Det virket å gå mot borteseier, men i det siste ordinære minutt slo hjemmelaget tilbake for andre gang. Will Booth fikk ballen ute på kanten ved sidelinjen og sendte et virkelig ekkelt og høyt innlegg som skrudde inn mot bakerste stolpe. Da jeg så ballen ende opp i nettmaskene mistenkte jeg først at noen hadde fått en touch, men den spratt visst guffent rett foran Brig-keeper Rigby og inn i mål til 2-2. I tilleggstiden hadde hjemmelagets Kyle Jacobns en avslutning blokkert nesten inne på streken, mens gjestene deretter tvang frem et par cornere før dommeren blåste av.

Dermed poengdeling, og det var nok et rettferdig resultat kampen sett under ett, men med den sene utligningen er det også forståelig at bortesupporterne ikke var ekstatiske, og Brig-manager Neil Reynolds mente det selvsagt var skuffende der og da, men at han måtte vurdere om dette var ett vunnet poeng eller to tapte. For Colwyn Bay sin del tok de seg opp på 10. plassen, men det var altså fortsatt et stykke opp til playoff-sonen. Selv hadde jeg ringt etter en taxi med tanke på å rekke 17.43-toget, men da han ankom fem minutters tid tidligere enn avtalt var det bare å tømme glasset og takke for seg. Faktisk rakk jeg akkurat 17.21-toget, og kunne etter 50 minutter på jernhesten stige av og sjekke inn i Chester.

Kvelden var jo ennå ung, så jeg trasket en tur ut i Chester, der jeg valgte Wetherspoons-puben The Square Bottle som åsted for et måltid. Deretter gikk turen videre til The Cornerhouse, før kvelden ble avsluttet ved The Cellar. Sistnevnte har tidligere blitt kåret til årets pub av CAMRA, så det var ikke spesielt overraskende at jeg også likte meg der. Jeg trodde kanskje de ville vise kampen mellom Bromley og Ebbsfleet United, men det var denne kvelden dart for alle pengene, da legenden Phil Taylor var i sin siste pilkast-finale før han legger opp. For første gang var det faktisk tilløp til at jeg syntes det var spennende å følge med, så jeg valgte meg et siste glass mulled cider før jeg likevel tok kvelden før finalen var ferdigspilt. Jeg hadde tross alt en tidlig start dagen etter, så det var greit å komme seg i seng. 

 

 

English (pyramid) ground # 449 / Welsh ground # 7:
Colwyn Bay v Bamber Bridge 2-2 (0-0)
Northern Premier League Division One North
Llanelian Road, 1 January 2018
0-1 Jamie Milligan (50)
1-1 Elliot Rokka (62)
1-2 Alistair Waddecar (80)
2-2 Will Booth (90)
Att: 213
Admission: £10
Programme: £2
Pin badge: £3,50

 

Next game: 02.01.2018: Albion Rovers v Airdieonians
Previous game: 30.12.2017: Cliftonville v Coleraine

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg