Onsdag 06.09.2017: Darlington Railway Athletic v Tow Law Town
Noe forundret våknet jeg i Chippenham av at det var hektisk aktivitet på mobiltelefonen min, der det rant inn med såkalte notifications fra Twitter og Facebook. Da jeg fikk summet meg registrerte jeg raskt at det var en følge av at BBC tidlig denne morgenen hadde publisert saken om meg etter intervjuet med Owen Amos på mandagen. Jeg fikk tatt en kikk mens jeg ventet på frokosten som jeg hadde bestilt til klokka 07.30, og Diana disket snart opp med en herlig full english før jeg etter hvert kunne sjekke ut fra Diana Lodge og traske ned til Chippenham jernbanestasjon for å sette meg på 08.25-toget inn til London Paddington. Jeg skulle igjen nordøstover til Darlington, der jeg skulle besøke Brinkburn Road for å se Darlington Railway Athletic. Etter å ha tatt meg fra Paddington til Kings Cross, kom jeg meg med 11.00-toget nordover.
Dette var et Virgin-tog til Edinburgh med York som første stopp, og det var litt komisk da konduktøren kom for å sjekke billetter en times tid etter vi forlot Kings Cross. Ikke bare ble en forskrekket asiatisk kvinne på setet foran meg gjort oppmerksom på at dette toget slett ikke ville frakte henne til Stevenage, og at hun nå måtte bli med helt opp til York før hun kunne ta seg sørover igjen. Idet hun kastet seg over telefonen for å avlyse et møte, ropte en annen kvinne opp i forskrekkelse da hun innså at dette ikke var toget til Cambridge. Ganske imponerende å sitte i en times tid på dette hurtigtoget og ikke skjønne at det slett ikke er et langt mer lokalt tog. Noen ville få en lang tur sørover igjen. Det raste for øvrig inn med meldinger i løpet av togturen, og jeg ble blant annet kontaktet av flere medier som hadde sett BBC-artikkelen og nå gjerne ville ha et ord med meg, så jeg endte opp med en avtale med både BBC Radio Newcastle og radiostasjonen XS Manchester.
Rundt klokka ti på halv to kunne jeg spasere ut av Darlington stasjon og gå den korte veien ned til The Dalesman, der Sarah som med sitt sjarmerende og vinnende vesen som vanlig ventet med en varm velkomst. Etter å ha sjekket inn fikk jeg bestilt meg en pint og unnagjort de to avtalte radio-intervjuene slik at det var ute av veien, og dermed kunne jeg rette oppmerksomheten mot kveldens kamp. Planen hadde jo egentlig vært å besøke Darlo RA som del av en Darlo-dobbel sammen med storoppgjøret Darlington v Spennymoor Town en drøy uke tidligere, men nok en gang hadde altså en tilsynelatende meningsløs endring av kamptidspunktet ført til at de ikke gikk an å få med seg begge. Derfor hadde jeg nå også gjort om planene denne dagen, og det var enklere å gjøre nå som Lincoln United i stedet for ligakamp ville møte Corby Town i NPLs ligacup. Det var bare å håpe at jeg fortsatt var velkommen til Brinkburn Road etter min tirade da jeg fant ut om omberammingen på Bank Holiday Monday, men det var nok klubben selv som tapte på dette snarere enn meg og en haug av groundhoppere som hadde lagt samme plan.
Med fare for å gjenta meg selv er Darlington en stor markedsby som ligger sør i grevskapet County Durham og har drøyt 105 000 innbyggere. Byen var hjemsted for mektige kvekerfamilier som utover på 1800-tallet var sterkt medvirkende til byens vekst, slik som Joseph Pease som var en industriherre og filantrop som involverte seg i etableringen av det som ble verdens første passasjertoglinje – Stockton & Darlington Railway. Mye av Darlingtons senere historie har vært knyttet til jernbanen, og den opprinnelige Darlington-stasjonen nord i byen er fortsatt i bruk under navnet North Road, mens dagens stasjon fortsatt er et viktig stopp på hovedlinjen oppover østkysten. Darlington har også vært et senter for ingeniørkunst, først og fremst innen brobygging. Både Tyne Bridge, Middlesbrough Transporter Bridge og Humber Bridge er eksempler på broer bygget av et Darlington-firma, og på andre siden av kloden var det også tilfelle med Sydney Harbour Bridge.
Mer lokalt fikk jeg inntatt en curry ved Hungry Horse-puben Woollen Mill før jeg gikk opp til Tubwell Row for å sette meg på 17.35-bussen som skulle ta meg til Cockerton, som er en bydel nordøst i Darlington. Det er i disse traktene at Darlo RA hører hjemme, og som planlagt steg jeg av buss nummer 19 ikke så langt fra The Travellers Rest for å lade opp med en pint der før jeg trasket den siste biten opp til Brinkburn Road. Det var koselig nok på The Travellers Rest, men jeg brøt etter hvert opp og spaserte de fem minuttene opp til kveldens kamparena. Med en time til avspark betalte jeg meg der inn med £5 og fant frem ytterligere £1 for et eksemplar av kveldens kampprogram før jeg steg innenfor portene.
Darlington Railway Athletic ble stiftet i 1918, og tok året etter plass i Northern League. Våren 1921 tok de en sjetteplass, men etter å ha endt nest sist fire år senere hadde man i 1925 blant annet økonomiske problemer som var medvirkende til at man bestemte seg for å trekke seg og heller spille i Darlington & District League. Der vant de i 1933 ligatittelen, men deretter måtte de vente i over 30 år før de igjen sikret seg ligatroféet i 1964. Ytterligere fire år senere vant de The Double i form av både ligatittelen og den ligaens ligacup, før de i 1975 vant Durham Amateur Cup. Etter et mellomspill i Teesside League tok Darlo RA i 1990 steget opp i Wearside League, som på den tiden hadde to divisjoner, men til tross for at de sikret seg opprykk til toppdivisjonen i sin første sesong, valgte de våren 1992 å legge ned driften.
Etter et års pause ble det imidlertid blåst liv i klubben igjen, og våren 1999 vant de igjen Darlington & District League og valgte å prøve seg i Auckland & District League, der de to år senere sikret seg en ny ligatittel og på nytt tok steget opp i Wearside League. Våren 2005 ble Wearside League vunnet, og Darlo RA hadde dermed vunnet tre forskjellige ligatitler på tre sesonger når de nå returnerte til Northern League etter 80 års fravær. Tredjeplassen de debuterte med betød at de på første forsøk tok seg opp i toppdivisjonen, men der endte det med sisteplass og umiddelbart nedrykk tilbake til Division Two. Når norske medier en sjelden gang faktisk oppdager at det spilles fotball ikke bare utenfor Premier League, men også på nivåer som dette, er de raske med å omtale det som ‘amatørfotball’, og det er gjerne langt fra sannheten. Selv i Northern League Division Two er det vel kun Darlo RA og en eller to klubber til som ikke betaler sine spillere, og i så måte er det imponerende at klubben for noen få år siden tok to strake femteplasser.
Brinkburn Road har vært klubbens hjemmebane helt siden starten, og er litt spesiell i den forstand at hovedtribunen med de beste sitteplassene er plassert bak mål på den nærmeste kortsiden. Den strekker seg omtrent halve banens bredde, og under dens tak har man fire rader med røde, nedslagbare plastseter. Ikke nok med det, for det andre overbygget er også plassert på kortsiden, bak mål på motsatt ende av banen. Dette er tilsynelatende et eldre overbygg som fremstår noe slitent og vaklevorent, og i det ene hjørnet har man laget en liten seksjon med avsatser i tre som gjør at man kan se kampen fra en noe elevert posisjon. For øvrig er det hard standing som gjelder rundt resten av anlegget, og det er altså i sin tilfelle på begge langsidene. Jeg slo fast at jeg likte Brinkburn Road, og etter en rask kikk gikk jeg nå for å oppsøke klubbhusets bar i hjørnet ved inngangspartiet ut mot veien som har gitt anlegget sitt navn.
I den koselige baren fikk jeg betalt £2,80 for en pint Strongbow som jeg satt meg ned for å nippe til mens jeg knasket pork scratchings og bladde i programmet. En pin til min samling fikk jeg også tak i etter at jeg hadde blitt sendt inn på styrerommet, der trivelige ledere kunne hjelpe meg. Under en samtale med en av disse kom vi innpå avgjørelsen om å flytte mandagskampen en drøy uke tidligere, og selv om det så vidt jeg forstår var etter et forslag fra Northallerton Town, mente vedkommende at det uansett ikke hadde vært spesielt aktuelt å få til et slags samarbeid med storebror Darlington FC da de to visstnok ikke kommer særlig godt overens. Det kan så være, men jeg er sikker på at en rekke groundhoppere og andre tilskuere uansett ville benyttet seg av muligheten til en dobbel uavhengig om det var en avtale på plass eller ikke. Men nå kom jeg meg uansett likevel til Brinkburn Road på denne turen, og jeg så nå frem mot møtet med et Tow Law Town som syntes å være på vei oppover.
Min unge kompis Connor Lamb var på ferie i Hellas og kunne naturlig nok ikke være til stede, men jeg vet at han kjenner flere av Darlo RA-spillerne, og han er blant mange som har spådd en sesong der de vil kjempe på nedre del av tabellen. Også representanter for hjemmefolket innrømmet at dette slett ikke var urealistisk, og mente samtidig at de var en solid underdog i kveldens kamp mot Tow Law Town. En kikk på tabellen viste at Darlo RA med 2-1-6 på sine ni kamper lå på en 17. plass av de 21 lagene i divisjonen, men kun ett poeng foran jumbo West Allotment Celtic, og de hadde i tillegg spilt en kamp mer enn lagene bak seg på tabellen. Hva gjelder Tow Law Town har jeg jo allerede flere ganger denne sesongen hørt hvordan de etter noen svake sesonger nevnes som en av favorittene til divisjonstittelen og opprykk, og Chris Waddles gamle klubb var fortsatt ubeseiret og toppet da også tabellen med sine 6-3-0 og 21 poeng.
The Lawyers hadde imidlertid kun spilt to bortekamper før denne, og hadde måttet nøye seg med ett poeng i begge, men allerede i kampens andre minutt burde de tatt ledelsen da Kai Hewitson fikk løpe alene gjennom mens RA-forsvaret stoppet opp og ropte på offside. Hewitson sendte ballen forbi hjemmekeeper Paul Griffith, men Joseph Peel kom seg tilbake akkurat tidsnok til å få klarert på streken. Kun to minutter senere tok likevel gjestene ledelsen da et passivt RA-forsvar ga Lewy Teasdale muligheten til legge an og plassere ballen i mål etter godt forarbeid av Hewitson. Dermed 0-1, og det kunne blitt langt styggere da bortelaget spilte seg frem til en rekke sjanser mot et Darlo RA som i innledningen minnet mest om hodeløse høns som løp rundt nærmest på måfå. Etter ti minutter var Teasdale nære på å notere seg for sitt andre mål og doble ledelsen, men hjemmelaget ble denne gang reddet av stolpen.
Hewitson hadde også en ny stor sjanse da han nok en gang kom alene gjennom, men hans avslutning gikk rett på keeper Griffith. Etter hvert virket det også som om hjemmelaget fikk litt mer skikk på tingene og fikk samlet seg noe, og de fikk kjempet seg inn i kampen igjen uten at de av den grunn utgjorde noen voldsom trussel for Lawyers-keeper Tom Orton, som foreløpig hadde en rolig kveld på jobb. «There’s only one team in Darlo», slo et par hjemmesupportere fast uten å klare å dra med seg særlig mange, men kanskje ga det hjemmelaget litt inspirasjon, for de hadde uten tvil hevet seg. De ventet nok nå på at dommeren skulle blåse for halv tid slik at de kunne få seg en pause med kun ett baklengs, men noen minutter før det skjedde fikk de i stedet en til i sekken da de mistet ballen på egen banehalvdel, og Adam Nicholls – som for øvrig var enorm på sin venstrekant – fant Kai Hewitson som endelig fikk nettkjenning med sitt skudd fra rundt tjue meter.
Dermed sto det 0-2 til pause, og det var slett ikke ufortjent. Mens jeg i pausen gikk for å hente meg en ny pint i baren, ble jeg også oppsøkt av en liten delegasjon fra bortelaget. De hadde sett at jeg skulle komme, og ville derfor forære meg visse klubb-effekter; blant annet et supporter-skjerf fra FA Vase-finalen på Wembley i 1998 (som de dessverre tapte for Tiverton Town). Jeg kan love at det ble satt stor pris på, og jeg må innrømme at det gleder meg å se at en klubb som Tow Law Town er på vei oppover igjen. De innrømmet at de håpet å kjempe i toppen etter at de skal ha fått litt friske midler skutt inn i klubben, men de advarte mot enda mer pengesterke klubber som Blyth AFC (som slik jeg forstår det har brutt ut fra Blyth Town snarere enn at det er et rent navneskifte) i tillegg til blant annet Hebburn Town (som også skal ha fått en økonomisk vitamininnsprøytning), Billingham Town og Northallerton Town.
Hjemmekeeper Griffith hadde slitt med sykdom og måtte i pausen takke for seg, og uten en reservekeeper på benken måtte forsvarsspilleren David Harrison ta ansvar da han ble byttet inn for å ta plassen i mål. Han fikk en alt annet enn heldig start da han sju minutter ut i omgangen sto for det som må karakteriseres som en keepertabbe ved å la et skudd fra Kai Hewitson glippe ut av hendene sine og gå mellom beina og inn i mål til 0-3. The Railwaymen forsøkte å svare, men skuddet fra Damon Reaks gikk via en motspiller og like utenfor til en resultatløs corner. I stedet var det gjestene som rullet opp sjanse etter sjanse, og med bedre uttelling kunne de nok når sant skal sies vunnet med dobbelt så stor margin som det de gjorde. Etter nytt flott forarbeid av Adam Nicholls, fikk Teasdale sin avslutning blokkert på streken, og Matt Soulsby fulgte opp med å banke returen i stolpen så det smalt i aluminiumet. Innbytter Dean Thaxton hadde nå erstattet Hewitson, og han burde ha puttet på ytterligere, men keeper-vikar Harrison hindret ham med en flott beinparade.
Med drøyt åtte minutter igjen klarte dog ikke hjemmelaget å stå imot, og den glimrende Adam Nicholls fikk skjære inn og servere på sølvfat til Teasdale som satt inn sitt andre og fastsatte sluttresultatet til 0-4. Nicholls selv kunne satt kronen på verket da han helt på tampen tok seg forbi minst fem motspillere før han avsluttet i nettveggen, men det var ingen tvil om at det var tre velfortjente poeng til Tow Law Town denne kvelden. De 69 tilskuerne hadde fått se en maktdemonstrasjon, og jeg følte samtidig litt med hjemmelaget, men det er nok ikke mot lag som Tow Law Town at de først og fremst skal hente mesteparten av sine poeng denne sesongen. Jeg valgte å bli igjen for en pint eller to i godt selskap i klubbhusets bar. Før og under kampen hadde jeg for øvrig blitt oppringt av en kar fra Dagbladet som ville ha en prat etter å ha sett BBC-artikkelen, og med en liten dose skepsis fikk jeg også tid til å svare på noen av hans spørsmål etter hvert som baren tømtes og spillerne satt kursen hjemover. Det gjorde snart også jeg, da jeg etter intervjuet fikk ringt en taxi og kommet meg tilbake til The Dalesman, der jeg lot Sarah servere meg kveldens siste glass før jeg trakk meg tilbake etter turens 27. og siste kamp.
Jeg hadde egentlig tenkt meg hjem dagen etter, men da jeg omsider fikk bestilt hjemreisen valgte jeg å utsette det med én dag og heller dra hjem på fredagen for å tilbringe en siste fotballfri dag med min venninne i St. Helens, som tydeligvis hadde lyst på besøk. Det var koselig, og før jeg forlot balløya for denne gang fikk jeg også æren av å bli intervjuet på The Non League Football Show (fra omtrent 34:40). Da tiden omsider var kommet for å ta avskjed med min venninne og UK etter tjuesju kamper på tjuefire dager, var det som vanlig med blandede følelser, der følelsen av å gjerne skulle blitt lenger som vanlig var den dominerende. Samtidig var jeg også sliten slik at det var greit å komme seg hjem, og da jeg på Gatwick nesten fikk bæremeiser i øyet i trengselen uten så mye som et «sorry», visste jeg at jeg igjen var blant nordmenn og på vei hjem. Jeg ser allerede frem til neste tur, og fly er allerede bestilt på Boxing Day. Det er vel heller tvilsomt om det blir noe før den tid.
English ground # 445:
Darlington Railway Athletic v Tow Law Town 0-4 (0-2)
Northern League Division Two
Brinkburn Road, 6 September 2017
0-1 Lewy Teasdale (4)
0-2 Kai Hewitson (43)
0-3 Kai Hewitson (53)
0-4 Lewy Teasdale (82)
Att: 69
Admission: £5
Programme: £1
Pin badge: £3
Next game: 10.09.2017: Vålerenga v Sarpsborg 08
Next UK game: 26.12.2017: Tooting & Mitcham United v Dulwich Hamlet
Previous game: 05.09.2017: Chippenham Town v Gloucester City