Mandag 04.09.2017: Carnforth Rangers v Cartmel & District
Det er ikke hver mandagsmorgen at jeg våkner så frisk og opplagt som det tilfellet var da jeg denne morgenen våknet til liv i Birmingham. Jeg hadde ikke spesielt dårlig tid, så etter å ha fått i meg en frokost, tuslet jeg en liten tur rundt i sentrum før jeg gikk for å sjekke ut av Britannia-hotellet og komme meg ned til Birmingham New Street jernbanestasjon for å ta plass på 11.15-toget som skulle frakte meg opp til Lancaster. Denne mandagen bød på flere alternativer – også nye stadioner for meg, men det var likevel aldri noe som fristet mer enn et besøk til Carnforth Rangers og det som ville bli det laveste nivået jeg noen gang har sett kamp på, og faktum var at jeg hadde sett frem til denne dagen og besøket i Carnforth. Ved avreise fra Birmingham var jeg allerede klar over at Northern Rail-streiken ville kunne stikke visse kjepper i hjulene senere den dagen, men først var det bare å komme seg til Lancaster.
Togturen dit opp tok i underkant av to timer, slik at jeg litt over klokka ett steg av og kunne dra med meg pikkpakket gjennom sentrum for å finne St Thomas Cottage. Der hadde jeg betalt £40 for overnatting, men en total mangel på skilting gjorde det alt annet enn enkelt å finne. Dessverre hadde jeg ikke sett mailen de hadde sendt meg der det var lagt med bilde av inngangspartiet for at jeg lettere skulle finne frem. Jeg fant da uansett omsider frem og fikk raskt sjekket inn før jeg strøk på dør og gikk for å sjekke ut koselige Lancaster sentrum. På togturen nordover hadde jeg for øvrig blitt kontaktet av Owen Amos, sønn av tidligere Northern League-formann Mike Amos som jeg hadde truffet ved flere anledninger også på denne turen. Owen er journalist i BBC, og etter at hans far hadde nevnt meg og mine reiser, ville han av en eller annen grunn intervjue meg, så jeg lovet å ta kontakt når jeg var klar for en prat.
Rett nedenfor Lancaster Castle og med kun et par minutters gange til togstasjonen slo jeg meg ned ved Merchants 1688, og det syntes som et sted godt som noe til å få det unnagjort. Etter at Owen takket for praten og fortalte at han håpet å publisere artikkelen onsdag morgen i forbindelse med at jeg senere den dagen skulle se turens siste kamp, tømte jeg glasset og gikk mot stasjonen. Takket være Northern Rail-streiken måtte jeg med 14.37-toget til Carnforth, og jeg visste samtidig at siste tog tilbake ville gå allerede klokka 17.02, slik at returen ville måtte skje med buss. Men det skulle bli flere kjepper i hjulene, for da jeg ankom stasjonen med et kvarters tid til avgang var allerede toget kansellert grunnet en gasslekkasje langs linjen. Heldigvis var det i ferd med å ankomme busser som skulle være erstatning for tog, og bussturen opp til Carnforth gikk da også egentlig ganske radig tross alt.
Carnforth er en liten by helt nord i grevskapet Lancashire, et lite stykke nord for Lancaster – jeg vil anslå at det ikke er noe særlig mer enn en mil mellom de to. Byen har et innbyggertall på så vidt over 5 500, og mye av dens historie de siste par hundre årene har vært dominert av jernbanen, samt smelteverk og utvinning av kalkstein. Carnforth ble i sin tid et knutepunkt der tre jernbanelinjer møttes, og vokste fra en liten landsby til å bli en jernbane-by som også skulle bli hjemsted for et viktig jernbane-depot. Carnforth stasjon er verdt en kikk i seg selv, og var i 1945 åsted for innspillingen av David Leans kortfilm «Brief Encounter». Stasjonen er i dag bevart som et heritage centre og fremstår minst like mye som et museum som en jernbanestasjon. Jeg måtte selvsagt innom her for å ta en kikk før jeg beveget meg videre. Tilknyttet stasjonen ligger også micro-puben Snug Micro Pub, der jeg hadde planlagt et stopp, men den åpnet ikke før klokka 17.00.
Derfor tuslet jeg inn i byen og startet min planlagt pub-til-pub-runde i Carnforth med å gjeste et par andre etablissementer. Både Royal Hotel og Carnforth Hotel ble testet før turen gikk til County Hotel, der jeg også begynte å kjenne magen rumle. De serverte en aldeles utsøkt kalvelever med blant annet potetmos, bacon og brun saus, og etter dette herremåltidet kunne jeg så smått begynne å tenke på en retur til The Snug Micro Pub. Der ble jeg servert en pint Thistly Cross, og sannelig rakk jeg også å skrive et par postkort. De ble postet på vei opp mot kveldens kamparena Quarry Lane, der det skulle være kampstart allerede klokka 18.15. Jeg visste at det ikke ville være noen bar eller lignende fasiliteter der, så etter en kikk på klokka så jeg at jeg også hadde tid til å stoppe innom Shovel Inn.
Det var da omsider på tide å tilbakelegge resten av strekningen, og jeg svingte snart ned til høyre på en grusvei som leder frem til Quarry Park. Denne grusveien er ikke bare lang, men også så vanvittig hullete og humpete at jeg vil tro det går hardt utover både eksospotter og annet utstyr på bilene som regelmessig kjører her. Med et kvarters tid til avspark ankom jeg da i hvert fall omsider Quarry Park, som ligger like skjermet som jeg hadde fått inntrykk av på kartet. Det er i seg selv en sentral og sentrumsnær beliggenhet, men det virker ikke slik når man er der omringet av grønt på alle kanter, og adkomsten skjer som nevnt via en lang grusvei i elendig forfatning. Det er kanskje grunnen til at en annen groundhopper kom over et amorøst par da han en dag kikket innom for å ta noen bilder. Det førte jo også til visse morsomheter der flere kjente undret seg om hvorvidt bakgrunnen for mitt besøk var iveren etter å ha funnet en mulig dogging spot, men jeg kunne berolige med at jeg hadde andre insentiv for mitt besøk.
Carnforth Rangers er ifølge deres logo stiftet i 1906, og selv om det ikke virker altfor enkelt å grave i deres historie, virker det som om de har tilbragt mye tid i North Lancashire & District League. Dette er en liga som ikke offisielt er med i den engelske fotball-pyramiden, men i realiteten er det en potensiell feeder-liga for West Lancashire League. Det vil si at dens øverste nivå vil være ensbetydende med non-league step 10 – eller nivå 14 totalt, dersom man ikke skulle forstå denne sjargongen. Klubben var da også en periode å finne i West Lancashire League, der de i 1990 rykket opp i toppdivisjonen. Det endte imidlertid med to sisteplasser, og etter at de første gang ble benådet fra nedrykk, måtte de i 1992 ta turen ned igjen. Carnforth Rangers var å finne i West Lancashire League frem til 2004/05-sesongen, da de ser ut til å ikke ha fullført sesongen, og det virker som om de har valgt å bli flyttet ned igjen til North Lancashire & District League.
Der vant de ligatittelen i både 2012, 2014 og senest i 2016, men de har åpenbart ikke vært interessert i noen retur til West Lancashire League. En kar jeg vekslet noen få ord med ga da også uttrykk for at det var tilfelle, og at det ville medført mer reising og dermed økte utgifter. Men han mente da også at det flere ganger har vært oppe til vurdering, og at det muligens kan bli aktuelt igjen ved en senere anledning. Denne ettermiddagen skulle de ta imot regjerende mestre Cartmel & District, så det var intet mindre enn et møte mellom de to siste sesongers ligamestre jeg skulle være vitne til. Når man legger til at gjestene også ble nummer to da Carnforth vant sin forrige ligatittel, var det duket for et storoppgjør i denne ligaen.
Idet jeg nådde enden av grusveien og kom inn på parkeringsplassen bak det ene målet, hadde det plutselig begynt å regne ganske kraftig, og det var tydelig at jeg for første gang på en tur der jeg tross alt hadde vært nokså heldig med været, skulle få se kamp i skikkelig grisevær. Det var for øvrig ingen inngangspenger her, og naturlig nok heller intet kampprogram, men ringrev som jeg etter hvert er fikk jeg huket tak i dommeren idet han var i ferd med å titte ut av sin garderobe, og han gikk velvillig med på å fiske frem arket med lagoppstillinger slik at jeg fikk fotografert det og dermed hadde noen navn å henge på de forskjellige aktørene. Med det unnagjort var det bare å søke ly under tak på tribunen på bortre langside.
Quarry Park er et nokså beskjedent anlegg, og denne tribunen er det eneste av slike fasiliteter her. Samtidig er nok dette garantert blant ligaens beste anlegg – og sannsynligvis det beste. Den nevnte hovedtribunen har også åpenbart fått litt stell side bildene jeg først så herfra, og med nytt eller reparert tak forble jeg tørrskodd så lenge jeg befant meg der. Det er en tribune i hvit mur, med røde søyler og med klubbens initialer malt i rødt på veggen. Innvendig har den noen bratte trinn med betongavsatser som man kan stå eller sitte på. Bortsett fra dette er man rundt resten av anlegget henvist til å stå rett på gresset der det er mulig, og det er vel for øvrig kun deler av denne langsiden som var gjerdet inn med stolper og gelender. Laglederbenkene står på hver side av tribunen, og derfra fikk jeg noen snodige blikk da jeg tidlig i kampen trosset regnet og gikk en runde for å knipse noen bilder mens jeg på de få minuttene ble søkkvåt til skinnet.
Nå skal jeg ikke gå altfor detaljert til verks med selve kampen, men oppe på tribunen kom jeg i prat med en groundhopper fra Preston som hadde hørt at det skulle komme en nordmann, og jeg ble stående å se kampen med denne karen som til og med tilbød meg skyss tilbake til Lancaster etter kamp. Sammen med oss sto også moren til Carnforth-spiller Phillip Meeks, og som tre av det jeg talte meg frem til å være 41 tilskuere fikk vi se at Ryan Patterson sendte gjestene i føringen fra straffemerket i det 20. minutt etter en nokså sjansefattig innledning på kampen. Det hadde raskt blitt en tung og vanskelig gressmatte som ikke ble enklere av regnet som veltet ned med uforminsket styrke. Det utviklet seg til snart til å bli slike forhold jeg elsker å se kamp i, men jeg krysset fingrene for at jeg ikke skulle ha noen grunn til å frykte avlysning slik jeg mistenkte kunne vært tilfelle i visse andre ligaer. Det var en underholdende affære med en kamp som bølget frem og tilbake med sjanser begge veier, men ved pause sto det fortsatt 0-1.
Hjemmelaget stormet etter pause i angrep på jakt etter utligning, og det var kun Cartmel-keeper Andrew Kendal som hindret en tidlig scoring da han på kort tid vartet opp med tre gode redninger. Ni minutter ut i omgangen måtte han dog kapitulere da Aaron Hoyle fikk kjempetreff og utlignet til 1-1. Cartmel-keeperen var like etter reddende engel igjen da han reddet forsøket fra Haydn Holmes, og heller ikke Sam Frith klarte å overliste borte-keeperen som slo hans skudd over. Cartmel var også skumle da de kom fremover, men det var litt mot spillets gang da de igjen tok ledelsen i det 68. minutt. Et frispark ble slått inn i feltet, og Graham Rhodes headet i mål bak Carnforth-keeper Adam Bee. Jeg lot meg imponere over nivået som jeg må innrømme å ha vært litt skeptisk til, og det var som nevnt en meget underholdende kamp der Carnforth igjen måtte jakte på utligning.
Med ti minutter igjen burde vertene ha utlignet da Holmes kom alene med keeper, men han skjøt rett på målvakt Kendal som igjen vant duellen. Noen minutter senere fikk de imidlertid sin nokså fortjente utligning da Asa Stone besørget 2-2. Det var tid for flere mål, og helt på tampen holdt innbytter Jamie Chick på å sikre bortelaget alle poengene da han avsluttet i stolpen. Dermed endte det med 2-2 og poengdeling, og det var nok tross alt et nokså greit resultat kampen sett under ett. Preston-karen ville rett hjem, og det var uansett ingen grunn til å bli, så vi takket for oss før han manøvrerte seg forsiktig ut fra anlegget langs grusveien og satt kursen sørover. Turen ned til Lancaster gikk raskt, og det var fortsatt tidlig da han slapp meg av i sentrum, så jeg tok en tur ut på byen der.
Jeg hadde hatt et ørlite håp om å kunne finne et sted der man viste Tsjekkia v Nord-Irland, men skjønte raskt at jeg måtte ta til takke med England v Slovakia, som jeg så ferdig ved The Penny Bank. Da turen gikk videre til The Tap House havnet jeg midt oppe i ukas quiz, og da jeg etter et raskt glass der gikk for å avslutte kvelden ved Ring O Bells var det allerede stengt, slik at kveldens siste pint i stedet ble inntatt på Wetherspoons-puben The Sir Richard Owen. Det var på tide å ta kvelden etter det som hadde vært en lang dag, og jeg hadde heldigvis omsider også tørket ordentlig da jeg krøp under dyna. Carnforth og Carnforth Rangers hadde vært en interessant bekjentskap. Neste morgen ventet en ny kamp, og dessuten en nokså lang reise, så det var bare å få seg litt søvn.
English ground # 443:
Carnforth Rangers v Cartmel & District 2-2 (0-1)
North Lancashire & District League Premier Division
Quarry Park, 4 September 2017
0-1 Ryan Patterson (pen, 20)
1-1 Aaron Hoyle (54)
1-2 Graham Rhodes (68)
2-2 Asa Stone (84)
Att: 41 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 05.09.2017: Chippenham Town v Gloucester City
Previous game: 03.09.2017: Romulus v Kettering Town