Lørdag 02.09.2017: Tranmere Rovers v Dover Athletic
Denne lørdagen hadde jeg sett meg ut to kamper på halvøya The Wirral, og etter en tidlig start og lang tur opp fra Llandrindod Wells i Wales, hadde jeg slengt fra meg bagasjen på Liverpool Lime Street og dratt nedover mot utkanten av Ellesmere Port for å se Vauxhall Motors v Heswall i West Cheshire League. Der fikk jeg se hjemmelaget vinne 5-0 før jeg gikk for å ta plass i den ventende drosjebilen, og sjåføren fikk raskt loset meg nordover på Wirral-halvøya, slik at jeg allerede fem-ti minutter over fem var fremme ved dagens andre kamparena; Prenton Park. Taksameteret hadde stoppet på £14,20, og etter at drosjekusken hadde fått betaling kunne jeg ta en kjapp kikk utenfor Tranmere Rovers’ hjemmebane, der hjemmelaget skulle ta imot Dover Athletic til TV-kamp i Conference National med avspark klokka 17.30.
Tranmere er en del av byen Birkenhead, og selve navnet Tranmere skal stamme fra våre breddegrader. På 900-tallet slo ifølge historien norske vikinger seg ned her og kalte stedet Tranemyr. Birkenhead har drøyt 85 000 innbyggere og ligger som nevnt på halvøya Wirral, på vestbredden av elven Mersey. Tradisjonelt har området sortert under grevskapet Cheshire, men hører i dag til Merseyside. Byen er først og fremst kjent som en havneby og som hjemsted for flere store skipsverft – ikke minst det store Cammell Laird-verftet. Ellers er det nok flere som jobber inn i Liverpool, og det er gode forbindelse med både tog og biltunneler inn til Beatles-byen på den andre siden av elven Mersey.
I skyggen av giganter som Liverpool og Everton på den andre siden av elven, har Tranmere Rovers aldri hatt de enkleste arbeidsvilkår, men med langt mindre ressurser har de i perioder likevel slått bra fra seg. Klubben ble i 1884 stiftet under navnet Belmont FC, men tok allerede året etter dagens navn. Da Football League i 1921 ble utvidet, var Rovers en av klubbene om fikk være med å stifte den nye tredjedivisjonens nordlige avdeling. I 1920-årene gå Tranmere også debut til en 16-åring som skulle bli en scoringslegende i engelsk fotball. 27 mål på 30 kamper ble fasiten i Rovers før Dixie Dean forsvant til Everton, der han ikke minst huskes for sin vanvittige rekord med 60 ligamål i øverste divisjon i 1927/28-sesongen. Tranmere Rovers var også med å sette en rekord som har stått siden Boxing Day 1933, for 13-4 seieren over Oldham Athletic er fortsatt tidenes mest målrike oppgjør i Football League, og i denne kampen scoret for øvrig Rovers’ Robert «Bunny» Bell hele ni mål.
Våren 1938 rykket Tranmere for første gang opp på nivå to, men rykket rett ned igjen, og etter andre verdenskrig falt klubben hen til en tilværelse i de to laveste divisjoner, der de i perioder også var i fare for exit fra Football League. Under ledelse av manager John King skulle 1990-årene vise seg å bli klubbens beste periode, og i 1990 vant de Football League Trophy etter finaleseier 2-1 over Bristol Rovers. Da de sesongen etter vant playoff-finalen mot Bolton og sikret seg sitt andre opprykk på tre år, var de også tilbake på nest øverste nivå. Samme sesong hadde de også spilt seg frem til finale i Football League Trophy, men hadde der måttet gi tapt for Birmingham City. Manager John King hadde samlet en fin miks av ungdom og aldrende stjerner som John Aldridge og Pat Nevin, og utover 1990-årene kjempet faktisk klubben flere ganger om opprykk til den nye Premier League. Tre år på rad i perioden 1993-1995 ble imidlertid fasiten tap i playoff-semifinalene.
I 1994 spilte Tranmere seg også frem til semifinalen i ligacupen, der de tapte for straffer for Aston Villa. Etter ti år måtte klubben i 2001 igjen ta turen ned på nivå tre etter å ha endt på sisteplass, men i tiden før og etter dette gjorde de flere gode cup-prestasjoner. I 2000 spilte de seg frem til ligacupfinalen, men der vant Leicester City til slutt 2-1. Mellom 2001 og 2004 nådde Tranmere også kvartfinalen i FA Cupen hele tre ganger. Våren 2014 rykket klubben ned i ligaens kjellerdivisjon, og sannelig endte de som jumbo året etter, slik at de måtte ta turen ned i Conference etter to strake nedrykk. I sin første sesong i Conference Premier misset de noe overraskende playoff, men etter andreplassen forrige sesong tok de seg av Aldershot Town i semifinalene og var klar for playoff-finale. Dessverre måtte de bite i gresset for Forest Green Rover, slik at de nå har tatt fatt på sin tredje sesong i non-league.
Jeg tok en runde rundt anleggets utside for å ta en kikk på statuen av John King, som står utenfor Main Stand ut mot Prenton Road. Mens jeg først var der, stakk jeg snuta innom klubbsjappa for å sikre meg en pin til min samling samt et eksemplar av dagens kampprogram som jeg punget ut med £3 for. Jeg hadde tidligere på dagen bestilt billett på nettet for å spare litt tid, men det viste seg at det ikke gikk an å velge å plukke opp billetten ved ankomst, for jeg fikk i stedet tilsendt en PDF-fil. Uten mulighet til å få printet den ut forhørte jeg meg rundt dette, men utviklingen ved Prenton Park har tydeligvis kommet nokså langt, for jeg ble fortalt at jeg med telefonen simpelthen kunne scanne strekkoden ved inngangspartiet. Dermed gikk jeg mot korrekt inngangsparti for å ta meg inn på The Kop, men på veien møtte jeg sannelig min groundhopper-kompis Steve Williams, som er ihuga Tranmere-fan og fast innslag på Prenton Park. Vi avtale å treffes etter kamp før vi for av gårde i hver vår retning.
Prenton Park har vært klubbens hjemmebane siden 1912, men på midten av 1990-årene fikk anlegget en skikkelig ansiktsløftning med tre nye tribuner. Det domineres av hjemmetribunen The Kop som på den ene kortsiden ruver over resten av anlegget. På motsatt ende av banen hadde kontingenten av supportere fra Dover inntatt The Cowshed. Langsiden på min høyre side sett fra The Kop ble opprinnelig bygget som Borough Road Stand, men ble i 2002 omdøpt til ære for klubbens mest suksessrike manager. På den andre langsiden er Main Stand nå anleggets eldste, bygget i 1968. I en periode i 1990-årene så man på muligheten for å bygge ut Prenton Park til en kapasitet på rundt 30 000 – noe som er nesten det dobbelte av dagens kapasitet på 16 587, men på det nivået klubben nå spiller spørs det vel om ikke de planene ikke bare er lagt på is, men også begravet under en solid dose støv.
Tranmere Rovers må sies å ha hatt en skuffende sesongstart, og 2-3-2 og en 15. plass etter de første sju rundene var neppe det Rovers-fansen og de fleste andre hadde sett for seg. Det var nemlig status før dagens kamper, og hjemmefansen krevde nå at manager Micky Mellon og hans gutter leverte en seier og tre poeng. Dover Athletic på sin side lå på en 9. plass med 3-2-2, men det var en svært jevn divisjon så langt, der det kun skilte seks poeng mellom ledende Sutton United og Barrow på 19. plass. Nytt av året er jo også dette våset med at de har utvidet playoff i Conference-divisjonene til å inkludere seks lag fra andre- til sjuende-plass, så det holder jo snart uansett å havne midt på tabellen for å få kjempe om kvalifisering til opprykk. Dermed var det i hvert fall ingen grunn for Tranmere-fansen å resignere allerede.
Dover har mistet sin målmaskin Ricky Miller, men slår likevel fortsatt bra fra seg, selv om deres bestemann denne ettermiddagen nok var keeper Mitch Walker. Han reddet greit fra Andy Mangan før Andy Cook skjøt like utenfor for vertene. Den første omgangen var ikke på noen måte verdt de £17 jeg hadde betalt, og var til tider søvnmedisin med mye småspill som sjelden eller aldri førte til noe av betydning. Mitch Pinnock hadde en halvsjanse for gjestene fra Kent, men omgangens største sjanse fikk hjemmelagets Jeff Hughes da han var mål for en lang ball inn i feltet. Han tok ned ballen og fyrte løs mot mål, men Dover-keeper Walker var på pletten og reddet flott. Det var egentlig første omgangs beholdning, og dermed var det fortsatt målløst da dommeren blåste for pause i det jeg nå begynte å mistenke var en 0-0-kamp.
Nå er jo ikke lenger Prenton Park et FL-stadion for tiden, men på de fleste andre måter enn på det sportslige plan er Tranmere Rovers egentlig som en FL-klubb å regne, og i så måte var Prenton Park en liten positiv overraskelse. Det jeg spesielt likte var at man ikke bare hadde et røykeområdet bak tribunen, men på utsiden der var det også en slags bar der supporterne samlet seg for å innta en pause-pint. Ikke snakk om å stå i gangen under tribunen her altså, men en skikkelig bar med sofagrupper og bord slik at det nesten var som å være i klubbhuset til en klubb på enda lavere nivåer. Skjønt, det var så fullt der at jeg allerede etter fem sekunder med sild i tønne valgte å snu rett innenfor døra. Likevel plukket jeg opp deler av samtaler der frustrerte hjemmefans ga uttrykk for misnøye med måten hjemmelaget fremsto på.
Tidlig i andre omgang hadde vertene en corner som ble headet på mål av Andy Cook, og kun en benparade av Dover-keeperen hindret scoring. Jeg håpet dette signaliserte mer underholdning i andre omgang, og snart var det Dover som prøvde seg med et skudd fra Femi Ilesamni som suste like utenfor Tranmere-målet. Innbytter James Norwood burde nok ha sørget for hjemmeledelse da han på blank kasse ikke klatre å styre inn et frispark, og på andre banehalvdel sendte Dover-innbytter Tobi Sho-Silva i vei et susende skudd som en flyvende Rovers-keeper Scott Davies måtte varte opp med en flott redning for å stoppe. Dover var enda nærmere da Ilesami igjen var frempå, men hans heading traff tverrliggeren. Kampen hadde åpnet seg opp, men etter hvert som klokka tikket ble også min mistanke om en målløs affære stadig styrket…inntil vi befant oss i det 79. minutt.
Det var en merkelig situasjon da Dover ble tildelt et omdiskutert straffespark. Headingen til Ryan Bird gikk rett i Rovers-forsvarer Ritchie Sutton, og når han skulle klarere, sparket han bort beinet til Bird som bakfra forsøkte å ta ballen fra ham. Rovers-fansen var i hvert fall ikke imponert, men Dover hadde uansett straffespark og Ryan Bird tok selv ansvar. Han dundret ballen i mål til 0-1, og en liten gruppe bortesupportere som hadde tatt den lange turen kunne slippe jubelen løs. Tranmere startet imidlertid å presse kraftig på i jakten på en utligning. De fleste trodde den skulle komme da Liam Ridehalgh ble spilt gjennom alene med keeper, men keeper Walker fikk med beinet stoppet ballen såpass at Connor Essam kom seg tilbake og fikk klarert nesten inne på streken. Deretter måtte Walker også hamle opp med både en volley fra James Norwood og et skudd fra Andy Cook, men etter fem tilleggsminutter kunne ringreven Chris Kinnear og hans Dover-spillere juble over tre poeng.
Dette var andre gang på tre sesonger at Dover vinner 1-0 på Prenton Park, og spillerne gikk av banen til pipekonsert fra Tranmere-fansen. Nå skal nok TV ha noe av skylden, men 4 101 tilskuere var også litt mindre enn det jeg hadde forventet ved Prenton Park. Uansett gikk jeg nå over til party-teltet bak Main Stand for å møte Steve som avtalt. Han spanderte en lokalbrygget øl på meg og ga uttrykk for at Tranmere slik de nå spilte skulle passe seg for lagene bak slik at de ikke «tok en York City». Etter en kjapp forfriskning gikk han og hans kompis videre til en lokal pub mens jeg satt kursen mot Liverpool. Bussen som var varslet kom aldri, og jeg valgte til slutt å spasere den lange veien til Birkenhead Central, der jeg omsider kom meg på et av togene inn til Liverpool Lime Street.
Der fikk jeg snart hentet ut bagasjen etter å ha punget ut, men deretter mistet jeg toget til St. Helens med et lite minutt, takket være noen franskmenn som hadde somlet og surret noe forferdelig foran meg i køen. Jeg hadde opprinnelig tenkt å overnatte hos min venninne i Thatto Heath, men hun skulle ha familiebesøk denne helgen, og derfor ville jeg ikke være til bry. Likevel valgte jeg meg en base like i nærheten der, siden The Royal Alfred har en praktisk beliggenhet rett utenfor togstasjonen St. Helens Central og dessuten var så billig som £25. Det var nå en time til neste tog, og etter å ha unnet meg en pint og betraktet de lettkledde frøknene på vei ut på utelivet i Liverpool, kunne jeg stige på det stappfulle toget. Etter en lang dag kom jeg meg omsider til St. Helens og The Royal Alfred, som er en pub med rom i overetasjen. Jeg fikk raskt sjekket inn, og ble dermed med i festlighetene nede i puben før jeg ved stengetid fant tilbake til senga og segnet om.
English ground # 442:
Tranmere Rovers v Dover Athletic 0-1 (0-0)
Conference Premier
Prenton Park, 2 September 2017
0-1 Ryan Bird (pen, 79)
Att: 4 101
Admission: £17
Programme: £3
Pin badge: £3
Next game: 03.09.2017: Romulus v Kettering Town
Previous game: 02.09.2017: Vauxhall Motors v Heswall
