Llandrindod Wells v Llanfair United 01.09.2017

 

Fredag 01.09.2017: Llandrindod Wells v Llanfair United

Med en spennende destinasjon på fredagsmenyen, var jeg klar for en utflukt inn i tjukkeste Wales, men for å ta meg til Llandrindod Wells var jeg avhengig av toglinjen Heart of Wales Line som i all hovedsak er en enkeltsporet linje slik at det kun er fire daglige avganger i hver retning. Selv om jeg hadde kikket på 10.09-toget var det litt tidlig å ankomme Llandrindod Wells allerede i halv tolv-tiden, så etter at min groundhopper-kollega Paul Ferguson foreslo en felles frokost og pubtreff i Shrewsbury, la jeg nye planer og siktet meg i stedet inn på 14.05-toget fra Shrewsbury. Nå ble det endring i hans planer som han i god tid hadde underrettet meg om, men jeg valgte likevel å følge denne planen på egenhånd, og etter å ha tatt bussen til Oakengates i 10.30-tiden, lot jeg toget frakte meg derfra til Shrewsbury.

Jeg har egentlig aldri tilbragt mye tid i den koselige Shropshire-byen, og bortsett fra togbytter, begrenser tidligere erfaringer seg til en pitstop i en pub i nærheten av stasjonen mens jeg ventet på et tog. Nå slepte jeg med meg bagasjen ned til Wetherspoons-puben Shrewsbury Hotel, der jeg fikk meg en frokost som selvsagt inkluderte black pudding. Det er koselig der nede langs elven Severn, og etter å ha satt til livs frokosten fikk jeg slått i hjel litt tid med en pint ved The Kings Head før jeg beveget meg den korte veien videre til The Salopian Bar, som min lokale groundhopper-kompis (og Shrewsbury Town-fan) Lee Vaughan hadde anbefalt som sin favoritt-pub i byen. Jeg skal ikke spekulere i om det skyldtes den sexy blonde frøkna bak baren, men hun fikk i hvert fall servere meg en pint Rattler før jeg etter hvert gikk for å komme meg på toget.

Det var en koselig togtur ned til Llandrindod Wells, der jeg etter halvannen times tid kunne stige av like etter halv fire. Dette er en liten by som vokste frem etter at man midt på 1800-tallet begynte å tiltrekke seg besøkende som kom på grunn av det som skulle være helsebringende kildevann i området. Flere spa-byer vokste frem her i området, og Llandrindod Wells er den største av disse. Etter jernbanens ankomst økte tilstrømningen av folk fra Midlands, nordvest-England og det sørlige Wales, og mye av byens flotte viktorianske arkitektur bærer fortsatt preg av å ha blitt bygget i denne «boom-perioden». Her finner man også artige uavhengige butikker i sentrum, og det var først etter en årelang kamp i retten at Tesco fikk lov å etablere et supermarked i byen.

Byen har i dag snaut 5 500 innbyggere, og var den største byen i det walisiske grevskapet Radnorshire frem til dette i 1974 ble en del av det nye og større grevskapet Powys. Etter en kraftig nedgang i spa-turismen, var det tyngre tider i området, men Llandrindod Wells ble i 1974 valgt som administrasjonsby for Powys, og dette skapte en del nye arbeidsplasser. Av de flotte hotellene som i sin tid ble bygget her er Glen Usk Hotel, der jeg hadde bestilt rom, og kanskje er det en ny nedgang i den lokale økonomien som var medvirkende til at jeg kun måtte betale £20. Jeg fikk raskt sjekket inn, og etter å ha slengt fra meg bagasjen gikk jeg for å kikke meg litt rundt i den koselige lille byen.

Etter en liten spasertur rundt i sentrum var første stoppested puben Arvon Ale House, som jeg virkelig hadde gledet meg til å besøke. Denne har flere ganger fått heder og ære, og kunne skryte av å ha blitt utnevnt til grevskapets «Cider Pub of the Year». Den skuffet da heller ikke, og mens jeg nøt en pint Lily the Pink oppdaget jeg at de hadde pork scracthings med habanero-smak. Det måtte selvsagt testes ut, og de var så gode at jeg måtte ha påfyll både i glasset og med snacks. Vertinnen fortalte at hun hadde flere poser som var noen dager over datoen som jeg kunne få for 50p, og jeg slo til og kjøpte for £5. Etter hvert valgte jeg å bryte opp og ta en tur opp for å se på kveldens kamparena mens det fortsatt var lyst, og på det ellers folketomme anlegget traff jeg på en kar som med nesten to timer til kamp allerede hadde slått seg ned på den flotte tribunen.

Han fortalte at han likte å komme tidlig og sitte i fred og ro og kikke utover banen, og etter en rask fotorunde og en kjapp prat med ham, pekte han ut en raskere vei tilbake til sentrum enn det jeg hadde benyttet meg av. En rumlende mage vitnet nemlig nå om at det var på tide å få i seg en middag, og det fristet veldig med en skikkelig curry da jeg passerte en indisk restaurant, men jeg valgte å gå for en noe raskere løsning, og tok derfor i stedet en burger ved The Temple Bar før jeg etter en svipptur innom hotellet returnerte til The Broadway, som er navnet på hjemmebanen til Llandrindod Wells AFC. Da jeg kom tuslende inn i det ene hjørnet så jeg umiddelbart at det nå selvsagt var langt mer aktivitet, og den ensomme karen fra tidligere hadde fått selskap av noen titalls personer som var samlet utenfor kiosken eller hadde tatt plass på tribunen over på motsatt langside.

Llandrindod Wells FC ble stiftet i 1883, og har tilbragt mye av sin historie i Mid-Wales League, der de har over hundre sesonger bak seg. Denne ligaens toppdivisjon opererer på det tredje nivået av den walisiske fotball-pyramiden, og etter å ha endt på andreplass der fikk Llandrindod Wells i 1995 ta steget opp i Cymru Alliance med spill på nest øverste nivå. Det var vel også på denne tiden at Carl Robinson signerte for Wolverhampton Wanderers og startet en karriere i Football League som også endte med 52 landskamper for Wales. Etter fire sesonger i Cymru Alliance, der de to ganger oppnådde en sjuendeplass, valgte de å trekke seg fra ligaen og returnere til Mid-Wales League. Der slet de tungt, og etter tre strake sisteplasser så de seg nødt til å trekke seg fra ligaen midt i 2003/04-sesongen.

Jeg skal ikke påstå å ha fasiten for hva som så skjedde, og om de muligens gikk konkurs, tok en pause, eller spilte i lavere ligaer. De var uansett tilbake for å spille 2010/11-sesongen i Mid-Wales League, som i mellomtiden hadde blitt utvidet med en andredivisjon, der klubben nå tok plass. Andreplass i 2013 var nok til å få opprykk til toppdivisjonen Division One, og som nyopprykket lag sikret de seg like godt ligatittelen våren 2014. Med nest siste plass i Cymru Alliance ble det imidlertid umiddelbar retur denne gang, og The Spamen spiller nå sin tredje sesong tilbake i Mid-Wales League Division One, der de denne kvelden skulle være vertskap for Llanfair United. Hjemmelaget hadde hatt en fryktelig start på sesongen der de hadde tapt samtlige av sine fem kamper hittil, men de håpet det nå skulle snu mot et bortelag som sto med 3-1-2 på sine seks kamper.

Jeg kom i prat med en kar som bekreftet at joda, det er den herremannen i rød jakke der borte som samler inn inngangspengene. Vedkommende ba meg bare vente da han snart ville gå en runde med den lille bøtta si så snart kampen hadde startet. Under en samtale med ham og et par andre fikk jeg høre at klubben gjerne returnerte til Cymru Alliance, og enda mer overraskende hevdet de at sesongstarten med fem strake tap ikke hadde tatt knekken på håpet om å hevde seg i det øvre sjikt av tabellen. Jeg ble fortalt at august er en tøff måned med mange spillere som er på ferie etc, men at denne ligaen nå er så jevn at alle kan slå alle, slik at man med en god periode kan klatre heftig på tabellen.

The Broadway – som også kalles Lant Avenue – har sin flotte tribune å takke for at jeg hadde ønsket meg hit denne dagen, og den sørger for en god dose karakter. Dette er en tribune som står på den ene banehalvdelen på bortre langside, og den har benkerader man kan hvile akterspeilet på. Det er en flott tribune hvis front er malt i hvite og blå vertikale striper. Merkelig nok må man forsere gjerdet rundt selve banen for å ta seg inn på tribunen, og en klubbrepresentant fortalte meg at man valgte å stenge en åpning i gelenderet/gjerdet for å hindre sykling på banen da det tydeligvis var en populær fritidssyssel blant lokale barn og ungdom. Ellers er det intet av fasiliteter bortsett fra den nevnte kiosken i det ene hjørnet på motsatt langside, men den har også et lite overbygg på den ene siden. På denne langsiden har man også hard standing som strekker seg herfra opp mot den andre enden av banen. Ellers er det ikke engang hard standing, slik at man både på begge kortsidene og øvrige steder på anlegget står rett på gresset.

Ved siden av kiosken går det en nokså bratt sti opp til en bygning som ligger der oppe i skrenten, og det var herfra spillerne kom ned fra garderobene for å ta fatt på kveldens dyst. Det var en livlig start på kampen som bølget frem og tilbake, men hjemmelaget hadde kanskje hatt et ørlite initiativ da bortelagets spiss etter et drøyt kvarter ble spilt gjennom og avsluttet rett på keeper. Like etter var hjemmekeeperen satt ut av spill da en bortespiller avsluttet på mål, men en forsvarer fikk reddet på streken. 25 minutter ut i kampen fikk vertene en kjempesjanse, og selv om det ikke var noen lagoppstillinger tilgjengelig (det gjorde heller ikke saken enklere at enkelte draktnummer hos hjemmelaget var skadet slik at nr 9 blant annet lignet voldsomt på nr 4), klarte jeg å resonnere meg frem til at det vel var Shane Pritchard som rundet keeper. Avslutningen ble imidlertid litt for svak, og en forsvarer kom seg tilbake og fikk klarert nesten helt inne på streken.

Få minutter senere fikk Llandrindod Wells og Pritchard sin scoring da Shaun Nicholls utnyttet en glipp i forsvaret og stjal ballen fra en forsvarer. Llanfair-keeperen fikk kun blokkert til Pritchard som satt inn 1-0, og tre minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen. Denne gang var det Robbie Nicholls som la inn til Stuart Williams, og sistnevnte kunne styre inn 2-0. Bortelaget gikk imidlertid rett i angrep og reduserte til 2-1 ved Alun Hughes etter nølende forsvarsspill. Etter en heseblesende periode fortsatte det med Hawaii-fotball der det bølget frem og tilbake, men til tross for et par halvsjanser i begge ender av banen gikk lagene til pause med 2-1 i protokollen, og jeg kunne unne meg en Bovril mens spillerne tok seg en hvil.

Llanfair United startet andre omgang godt, og hadde tidlig sjanser til å utligne. Først hadde spissen ett skonummer for lite til å få tåa på et innlegg. Deretter dro en av deres kantspillere seg fri og skjøt slik at keeperen kun fikk parert, men bortespilleren som fulgte opp kom for tett på keeperen. Også hjemmelaget hadde en god sjanse da en corner endte med at et skudd ble blokkert, og etter en times spill fikk de straffespark da Shane Pritchard ble lagt i bakken. Kieran McCarley gjorde ingen feil og økte til 3-1. Snaut ti minutter senere var det imidlertid gjestenes tur til å få straffe, og Paul Griffiths leverte et fantastisk straffespark da han dundret ballen knallhardt i mål helt oppe i krysset så det smalt i aluminiumen. Dermed 3-2 og ny spenning.

Bortelaget hadde fått blod på tann og presset snart heftig på for en utligning mens hjemmelaget taklet og blokkerte med livet som innsats. De rødkledde fikk likevel et par store sjanser. Hjemmekeeperen måtte først varte opp med en glimrende redning etter et fint angrep der ballen ble lagt tilbake til en spiller som kanskje burde ha scoret. Deretter fikk bortelaget frispark fra rundt 17 meter med åtte minutter igjen, og deres nr. 12 sendte i vei en kanon av et skudd som smalt i tverrliggeren helt borte ved krysset. Helt på tampen fikk hjemmelaget en kontring, og undertegnede så i hvert fall ballen i mål da Robbie Nicholls avsluttet, men keeperen sto for en herlig redning. Gjestene fikk faktisk ballen i mål i det siste ordinære minutt, men da hadde dommeren allerede blåst for offside, og da den siste sjansen ble styrt like utenfor hjemmemålet, endte det med 3-2 og sesongens første poeng for Llandrindod Wells.

Jeg skal ikke på noen måte ta æren for å ha bragt litt vinnerlykke til den gamle spa-byens fotballag, men jeg måtte uansett bort og takke for meg, og igjen takke karen som tidligere på kvelden hadde klart å avsløre meg og hentet frem en pin som jeg fikk i gave. Jeg hadde en meget tidlig start dagen etter, så jeg ønsket lykke til og spaserte snart tilbake mot Glen Usk Hotel. Jeg vurderte en rask tur innom Arvon Ale House, men der var det stengt, så jeg unnet meg i stedet en siste pint i hotellbaren før jeg tok sjansen på å la den gamle heisen frakte meg et par etasjer opp slik at jeg kunne trekke meg tilbake og finne senga. Det hadde vært en herlig dag i Wales, men jeg skulle opp i otta for å returnere til England, så det var bare å krype under dyna.

 

 

Welsh ground # 6:
Llandrindod Wells v Llanfair United 3-2 (2-1)
Mid-Wales League Division One
The Broadway, 1 September 2017
1-0 Shane Pritchard (28)
2-0 Stuart Williams (31)
2-1 Alun Hughes (32)
3-1 Kieran McCarley (pen, 61)
3-2 Paul Griffiths (pen, 70)
Att: 57 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: Free (gift from club)

 

Next game: 02.09.2017: Vauxhall Motors v Heswall
Previous game: 31.08.2017: England U20s v Netherlands U20s (@ AFC Telford United)

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg