Fredag 18.08.2017: Sheringham v Watton United
Det var to trøtte individer som våknet etter å ha fått altfor lite søvn, men vi hadde begge en tidlig start. Min venninne Kay skulle på jobb og måtte gå hjemmefra klokka 07.15, mens jeg hadde en lang reise foran meg og hadde blinket meg ut 07.25-toget fra Thatto Heath. Kay hadde bestilt taxi for meg til klokka 07.10, og etter å ha tatt farvel med henne ble jeg skysset ned til jernbanestasjonen for å finne ut at toget var fem minutter forsinket. Ved Wigan North Western rakk jeg likevel å kjøpe meg en frokost-toast før jeg satt meg på 08.09-toget til London Euston og unnet meg litt mer søvn på veien dit ned. Jeg hadde dog fortsatt et stykke reisevei igjen, og etter å ha tatt meg til London Liverpool Street, lot jeg 11.00-toget frakte meg til Norwich, der toget ankom i henhold til ruteplanen klokka 12.50. Rett rundt hjørnet ligger Central Hotel med en fin beliggenhet langs elven Wensum, og jeg hadde betalt £40 for overnatting der. En trivelig vert fikk raskt sjekket meg inn og vist meg til mitt rom i en annen bygning et par hus nedenfor, og jeg fikk slengt fra meg pikkpakket og pustet ut litt før jeg igjen var på farten. Jeg skulle nemlig videre, for Norwich var kun valgt som en praktisk base for å gjøre det mulig å komme frem til Newcastle i tide dagen etter. Kveldens kamp skulle nemlig foregå i Sheringham, og nå skulle jeg ha 13.45-toget dit opp.
Sheringham er endestasjonen for den såkalte Bittern Line fra Norwich, og toget bruker omtrent en time på turen opp til Sheringham, som ligger helt oppe på nordkysten av Norfolk. Sheringham er en by med snaut 7 500 innbyggere, og i disse dager er den nok mest kjent som en turistdestinasjon. Opprinnelig var det to landsbyer – Lower Sheringham og Upper Sheringham – og fiske var sammen med landbruk den klart viktigste næringsveien. Jernbanens ankomst var også viktig i den forstand at den gjorde det enklere å frakte fisk, krabber, hummer etc til markedene andre steder. Fiske er det fortsatt her, men nå har man altså også turismen å leve av. I tillegg til å være endestasjon for jernbanens Bittern Line, opererer også museumsjernbanen North Norfolk Railway mellom Sheringham og Holt, og dette var grunnen til at jeg hadde stresset opp til Sheringham såpass tidlig; for å rekke dagens siste avgang med damplokomotiv klokka 15.30. Jeg oppdaget at jeg hadde glemt å ta med meg laderen fra hotellet, så jeg benyttet ventetiden til å stikke bort på den store Tesco-sjappa (som de for øvrig kjempet 14 år i rettsapparatet for å få bygge) for å få tak i en ny lader til min stakkars mobil som har blitt svært så strømhungrig. Med det unnagjort var jeg klar for en liten koselig utflukt med gammeldags tog.
£12,50 ble betalt, og etter at toget hadde tøffet seg inn på perrongen og damplokomotivet hadde fått snudd, kunne jeg snart la meg frakte de 25 minuttene til Holt langs den idylliske linjen som kalles Poppy Line. Jeg vurderte å unne meg dagens første pint mens man klargjorde for returen, men brukte i stedet halvtimen ved Holt stasjon på å kikke meg litt rundt og studere en slags utstilling de har i en gammel jernbanevogn der. Turen tilbake til Sheringham gikk noen minutter raskere, og etter denne fine lille utflukten var det på tide å utforske Sheringham nøyere. Etter å ha trasket nedover mot vannet i en strøm av turister, falt valget på The Lobster da det var på tide å få seg en pint og et lite måltid, og siden jeg fikk satt telefonen på ladning bestilte jeg også et glass til mens stakkaren fikk seg litt sårt tiltrengt energi. Turen gikk deretter videre til The Two Lifeboats et lite steinkast unna, helt nede ved strandpromenaden, der det var mer travelt med turister. Etter å ha fått skrevet og postet et par postkort rakk jeg sannelig også å kikke raskt innom museet The Mo, der jeg kunne lære mer om byens historie og beskue noen av byens opprinnelige livbåter, før det omsider var på tide å spasere utover mot kveldens kamparena.
Fra jeg igjen passerte byenes togstasjon tok det meg et snaut kvarter å gå ut til fotballklubbens hjemmebane Weybourne Road – eller The Recreation Ground, som selve banen kanskje egentlig heter. Sheringham FC ble stiftet i 1897, men jeg er i hvert fall ikke kar om å fortelle særlig mye om hva de foretok seg i sine første tiår. Det som er på det rene er at de i hvert fall i en periode fra 1947 var fast innslag i FA Cupen. I løpet av de neste 15 sesongen klarte de imidlertid kun å vinne én av sine kamper i denne gjeve cupturneringen. Sheringham vant våren 1970 sin første ligatittel i Anglian Combination, men har siden den gang spilt i omtrent alle den ligaens divisjoner. Et par år etter årtusenskiftet var de å finne helt nede i Division Three da de i 2003 sikret seg opprykk ved å vinne divisjonstittelen. Det var starten på en opptur som endte med tre strake divisjonstitler og opprykk for klubben som dermed var tilbake i Premier Division. Der etablerte de seg umiddelbart på øvre del av tabellen, og i 2009 vant de sin andre og foreløpig siste ligatittel i Anglian Combination.
Det viste seg imidlertid vanskelig å følge opp, og etter noen litt tyngre sesonger endte Sheringham våren 2015 som jumbo og måtte ta turen ned igjen i Division One, der de fortsatt befinner seg. Det skal også nevnes at Sheringham tre ganger har vært tapende finalist i Norfolk Senior Cup, og det i seg selv er ingen dårlig prestasjon når man vet at klubber som Kings Lynn (og senere Kings Lynn Town) og ungguttene til Norwich City er blant klubbene som gjerne deltar der, sammen med et lite kobbel av Eastern Counties League-klubber. Angående det siste, kan det jo for de uinnvidde fortelles at Anglian Combination er en feederliga for nettopp Eastern Counties League, og ligaens Division One der Sheringham befinner seg er ensbetydende med non-league step 8 (eller nivå 12 totalt, for de som fortsatt ikke har forstått denne terminologien). Jeg fikk betalt meg inn med £3 og ble samtidig fortalt at de ikke var noe kampprogram ved denne anledning (skjønt jeg vet de hadde det i samme divisjon forrige sesong), og med det gikk jeg for å få meg en forfriskning i klubbens bar i et bygg på utsiden av selve banen.
Baren viste seg å være folketom og stengt, men en av jentene ved inngangspartiet til banen kom ilende til for å følge med opp og servere meg en boks Strongbow. Jeg er dessverre ikke kar om å huske hva slags funksjon han hadde i klubben, men jeg kom etter hvert i prat med Paul Belton som ønsket meg hjertelig velkommen på et vis typisk for dette nivået av non-league. Han var en interessant samtalepartner som også mente (og håpet) at Sheringham denne sesongen vil kunne kjempe om divisjonstittelen og opprykk tilbake til Premier Division. Klubbens hjemmebane domineres av sin eneste tribune, og det er en flott og etter forholdene stor affære på bortre langside som sikkert kan gi plass til et par hundre tilskuere. Ellers er man rundt banen for øvrig henvist til å stå under åpen himmel, gjerne med kun gresset som underlag under føttene. De har dog flomlys, og dermed skal det nok ikke mye arbeid til for å få anlegget godkjent for ECL en gang i fremtiden, men med Sheringhams geografiske plassering er det kanskje heller tvilsomt om det er ønskelig med de økte reiseutgiftene det vil medføre.
Sheringham hadde sesongåpnet tre dager tidligere med 1-1 og poengdeling hjemme mot Hindringham, mens Watton United hadde fått 1-4 i sekken på besøk hos Mundford, og Paul håpet nå på å kunne innkassere sesongens første trepoenger. The Shannocks startet i hvert fall bra, og etter kun et drøyt minutt snappet Chris Fuller opp et tilbakespill, men hans avslutning gikk like utenfor Watton-målet. I det niende minutt var vertene enda nærmere et ledermål da en av deres spillere headet et frispark i stolpen. Etter et drøyt kvarter fikk gjestene sin første gode sjanse, men avslutningen ble blokkert, og få minutter senere åpnet hjemmelaget scoringsprotokollen. Det ble flipperspill i feltet etter en corner, og Shannocks-kaptein Shane Cox headet inn 1-0. En halvtime var spilt da hjemmekeeper Nathan Lomax måtte i aksjon med en god redning på et skudd fra skrått hold, og på den påfølgende corneren ble han reddet av sin forsvarer Phil Sands som reddet på streken da Craig Burton avsluttet på mål.
Gjestene hadde en god periode akkurat nå, og et par minutter etter skjøt John Dack like utenfor. Hjemmelaget var imidlertid farlige med en Chris Fuller som skapte problemer for borteforsvaret. Igjen snappet han opp et tilbakespill og dro denne gang av en mann før han avsluttet, men nok en gang gikk ballen utenfor stolpen. Med snaut fem minutter til pause fikk han imidlertid nettkjenning da han ble spilt fri på høyrekanten, dro av to mann og plasserte ballen i bortre hjørne bak Watton-keeper Matthew Colly. Dermed sto det 2-0 da lagene tok seg en kort pause. Paul Belton hadde for øvrig kommet bort til meg med de to lagoppstillingene tidlig i omgangen, og mens jeg hentet meg en ny boks Strongbow kom han igjen bort for å overrekke meg noe. Han hadde kanskje fått med seg at jeg var på jakt etter en pin til min samling, og siden de ikke hadde noen for øyeblikket, var det absolutt ingen dårlig erstatning å bli forært en Sheringham-drakt! Jeg ble fortalt at jeg nå var klubbens nummer 15, og så at det ganske riktig stemte, samtidig som jeg håpet de ikke ville få bruk for meg som innbytter.
Videre insisterte Paul på å gi meg skyss til togstasjonen etter kamp, og dette viser bare nok en gang hvor fantastisk man blir tatt imot og tatt vare på hos mange av disse klubbene. Først var det jo selvsagt én omgang til som skulle spilles, og i andre omgangs åttende minutt reduserte John Dack til 2-1 fra 12 yards etter at bortelaget ble tildelt straffespark. Et eventuelt fornyet håp ble umiddelbart knust da Sheringham stormet rett i angrep og Jack Crane gjenopprettet tomålsledelsen. Snaut ti minutter senere føltes det som om kampen var endelig avgjort da Ash Davis satt inn 4-1. Sheringham klarte seg i det hele tatt godt uten sin nye nummer 15, og resten av kampen ble egentlig en transportetappe. I kampens nest siste ordinære minutt noterte Chris Fuller seg også for sitt andre for kvelden da han fastsatte sluttresultatet til 5-1 foran et publikum som jeg talte meg frem til å være 68 i tallet.
Jeg hadde ikke dårlig tid – i hvert fall ikke siden Paul skulle svippe meg tilbake til stasjonen, og slo etter kamp av en prat med ytterligere representanter for de to klubbene og et par andre fremmøtte før jeg takket for meg og gjorde noe jeg ble advart mot som barn; nemlig å gå inn i en bil med en fremmed mann. Paul hadde heldigvis ikke onde hensikter, og da han slapp meg av kunne jeg bare takke aller nådigst for en fantastisk mottakelse og gjestfrihet før jeg tok plass på 22.17-toget tilbake til Norwich. Selv om dette ikke var siste tog for kvelden, var det nokså fullt av feststemte mennesker – ikke minst etter at en mengde slike kom på i Cromer, der det denne helgen vel var Cromer Festival. Da passet det dårlig at togets eneste toalett var ute av drift, men konduktøren kunne meddele over høyttaleranlegget at han hadde snakket med Norwich stasjon og bedt de holde toalettene åpne lenger enn vanlig stengetid klokka 23, så da vi ankom Norwich var det en mengde personer som med full blære styrtet mot toalettene. Selv hadde jeg en tidlig start dagen etter, så jeg trakk meg umiddelbart tilbake til mitt krypinn.
English ground # 427:
Sheringham v Watton United 5-1 (2-0)
Anglian Combination Division One
Weybourne Road, 18 August 2017
1-0 Shane Cox (19)
2-0 Chris Fuller (40)
2-1 John Dack (pen, 53)
3-1 Jack Crane (54)
4-1 Ash Davis (63)
5-1 Chris Fuller (89)
Att: 68 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 19.08.2017: Percy Main Amateurs v Wallington
Previous game: 17.08.2017: St. Helens Town v Abbey Hulton United