Lyn v Gjøvik-Lyn 19.06.2017

 

Mandag 19.06.2017: Lyn v Gjøvik-Lyn

Jeg burde vel strengt tatt kanskje holdt meg hjemme om dagen for å forsøke å spare opp til det jeg håper kan bli en større august-tur over til Storbritannia, men når jeg kommer meg inn til Oslo for 53 kroner kunne jeg ikke la være å bli fristet av muligheten til å gjøre et første besøk på Bislett Stadion siden 1997, samtidig som jeg kunne se mandagskamp som faktisk ikke hadde et reservelag som en av duellantene. Uten at jeg vet med sikkerhet om dette var årsaken, mistenker jeg at torsdagens Bislett Games muligens var hovedårsaken til at kampen Lyn v Gjøvik-Lyn hadde blitt mandagskamp. Uansett årsak hadde jeg tenkt å ta turen.

Da min engelske groundhopper-kollega Paul Fergusson var i Oslo i mai måned, hadde han sett seg ut en kamp på Bislett Stadion, som var et stadion han gjerne ville besøke. Jeg var den dagen mer fristet av lokaloppgjøret Asker v Bærum, og Paul endte opp med å slå følge med meg dit, siden han ikke akkurat lot seg begeistre av at Lyns motstander den dagen var et andrelag. Nå var det imidlertid en gyllen mulighet for min del, og jeg visste jo at det hadde vært store endringer siden jeg så Vålerenga slå ut Brann av cupen på Bislett i 1997 – den gang fungerte jo Bislett som hjemmebane for Vålerenga, mens Lyn spilte sine kamper på Ullevål.

Utpå ettermiddagen satt jeg meg på en av ekspressbussene inn mot hovedstaden, og med en drøyt time til avspark ankom jeg Oslo Bussterminal, der jeg snart foretok et bussbytte og lot buss 37 mot Nydalen frakte meg så langt som til holdeplassen Colletts gate. I hjørnet ved Martinius Lørdahls plass, der statuene av Grete Waitz og «Hjallis» nå står, var det ikke åpent, så det var bare å fortsette ned til hjørnet ved enda travlere Bislett plass, der dørene ganske riktig var åpne og inngangspartiet bemannet. Jeg fikk avlevert min 200-lapp, og fikk tilbake 100 kroner samt en stensil jeg først trodde var et slags kampprogram.

Det viste seg imidlertid å kun være en løpeseddel som minnet om en slags show-kamp mot Stabæk. Jeg så ikke spor av noe kampprogram noe sted, og selv om jeg kanskje hadde trodd at en klubb som Lyn ville ha et slikt, er det jo heller ikke overraskende i et fotball-land der det i all hovedsak er mangelvare selv på de øverste nivåer. En sjekk på nettet vitnet imidlertid om at et kampprogram var tilgjengelig online. Det er et bra tiltak om det er i tillegg til en papirutgave, men personlig synes jeg det er trist om det er en erstatning for papirutgaven, selv om man som sagt ikke skal ha altfor høye forventninger til slikt her til lands.

Bislett Stadion er selvsagt velkjent både her hjemme og internasjonalt, og er først og fremst kjent som friidretts- og skøytearena, i tillegg til å være OL-stadion i 1952. Stadionet ble innviet i 1922, men det hadde allerede i 1913 blitt spilt landslagskamp i fotball her – på det som da var et temmelig spartansk anlegg. Fra rundt 1940 var det Norges hovedarena for friidrett og skøyter, og fra 1944 brukte Vålerenga Bislett Stadion som hjemmebane i et drøyt halvt århundre. Bislett ble nedlagt som skøytebane i 1988, men har fortsatt å huse Bislett Games som et av de store internasjonale friidrettsstevnene.

På midten av 1990-årene var Bislett så slitent og i så dårlig forfatning at Vålerenga ikke lenger kunne benytte det som sin hjemmebane. Etter et opphold på Ullevål Stadion, returnerte de en kort periode – det var da jeg i 1997 så denne cupkampen mot Brann – før de igjen forlot Bislett for godt i 1999. Etter å ha blitt totalt ombygget ble Bislett gjenåpnet i 2005, men det var lunken interesse for å spille fotball der. Det er ikke et spesielt intimt stadion til fotball, med åtte løpebaner (mot tidligere seks), og mens man på langsidene nå er tolv meter fra fotballbanen, er man i svingene opp til 37 meter unna. Selv om min aversjon mot løpebaner kanskje ikke er fullt like kraftig som tidligere, er det alt annet enn ideelt, men jeg har nå tross alt en langt sterkere aversjon mot de nye kjipe kunstgressbanene, og på Bislett er det i hvert fall fortsatt naturgress.

Skeid spilte noen år sine hjemmekamper her, og Manglerud Star benyttet vel også Bislett som hjemmebane i en sesong, men nå er for tiden Lyn enerådende her. Litt ironisk at Lyn etter konkursen i 2010 nå spiller på Vålerengas gamle hjemmebane, mens sistnevnte enn så lenge fortsatt benytter et Ullevål som i sin tid ble bygget som hjemmebane for Lyn. Vel oppe på det som var Store Stå, kunne jeg se forvandlingen Bislett har gjennomgått, men foreløpig utsatte jeg runden rundt anlegget for å søke ly under taket mens regnet høljet ned. Det hadde begynt å regne idet jeg ankom hovedstaden, og i store deler av første omgang var det nokså voldsomme nedbørs-mengder som falt ned over Bislett.

Lyn er som kjent en av Norges eldste og mest tradisjonsrike fotballklubber. De står med åtte cupmesterskap og to seriemesterskap, men de siste store titlene stammer fra en av storhetsperiodene i 1960-årene. I 2010 gikk klubben som kjent konkurs, og måtte starte opp igjen i 6. divisjon. De spilte seg opp igjen til 2. divisjon, men måtte i 2015 ta turen ned i 3. divisjon, der de nå befinner seg. Dagens kamp var ikke bare en kamp mellom to klubber med Lyn-navnet, men også to tradisjonsrike klubber som begge har vært Norgesmestre. Gjøvik-Lyn vant nemlig cupen i 1962, men nå var det ligapoeng det skulle spilles om i 3. divisjon avdeling 2.

Denne avdelingen ble toppet av Korsvoll med 25 poeng på ti kamper og Stabæk 2 med 24 poeng på sine ni kamper. Deretter fulgte Lyn med 21 poeng, men med henholdsvis én og to kamper til gode på lagene foran seg på tabellen. Man kan jo håpe at de eller en av de andre i hvert fall kan hindre ytterligere et reservelag i å rykke opp. Gjestene fra Gjøvik lå på en tiendeplass med elleve poeng på sine ni kamper, og jeg hadde såpass stor tro på Lyn-seier at jeg hadde inkludert en H med handicap-spill på min bong for dagen. Merkelig nok har Lyn de siste sesongene hatt et synkende tilskuersnitt, og fjorårets snitt på 603 tilskuere var faktisk under halvparten av det man hadde i 4. divisjon i 2011. Det ufyselige været sørget nok for at noen holdt seg borte denne mandagen, men likevel hadde det kommet noen hundre da spillerne kom ut i regnet.

Jeg fikk vite at Lyn hadde store skadeproblemer og noen tunge fravær, og ble alt annet enn beroliget da surr i eget forsvar førte til at Lars Johan Kollhaugen fikk tid og rom til å lobbe inn 0-1 allerede i det tredje minutt. Vertene hadde etter dette flere sjanser til å utligne mens regnet stadig tiltok, men det måtte et straffespark til. Rune Isaksen ble felt, og han tok selv straffesparket som han ekspederte til 1-1 i det 28. minutt. Isaksen var involvert i det meste av det som skjedde offensivt hos hjemmelaget, og han testet igjen gjestenes keeper med en god avslutning.

I stedet fikk Lyn igjen en på trynet fem minutter etter utligningen, da Gjøvik-Lyn viste hvor enkelt det kan gjøres. En av deres kontringer endte med et innlegg fra høyrekanten, og passivt forsvarsspill gjorde at Dag Alexander Olsen fikk vende opp og avslutte i mål til 1-2 fra et par meters hold. Noen få minutter før pause var imidlertid Lyn igjen à jour, og Isaksen var nok en gang involvert med en utsøkt lobb over forsvaret, til Johannes Johannesen som fra skrått hold skar inn, fintet ut keeper og spilte til bedre plasserte Anwar Pellegrino som enkelt kunne bredside i mål til 2-2 og sørge for at det sto likt halvveis. Lyn kunne ha gått i garderoben med ledelse, for i omgangens tre siste minutter hadde Lyn like mange kjempesjanser før dommeren blåste for halv tid.

Mot slutten av omgangen hadde plutselig regnet gitt seg, og jeg benyttet anledningen til å gå en runde rundt banen ved å forsere tribunene på et anlegg som nå er såkalt all seater og hvor de henger sammen hele veien rundt. Tak over hodet er det kun på store deler av gamle Store Stå og hovedtribunen på motsatt langside. Over i «søndre sving» måtte jeg klatre til topps, og jeg ble belønnet med en så flott utsikt at jeg valgte å se resten av omgangen herfra, samt første del av andre omgang. Mistanken om at Bislett Games var årsaken til mandagskamp ble dessuten forsterket av det faktum at en rekke effekter som trøyer, flagg og plakater fortsatt lå igjen her etter friidrettsstevnet i det som nå vel heter Diamond League.

Første omgang hadde sluttet med en ellevill sjanse-bonanza for Lyn, og etter pause fortsatte de der de hadde sluppet. Drøyt to minutter ut i omgangen la Bjarte Hovland inn, og Rune Isaksen headet tilbake til Christoffer Simensen som kom på løp inn i feltet og banket inn ledelse 3-2 til glede for den harde kjernen av Lyn-supportere som skapte en del liv under taket på gamle Store Stå. De jublet fortsatt da hjemmelaget økte ledelsen under et minutt senere. Rune Isaksen var igjen involvert da han spilte gjennom innbytter Bjarte Hovland, og alene med keeper satt sistnevnte inn 4-2. Om man ser bort fra pausen, hadde det vært snaut ti elleville minutter, og det begynte også å se lyst ut for bongen min.

For at ikke dette innlegget skal bli en voldsom avhandling, hopper vi over en rekke sjanser og spoler frem til det 58. minutt, da nølende forsvarsspill hos Lyn igjen ble straffet. Dag Alexander Olsen var mål for et langt oppspill, og han fikk det altfor enkelt da han rundet en Lyn-spiller og dunket ballen i mål i nærmeste hjørne. 4-3 og ny spenning. Denne spenningen varte i fem minutter før Lyn gjenopprettet sin tomålsledelse etter et herlig angrep som endte med at en avslutning fra Pellegrino ble blokkert før Isaksen satt inn returen og noterte seg for sitt andre for dagen. Tre minutter senere steg Bjarte Hovland til værs på en corner og satt den siste spikeren i Gjøvik-kista ved å heade inn 6-3. På dette tidspunktet skal vestlendingen ha spilt 27 minutter for Lyn, og sto allerede med to mål.

Ni mål fikk kanskje holde, og til tross for flere sjanser begge veier, ble det ikke flere. Lyn hadde avgjort, men det ble nesten en drømmedebut for en av deres spillere da debutanten Kapser Rath Kaaber ble spilt gjennom alene med keeper, men hans klarte ikke helt å flikke ballen forbi Gjøvik-Lyns burvokter. Med 6-3 på måltavla kunne en våt dommer droppe tilleggstiden og blåse av med solid hjemmeseier og fornøyde hjemmesupportere som applauderte sine helter. Det ble opplyst at det var 371 tilskuere til stede, og jeg har ingen grunn til å betvile dette.

Det var for min del også greit at man droppet tilleggstiden, for jeg hadde nå plutselig sett muligheten for å få med meg i hvert fall en omgang av en annen kamp på min bong for dagen. Jeg hadde nemlig fått en noe mystisk melding om at oppgjøret Fagerborg v Nordstrand hadde blitt forsinket som følge av en skade, og siden det var gangavstand dit opp, bestemte jeg meg for å trave raskt til Marienlyst for å få med meg mest mulig av en kamp der jeg hadde spilt på Nordstrand-seier. Mitt første besøk til Bislett Stadion siden 1997 – og det første siden den nevnte oppgraderingen – var historie, og det hadde vært en underholdende affære.

 

 

Revisit:
Lyn v Gjøvik-Lyn 6-3 (2-2)
3. divisjon avd. 2
Bislett Stadion, 19 June 2017
0-1 Lars Johan Kollshaugen (3)
1-1 Rune Isaksen (pen, 28)
1-2 Dag Alexander Olsen (33)
2-2 Anwar D’Vas Pellegrino (42)
3-2 Christoffer Simensen (48)
4-2 Bjarte Hovland (49)
4-3 Dag Alexander Olsen (58)
5-3 Rune Isaksen (63)
6-3 Bjarte Hovland (66)
Att: 371
Admission: 100 kroner

 

Next game: 19.06.2017: Fagerborg v Nordstrand
Previous game: 17.06.2017: Follo v Raufoss

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg