Hjem/Home Grounds visited Kronologisk kampliste UK Kart/Map

Charlton Athletic v Swindon Town 30.04.2017


Søndag 30 April 2017: Charlton Athletic v Swindon Town

 



Så var dagen for hjemreisen til slutt kommet, men før jeg lot Norwegian frakte meg hjem med sitt 18.35-fly fra Gatwick, skulle jeg få med meg turens trettiførste(!) og siste kamp. Siste serierunde i League One skulle nemlig gå av stabelen klokka 12.00 denne søndagen, og det gjorde det mulig å få med seg en kamp der. Det lot seg gjøre om jeg valgte meg Charlton Athletic og et besøk til deres hjemmebane The Valley, og i tillegg var Rochdale og Bolton Wanderers mulige alternativer om jeg hadde valgt å fly hjem fra Manchester. Det var flyprisene medvirkende til at jeg ikke gjorde, og dermed ble det Charlton. Men det betød også at jeg måtte legge en plan for å få oppbevart bagasjen på et praktisk sted med tanke på turen ned til Gatwick etter kamp. Derfor hadde jeg i utgangspunktet god tid da jeg etter en full english breakfast sjekket ut fra Great Expectations i Reading og trasket ned til stasjonen.

 



På veien dit ned hadde jeg også fått snappet opp et eksemplar av dagens Non-League Paper, og jeg ankom Reading stasjon med sikte på å ta 08.21-toget. Det var bra at jeg klok av skade hadde beregnet godt med tid, for igjen var det forsinkelser på jernbanenettet som førte til at vi ankom London Paddington 20-25 minutter senere enn det jeg hadde planlagt. Jeg hadde håpet å være på Victoria stasjon med bagasjen avlevert i god tid før klokka 10, men lå etter skjema da jeg hadde tilbakelagt strekningen dit ned med tuben. Det hjalp heller ikke at køen ved bagasjeoppbevaringen var temmelig stor, men jeg fikk omsider slengt fra meg pikkpakket. Her skal det nevnes at mens jeg tidligere på turen hadde betalt rimelige £2 for denne tjenesten i Aberdeen, skulle de her ha 6-7 ganger så mye! Det er en ganske sjokkerende prisforskjell, men i London vet man selvsagt å flå turistene.

 



Uansett var nå bagasjen trygt plassert for noen timer, og jeg kunne stresse videre med tuben østover til Cannon Street, der jeg skulle bytte til tog mot Charlton. Både 10.18- og 10.37-togene hadde gått uten meg, og jeg rakk akkurat ikke sistnevnte, slik at jeg i stedet tok plass på 10.48-avgangen. Toget med endestasjon Dartford brukte rundt tjue minutter til Charlton stasjon, og der jeg gikk straks til puben The Antigallican for å møte min groundhopper-kompis Neil som hadde tatt turen ned fra Mansfield for å besøke det eneste stadionet han foreløpig ikke hadde vært på i League One. Vi hadde en stund hatt kommunikasjon rundt dette, og da jeg tidligere i uken omsider hadde booket fly og bestemt meg for denne kampen, hadde han tilbudt seg å booke billetter.

 



Charlton er for øvrig et arbeiderstrøk i bydelen Greenwich sørøst i London, på god vei utover mot Kent. Charlton ligger 11-12 kilometer øst-sørøst for Charing Cross, som gjerne brukes som målepunkt for London sentrum, og bydelen er nok mest kjent for Greenwich-meridianen som går gjennom Royal Observatory Greenwich i Greenwich Park. Området er også sterkt tilknyttet Englands sjøfartshistorie, med utrolig flotte Royal Naval College. Dette området står for øvrig på UNESCOs verdensarvliste. Av andre interessante ting i nærheten kan nevnes Millenniumsdomen, det berømte klipperskipet Cutty Sark som ligger i tørrdokk i området, og Thames Barrier - en slags bevegelig demning eller kontrollstruktur som regulerer vannstanden i Themsen.

 



Nå var det uansett fotballen vi hadde kommet for, og det hadde nok strengt tatt ikke vært nødvendig å forhåndsbestille billetter med tanke på misnøyen blant Addicks-supporterne som har ført til store protester og boikott, samtidig som ingen av lagene ville ha stort å spille for, men det var uansett greit å ha det ordnet. På vår korte spasertur fra puben til The Valley kunne vi da også se tydelig et stort antall misfornøyde supportere som delte ut blant annet ballonger og løpesedler med opprop mot klubbledelsen. Med 40 minutter til kampstart befant vi oss på utsiden av anlegget, der vi snart fikk hentet ut våre billetter som hadde kostet £17 for hver av oss. Fra en programselger fikk jeg deretter sikret meg et kampprogram til £3, og det var av en standard man forventer i Football League.

 



Vi tok oss også tid til å kikke raskt innom klubbsjappa, men kom ut igjen tomhendt. Til tross for en rekke andre design, hadde de nemlig ikke noen pins med kun klubbens logo, så da avsto jeg. I stedet gikk vi for å finne inngangspartiet til East Stand, der vi hadde sikret oss plasser langt bak øverst på tribunen. På innsiden av portene her befinner man seg fortsatt utendørs, med matutsalg og den slags bygget inn i tribunens bakside. Neil ga raskt opp køene for å få kjøpt overpriset mat, og for å følge de protesterende supporternes oppfordring om å ikke støtte eieren med kjøp fra klubbens utsalg, hadde jeg heller ikke tenkt å kjøpe noe, men Neil mente vi hadde tid for en pint og insisterte på å spandere de £4 som ble avkrevd for en liten flaske Bulmers. Vi ble deretter enige om at det fikk være vårt eneste kjøp denne dagen.

 



I skyggen av større London-klubber har Charlton en spennende historie som startet da en rekke lokale ungdomsklubber i 1905 slo seg sammen for å danne Charlton Athletic. I begynnelsen var det vanskelig kår i skyggen av den lokale storklubben Woolwich Arsenal (i dag Arsenal), men da denne flyttet til Nord-London i 1913 fikk Charlton mer rom til å utvikle seg. Etter spill i lokale ligaer fulgt av en sesong i Kent League, satset klubben profesjonelt og tok plass i Southern League. Så fikk klubben i 1921 innpass i Football Leagues, og tok plass i tredjedivisjons nye sørlige avdeling. Ansettelsen av manager Jimmy Seed i 1933 markerte starten på Charltons storhetstid. Han ledet klubben til to strake opprykk i sine to første sesonger, og dermed plass i øverste divisjon. Og som om ikke det var nok tok Charlton nivået med storm og leverte sin beste ligasesong noensinne med andreplass i 1936/37-sesongen.

 



Etter fjerde- og tredjeplass de neste sesongene satt andre verdenskrig en stopper for videre spill i det som kunne vært en suksessrik Charlton-periode. Men da man startet opp igjen etter krigen var Charlton fortsatt innblandet i kamp om titler - denne gang i FA Cupen. I 1946 finalen måtte de riktignok se seg slått av Derby, men året etter sikret Charlton seg sin første store tittel med finaleseier 1-0 over Burnley i samme turnering. I 1956 forsvant Jimmy Seed, og Charlton rykket ned påfølgende sesong. Deretter var klubbens hverdag en tilværelse på nivå to med et par kortere opphold på nivå tre, inntil ringreven Lennie Lawrence ledet klubben tilbake til toppdivisjonen i 1986. Fire år ble det i toppdivisjonen, og klubben måtte vente til 1998 før manager Alan Curbishley førte de tilbake til øverste nivå. Opprykket ble sikret etter en vanvittig dramatisk playoff-finale mot Sunderland der det sto 4-4 etter ekstraomganger, før Charlton vant på straffer.

 



Påfølgende nedrykk ble fulgt av nytt opprykk og sju strake sesonger i det som nå het Premier League, med 7. plass i 2003/04-sesongen som klubbens beste ligasesong på over 50 år. Curbishley forlot klubben i 2006, og sesongen etter rykket Charlton ned igjen - med nytt nedrykk to år senere. Klubben virket en å kunne være på oppadgående igjen, men slik toppfotballen har utviklet seg er det dessverre langt fra enkelt for klubber som Charlton Athletic å kunne hevde seg i toppen. Våren 2012 kunne de imidlertid feire retur til nivå to etter en imponerende sesong, men fire år senere ble det igjen nedrykk etter en sesong preget av protester mot den belgiske eieren Roland Duchâtelet og hans høyre hånd Katrien Meire, slik at klubben nå var tilbake i League One, der de denne sesongen hadde hatt en rolle som middelhavsfarer.

 



Denne belgiske eieren tok over klubben i januar 2014, og har tilsynelatende drevet den på nokså diktatorisk vis. Bare de faktum at han eier hele fem fotballklubber burde være nok til å føle en viss skepsis, for i tillegg til Charlton er han eier av både St. Truiden (Belgia), Carl Zeiss Jena (Tyskland), Újpest (Ungarn) og Alcorcón (Spania). Han var også tidligere eier av belgiske Standard Liège som han solgte i 2015, etter at hans (van)styre også der hadde ført til voldsomme protester fra rasende supportere, og det er verdt å merke seg at de hevder det var deres protester som til slutt presset ham ut og at de hele veien har støttet Charlton-folket og oppmuntret til fortsatt protest. Vi husker jo fra både denne sesongen og forrige sesong hvordan Charlton-fansen har hatt en rekke originale protestaksjoner, som blant annet en fingert begravelses-marsj for klubben, i tillegg til at flere kamper har måttet stoppes for å fjerne ballonger, badeballer etc fra banen.

 



Duchâtelet kan vel heller ikke sies å ha gjort stort for å innynde seg igjen hos Addicks-fansen, for et av hans få tilsvar var å true med utestengelser og minne supporterne om at det var hans klubb, før det ble fulgt opp med å oppfordre de som ikke likte det om å rett og slett dra til helvete. Sjarmerende! Ikke overraskende har supporterne fått støtte også fra motstandernes fans på sine reiser rundt om i landet de siste par sesongene, samt fra supportere av andre klubber som har slitt og sliter med upopulære eiere - slik som eksempelvis Blackpool, Leyton Orient, Brighton & Hove Albion. Slik har det dessverre blitt med en modell som tillater at klubbene havner i klørne på utenlandske eiere som ikke alltid er like opptatt av klubbens ve og vel som de er av å ha et eget lite leketøy de kanskje også kan tjene litt penger på.

 



Det er imidlertid ikke første gang Charlton-folket kjemper for klubben sin, for noen vil huske at de tidligere har kjempet en imponerende kamp for The Valley. Etter en nomadisk tilværelse i sine første år, flyttet Charlton Athletic inn på The Valley i 1919, etter en enorm dugnad blant supporterne. Senere var The Valley i lang tid Londons største stadion, med en kapasitet på over 75 000, og en periode var den enorme gamle East Stand faktisk den største tribunen i engelsk fotball. I 1980-årene var økonomien mildt sagt dårlig, og et neglisjert stadion hadde forfalt i den grad at det til slutt ble stengt av sikkerhetshensyn. Dette var starten på en eksiltilværelse på Selhurst Park - den første offisielle banedeling i Football League. Etter en ny dugnad blant supporterne ble det lagt frem planer om en ombygging av The Valley, men de lokale politikerne satt ned foten.

 



Charlton supporterne var ikke snauere enn at de dannet et eget politisk parti - The Valley Party. Etter braksuksess ved lokalvalget i 1990 ble endelig planene vedtatt, og etter noen forsinkelser og banedeling også på West Hams Boleyn Ground, kunne Charlton returnere til The Valley i 1992.
Den eneste tribunen som står igjen fra tiden før denne ombyggingen er Jimmy Seed (South) Stand , der bortesupporterne holder hus bak det ene målet. På motsatt kortside sto den toetasjes North Stand ferdig i 2002, og er stedet hvor hjemmefolket lager mest liv. Hovedtribunen er West Stand, en toetasjes tribune fra 1998. Utenfor West Stand står en statue av keeper-helten Sam Bartram som spilte på Charltons storhetstid før og etter andre verdenskrig. Dagens East Stand sto klar i 1994 og erstattet den enorme ståtribunen som tidligere sto her.

 



Det hadde ikke vært meg imot om vi nå kunne stått på den gamle varianten, men The Valley var faktisk noe så sjeldent som en positiv FL-overraskelse for meg. Jeg har tidligere kikket meg rundt på utsiden, men nå når jeg var på innsiden likte jeg faktisk The Valley, som fortsatt har en del karakter til å være et stadion i dagens Football League. Etter å ha funnet våre plasser fant vi ut at et lite overheng sperret noe av utsikten, og siden det var nok av tomme seter her, flyttet vi oss ned noen få rader. Charlton Athletic befant seg på en 14. plass, mens det allerede var klart at Swindon Town ville rykke ned sammen til League Two sammen med Chesterfield, Coventry City og en klubb til. Protestene var allerede i gang da spillerne entret banen - ikke minst på North Stand, der ukvemsordene og nidvisene haglet mot Duchatâlet og Meire som sannsynligvis befant seg oppe på sine VIP-plasser på West Stand.

 



Avspark måtte vente litt mens man ryddet svarte og hvite ballonger av banen borte ved North Stand, og man hadde ikke spilt mange sekunder før man måtte stoppe spillet, og etter en ny runde med sprekking av ballonger var man i gang igjen - i hvert fall et minutt eller to inntil en ny ladning ballonger skapte problemer, samtidig som det nå også kom bluss, kinaputter og fyrverkeri på banen. Da vi etter to-tre stopp endelig kom skikkelig i gang, var det Charlton som virket å ta initiativet, men Swindon hadde kampens første store sjanse da Anton Rodgers etter ti minutter sendte i vei et frispark som smalt i tverrliggeren. Chelsea-spiller Jay Dasilva er en av altfor mange PL-spillere som er på utlån hos andre klubber, men han var uansett svært frisk og skapte masser av problemer for Swindon på venstrekanten, og kun få minutter senere var han involvert da hjemmelaget slo tilbake og tok ledelsen.

 



Etter flott forarbeid av Andrew Crofts sendte Dasilva et innlegg inn i Swindon-feltet, og det ble headet nydelig i mål av den nordirske landslagsspilleren Josh Magennis. Charlton hadde tatt kontrollen, og Magennis kunne drøyt fem minutter senere doblet ledelsen, men avslutningen gikk utenfor. Deretter var nordiren den skyldige da Jason Pierce sin nettkjenning ble annullert på grunn av en forseelse i forkant. Hjemmekeeper Declan Rudd måtte i aksjon på et skudd fra Luke Norris, mens Dasilva i motsatt ende av banen skrudde et skudd like utenfor krysset. Med Darren Caskey som far og Nicky Forster som stefar, har nok Jake Forster Caskey blitt fostret opp med fotball, og da Swindon ikke klarte å klarere, var han sist på Nathan Byrnes innlegg og økte til 2-0 et par minutter før pause. Det var dermed også stillingen da de to lagene gikk i garderoben og undertegnede gikk for å ta seg en røykepause.

 



Noe av det jeg likte her er det faktum at området bak tribunen, der man også finner utsalgene for mat og drikke, er utendørs, og med nokså god plass var det naturlig å tenke seg at det var lov til å ta seg en blås, slik flere forresten allerede gjorde. For tredje dag på rad skulle jeg imidlertid få tilsnakk, da en vakt ba meg slukke røyken umiddelbart. To meter unna sto det en stor gjeng og røyket uten at det ble reagert, så da vakten snudde ryggen til og gikk, var det bare å fyre opp igjen. Det hadde ikke vært vanskelig å skape en «skammekrok» for røykerne her, tilbaketrukket fra de nevnte utsalgene, men vår tids pariakaste kan selvsagt ikke regne med å bli tatt hensyn til med slike tilbud i våre dager.

 



På noe av materialet delt ut at protesterende supportere kunne man lese at Karl Robinson er klubbens åttende manager siden Duchâtelet tok over klubben, og da spørs det hvor lang tid belgieren gir mannen med manager-fortid i franchise-klubben MK Dons. Hans utvalgte gikk i hvert fall friskt ut også i andre omgang, og Forster-Caskey testet igjen Swindon-keeper Will Henry, før Charlton-kaptein Johnnie Jackson fikk en gyllen mulighet. I dagens kampprogram hadde vi kunnet lese at Jackson spilte sin siste kam som «kun» vanlig spiller, da han nå vil bli en del av trenerapparatet samtidig som neste sesong blir hans siste som aktiv. Hans avslutning ble imidlertid reddet av bortekeeper Henry.

 



Med timen så vidt passert var det Swindon sin tur til å få et mål annullert da en offside-plassert Islam Feruz headet i mål et innlegg fra Luke Norris. Noen minutter senere var det i stedet game over da vertene økte til 3-0 etter fint spill mellom Magennis, Dasilve, Byrne og Holmes, der sistnevnte var sist på ballen. Josh Meginnes hadde muligheten til å øke ytterligere - først da han vendte opp glimrende og tvang frem en god redning fra Henry, og deretter med en akrobatisk manøver og spektakulær avslutning som hadde fortjent bedre enn å seile over tverrliggeren. Innbytter Karlan Ahearne-Grant fikk vertenes siste sjanse, men da heller ikke han klarte å treffe mål, endte det 3-0 foran 11 932 tilskuere - hvorav 578 bortesupportere.

 



Sluttsignalet utløste en baneinvasjon fra den protesterende hjemmefansen som hele kampen gjennom hadde stått for en sammenhengende tirade mot klubbens belgiske eier og hans høyre hånd. Neil hadde i hele andre omgang uttrykt bekymring for at protestaksjoner og baneinvasjoner ville føre til en avlysning, men Charlton-fansen holdt seg altså i skinnet til kampslutt, og de protesterte fortsatt da vi etter en stund forlot East Stand via en utgang som gir flott utsikt over anlegget og dets bakteppe. Vi måtte nesten ta en tur bortom utsiden av West Stand for å ta en kikk på statuen av den gamle keeper-helten Sam Bartram, og der ved hovedinngangen samlet det seg igjen en gruppe protesterende fans, slik det også hadde gjort før kampen. Vi returnerte deretter til Charlton stasjon for å ta oss tilbake til sentrale London.

 



Etter å ha steget av ved Cannon Street, fant vi ut at vi hadde tid til en siste pint, men puben vi hadde blinket oss ut var stengt. Derfor orienterte vi oss frem til puben The Sugarloaf, like ved tube-stasjonen Mansion House, som er neste stasjon på de vestgående Circle Line- og District Line- togene. Etter en pint der var det på tide for oss begge å tenke på våre respektive hjemreiser, og mens Neil skulle til St. Pancras for å ta toget til Nottingham, måtte jeg innom Victoria og hente bagasjen før jeg dro mot flyplassen. Derfor ble våre veier skilt for denne gang inne på Mansion House stasjon, der jeg satt meg på et vestgående tog, og jeg kunne snart hente ut bagasjen på Victoria med langt mindre kø denne gang.

 



Nå gjensto bare togturen med Gatwick Express-toget, og flyturen hjem til Norge. Det ble tur til en siste pint og et måltid på flyplass-puben The Flying Horse før jeg satt meg på flyet, men den store april-turen var utvilsomt ved veis ende. Etter 31 kamper på 25 dager, der jeg hadde reist landet rundt uten å bli offer for terrorangrep utført av rabiate representanter for «fredens religion», var det på tide å runde av for min britiske 2016/17-sesong og forberede seg på en lang sommer med et av annet av norsk fotball på kunstgressbaner som fattig trøst mens jeg så frem mot neste sesong. For Charlton-folket sin del kan man jo bare håpe at de innen den tid har klart å presse ut Duchâtelet & Co.





English ground # 422:
Charlton Athletic v Swindon Town 3-0 (2-0)
League One
The Valley, 30 April 2017
1-0 Josh Magennis (14)
2-0 Jake Forster-Caskey (43)
3-0 Ricky Holmes (66)
Att: 11 932
Admission: £17
Programme: £3
Pin badge: n/a

Next game: 06.05.2017: Drøbak/Frogn v Kråkerøy
Next UK game: 14.08.2017: Dorchester Town v Basingstoke Town 
Previous game: 29.04.2017: Brodsworth Welfare v Bawtry Town

More pics

 

 

Kommenter / comment

Skriv en ny kommentar

Vikinghopper

Vikinghopper

44, Frogn

Jeg er lidenskapelig opptatt av engelsk fotball og har etter hvert blitt en ivrig groundhopper. Det vil si at jeg bruker enhver anledning til å reise rundt i England for å besøke flest mulige stadioner. Til tross for å være Reading supporter har jeg nå etter å ha fått den moderne fotballen i vrangstrupen konsentrert meg mest om non league fotballen, langt nedover i fotballpyramiden. Jeg ga sensommeren 2012 ut en reisehåndbok til engelsk fotball som tar for seg de fem øverste divisjoner. Den ble utgitt på Aschehoug og heter enkelt og greit "Engelsk fotball: lagene - pubene - banene". Denne har nå blitt utgitt i ny oppdatert versjon for 2013/14-sesongen. Så løp og kjøp :) Noen av disse reiseskildringene vil bli fryktelig lange, så jeg forsøkte en løsning der de i sin helhet ble lagt ut under kategorien Turrapporter, mens de også ble "brukket opp" og lagt inn under kategorien "Matches". Dette har jeg nå gått bort fra, men under kategorien Turrapporter finnes de allerede eksisterende. Den enkleste måten å finne frem på vil nok imidlertid være å ta en kikk på kategoriene "Besøkte baner/Grounds visited", der det i innleggene for de relevante land er linket til de aktuelle kamprapportene, som finnes under de relevante hjemmelag. Dette blir selvsagt løpende oppdatert. Ellers hadde jeg tenkt å begrense dette til å dreie seg utelukkende om britisk fotball, men etter flere spørsmål om dette har jeg nå valgt å legge ut tilsvarende "liste" over både Norge og andre land der jeg har sett fotball - selv om jeg her ikke vil skrive tur/kamp-rapporter slik jeg gjør med kampene i Storbritannia. Håper jeg kan inspirere noen til en tur til fotballens hjemland - spesielt nedover i lavere divisjoner og non league. Enjoy! :)

Flag Counter

Kategorier

Arkiv

hits