Fredag 28.04.2017: Bedfont Sports v Spelthorne Sports
Hannah var ingensteds å se da jeg kom ned til frokost ved Bewdley Hotel denne morgenen, men hennes far fikk stjerne i boka ved å spørre om jeg ville ha black pudding med min frokost, og han disket snart opp med en herlig full english breakfast. Med en slik start på dagen kunne jeg etter hvert ta fatt på dagens reise, men hvor skulle så ferden gå denne fredagen? Jeg hadde en stund vurdert mulig hjemreise denne dagen, men flyprisene var en av de medvirkende årsakene til at jeg til slutt bestemte meg for å utsette den et par dager. Så var det det å finne en fredagskamp, og utvalget var klart mindre enn dagen før, men jeg hadde tidlig merket meg at Bedfont Sports sto oppført med hjemmekamp og til slutt vel også var det eneste alternativ som ikke ville være en revisit for undertegnede.
Noen dager tidligere hadde jeg omsider bestilt fly hjem på søndagen, og turens to siste overnattinger ble booket i Reading, så det var dit jeg nå skulle da jeg drasset bagasjen med meg til bussholdeplassen rett opp i veien, ved den store viadukten til Severn Valley Railway. Kanskje burde jeg sjekket om jeg kunne benyttet den til Kidderminster, for buss 125 var åpenbart forsinket, og det begynte også å regne der jeg ventet stadig våtere. En sjekk av ruteplanen bekreftet avgang klokka 10.26, men først rundt ti minutter senere kom den. Jeg mistenkte at jeg nå ville miste togforbindelsen videre fra Kidderminster, men med nød og neppe rakk jeg å kaste meg på 10.55-toget til Birmingham Moor Street før det forlot plattformen.
Etter togbytter ved Birmingham Moor Street og Leamington Spa, ankom jeg til slutt Reading rundt klokka 13.30. Innsjekking ved Great Expectations var ikke før om halvannen time, så jeg slo meg ned med en pint ved stasjonspuben The Three Guineas. Da jeg plutselig kom på at den 23. utgaven av Reading Beer & Cider Festival var i gang, bestemte jeg meg for å ta den siste slurken og traske ned allerede for å se om jeg likevel fikk sjekket inn. Det var åpenbart ikke noe problem, og snart fikk jeg slengt fra meg pikkpakket og satt av gårde igjen. På veien forbi Market Place ble jeg fristet til å stoppe innom matmarkedet for å fylle på energilagrene med en tysk currywürst, men snart krysset jeg over til Caversham-siden av jernbanelinjen, og etter at også Themsen var forsert, svingte jeg inn i parken Christchurch Meadows.
Der var det allerede masse folk på utsiden av det enorme teltet, og jeg betalte meg inn med £11. Det fungerer slik at man da får sitt eget pint-glass, og bruker det for å bestille pints, half pints eller 1/3 pints. Med over 550 forskjellige øl og over 150 cider-varianter var det et vanvittig utvalg, og selv de som hadde planer om å være til stede alle fire dagene ville ikke kunne gjøre annet enn å pirke i overflatene. Arrangementets program hadde denne gang dessverre gått i trykken før cider-menyen var klar, men de hadde trykket opp stensiler med liste over ciderene, og det var den seksjonen av teltet jeg satt kursen for. Jeg valgte å teste halve eller 1/3 pints av flere varianter, før jeg fant den aldeles himmelske Autumn Gold-cideren fra Salt Hill ciders. Den måtte jeg be om fullt glass av, og jeg var åpenbart ikke den eneste som hadde satt pris på deres nektar, for det var bare så vidt de klarte å presse ut nok dråper til å servere meg den siste pinten.
Det var etter hvert på tide å komme seg tilbake til stasjonen for å sette kursen mot kveldens kamp, og flere personer hadde faktisk tatt kontakt for å be meg sjekke opp kamparenaen for å forsikre meg om den virkelig skulle spilles ved Bedfont Recreation Ground. Det viste seg nemlig at Bedfont Sports en periode hadde spilt kamper andre steder mens man dessverre la kunstgress på deres hjemmebane, men en sjekk viste at de nå allerede hadde vært tilbake en stund. Jeg så da også at de sto oppført med kunstgress i ukens ‘Football Traveller’, og jeg må innrømme at det ikke akkurat økte min entusiasme. Jeg vurderte faktisk å heller bli værende på øl- og cider-festivalen i Reading, men det var tydeligvis ingen Reading-kompiser som hadde slike planer denne kvelden, så jeg satt meg derfor likevel på 17.12-toget fra Reading mot London Waterloo.
Dette somletoget til London brukte rett i underkant av en time til Feltham, der jeg steg av og gikk for å vente på buss H25 ved holdeplassen rett på utsiden av stasjonen. Denne skal ha hyppige avganger, men uvisst av hvilken grunn varte og rakk det mens køen vokste uten at vi så noe til en slik buss. Et utall av busser passerte, inkludert minst 3-4 busser som til tross for riktig nummer var på vei i motsatt retning, men omsider kom det en buss som nå ble så fullstappet at den ikke engang hadde plass til alle passasjerene. Heldigvis var det bare 10-15 minutter jeg måtte stå som sild i tønne, før jeg kunne stige av på Hatton Road, like utenfor oppkjørselen til Bedfont Recreation Ground – eller Bedfont Sports Club, som komplekset der offisielt nå heter.
Bedfont er i dag hovedsakelig et boligområde som har drøyt 12 500 innbyggere om man inkluderer områder som Hatton. Bedfont har historisk sett sortert under Middlesex, men i 1965 ble det nye grevskapet Greater London opprettet, og majoriteten av det gamle grevskapet Middlesex ble en del av Greater London, der Bedfont befinner seg helt ved dets vestlige yttergrense mot Surrey. Dette området forvandlet seg totalt da Heathrow Airport åpnet rett etter andre verdenskrig og ble den klart største arbeidsplassen i området; noe som også betød et behov for flere boliger. Bedfont ligger for øvrig rett under innflygningen til Heathrow, og den sørlige rullebanen er kun noen få hundre meter i luftlinje fra banen der jeg nå skulle se kamp.
Utenfor er det blant annet både en ‘skate-park’ og et par mindre kunstgressbaner, og til tross for at man med det nye kunstgresset nå visstnok skal ha også aldersbestemt fotball på hovedbanen, var det åpenbart på disse små banene at en haug av unger nettopp hadde spilt, for det krydde av barn og foreldre på utsiden der. Der var også inngangen til klubbhuset og dets bar, men jeg gikk først for å sikre meg et program fra inngangspartiet. Planen var å betale for programmet for så å senere returnere for å betale meg inn etter en tur i baren, men programmet var inkludert i prisen. I stedet foreslo karen der at jeg betalte meg med £6, for deretter å bruke programmet som bevis på betaling, selv om han mente han skulle klare å huske meg.
Det var helt greit at programmet var inkludert i prisen, for det var ikke mye å skryte av. I deres forsvar sto det jo også på forsiden at det var et simplere og «midlertidig program» mens man utførte arbeidet med det hersens kunstgresset, uten at jeg kan forklare hvilken innvirkning et slikt arbeid skulle ha på programkvaliteten. For den som er vant med norsk fotball, ville jo selvsagt den enkle 8 siders blekka fremstått som noe ganske fantastisk, men den inneholdt egentlig kun en velkomsthilsen, bortelagets historie, to ufullstendige spillertropper (der hjemmelagets var fullstendig blank) og reklame for deres nye 3G-matte som de tydeligvis gjerne ville leie ut. En tabell kunne man da med fordel ha inkludert…
Bedfont Sports ble stiftet så sent som i 2002, da medlemmer av Sunday League-klubben Bedfont Sunday ville prøve seg med satsing i den «ordinære» lørdags-pyramiden. Den nye klubben spiste snart opp ungdomsklubben Bedfont Eagles, og tok i 2003 plass i Hounslow & District League, som de vant på første forsøk. Dermed rykket de opp i Middlesex County League, og med et andre strake opprykk klatret de raskt opp i denne ligaens toppdivisjon. Etter tredjeplass våren 2009 fikk Bedfont Sports rykke opp i Combined Counties League Division One. I sin tredje sesong i CCL, sikret de seg våren 2009 andreplassen bak suverene Guernsey, og rykket dermed opp i CCL Premier, der de har holdt seg siden.
Denne ligaen var nå så godt som ferdigspilt for sesongen, og dette var kun en av tre hengekamper som gjensto. Bedfont Sports hadde allerede sikret seg sin beste ligaplassering noensinne, og uavhengig av kamputfall ville de overgå 13. plassen de endte med i både 2013 og 2016. De befant seg før kampen på en 11. plass, mens gjestene og lokalrivalen Spelthorne Sports la beslag på en åttendeplass. Alle klubbene foran på tabellen var ferdigspilt, med Hartley Wintney som suveren vinner (for andre sesong på rad, og nå får de også rykke opp), og med tre poeng som skilte de to lagene som denne kvelden skulle møtes, ville Bedfont Sports med seier kunne innhente kveldens motstander og sikre seg åttendeplassen.
Også inne i klubbhuset var det godt besøkt, og mange av de som lesket strupen var åpenbart foreldre og andre som hadde sett det som måtte ha vært av kamp eller tilstelning for de yngre. Man kan jo bare se for seg NFF og andre her hjemme hoderystende ville tatt avstand fra et slikt tilbud, og for dem ville det nok spilt mindre rolle at alle så ut til å storkose seg. Selv betalte jeg £3 for en pint Stowford Press som ble servert meg av en usedvanlig barmfager frøken, og jeg satt meg ned for å kikke på programmet som ble lest gjennom på et minutt eller to. Jeg hadde ved ankomst støtt på Chris Bedford, som før denne sesongen tok over utgivelsen av ‘Football Traveller’, og da jeg nå gikk for å ta meg inn via telleapparatene, traff jeg ham igjen rett på innsiden, der han ville forære meg et eksemplar av kommende ukes utgave.
Jeg har så vidt kikket innom dette anlegget tidligere, både i august 2015, og igjen noen måneder senere da jeg i romjula det året besøkte naboen Bedfont & Feltham, hvis hjemmebane The Orchard ligger rett ved siden av. Jeg så visse små endringer siden den gang, i tillegg selvsagt til den store endringen som betød at jeg ikke rakk hit før de hadde gravd opp naturgresset og erstattet det med dette svineriet de nå skulle spille på. Anlegget entres uansett på den ene langsiden, der man i tillegg til et stort overbygg fra klubbhuset også har en sittetribune lenger opp på denne langsiden. På kortsiden sett til venstre herfra har man rett bak mål et typisk eksempel på de nymotens prefabrikerte tribunene. I dette tilfellet er det snakk om en sittetribune, og ellers er det hard standing her, som det også er på resten av anlegget på de seksjoner der det ikke er tribuner.
På bortre langside er det mer hard standing, i tillegg til at man på midten har en sittetribune, og det kan jo nevnes at klubben er en av mange som sikret seg billige plastseter fra OL-arenaen som i 2012 ble brukt til blant annet svømming. Helt nederst på denne langsiden er det for øvrig et snodig parti der et merkelig smalt overbygg gir delvis tak over hodet til de som skulle velge å stå her. Også på den siste kortsiden er det slike overbygg som virker merkelig dimensjonert, der de kun gir ly om man står nærmere enn en halv meter fra gjerdet i bakkant, mens asfalten som gir den hard standing som ellers er her ikke begynner før lenger ut mot banen. Merkelig nok hang det også flere plastseter oppe på gjerdet her, nærmest som til pynt, men man kan bare gjette seg til hva slags funksjon de hadde. Til tross for kunstgressbanen har deler av Bedfont Recreation Ground fortsatt i hvert fall en liten dose karakter.
På min runde rundt banen hadde jeg truffet på groundhopperen Paul White, som uttrykte overraskelse over å se meg her. Det var visst kunstgressbanen som gjorde at han mistenkte at jeg til slutt ville styre unna, men som jeg igjen fortalte ham så var det jo ikke akkurat flust med alternativer om jeg først skulle se fotball denne kvelden, selv om jeg måtte innrømme at øl- og cider-festivalen hadde vært et fristende alternativ om jeg hadde fått selskap av noen kjente. Jeg hadde også fått med meg lagoppstillingene som hadde blitt rablet ned på en tavle, slik at jeg kunne koble navn til fjesene, uten at det var spesielt mange navn jeg dro kjensel på. Nå er jo denne ligaen ikke den jeg kjenner best av step 5/6-ligaene, og det er vel ingen hemmelighet at jeg foretrekker de lenger nord, der de foreløpig også har avstått fra å inkludere reservelag.
Nå var det uansett på tide å sparke i gang kampen, og et interessant poeng var at hjemmemanager Paul Johnson skulle opp mot sin gamle klubb. Jeg forsøkte å ignorere underlaget slik jeg til en viss grad klarer her hjemme hvor det dessverre har blitt normen. Jeg klarte det nok ikke helt denne gang, og det kan jo også ha noe å gjøre med at det rett og slett ikke var noen spesielt god kamp. Innimellom forsøk på å utnytte underlaget til å med temmelig vekslende hell drive småspill med pasninger frem og tilbake, var det imidlertid et par halvsjanser. Jeg har dessverre surret bort notatene mine fra denne kampen, men husker at fløytesignalet som varslet om pause nesten føltes som omgangens høydepunkt for min del.
Innen den tid hadde jeg også rukket å få huden full av en kar som kom løpende minst 15-20 meter for å lekse opp for meg hvordan det var forbudt å røyke utenom «det oppmerkede røykeområdet». Han må ha vært voldsomt plaget der han til tross for avstanden faktisk var den personen som var nærmest meg på det aktuelle tidspunkt. Merkelig nok så jeg aldri noe oppmerket røykeområde der, om man da ikke regner et askebeger utenfor inngangen til klubbhuset som oppmerking (midt i det mest trafikkerte området av hele anlegget). Siden de var så opptatt av sikkerhet og helse, var det derimot merkelig at det ikke var noe problem med hasardiøs kjøring med diverse sparkesykler som førte til at jeg to ganger med nød og neppe unngikk å bli påkjørt. Andre var ikke så heldige, og blant de var en kar som fikk hele pinten sin helt over seg idet han kom ut fra baren. Det er vel bare et tidsspørsmål før en eller annen gamling blir rent i senk og skader seg.
Dette sto uansett i stil til atmosfæren for øvrig, som ble preget av voldsom skriking og hyling fra en hel horde unger som var mer opptatt av å jage hverandre rundt (når de ikke forsøkte å kjøre ned folk med sparkesyklene) enn å se på kamp. Her er det ikke bare å fordype seg i kampen, for man bør også holde et våkent øye med omgivelsene. Det er sikkert bare jeg som har blitt en gretten gammel gubbe, men samtidig er det vel også slik det gjerne blir når man får disse sportskompleksene med kunstgressbaner som alle klubbens lag spiller på. Klubben føler sikkert at det er det som gjør de til en såkalt community club, og fra deres ståsted er det i hvert fall positivt at de får barna og ungdommen engasjert.
Samtidig ble jeg overrasket over at kveldens tilskuertall etter hvert ble annonsert som kun 86, for det virket nesten som om kun de støyende ungene alene sto for et nesten like høyt nummer, og jeg hadde tippet et par hundre. De kan ikke ha regnet med alle ungene, og samtidig åpnet de etter hvert også dørene fra klubbhusets bar ut mot banen. Jeg fikk uansett søkt tilflukt med en pint i baren for å la trommehinnene hvile litt før de to lagene igjen skulle innta banen. Pausepinten med Stowford Press var vel det foreløpige høydepunktet så langt siden kampstart, men det var kanskje lov å håpe på bedre saker etter hvilen?
I første omgang hadde det når sant skal sies egentlig vært mer spennende å følge flytrafikken til og fra Heathrow, der store jumbojets suser forbi rett over hustakene på utsiden. I likhet med hos naboen Bedfont & Feltham er nok det en måte å gjenkjenne de lokale på, for de vil sannsynligvis være de som ikke kikker opp på flyene. I andre omgangs sjuende minutt fikk man i hvert fall noe å juble for, eller le av, eller alternativt riste frustrert på hodet over. Spelthorne-keeperen burde hatt full kontroll på et skudd fra hjemmelagets Jake Hicks, men vartet opp med en vanvittig keepertabbe da han klarte å fomle ballen over streken slik at det sto 1-0. For å gjøre en lang historie kort, var det en og annen sjanse etter dette, men det var fortsatt ingen festforestilling. Dette viste seg å bli kampens eneste mål, og det ebbet altså ut med 1-0 og hjemmeseier.
Jeg hadde siktet meg inn på 22.16-toget fra Feltham, og hadde tid til en siste pint før jeg gikk for å ta en av bussene tilbake dit. Jeg forlot Bedfont Sports med et inntrykk av å ha sett en klubb som er på oppadgående, godt hjulpet av sin nye plastmatte som vil gi inntekter i tillegg til å samle alle klubbens aktiviteter og lag. Selvsagt brillefint sett fra klubbens ståsted, men for min del fristet nok ikke opplevelsen til gjentakelse, slik at mitt første besøk hos Bedfont Sports etter all sannsynlighet også ble mitt siste. Jeg hadde i stedet begynt å se frem mot morgendagen da jeg igjen steg på buss H25 og etter hvert returnerte til Reading, der grinebiteren umiddelbart trakk seg tilbake og tok kvelden.
English ground # 420:
Bedfont Sports v Spelthorne Sports 1-0 (1-0)
Combined Counties League Premier Division
Bedfont Recreation Ground, 28 April 2017
1-0 Jake Hicks (52)
Att: 86
Admission: £6
Programme: Included
Pin badge: £3
Next game: 29.04.2017: Brodsworth Welfare v Bawtry Town
Previous game: 27.04.2017: Bewdley Town v Wellington Amateurs
