Torsdag 27.04.2017: Bewdley Town v Wellington Amateurs
Dette var noe så uvanlig som en torsdag med en nokså fyldig fotball-meny, slik man gjerne ser mot slutten av sesongen, da slike hengekamper gjør at det i seg selv ikke er altfor ekstraordinært på denne tiden av året. Likevel var det ingenting som endret min tidlige oppfatning av hvilken kamp jeg ville velge meg denne torsdagskvelden, selv om playoff-kampene i Isthmian Premier var satt opp på denne datoen, og etter hvert fristet noe med en mulig revisit til Bognor Regis Town. Først søndagen før denne uka hadde jeg bestemt meg etter å ha tatt en siste kikk på kampprogrammet, og hotell ble derfor booket etter at jeg til slutt besluttet å besøke Bewdley Town og deres hjemmebane Ribbesford Meadows.
Derfor var det med Worcestershire som destinasjon at jeg forlot Manor Park House i øst-London og slepte med meg bagasjen ned til Overground-stasjonen Woodgrange Park. Første etappe på min utvalgte rute gikk med 09.21-toget til Walthamstow Queen Street, der jeg steg av og trasket bort til Walthamstow tube-stasjon for å ta Victoria Line ned til Euston. Etter å ha kjøpt inn litt frokost kunne jeg la 10.23-toget frakte meg fra Euston til Birmingham New Street, før dagens siste togetappe gikk med tog fra Birmingham Moor Street til Kidderminster. Derfra måtte jeg ha buss videre til Bewdley, men jeg hadde egentlig nokså god tid, og valgte derfor å ta en rask pitstop og bevilge meg en pint ved puben The Railway Bell, et steinkast fra Kidderminster stasjon.
Jeg skulle gjerne tatt meg til Bewdley med museumsjernbanen Severn Valley Railway, som går fra nettopp Kidderminster i Worcestershire til Bridgnorth i Shropshire, og har Bewdley som tidlig stopp på veien dit. Britene er svært flinke til å holde liv i disse gamle jernbanelinjene i form av sine museumsjernbaner, og Severn Valley Railway er en av de mest populære og mest kjente. De fleste store museumsjernbanene startet visst opp for sesongen denne uken, men av en eller annen grunn holdt Severn Valley Railway dessverre stengt akkurat denne dagen. Jeg kom meg jo likevel dit etter at jeg fikk tømt glasset og steget på 13.31-bussen, men det hadde jo vært litt artig å kunne kombinert med en togtur med damplokomotiv. Det får bli en annen gang, og jeg kan jo dessuten ha det i bakhodet når jeg eventuelt besøker AFC Bridgnorth.
Buss 125 svingte først innom Kidderminster sentrum og busstasjonen der, men vi var snart på vei vestover mot Bewdley, og etter tjue minutters tid kunne jeg stige av bussen et steinkast fra Bewdley Hotel, der jeg hadde betalt £40 for kost og losji. Det var tross alt noen få minutter til innsjekking klokka 14.00, men jeg ante grunn til bekymring da jeg ble møtt av låste dører. Puben i første etasje sto oppført med åpningstid klokka 15.00. Siden det var i ferd med å begynne å regne, hadde jeg ikke voldsomt lyst til å stå og vente ute i en time, og da klokka hadde passert to med nesten et kvarter, var det fortsatt ikke noe tegn til liv. På det tidspunktet hadde jeg også tatt en runde rundt bygget for å forsikre meg om at det ikke var en annen inngang, samtidig som jeg fire-fem ganger forsøkte å ringe uten å få svar.
Derfor ga jeg opp og krysset i stedet elven for å slå meg ned på Wetherspoons-puben George Hotel, der jeg i hvert fall ville få et måltid mens jeg kunne orientere meg litt på nettet. Der fant jeg hotellets Facebook-side og spurte om de ikke ville ha gjester i dag, samtidig som jeg uttrykte håp om at jeg ikke måtte overnatte utendørs. Det gikk ikke altfor lenge før en frøken svarte ved å hevde at hun ikke hadde hørt noen telefon, men hun kunne i det minste fortelle at rommet i hvert fall var klart. Det var bare å drikke opp og traske tilbake dit, og da den unge sjarmerende Hannah beklaget og fikk sjekket meg inn, fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet for å ha vært såpass krass. Jeg valgte å slå en strek over episoden og la henne servere meg en pint før jeg igjen var på farten ut for å utforske Bewdley litt nærmere.
Bewdley er en liten by som ligger nord i grevskapet Worcestershire – noen få kilometer vest for Kidderminster, og rundt 35 kilometer sørvest for Birmingham. Byen har snaut 9 500 innbyggere, og ligger idyllisk til langs elven Severn. Rett i nærheten ligger også både nasjonalparken Wyre Forest og West Midland Safari Park, og også dette er nok medvirkende til at Bewdley er et populært turistmål. I tillegg til den nevnte museumsjernbanen er byen også kjent for sin Severn Bridge, som er broen jeg tidligere hadde gått over da jeg krysset over elven. Denne ble nå igjen krysset da jeg tilbake inn i sentrum, og på veien stusset jeg litt over at jeg hørte toget på Severn Valley Railway tute oppe ved byens stasjon. Snart så jeg også dampen fra lokomotivet der det åpenbart tok seg over den store viadukten like oppe i veien for min base. Kanskje var det kun private funksjoner i dag, eller en dag viet til test-kjøring.
Bewdley har et godt utvalg av puber og barer, og som neste stoppested valgte jeg meg puben The White Swan, før jeg gikk ned til elven igjen for å teste The Cock & Magpie. Jeg likte den første best, og returnerte dit for et siste glass før jeg begynte å tenke på turen ut mot Ribbesford Meadows. Bewdley Towns hjemmebane ligger imidlertid veldig grisgrendt til ute på landet sør for byens sentrum. Jeg hadde av alle blitt rådet til å ta en taxi i stedet for å gå minst en drøy halvtime langs worcestershirske landeveier uten hverken skulder eller belysning. Det siste var foreløpig ikke noe problem før etter kampslutt, men jeg var aldri i tvil om jeg skulle takke ja da pubverten ved The White Swan tilbød seg å bestille en drosjebil for meg.
Etter at drosjekusken hadde plukket meg opp og satt kursen mot Ribbesford Meadows, ble det klart for meg at jeg hadde gjort et riktig valg. Det var ikke lange turen i en bil, men å gå den virket lite fristende, og det slo meg at den muligens ville få en eventuell gåtur til selv Morpeth Towns hjemmebane til å fremstå som en søndagstur. Her ute i gokk svingte vi snart inn på oppkjørselen som førte til anlegget, og jeg ble sluppet av på parkeringsplassen i enden av denne. Jeg hadde omtrent ikke før fått betalt sjåføren før en kjent skikkelse ankom idet jeg sto og knipset bilder av skiltene ved inngangspartiet. Ken Hall er en groundhopper fra Leicester som jeg de siste årene har støtt på både her og der, og Leicester City-supporteren hadde også valgt seg Bewdley som destinasjon denne kvelden.
Vi betalte oss inn, men jeg stusset litt over at jeg kun ble avkrevd £2 i inngangspenger, da det virkelig mistenkelig billig. «£2?», gjentok jeg spørrende, men kvinnen som sto ved inngangspartiet svarte igjen bekreftende, så jeg tenkte som så at det muligens var et tilbud for å trekke folk på en i utgangspunktet nokså ubetydelig torsdagskveld helt i avslutningsfasen av sesongen. Jeg fikk vite at baren var å finne i klubbhuset på utsiden av anlegget, men før jeg satt kursen dit ville jeg ta en runde rundt banen for å kikke meg litt rundt og knipse noen bilder. Jeg hadde hørt andre personer skryte av Ribbesford Meadows da de hørte at jeg skulle dit, og til tross for en avsides beliggenhet, ligger Bewdley Towns hjemmebane virkelig idyllisk til ved elven Severn som renner forbi få meter fra banen.
Flere Bewdley-klubber har tidligere vært i aksjon, men dagens Bewdley Town så dagens lys i 1978, etter en sammenslåing mellom Bewdley Old Boys FC og Woodcolliers FC. Den nye klubben spilte i Kidderminster & District League inntil 1999, da de tok steget opp i West Midlands (Regional) League. Der tok de plass i daværende Division One South, og denne divisjonen ble vunnet i 2003, men sannsynligvis var ikke-oppfylte stadionkrav grunnen til at de ikke fikk rykke opp. To sesonger senere hadde de to regionale Division One-avdelingene blitt omgjort til en Division One og en Division Two, og da Bewdley Town i 2005 sikret andreplassen i førstnevnte, var det nok til å få rykke opp i toppdivisjonen, WMRL Premier, der de har holdt seg siden.
I perioden 2007-2009 tok klubben tredjeplassen i ligaen tre sesonger på rad, og det står fortsatt som deres beste ligaplassering. Senere har klubben måttet gjennomgå et generasjonsskifte, og slet tyngre et par sesonger, men virker nå å være på vei oppover igjen. Kveldens kamp var deres nest siste ligakamp for sesongen, og de befant seg på en sjuendeplass på tabellen, med fortsatt mulighet på sjetteplassen. Gjestene var Wellington Amateurs, og Shropshire-klubben lå på 19. og nest siste plass, der de også ville ende. De har hatt en fryktelig tung sesong, og når det så ut som om kun ett lag ville rykke ned, ville de i så fall kun bli reddet av at Gornal Athletic hadde hatt en enda frykteligere sesong. Kveldens kamp var for øvrig omberammet etter at den opprinnelig skulle vært spilt i slutten av januar.
Etter at klubben solgte sin tidligere hjemmebane Garden Meadow i Bewdley, måtte klubben spille en stund på en bane i Kidderminster mens man sparte opp og samlet inn penger til å kjøpe tomten ved Ribbesford Meadows. Deres hjemmebane har siden den gang blitt stadig oppgradert, og jeg nevnte så vidt at den tidligere har hindret klubben i å rykke opp. Det skjedde som nevnt i 2003, og da man omsider fikk opprykket i 2005, var det på betingelse av at man spilte sine hjemmekamper hos Stourport Swifts mens Ribbesford Meadows ble oppgradert. Året etter fikk de tillatelse til å reise både tribuner og flomlys. Det var visst ikke før i 2007 at de returnerte til et oppgradert anlegg som snart fikk en rating som oppfylte kravene for step 6 og etter sigende også skal kunne muliggjøre ytterligere opprykk.
Fortsatt har anlegget kun én tribune som befinner seg på bortre langside, men det er til gjengjeld en original og artig sak. På denne siden av banen har man nemlig en voldsom og bratt skråning, og den lille sittetribunen er rett og slett «boltet» fast med «bolter» som jeg ble fortalt stikker nesten to meter ned i bakken. Tribunen byr for øvrig på sitteplasser i form av benkerader i tre, og er malt i en mørk, nesten klassisk brunfarge som ga meg assosiasjoner til viktoriansk tid og innsiden av den flotte Glasgow Central togstasjon. Denne tribunen ble i sin tid belønnet med prisen for «årets nye non-league tribune» i magasinet Groundtastic (som jeg for øvrig abonnerer på, og kan anbefale for andre med samme interesse).
Rundt resten av anlegget står man på bakken under åpen himmel, mens man ellers på denne langsiden har hard standing, samt en blanding av gress og til og med striper med kunstgress som underlag. Heldigvis er det ikke kunstgress ute på selve banen, som har sine laglederbenker plassert på den andre langsiden, ut mot elven Severn. Den har da også sørget for visse problemer opp gjennom årene, men da jeg under min besiktigelse av banen slo av en prat med banemannen, hevdet han at den bratte skråningen på motsatt side har skapt større hodebry, da vannet ofte renner ned derfra på en bane som har hatt problemer med dreneringen. Det skal de visst forsøke å utbedre denne sommeren. På spørsmål om de ønsket å ta ytterligere et steg opp, fortalte han at manager Phil Mullen gjerne vil dette, men at styret ikke har slike ambisjoner riktig helt ennå, selv om det kan endre seg.
Mens jeg sto der og snakket med ham, kom det sannelig enda et kjent groundhopper-fjes, og Leicester og Leicester City-fansen var godt representert da John Main tråkket inn gjennom portene. Han hadde vært med på hele det offisielle ‘Easter Hop’-arrangementet, men han hadde ikke da nevnt at også han hadde Bewdley Town i kikkerten. Jeg gikk uansett for å hilse på, og nå hadde også kveldens kampprogram ankommet, slik at jeg gikk for å bytte £1 mot et eksemplar. John kunne deretter fortelle at han hadde blitt avkrevd £5 i inngangspenger, som hørtes langt mer riktig ut, så det var nok det korrekte. Uansett var det på tide å sjekke ut klubbens bar, der jeg satt meg ned med en pint Thatchers Gold til £3,50 og kikket i programmet.
I god tid før avspark var jeg tilbake, og omsider kom spillerne ut fra det nye garderobebygget som står i hjørnet mellom nærmeste kortside og langsiden med tribunen, og som visstnok skal være bygget i skandinavisk-importert tre. Etter en noe avventende innledning, tok snart Bewdley Town ikke uventet initiativet, og vi sto vel med en følelse av at det bare var et spørsmål om tid før den første ballen ville ligge i gjestenes nett. Den største overraskelsen var nok at vi hadde passert halvspilt omgang før så skjedde. Richard Costello var mannen som besørget 1-0, og etter dette var det aldri noen tvil. Lewis Pountney doblet ledelsen etter en halvtime, og to minutter senere satt Luke Morris inn 3-0. Det var heller ikke ufortjent at hjemmelaget ledet såpass da lagene gikk i garderoben for å ta pause.
I pausen fikk jeg benyttet anledningen til en rask prat med et par Bewdley-representanter som sto oppe på terrassen utenfor garderobebygget, og en av disse viste seg å være identisk med karen jeg pratet litt med da jeg tidligere i sesongen så de borte mot Malvern Town, da jeg vel lovet at jeg etter hvert ville komme meg til Ribbesford Meadows. En representant for bortelaget var ikke like optimistisk, og jeg skal ikke si om han var sarkastisk da han hevdet at de i utgangspunktet ville si seg fornøyd med å unngå tosifret, men det at han fulgte opp med å si at de nå egentlig kun gledet seg til å få avsluttet sesongen og sett frem mot neste sesong, sier kanskje det meste.
Andre omgang hadde knapt startet før Lewis Pountney scoret sitt andre og hjemmelagets fjerde, og nå var det fullstendig lekestue. To minutter senere puttet Christopher Seekings til 5-0, og kun fem minutter av omgangen var spilt da Luke Morris også ble tomålsscorer ved å øke til 6-0. Dette begynte rett og slett å bli litt pinlig for bortelaget, og det demret vel for meg at min tidligere samtalepartner likevel kanskje bare hadde vært fullstendig ærlig da han ytret et håp om å unngå tosifret. Etter en times spill fikk også Christopher Seekings sitt andre mål for kvelden, men med 7-0 virket det heldigvis for gjestene som om Bewdley tok foten av gasspedalen. De hadde når sant skal sies flere sjanser til å øke ytterligere, men det endte omsider med 7-0 foran det vi talte oss frem til å være 36 tilskuere.
De to Leicester-karene skulle straks av gårde, og John Main tilbød meg skyss inn til Bewdley, men jeg hadde allerede takket ja til samme tilbud fra Ken Hall, så det ble sistnevnte som fikk æren og snart slapp meg av utenfor Bewdley Hotel. Der fikk Hannah og hennes far servere meg to glass før jeg etter hvert tok kvelden. Bewdley Town hadde vært et trivelig bekjentskap, og selv om kampen slik den utviklet seg ikke vil kunne kalles spennende, hadde jeg likevel latt meg underholde. Jeg skal ikke si om det var Bewdley Town som var så gode eller gjestene så usle, men jeg heller mot det siste, eller kanskje en blanding av de to. Jeg var i hvert fall fornøyd da jeg slukket lyset for å få litt søvn før morgendagens ferd ned til Reading, der jeg skulle overnatte de to siste nettene på turen.
English ground # 419:
Bewdley Town v Wellington Amateurs 7-0 (3-0)
West Midlands (Regional) League Premier Division
Ribbesford Meadows, 27 April 2017
1-0 Richard Costello (24)
2-0 Lewis Pountney (31)
3-0 Luke Morris (33)
4-0 Lewis Pountey (46)
5-0 Christopher Seekings (48)
6-0 Luke Morris (51)
7-0 Christopher Seekings (61)
Att: 36 (h/c)
Admission: £2 (£5??)
Programme: £1
Pin badge: n/a
Next game: 28.04.2017: Bedfont Sports v Spelthorne Sports
Previous game: 26.04.2017: Thurrock v AFC Hornchurch
