Tirsdag 25.04.2017: Spennymoor Town v Nantwich Town
Etter å ha overnattet i Glasgow hadde det vært naturlig å starte dagen med en full scottish breakfast, men denne dagen droppet jeg faktisk slike planer og valgte å avstå til fordel for en noe mer asketisk variant med smørbrød fra Tesco. Jeg skulle igjen sørover til England, men det hadde lenge vært usikkert hvor jeg ville ende opp denne dagen. Under planleggingen av turen ble jeg tidlig fristet av kampen mellom Lakenheath og Cherry Hinton i Cambridgeshire County League, og det så lenge ut til at The Nest i Lakenheath ville bli besøkt denne dagen, men overnatting bød på visse utfordringer, og jeg ville uansett avvente for å se hva som ville dukke opp av alternativer i form av blant annet playoff-kampene på step 3 & 4. Groundhopperen i meg ville selvsagt gjerne til et nytt stadion, men plutselig ble jeg også voldsomt fristet av det som ville være en revisit.
Da Spennymoor Town endte sesongen med å bli nummer to i Northern Premier League Premier Division bak Blyth Spartans, sikret de seg samtidig hjemmebanefordel i playoff, og da deres semifinale mot Nantwich Town ble satt opp denne tirsdagen, ble den straks gjenstand for min oppmerksomhet. Da jeg først valgte meg kamp i Skottland dagen før, ville det også by på en langt enklere reisevei, men det var ikke før på mandag formiddag at jeg tok den endelige avgjørelsen og sendte en forespørsel til The Dalesman i Darlington. Da de kunne bekrefte at de hadde ledig rom, var planen spikret, og det ville altså bli en retur til Brewery Field i Spennymoor omtrent seks år og sju måneder etter min første visitt i september 2012.
Jeg hadde valgt meg ut 11.00-toget fra Glasgow Central, og rakk til og med innom The Horseshoe Bar for unne meg et raskt siste glass for denne gang før jeg tok plass på toget. Klokka 14.11 kunne jeg stige av i Darlington i henhold til ruteplanen, for så å gå den korte veien ned til The Dalesman. Der fikk jeg sporenstreks avlevert de £25 i bytte mot nøkkelen til mitt rom, og etter å ha få slengt fra meg bagasjen var jeg snart tilbake nede i puben for å leske strupen med en pint før jeg igjen skulle sette av gårde med 14.40-toget. Jernhesten som skulle frakte meg nordover igjen til Durham var ti minutter forsinket, men jeg kom meg snart frem og spankulerte ned til Durham bussterminal. Der hadde informasjonstavlene åpenbart bestemt seg for å streike, men jeg fant snart buss 6, og steg på for å kjøpe en returbillett til Spennymoor.
Det var vel rundt 16.45 – altså med tre timer til avspark – at jeg inntok Spennymoor-puben The Moors Tavern, som hadde åpnet tidligere enn normalt i anledning kveldens kamp. Foreløpig var det imidlertid alt annet enn trangt om plassen, men jeg fikk installert meg med en pint og medbragt lesestoff i form av Non-League Paper. Spennymoor er en by som ligger i grevskapet County Durham, en drøy norsk mil sør for grevskapshovedstaden Durham. Frem til 1800-tallet hadde dette vært et temmelig landlig sted oppe på heiene, men Spennymoor vokste etter dette frem rundt gruvedriften som i likhet med andre samfunn i regionen også har hatt en svært sentral posisjon også her. Denne industrien er imidlertid en saga blott, men Spennymoor har i dag rett i underkant av 20 000 innbyggere.
Det begynte etter hvert å fylle seg mer opp ved The Moors Tavern, og et par av hjemmesupporterne hadde på et eller annet vis identifisert meg og kom bort for å slå av en prat. Enda mer mystisk var det for meg at kroverten virket å vite hvem jeg var, om jeg da ikke hørte veldig feil da han ved en anledning tilsynelatende tiltalte meg med navn. Stemningen var god blant Spenny-folket, og flere ga uttrykk for at det nærmest virket surrealistisk når klubben deres nå skulle spille kvalifisering om opprykk til Conference North. Kveldens semifinale mot Nantwich Town skulle spilles på dagen ti år etter at de spilte en hjemmekamp mot Thornaby i Northern League Division Two, og det kan jo stå som et symbol på hvor langt klubben har kommet de siste årene.
Man kan imidlertid ikke fortelle historien til Spennymoor Town uten å også ta for seg forgjengeren Spennymoor United, som i 1904 ble til etter en sammenslåing mellom en tidligere Spennymoor Town-klubb (stiftet i 1877) og Weardale Ironopolis. United ble først med i Northern League i 1905, men etter tre sesonger valgte de å heller ta plass i den halvprofesjonelle (og ikke lenger eksisterende) North Eastern League. Våren 1910 vant de denne ligaen i sin andre sesong, og de ble værende i ligaen frem til den ble lagt ned i 1958. I mellomtiden hadde de kapret ytterligere tre ligatitler; i 1945, 1946 og 1957. Etter et to års mellomspill i den tidligere Midland League, var de i 1960 tilbake i Northern League. Etter at de vant Northern League-tittelen i 1968 plusset de på med nye fem ligatitler i løpet av 1970-årene, hvorav tre på rad i perioden 1977-1979.
Frustrerte over at Northern League på denne tiden fortsatt valgte å stå utenfor ligapyramiden, valgte klubben i 1990 å melde overgang til Northern Counties East League, som de i 1993 vant og sikret seg opprykk til Northern Premier League. Et andre strake opprykk betød spill i NPL Premier, der 6. plassen i 1995 vel var deres beste plassering før det i 2005 dessverre var kroken på døra. En brann som herjet anlegget i romjula 2003 hadde satt spor og sørget for økonomiske problemer, og Spennymoor United var en saga blott etter at de måtte trekke seg i løpet av 2004/05-sesongen. Dette førte for øvrig til en voldsom kontroversiell sesonginnspurt der to-tre klubber alle gjorde krav på ligatittelen.
Workington endte på førsteplass, men etter at alle Spennymoors kamper ble fjernet, kunne Farsley Celtic feire som ligavinner…inntil videre. Det var imidlertid før FA – etter en hel serie med anker fra diverse hold – bestemte seg for i stedet å medregne Spennymoor Uniteds resultater samtidig som man belønnet motstanderlagene med tre poeng (men målforskjell 0-0). Dermed var det plutselig Hyde United som omsider ble tildelt tittelen, til tross for ytterligere klager og anker. Spennymoor United var uansett historie, men supporterne dannet snart en gruppe med formål om å starte opp igjen. Det er der ytterligere en gammel Northern League-klubb kommer inn i historien, nemlig Evenwood Town.
Denne klubben tok plass i Northern League i 1931, og spilte deretter i denne ligaen helt frem til 2005. Det sies at de er den Northern League-klubben som kom fra det minste stedet, men det hindret de ikke i å vinne Northern League tittelen i 1949 – foran storheten Bishop Auckland. De hadde spilt i ligaens Division Two fra og med 1984, og slitt de siste sesongene på nedre halvdel av tabellen, da Spennymoor United gikk under i 2005. Evenwood-klubben slet også på andre måter, og styret skal visst ha bestemt seg for å legge ned driften da Spennymoor-folket så sitt snitt til å komme med et forslag om å ta over driften av klubben. Noen kaller det en sammenslåing, men i realiteten var det nok snarere en ren overtakelse av klubben som ble flyttet til Spennymoor og fikk navnet Spennymoor Town.
Likevel anses gjerne 2005 som Spennymoor Towns stiftelsesår, og det vil jeg for så vidt si er med rette. Jeg nevnte at klubben for ti år siden spilte i Northern League Division Two, og det var ganske riktig våren 2007 at man vant denne divisjonen i sin andre sesong. Tre år senere sikret Spennymoor Town seg sin første av tre strake ligatitler i Northern League, men da man den påfølgende sesongen omsider bestemte seg for å søke opprykk, fikk de knallhard konkurranse av den nye føniksklubben Darlington 1883 som etter en voldsom duell tok tittel og opprykk og henviste Spenny til andreplassen. Likevel var det en stor 2012/13-sesong for Spennymoor Town, som sikret seg det gjeve FA Vase-troféet etter seier 2-1 over Tunbridge Wells i Wembley-finalen.
Sesongen etter fikk de tøff konkurranse fra hardt satsende Celtic Nation, men klarte heldigvis å holde unna slik at de våren 2014 kunne feire ligatittel og opprykk. Debutsesongen i NPL 1 North endte med 5. plass og en playoff-semifinale mot den gamle fienden Darlington 1883, som endte med seier til sistnevnte. Ytterligere et år frem i tid hadde Spennymoor hjemmebanefordel i playoff etter andreplass i ligaen, og etter å ha tatt seg av Burscough i semien, ble det nytt opprykk med hjemmeseier 2-0 over Northwich Victoria i finalen. I NPL Premier har de denne sesongen igjen tatt det nye nivået på strak arm, og andreplassen bak overlegne Blyth Spartans betød at de gikk inn i playoff med mulighet for et tredje opprykk på fire år.
Jeg bet meg også merke i at det visstnok var nøyaktig ett år siden den nevnte playoff-seieren over Burscough forrige sesong, så kanskje var det et godt omen for Spennymoor. Etter hvert trasket jeg den ikke altfor lange veien fra The Moors Tavern ned til Brewery Field, der jeg med en times tid til avspark betalte meg inn med £10. Ytterligere £2 ble også fisket frem og byttet mot et eksemplar av kveldens kampprogram, før jeg satt kursen mot anleggets bar helt øverst oppe på hovedtribunen. Der var det snart mye mer travelt enn det som var tilfelle under mitt første besøk her, men jeg fikk kvittert ut en Woodpecker som jeg tyllet i meg før jeg under en tur nede langs banen også rakk å formidle en rask lykkeønskning til Moors-manager Jason Ainsley som svarte med å ønske meg velkommen tilbake.
Brewery Field var hjemmebanen for Spennymoor United allerede fra starten i 1904, da de tok over etter Tudhoe Rugby Club som tilfeldigvis gikk under på samme tid. En tribune som allerede befant seg på den ene langsiden ble etter hvert jevnet med jorden og erstattet med en flott Grandstand kjøpt fra hesteveddeløpsbanen Catterick Racecourse for £300. Denne ble åpnet i 1932 og sto nærmet uforandret i over fem tiår før den delte skjebne med et altfor høyt nummer av andre tribuner som rundt om i England ble stemplet som utrygg og jevnet med jorden etter Bradford-brannen. I dag består fasilitetene her av ståplasser med betongavsatser under åpen himmel, slik det også er på nærmeste kortside.
Sommeren 1948 reiste supporterklubben en stor tribune på den andre langsiden, og dette var en ståtribune som rommet rundt 2 000 tilskuere og som gikk under navnet «The Cow Shed» eller bare «The Shed». Dessverre er også den borte, for den ble i 1990 revet for å bli erstattet av dagens hovedtribune. Med den sistnevnte nye sittetribunen på plass, fulgte man opp med å reise en ståtribune i nokså lik stil på bortre kortside, med den forskjell at dette er en ståtribune med betongavsatser under tribunens tak. Til tross for at Brewery Field nok ikke har den sjarmen og karakteren som den hadde tidligere, er det absolutt et koselig og fint anlegg. På min lille runde rundt banen traff jeg på Peter Sixsmith, og han fortalte at Lee og Katie hadde kommet inn samtidig med ham og at de befant seg borte ved inngangspartiet.
Jeg traff på de to, som også hadde med seg Katies datter Jade, i tillegg til at Connor Lamb selvsagt heller ikke hadde latt anledningen gå fra seg til å ta turen denne kvelden. Jeg hadde forventet et tilskuertall opp mot og kanskje til og med over 1 000, og det virket som om de andre var enige med meg i dette. Det som var klart var at vinneren ville møte de senere sesongers FA Cup-spesialister Stourbridge i finalen, og det ville skje i Spennymoor dersom det ble hjemmeseier denne kvelden, mens Nantwich Town med seier i så fall ville måtte belage seg på bortekamp i Stourbridge. En annen ting som kanskje talte i hjemmelagets favør var det faktum at Spennymoor Town hadde vunnet samtlige kamper undertegnede hadde sett de i.
Hjemmelaget spilte første omgang i ‘nedoverbakke’ og motvind (vinden var klart kraftigere enn det hellingen er nå til dags) men tok tidlig et initiativ. Både Glen Taylor og Andrew Johnson hadde vært frempå da Kallum Griffiths sendte et frispark over muren men også centimetere til side for stolpen og inn i nettveggen. Dette utløste jubel hos hjemmesupporterne ved visse deler av anlegget som nok kun så nettet bevege seg, men ikke at ballen gikk på feil side av stolpen. Nantwich Town hadde altså endt på 5. plass i årets NPL 1 North, men Moors hadde kun tatt ett poeng mot de i de to ligakampene, og The Dabbers kunne fort tatt ledelsen da de fikk sin første sjanse etter tjue minutters tid. Hjemmekeeper Dan Lowson fikk kun bokset en corner så langt som til Sam Hall, som fyrte av et skudd som suste like over tverrliggeren.
Gjestene kom en periode mer med etter dette, men hadde problemer med å skape stort mot et solid Moors-forsvar, og da Glen Taylors skudd endret retning og gikk utenfor, var det fortsatt målløst til pause. Mot slutten av andre omgang hadde det brutt ut et skikkelig drittvær, og himmelens sluser åpnet seg over Brewery Field, slik at en kjapp fotoseanse førte til at jeg var dyvåt til skinnet da jeg igjen søkte ly under taket. Jeg hadde vurdert å droppe pausepinten, men etter å ha satt til livs en porsjon curry & chips til £2,70, valgte jeg likevel å ta en lynrask tur oppom baren for å komme meg unna værgudenes vrede for en stakket stund. Da andre omgang startet var det fortsatt regn som kom ned, men etter at Spennymoor igjen hadde styrt omgangens første 10-15 minutter gikk det foreløpig over til sludd.
Til tross for at vertene presset på, sto Nantwich foreløpig imot bra, slik at det hittil ikke var de største sjansene. Graeme Armstrong sin blokkerte avslutning var foreløpig det farligste etter pause, men snart viste Cheshire-klubben at også de ville være med på moroa og at de var en trussel på kontringer. Innlegget fra Tom Peers ble imidlertid headet like utenfor av Ben Harrison. Timen var passert med et minutt eller to da Nantwich-keeper Dan Gyollai måtte varte opp med en klasseredning da et skudd fra Robert Ramshaw først ble blokkert på 5-meteren før Jamie Chandler fulgte opp på returen. Jeg var nok ikke den eneste som var sikker på scoring, men Dabbers-keeperen fikk på et eller annet vis en hånd på ballen og styrt den over via tverrliggeren.
Andre omgang var så godt som halvspilt da Moors endelig tok ledelsen, og det skjedde fra et frispark. Nantwich-muren hoppet, og frisparket fra Kallum Griffiths snek seg under den og inn i hjørnet av mål. 1-0, og hjemmefansen kunne juble. Nantwich gjorde bytter i et forsøk på å svare, men det var ikke noen enkel oppgave mot et Moors-lag som var imponerende solid bakover i det som nå faktisk var et snøvær! Ikke akkurat noe jeg hadde forventet meg på disse breddegrader noen dager før kalenderen viste mai, men fra min ankomst hadde jeg nå egentlig fått oppleve samtlige fire årstider i løpet av kvelden (kanskje minus en skikkelig sommer).
Med ti minutters tid igjen virket det avgjort da Andrew Johnson trakk seg inn fra sin venstrekant og avsluttet i bortre hjørnet – forbi Dabbers-keeperen som ikke var riktig lang nok. 2-0, og hjemmefansen begynte å juble over playoff-finale. I snødrevet trodde Glen Taylor at han hadde satt inn hjemmelagets tredje, men linjemannen hadde vinket for offside. Det spilte ikke voldsom rolle, for snart kunne majoriteten av de 882 tilskuerne slippe jubelen løs da dommeren blåste av med 2-0 som sluttresultat. Fullt fortjent seier til Moors, som nå skulle ha Stourbridge på besøk i lørdagens playoff-finale. Selv om det fristet, visste jeg at jeg ville befinne meg et annet sted, men det var to lag jeg liker som skulle møtes, og det var nesten synd at ikke begge kunne rykke opp. Min Stourbridge-kompis ‘Ulster Jim’ spådde i hvert fall rundt 400 tilreisende fra Stourbridge, og jeg så derfor for meg en finale foran 1500+ tilskuere.
Spennymoor-folket jublet fortsatt der ute i det nå avtagende snøværet da jeg sammen med mine venner fra nordøst snart forlot Brewery Field for å ta bussen tilbake til Durham og toget derfra til Darlington. Som sagt så gjort, og det hadde så godt som sluttet å snø da jeg steg på bussen. Tilbake i Darlington rakk jeg akkurat en siste pint før The Dalesman stengte baren og jeg kunne trekke meg tilbake. Jeg angret overhodet ikke på at jeg hadde valgt meg en revisit denne dagen, for det hadde vært et trivelig gjensyn med Spennymoor, der jeg for øvrig også traff på vår gamle busse Fred. Jeg røper vel heller ingen stor hemmelig når jeg avslutter med å fortelle at Spennymoor Town også vant playoff-finalen, og derfor skal spille Conference North-fotball for første gang neste sesong. Nå var det på tide å finne senga foran en ny playoff-kamp dagen etter.
Revisit:
Spennymoor Town v Nantwich Town 2-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division Play-off Semi Final
Brewery Field, 25 April 2017
1-0 Kallum Griffiths (68)
2-0 Andrew Johnson (81)
Att: 882
Admission: £10
Programme: £2
Next game: 26.04.2017: Thurrock v AFC Hornchurch
Previous game: 24.04.2017: Pollok v Kirkintilloch Rob Roy