Lørdag 22.04.2017: Newhall United v Cromford
Jeg hadde blinket meg ut 07.57-toget fra Norwich, men før jeg forlot Marlborough Guest House rakk jeg å få servert en full english breakfast før jeg slepte med meg bagasjen til stasjonen og tok plass på toget til Liverpool Lime Street. Jeg skulle være med så langt som til Nottingham, der jeg etter drøyt to og en halv time steg av for å foreta et togbytte. Dagens fotballdestinasjon var Newhall i Derbyshire, og for å ta meg dit måtte jeg ha tog videre til Burton upon Trent og buss derfra, men jeg lot være å stresse med å rekke første tog som gikk seks minutter etter min ankomst. I stedet gikk jeg den korte veien til den gode puben Vat & Fiddle, der de imidlertid fortsatt ikke hadde åpnet. Det var dog heldigvis ikke lenge til åpning klokka 11.00, så jeg satt meg ned for å vente på utsiden, og fikk snart selskap av en gruppe Forest-fans som var ute etter et par pints før de skulle se sitt lag spille viktig hjemmekamp mot Reading.
Naturlig nok gikk også 11.10-toget uten meg, men etter å ha kost meg med en pint Stowford Press i sola ute på uteserveringen, kom jeg meg etter hvert på 11.41-toget, som brukte ganske nøyaktig 40 minutter til Burton upon Trent. Det var åpenbart kluss med nettet i bryggeribyen denne dagen, for da jeg kom ut av stasjonen hadde jeg store problemer med å få signal på telefonen. Jeg burde ha husket fra mitt besøk i Gresley i romjula at bussholdeplassen for buss nummer 8 var omtrent rett utenfor stasjonen, men jeg presterte å gå i feil retning, og bestemte meg for å fortsette innover mot sentrum for å kanskje finne et sted med WiFi. Kanskje var det rett og slett telefonen som var vrang, for det var heller ingen suksess, og ved busstasjonen i sentrum fant jeg ikke noe info om denne bussen. Uten muligheter for å rådføre meg med Google Maps bestemte jeg meg bare for å hoppe i en taxi da det tross alt ikke var altfor langt til Newhall.
Dette var for øvrig en dag der det lenge virket sannsynlig at jeg kunne befinne meg i Nord-Irland, og muligens med kamp hos Dundela. Da det ble klart at det ikke ville bli noen retur til Ulster i denne omgang, var det selvsagt nok å velge i også i den engelske pyramiden denne dagen, men valget sto til slutt mellom Brodsworth Welfare og Newhall United. Det ble til slutt Newhall United denne gang, og jeg hadde blitt fristet dit av blant annet Leon Gladwell sine flotte bilder fra deres hjemmebane The Hawfields. Newhall er en landsby helt sør i grevskapet Derbyshire, mellom Burton upon Trent og Swadlincote. Landsbyen har snaut 800 innbyggere, og herfra er det ikke langt til hverken Burton upon Trent på andre siden av Staffordshire-grensen i vest eller østover til markedsbyen Ashby-de-la-Zouch i Leicestershire.
Drosjekusken fant frem til St. John’s Drive, der jeg så skiltet ved inngangspartiet og fikk befalt ham å stoppe idet han var i ferd med å feie forbi. Det var vel noe slikt som £8 fattigere at jeg hoppet ut og gikk for å ta en etterlengtet kikk på dette anlegget som hadde sett så herlig falleferdig ut på bildene jeg hadde sett. Det skal også sies at jeg senere hadde sett bildebevis som hintet om en viss oppgradering av tribune-overbyggene, og det viste seg å stemme. The Hawfields fremsto nå ikke riktig like forfallent og vaklevorent som bildene til Mr. Gladwell vitner om (det skulle da kanskje også bare mangle), så man har nok fått ryddet og rettet opp og svingt malerkosten litt her og der, uten at det hadde gått altfor mye på bekostning av anleggets karakter.
Jeg gikk for å slenge fra meg bagasjen i et hjørne av klubbhuset, og snart kom det også en kar som kunne ønske meg velkommen og fiske frem en boks Strongbow til £2. Han bekreftet at det ikke var inngangspenger, og at det heller ikke var noe kampprogram trykket opp til dagens kamp, men fortalte at klubben tidligere i sesongen stort sett hadde trykket opp program til sine hjemmekamper. Slik er det vel gjerne når man nærmer seg slutten av sesongen i disse ligaene et stykke ned i fotballpyramiden. Imidlertid klarte han å finne frem en pin som ble min for £3,50, og med det kunne jeg sette meg ned for å slappe av litt i sola med litt godt drikke.
Det skal ha vært klubber som spilte med Newhall-navnet allerede i 1879, og på slutten av 1800-tallet var det en periode en hel bråte klubber med landsbyens navn som del av sine klubbnavn. Første gang man finner navnet Newhall United skal imidlertid ha vært i 1912/12-sesongen, mens dagens klubb antas å ha blitt stiftet i 1926. Etter spill i lokale ligaer, tok de i 1929 plass i Leicestershire Senior League, men den utgaven av ligaen opphørte å eksistere allerede året etter. Ved oppstart etter andre verdenskrig var klubben å finne i Burton & District League, som de vant i 1947. Deres beste prestasjon i FA Cupen kom i 1951/52-sesongen, da de tok seg til tredje kvalifiseringsrunde før de ble slått ut av Ilkeston Town.
I 1960- og 1970-årene spilte Newhall United i Central Alliance og etterkommeren East Midlands Regional League, der lokaloppgjørene mot Gresley Rovers trakk store tilskuermasser. 1970-årene var en god periode for klubben, der de to ganger sikret seg tittelen i Derbyshire Premier League, før de i 1983 tok plass i Central Midlands League, som for eventuelle lesere nok kanskje vil være en noe mer kjent liga. Newhall United spilte tolv sesonger i CML Premier Division – som til tross for navnet var denne ligaens andrenivå – med to femteplasser som beste resultat. I 1995 hoppet de i stedet over til Midland Combination og tok plass i Division One, der de etter tre sesonger trakk seg fra ligaspill for å ta en pause som etter hvert skulle vare i fire sesonger.
Da de startet opp igjen med å nok en gang vinne Burton & District League-tittelen, fulgte de opp med å i 2002 igjen ta plass i Midland Combination, der de nå måtte starte i Division Three. Etter to strake opprykk fulgte flere tyngre sesonger på nedre halvdel av Division One-tabellen før de i 2010 valgte å heller spille i Leicestershire Senior League i et forsøk på å kutte ned reiseutgiftene noe. En gang etter 2012 hoppet de over til Midlands Regional League, der de fortsatt hører hjemme og spiller i toppdivisjonen Premier Division. Midlands Regional League er for ordens skyld en liga som har sin toppdivisjon på et nivå tilsvarende step 8 (eller nivå 12 totalt, dersom man ikke skulle forstå sjargongen i non-league), og dette er en feederliga for Central Midlands League.
Dagens gjester var Cromford, som hører hjemme lenger nord i Derbyshire, like sør for Matlock. Et par av deres spillere var ute og varmet opp da jeg tok meg over på den nærmeste kortsiden for å gå en runde rundt banen. En av de var allerede inne i krattet bak mål for å forsøke å spore opp en ball på villspor da en av hans lagkamerater sendte av gårde en ny ball som bommet på mål og strøk like over hodet hans før den braste inn i villnisset og tok seg inn på nabotomten. Dette utløste en kraftsalve som fikk nabofruen til å reagere der inne i hagen. Han unnskyldte seg og forsøkte seg avvæpnende med en morsomhet om at hun må være temmelig lei av å få baller inn i hagen sin. Svaret var like kontant som det var kjølig: «I don’t mind the balls. But I certainly do mind the language!».
The Hawfields har vært klubbens hjemmebane siden helt på starten av 1950-årene, og etter at de i 2004 hadde spilt seg opp til Midland Combination Division One etter to strake opprykk, ble det gjort visse oppgraderinger. Et nytt klubbhus med garderobefasiliteter var allerede reist da man påtok seg oppgaven med å jevne ut det som skal ha vært en notorisk hellende gressmatte. Jeg hadde kommet inn via innkjørselen nede ved det ene hjørnet, der veien leder opp mot parkeringsplassen ved den ene langsiden. Litt inne på den ene banehalvdelen står her et overbygg i tre som gir tak over hodet til i utgangspunktet stående tilskuere; skjønt det sto en del stoler her som de som ønsket kunne hvile akterspeilet på. Ellers står man her rett på bakken og gresset, men lenger opp langs denne langsiden har klubbhuset både et overbygg og en slags terrasse med bord, og mange valgte etter hvert å se kampen derfra.
På kortsiden sett til høyre herfra har man bak målet (der den tidligere nevnte episoden fant sted) et litt større overbygg som gir tak over hodet og et parti med hard standing, men dette er nokså gjengrodd. Også på bortre langside har man et lignende overbygg over nok en seksjon med hard standing, men her er det totalt gjengrodd, og på min runde rundt banen måtte jeg et par steder gå ut på banen og rundt laglederbenkene for å komme meg forbi steder der villnisset var i ferd med å ta fullstendig overhånd. På den siste kortsiden er det bare en gressvoll der det ikke finnes noen verdens ting av tilskuerfasiliteter og således er ubenyttet. Med min lille runde unnagjort var det tid nok til å hente nye forsyninger i klubbhuset og slå av en prat med noen av klubbrepresentantene som var til stede.
En av disse var hjemmelagets manager (eller var han kanskje assistenten?), og han kunne fortelle at representanter for Central Midlands League faktisk har vært her for å inspisere med tanke på mulighetene for et fremtidig opprykk dit, og at de stort sett var fornøyd med det de så, bortsett fra et par småting her og der. Utfordringen mente han først og fremst ville ligge i at de har problemer med å rekruttere frivillige blant lokalbefolkningen, og da man ved et eventuelt opprykk dit også må ta inngangspenger, stilte han spørsmålstegn ved hvem som skulle utføre slike plikter som å betjene inngangspartiet og andre oppgaver man som supporter gjerne tar for gitt at blir gjort. Det er et problem av typen som de som kun følger fotball på de øverste nivåer ikke engang kan forestille seg at kan være et problem.
Flere av de fremmøtte var åpenbart spillernes kompiser og ‘WAGs’, og et par av de sistnevnte løp flere ganger for å betjene baren, så kanskje kan man rekruttere ytterligere der. Uansett må man nok – uten at jeg skal ha noen formening om akkurat hvor strenge CML er med akkurat dette – kvalifisere seg sportslig, og Newhall United var nok denne sesongen et stykke unna. Rowsley 86 hadde for øvrig allerede vunnet ligatittelen, og den var Newhall milevis unne å kjempe om, der de før dagens kamp lå på en 8. plass av de ti lagene i Midlands Regional Alliance Premier Division. Ut fra forrige sesong å dømme så det ut som om to klubber rykker ned, og med poeng i dette som var deres siste ligakamp for sesongen, ville Newhall klatre en plass. For gjestene Cromford så det litt styggere ut, for de lå på nest siste, og selv om de hadde tre kamper igjen av sin ligasesong (inkludert dagens kamp), hadde de også sju poeng opp til Newhall.
Utenfor utgangen til garderobene kom dommeren ut, og jeg ble stående og slå av en prat med ham, etter at han var behjelpelig nok til å hente lagoppstillingene for meg, slik at jeg kunne ta en kikk og avfotografere de. Det er jo alltid kjekt å kunne ha noen navn og feste til spillerne man ser i aksjon. Dommeren irriterte seg dessuten over at en av hans linjemenn for dagen hadde meldt forfall på så kort varsel at han nå kun ville ha én offisiell linjemann. I en del ligaer bruker man jo på dette nivået klubbrepresentanter som linjemenn, men så altså ikke her, selv om én utvalgt person fra hver klubb nå måtte ta flagget og utføre linjemanngjerningen i hver sin omgang. Man fikk snart ordnet opp i dette før lagene entret banen – Newhall United i sine mørkeblå drakter, og bortelaget Cromford i rødt.
Etter avspark klokka 14.00 var det lite av sjanser å notere i min notatblokk det første kvarteret, med unntak av et eller to tilløp til halvsjanser. Deretter tok bortelaget initiativet og hadde en god periode, og i det 19. minutt fikk de uttelling da et innlegg fra Daniel Wildgoose ble headet i mal av Ryan Marchington. 0-1, og Cromford fulgte opp med presse frem flere hjørnespark og dødballer. Vi nærmet oss 25 minutter spilt da Wildgoose fikk sin avslutning reddet av Newhall-keeper Simon Baldwin som fikk slått til corner, og hjørnesparket ble av Joe Kay headet rett på keeper. Snaut ti minutter senere fikk bortelaget frispark like utenfor 16-meteren, og fra foten til Rhys Kinder gikk frisparket via muren og i mål til 0-2.
På dette tidspunktet var det ikke ufortjent, men Newhall United reiste seg og slo plutselig tilbake allerede to minutter senere, da Richard Draycott reduserte til 1-2 ved å heade kontant i mål fra et hjørnespark. To-tre minutter før pause var vi like langt da hjemmelaget fikk frispark 20-25 meter fra mål, og igjen gikk ballen via muren slik at Cromford-keeper Adam Gratton var utspilt da Steven Wayte utlignet til 2-2. Jeg hadde talt meg frem til 21 tilskuere på The Hawfields, og da dommeren blåste for halv tid hadde de i hvert fall fått se en underholdende første omgang som hadde bølget frem og tilbake og der begge lag hadde hatt hver sin dominerende periode. Jeg hadde for øvrig også fått tilbake signalet på telefonen, og fikk benyttet pausen til å plotte reiseruten videre etter kampslutt.
Etter sidebytte gikk det innledningsvis en stund uten at det var særlig å notere, men da timen var passert fikk gjestene tildelt et straffespark. Kaptein Kyle Johnson klarte imidlertid ikke å overliste hjemmekeeper Baldwin og brant straffesparket, før Ryan Marchington sendte returen over mål via en motspiller. Herfra og ut var det stort sett hjemmelaget som skapte sjanser, og bortekeeper Gratton fikk så vidt slått over da Sam Taylor ble spilt gjennom etter rundt halvspilt omgang. Hjørnesparket ble kun klarert ut til Richard Draycott som skjøt like over. Med et drøyt kvarter igjen hadde hjemmelaget frispark, og James Ward fyrte av et hardt skudd som imidlertid gikk rett på keeper. Deretter ble Sam Taylor nok en gang spilt gjennom, men da Cromford-keeperen reddet med en benparade, endte det med 2-2 og poengdeling.
For å posisjonere meg før kamp søndag formiddag, skulle jeg ned til London og installere meg der, og jeg gikk ganske snart for å hente bagasjen og slepe den med meg opp til bussholdeplassen lenger opp i St. John’s Drive. Der kom snart buss nummer 8. som fraktet meg helt til jernbanestasjonen i Burton upon Trent. Derfra gikk den første korte etappen med tog til Tamworth, der jeg igjen byttet til 17.20-toget mot London Euston. Etter en røykepause kunne jeg ta tubens Northern Line ned til Bank, og bytte til DLR vestover til Westferry, der jeg spaserte de 5-6 minuttene opp til East India Dock Road. Der fant jeg frem til Davies Court, som virket å være studentboliger, men her hadde jeg betalt £35,50 for overnatting, og etter å ha betalt de ekstra £30 i depositum og bruke flere minutter på å fylle ut to forskjellige skjemaer, kunne jeg omsider få ta heisen opp og installere meg på mitt rom for natten.
Jeg burde ha ant lunta når jeg fikk e-mail om depositumet og at man måtte medbringe egne håndklær, men det var som vanlig svært dyrt å finne overnatting i London denne lørdagen, og jeg skulle tross alt bare sove der. Da jeg endelig kunne slenge fra meg bagasjen syntes jeg at en pint ikke var mindre enn fortjent etter en lang dag, men jeg var litt usikker på om jeg ville finne noe særlig utvalg av skikkelige puber i umiddelbar nærhet her i Poplar-området. Det viste seg heldigvis at The Manor Arms lå kun fem minutters rolig gange videre langs East India Dock Road, og med et klientell som må kunne omtales som interessant, tilbragte jeg lørdagskvelden mens jeg unnet meg to glass…eller ble det muligens tre? Newhall United hadde vel svart til forventningene, og da jeg omsider trakk meg tilbake, hadde jeg visse forhåpninger også til morgendagen og den interessante destinasjonen som da sto på menyen.
English ground # 416:
Newhall United v Cromford 2-2 (2-2)
Midlands Regional Alliance Premier Division
The Hawfields, 22 April 2017
0-1 Ryan Marchington (19)
0-2 Rhys Kinder (34)
1-2 Richard Draycott (36)
2-2 Steven Wayte (43)
Att: 21 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: £3,50
Next game: 23.04.2017: FC Bush v New River (@Henry Barrass Stadium)
Previous game: 21.04.2017: Norwich City v Brighton & Hove Albion