Lørdag 15.04.2017: Armthorpe Welfare v Hemsworth Miners Welfare
Etter å ha gjestet Rossington Main, hadde vi fortsatt to kamper foran oss denne lørdagen, og neste stopp var Armthorpe, så turen gikk fra et tidligere gruvesamfunn til et annet. Bussturen tok da heller ikke mer særlig mer enn et kvarters tid, så det var ikke altfor god tid til å lese i kampprogrammet for kampen vi skulle se hos Armthorpe Welfare. Med en stadig synkende form med sår hals og rennende nese rakk jeg imidlertid å bla nok i det til å konstatere at det var et godt program, og at vertskapet åpenbart så frem til å ta imot årets ‘Easter Hop’ ved deres Welfare Ground – eller Church Street, som deres hjemmebane også kalles.
Armthorpe er en landsby som ligger like øst-nordøst for Doncaster. Her var det bosetning allerede i romertiden, og Armthorpe var lange kjent som et rikt jordbruksområde, men i senere år er det kullgruvedriften som har stått sentralt. I løpet av 1800-tallet og første del av 1900-tallet økte innbyggertallet voldsomt i forbindelse med denne industrien. Den store gruven her (Markham Main) stengte imidlertid i 1996, og det sørget for en tid med depresjon og høy arbeidsledighet. Siden den gang har man imidlertid sett flere selskaper etablere annen type industri her, eller store lager og distribusjons-sentre som det eksempelvis IKEA nå har her. Armthorpe skal i dag ha et innbyggertall på rundt 14 500.
Det Armthorpe imidlertid nok er mest kjent for når det er snakk om fotball, er at det er fødestedet til Kevin Keegan. Men ikke nok med det, for en annen kjent engelsk landslagsspiller vokste nemlig også opp her i Armthorpe – nemlig Peter Swan, som spilte midtstopper for Sheffield Wednesday og England i 1960-årene. Vi ankom Welfare Ground i Armthorpe litt mindre tallrike enn opprinnelig forventet denne dagen, for siden Northern League-klubben Billingham Synthonia noen dager tidligere hadde opplyst om at de ville forlate sin hjemmebane Central Avenue ved sesongslutt, var det naturlig nok flere av de som ikke hadde vært der allerede som nå ville benytte denne muligheten til å dra dit opp og se deres foreløpig siste hjemmekamp der (de har i hvert fall uttrykt håp om en mulig senere retur, men det får tiden vise).
Det falt ikke i spesielt god jord hos arrangørene, som snart «truet» med å i fremtiden sette opp et program som gjør at man ikke kan dra på en annen kamp uten å miste minst to av kampene på arrangementets program. Jeg har ikke noe problem med å se deres side av saken, men det er da heller ingen som helst tvil om at jeg forstår godt at man ville ha med seg et besøk ved Central Avenue, og jeg ville nok vurdert det selv om jeg ikke allerede hadde vært der. Armthorpe Welfare hadde kanskje heller ikke gått glipp av voldsomt hva gjelder inngangspengene, som jeg i stor grad vil tro allerede var forhåndsbetalt, men så vet man jo samtidig at mange også gjerne bruker mer penger i eksempelvis i baren eller matutsalget, og slik sett var det jo selvsagt synd for Armthorpe Welfare, som virkelig hadde gjort seg flid.
Armthorpe Welfare ble stiftet i 1926, og spilte sine første år i lokale ligaer som Doncaster Red Triangle League, før de i 1935 startet en halvprofesjonell satsing og tok plass i Sheffield Association League (en av de to ligaene som i 1983 slo seg sammen og stiftet dagens Sheffield & Hallamshire County Senior League). I 1950 trakk de seg og ble med i Doncaster & District League, der de snart skulle bli en dominerende kraft. Da de våren 1953 vant ligatittelen, var det kun den første av tre strake ligamesterskap. Da kalenderen viste 1962, hadde de vunnet ligatittelen sju av de ti siste sesongene, og de fulgte opp med ytterligere en ligatittel i 1965. To år senere rykket klubben ned, og ytterligere to nedrykk senere befant de seg i 1973 helt nede i Division Three av Doncaster & District League.
I 1974 ble klubben også lagt ned, men to år senere ble den blåst liv i igjen, og man spilte seg raskt opp igjen til Doncaster & District Leagues toppdivisjon, der de vant sin niende ligatittel i 1983. Samme sesong vant de også denne ligaens ligacup for fjerde året på rad, og tok deretter plass i Northern Counties East League, som hadde blitt stiftet året før. På dette tidspunktet var denne ligaen fortsatt på et stadium der de i sine første leveår eksperimenterte litt med antall divisjoner og avdelinger, og The Wellie tok plass i Division Two North. Etter en andreplass i debutsesongen og påfølgende omstrukturering var de deretter å finne i Division One Central, og da de vant denne på første forsøk, rykket de våren 1985 opp i ligaens toppdivisjon.
Inntil nå hadde de faktisk holdt seg der siden den gang, med 32 strake sesonger i NCEL Premier Division bak seg, og med andreplassen i 1988 som beste plassering, da de tapte tittelen til AFC Emley på målforskjell. Det beste de har gjort siden den gang er tredjeplassen i 2010, men de senere år er det snarere tunge sesonger på nedre halvdel av tabellen som har vært normen, og denne sesongen var det slutt. Et tap tidligere i uken betød nemlig at Armthorpe Welfare nå allerede var nedrykksklare da vi ankom. Med tre kamper igjen av sin sesong hadde de elleve poeng opp til Parkgate på sikker plass, og enkel hoderegning tilsa da at de dermed var nede – uten at det hindret klubben i å være et svært trivelig vertskap denne lørdagen.
Formen tatt i betraktning fristet det mindre enn vanlig med forfriskninger fra baren, men jeg kjøpte en kopp Bovril og betalte £2,50 for en Beef Barbecue Pie med mushy peas og brun saus. Etter å ha satt til livs dette smakfulle måltidet, prøvde jeg meg likevel på en pint mens jeg satt meg ned og bladde litt mer i programmet med tyskerne Jens og Magret som selskap. Denne dagen kom også deler av groundhopper-gjengen fra nordøst, for Lee og Katie var der med Katies datter Jade. I tillegg hadde duoen Peter Sixsmith og Harvey Harris tatt turen, men det var åpenbart ingen sympati å få fra herr Sixsmith. «That’s what happens when you go out with an open coat», hevdet han. Eller «Ååpen kååt», som han ville sagt det. «My mum would never let me leave the house with an open coat!». Jeg hadde dog bare vært en tur på toalettet, men passet på å dra opp glidelåsen godt før vi igjen gikk ut i drittværet som nå lå over Doncaster-traktene.
Jeg skal ikke prøve å gjette meg frem til hvor lenge Armthorpe Welfare har spilt på sin Welfare ground, men det er åpenbart en god stund. Det er mye hard standing her, men på den ene langsiden står den åpenbart hjemmelagde hovedtribunen inne på den ene banehalvdelen. Denne byr på sitteplasser, og er en ganske sjarmerende sak med nok av karakter. På motsatt langside står laglederbenkene i mur, og denne har ellers i likhet med de to kortsidene såkalt hard standing. I tillegg har man rett bak det ene målet et parti med opphøyde trinn for de stående tilskuerne som velger å stå under taket som gir ly her. Det er et koselig anlegg der jeg ville trivdes om det ikke var for drittværet og den dårlige formen.
Armthorpe Welfares tabellposisjon og dystre skjebne ved sesongslutt er nevnt, men de håpet selvsagt å i hvert fall avslutte sesongen så godt som mulig. I deres nest siste hjemmekamp for sesongen var det Hemsworth Miners Welfare som denne ettermiddagen gjestet Welfare Ground, så det var et møte mellom to gamle «gruve-klubber». Hemsworth Miners Welfare befant seg på sin side på en 10. plass, og var altså plassert omtrent midt på tabellen, slik at de i utgangspunktet kanskje ikke hadde all verden å spille for. Det var som sagt litt synd for Armthorpe Welfare at noen valgte å ta turen til Billingham, og 231 tilskuere var jo en ganske merkbar nedgang fra vår første kamp denne dagen. Men nå var nok også lørdag klokka 14.00 det vanskeligste tidspunktet i løpet av helgen i så måte, da det selvsagt ville være en rekke alternativer klokka 15.00, og oppmøtet var da uansett langt bedre enn det klubben er vant til.
Hemsworth viste fra start at de hadde skumle hensikter, og allerede i det fjerde minutt tok de ledelsen da Nash Connolly dro seg inn og dundret ballen i nettveggens innside i det bortre hjørnet. Ti minutter var spilt da vertene var frempå, men skuddet fra Jason Kearsley ble slått utenfor av Hemsworth-keeper Sam Leigh. Etter at gjestenes Nick Guest hadde headet utenfor fra god posisjon, burde Armthorpe ha utlignet idet vi nærmet oss halvspilt omgang. Liam Turner dro seg på ypperlig vis forbi sin oppasser og stormet mot mål, men keeper Leigh fikk med nød og neppe rykket ut og blokkert hans avslutning. Like etter ble Gary Collier spilt gjennom, men også han ble stoppet av bortekeeper Leigh. Armthorpe hadde åpenbart kommet seg etter det tidlige baklengsmålet, og det hadde vært nokså jevnspilt, men så endret alt seg da vi passerte halvtimen.
Armthorpe-keeper Liam Copley hadde allerede måttet i aksjon for å redde et godt skudd fra Richard Collier da målscorer Nash Connolly tok på seg hovmesterrollen. Han trakk seg fri på høyrekanten, skar inn i feltet og spilte tilbake til Bill Law, som avsluttet i mål til 0-2. Og kun to minutter senere sto det 0-3 da kantspilleren Richard Connolly godt hjulpet av en klart merkbar vind slo et hjørnespark som blåste rett inn i mål. Om det ikke var ufortjent at bortelaget ledet, så var i hvert fall pauseresultatet noe flatterende med tanke på ledelsens størrelse, og Armthorpe-manager Mick Carmody hadde nok ingen lystig pauseprat foran seg mens jeg forsøkte meg på en pint cider fra baren.
Hjemmelaget gjorde ett bytte i pausen, men kampen fortsatte likevel å vippe i gjestenes favør, og igjen var det Richard Collier som etter en drøy time vendte opp og sendte et skudd i mål nede i hjørnet til Armthorpe-keeper Copley. Det hjalp heller ikke saken at vertene måtte spille det siste kvarteret med ti mann etter at spillende assistent-manager Ben Chapman måtte kaste inn håndkledet med en skade på et tidspunkt da de hadde gjort alle sine tre bytter. Det er kanskje noe med det at man i motgang heller ikke har hellet med seg. Dette dro uansett gjestene nytte av, og i det 82. minutt sikret Richard Collier seg matchballen da han sendte i vei et skudd som snek seg i mål like under tverrliggeren.
Vertene skulle imidlertid få en liten belønning for strevet, men reduseringen til 1-5 med to-tre minutter igjen var nok fattig trøst. Med tanke på de to lagene som møttes var det kanskje passende at det igjen var en Collier som tegnet seg på scoringslista, og denne gang var det hjemmelagets Gary Collier som ble spilt gjennom av Reuben Pearse etter at sistnevnte vant en duell. Colliers avslutning ble først reddet av keeper Leigh, men returen satt han i mål. Hans navnebror på bortelaget, Richard Collier, hadde jo imidlertid allerede notert seg for et hattrick, men hadde åpenbart ikke tenkt å stoppe der. Idet klokka tikket over på overtid kom nemlig Hemsworth Miners Welfare igjen, og Richard Collier satt inn sitt fjerde for dagen og fastsatt sluttresultatet til 1-6 med det som også var hans åttende mål på seks kamper.
En imponerende oppvisning av Hemsworth og Richard Collier, men man kunne heller ikke annet enn å føle litt med stakkars Armthorpe Welfare som nå altså tar farvel med NCEL Premier etter 32 sesonger. Det var dog ingen sure miner der klubbrepresentanter sto og delte ut blå muffins med klubbens logo på til de som etter kampslutt gikk mot utgangen. En annen artig detalj jeg virkelig likte var at de utenfor klubbhuset nå hadde satt opp et stort skilt der man kunne lese seg frem til tilskuertall, målscorerne og tidspunkt for scoringene på sin vei ut av anlegget. Dette er en idé jeg virkelig hadde sansen for, at jeg skulle gjerne sett flere ta i bruk denne metoden. Det var bare å takke for seg, og for vår del var det deretter samling på bussen for å sette kursen nordover mot Selby og dagens tredje og siste kamp.
English ground # 406:
Armthorpe Welfare v Hemsworth Miners Welfare 1-6 (0-3)
Northern Counties East League Premier Division
Welfare Ground, 15 April 2017
0-1 Nash Connolly (4)
0-2 Bill Law (31)
0-3 Richard Collier (33)
0-4 Richard Collier (62)
0-5 Richard Collier (82)
1-5 Gary Collier (88)
1-6 Richard Collier (90+1)
Att: 231
Admission: With Hop ticket (otherwise £5)
Programme: With Hop ticket (otherwise £1,50)
Pin badge: £3
Next game: 15.04.2017: Selby Town v Penistone Church
Previous game: 15.04.2017: Rossington Main v Hall Road Rangers
