Coxhoe Athletic v Sunderland West End 12.04.2017

 

Onsdag 12.04.2017: Coxhoe Athletic v Sunderland West End

Ved Station Hotel i Gloucester kan de virkelig det med full english breakfast – det må sannelig sies! Den inkluderte både black pudding og fried bread, og det er ikke hverdagskost å få servert i sør. Deres Gloucester Spot Dog pølser var for øvrig også utsøkte! Men nok matblogg i denne omgang… Jeg hadde en lang reise foran meg opp til nordøst, og etter å ha gaflet i meg den aldeles herlige frokosten tok jeg etter hvert med meg bagasjen, sjekket ut, og gikk de få 10-20 meterne opp til det som må være en av den britiske jernbanens styggeste stasjonsbygninger. Jeg hadde siktet meg inn på 09.50-toget fra Gloucester til Birmingham New Street, der jeg droppet stresset ved å løpe rundt som en idiot og i stedet lot første tog gå, for deretter å heller ta plass på 11.30-toget som skulle ta meg videre så langt som til Darlington.

Jeg hadde igjen valgt å benytte The Dalesman som base, da de tilbyr billig overnatting for £25 med en beliggenhet kun et par steinkast fra Darlington stasjon. Toget ankom Darlington rundt kvart over to, og få minutter senere hadde jeg blitt sjekket inn og kunne installere meg på rommet, før jeg gikk ned igjen til puben for å unne meg en pint. Denne gang ble det også tid til å sjekke ut The Old Vic på andre siden av veien, der de spesialiserer seg på real ales og real ciders i andreetasjen på en bygning som slett ikke ligner noen pub. Etter å ha tømt cider-glasset var det bare å strene opp til togstasjonen for å la 15.41-toget frakte meg ytterligere nordover…til Durham. Etter å ha småjogget fra stasjonen der og ned til byens busstasjon, rakk jeg med nød og neppe buss 58 sin 16.05-avgang fordi sjåføren hadde problemer med å få lukket døra skikkelig.

Bussen brukte drøyt tjue minutter ned til Coxhoe, som var min fotballdestinasjon for dagen, etter at jeg raskt forkastet alternativer i Wales da Wearside League omsider offentliggjorde sine april-kamper. Coxhoe er en liten by som ligger anslagsvis en snau mil sør-sørvest for Durham. Coxhoe har rett i overkant av 7 000 innbyggere, og som så mange andre steder i grevskapet County Durham, har kullgruvedriftens vært alfa og omega også her. Utvinning av kull var allerede godt i gang på siste halvdel av 1700-tallet, og i årene mellom 1801 og 1841 økte innbyggertallet fra 117 til nesten 4 000. Gruvedriften her er nå en saga blott, men fortsatt ser man spor etter dette i området. Coxhoe hadde tidligere ikke bare en, men to togstasjoner – en nord i byen, og en i sør. I disse dager er de imidlertid begge for lengst lagt ned, og det var derfor jeg hadde måttet benytte meg av bussen fra Durham for å ta meg hit denne ettermiddagen.

I forhold til kveldens kamparena, Beechfield Park, hadde jeg blitt med bussen en holdeplass eller to lenger, for å sjekke ståa ved puben The Red Lion. Tilsynelatende var det imidlertid noe snodig i Coxhoe, som virket nesten tørrlagt på dette tidspunktet, for Red Lion var stengt, og bortsett fra bilene som kjørte forbi virket det faktisk ikke å være særlig med aktivitet. Selv om det var lenge til kampstart, bestemte jeg meg for å gå mot Beechfield Park for å i hvert fall ta en kikk, men håpet om å passere en pub var åpenbart ikke berettiget. Jeg passerte riktignok noe som så ut som en Social Club, som jeg senere hørte skulle være åpen, men da jeg gikk forbi fremsto den så stengt at jeg ikke engang gadd å prøve inngangsdøra.

I stedet fortsatte jeg altså mot Beechfield Park, og etter å ha dreid av mot høyre så jeg snart stadionet foran meg på høyre hånd, vis-à-vis det som åpenbart er et nybygget boligfelt. Der var det langt mer aktivitet enn inne på banen på motsatt side av veien, men etter å ha stått et minutts tid og betraktet den artige tribunen på denne langsiden, ble jeg snart oppmerksom på en kar på motsatt side av banen. Han var i full gang med å klargjøre for kamp, og da han trasket mot den ene målet for å henge opp nettet, gikk jeg dit ned for å høre om det var greit at jeg tok en kikk og tok noen bilder. «Of course, do whatever you want, mate», svarte han, før han la til at det bare var å gå på banen om jeg ønsket.

Coxhoe Athletic har en ikke altfor lang, men likevel tilsynelatende innviklet historie. Det har selvsagt blitt spilt fotball i Coxhoe lengre tilbake i tid, også på slutten av 1800-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet hadde de flere klubber som bar byens navn; slik som Coxhoe Pottery, Coxhoe St. Mary’s og Coxhoe United. Men dagens klubb skal ha utspring i en klubb ved navn Steetley FC, og dette var bedriftslaget til Steetley Lime Company – et Derbyshire-selskap som drev med utvinning av kalkstein og hadde en ‘filial’ her i Coxhoe. Ut fra logoen å dømme får man legge til grunn at denne ble stiftet i 1950, og på denne tiden hadde jo de fleste store selskaper med respekt for seg selv egne sportsanlegg for diverse sporter. I dette tilfellet var det i hvert fall snakk om både fotball og cricket.

Det som er klart er at dette selskapet la ned driften i Coxhoe en gang i løpet av 1970-årene, og Coxhoe Athletic tok over driften av fotballklubben. Vi vet også at de spilte i Auckland & District League og senere Durham Alliance, før de i 2004 tok steget opp i Wearside League. Fjerdeplassen i debutsesongen er deres beste ligaplassering, men noen år senere var tilsynelatende klubben i store problemer, for det sies at et samarbeid med Spennymoor Town var med å redde klubben. Fra 2014 spilte derfor nemlig klubben to sesonger under navnet Spennymoor Town Reserves – altså som Spennymoors reservelag. De er fortsatt å finne i Wearside League, men denne sesongen er de heldigvis også tilbake som Coxhoe Athletic.

Beechfield Park er et anlegg som kunne huset fotball på høyere nivåer, og det er utvilsomt et av de bedre anleggene i Wearside League. På den nevnte langsiden ut mot veien står denne nevnte snodige tribunen rett ved inngangspartiet. Det er et lite overbygg kledd i grønn bølgeblikk som fra anleggets innside virker merkelig «smal», men som gir tak over hodet til de som velger å stå her…eller sitte på en benk der inne. På begge kortsider er det hard standing som gjelder – med en gressbanke lenger bak det bortre målet. Øverst der oppe står faktisk en liten hjemmelaget benk med en egen liten takkonstruksjon. Det er på den andre langsiden at man finner majoriteten av tilskuerfasilitetene, med to tribuner – en ståtribune og en sittetribune.

Denne ståtribunen er i sannhetens navn kun et overbygg som gir tak over hodet, og også her er det hard standing. Unntaket er selvsagt sittetribunen midt på denne langsiden, og tilbaketrukket mellom disse to tribunene har man et par «brakker» som har forskjellige funksjoner. En av de fungerer som matutsalg, mens en annen tydeligvis blir brukt til både kontor og såkalt hospitality area. Etter å ha trasket en runde rundt banen, stoppet jeg igjen opp for å veksle noen ord med min tidligere samtalepartner, som tipset meg om en restaurant rett nede i veien, der han mente jeg skulle kunne få meg en pint. Et av de få minusene ved Beechfield Park er nemlig at de ikke har en egen bar. Med fortsatt nesten halvannen time til avspark, tenkte jeg å gå dit ned for en pint, men dette ble faktisk starten på en lang og interessant samtale som gjorde at tiden fløy.

Ikke minst var det interessant å høre ham fortelle litt om klubben og bakgrunnen for perioden som Spennymoors reservelag, og han bekreftet da også at den ikke altfor populære avgjørelsen nok reddet klubben fra den sikre undergang, samtidig som han selvsagt uttrykte begeistring for at de nå var tilbake under Coxhoe Athletic-navnet. Videre var det ikke mindre interessant å høre hans betraktninger rundt toppkampen i Wearside League og kampen om opprykk herfra. Redcar Athletic må ha vært overbevist om at det endelig var deres tur denne gang, men noe overraskende for meg har både Jarrow og Richmond Town søkt, og Jarrow så ut til å gå mot klar tittel. Enda mer overraskende var det å høre at de faktisk skal ha fått positive signaler, for ved mitt besøk til deres hjemmebane Perth Green i 2014, var det en svært spartansk bane.

Jeg ble fortalt at de siden den gang nå skal ha fått installert flomlys og til og med fått på plass én eller muligens to små prefabrikerte tribuner, slik at de antas å kunne oppfylle stadionkravene for Northern League. Sistnevnte kan snart kanskje ha behov for flere klubber, etter at Norton & Stockton Ancients forsvant midt under sesongen, og det samme kan skje med West Allotment Celtic etter sesongslutt, i tillegg til at det forventes at man vil plukke noen klubber derfra ved innføringen av en ny step 4-liga om et drøyt års tid. Også Richmond Town har kanskje noe overraskende hevdet seg i toppen av Wearside League denne sesongen, og enda mer overraskende er det at de har søkt opprykk, for også deres hjemmebane Earls Orchard holder – til tross for et fantastisk bakteppe – knapt nok Wearside League-standard.

Det var nok derfor de tidligere i sesongen begynte å snuse på banedelinger et godt stykke hjemmefra, og selv om man i utgangspunktet ikke skal kunne få banedele seg til opprykk, så vet man jo at det tidligere har skjedd merkeligere ting. Richmond Town viste visstnok interesse for Norton & Stockton Ancients’ hjemmebane, men så kom Billingham Synthonia på banen og fortalte at de vil forlate Central Avenue etter sesongen, og dermed ble de en langt mer aktuell leietaker på Ancients’ bane. Uansett bar på dette tidspunktet Wearside League preg av en til dels enorm forskjell i antall spilte kamper, som gjorde tabellen nokså uoversiktlig. For eksempel hadde Darlington-reservene (tidligere Horden CW) allerede spilt alle sine 38 ligakamper, mens en klubb som Cleator Moor Celtic kun hadde spilt 26, og dermed hadde hele tolv kamper igjen! De ville få en heseblesende sesongavslutning, men man får håpe de likevel hadde sympati med PL-divaene som innimellom må spille to-tre kamper i uka..

Det var altså Jarrow som toppet med 89 poeng på sine 36 kamper, og de hadde hele 18 poeng ned til toer Redcar, som dog hadde fire kamper til gode, men som på sin side også ble presset av Richmond Town. Mer interessant for kveldens kamp var det at både Coxhoe Athletic og gjestende Sunderland West End befant seg i tabellens midtsjikt, med Coxhoe på 8. plass, og bortelaget tre plasseringer og sju poeng bak, men med to kamper mindre spilt. Min groundhopper-kompis Lee hadde fortalt meg at bortelaget etter hans mening var et underholdende lag å se, men igjen så jeg hverken ham eller Katie denne kvelden. Mon tro om Katie måtte jobbe..? Unge Connor Lamb hadde i forkant gitt uttrykk for at han ville innfinne seg, men en ukes tid tidligere hadde han gitt kontrabeskjed da han måtte i en konfirmasjon i Skottland.

Samtalen med Coxhoe-karen pågikk så lenge at jeg med snaut tre kvarter til avspark til slutt valgte å droppe restaurantbesøket og heller betale ham de £3 som ble avkrevd i inngangspenger. Han hadde fortalt at de i høstsesongen hadde hatt kampprogram å by på, men at de på et tidspunkt droppet dette da etterspørselen dessverre ikke var til stede. Da flere klubbrepresentanter ankom, ble jeg imidlertid bedt inn i den ene brakka hvor jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne forsyne meg med gamle programmer. I veska havnet både et par av klubbens egne programmer fra tidligere i denne sesongen, samt noen langt eldre programmer fra klubber som Spennymoor Town, Horden CW og Ferryhill Athletic, og da hadde jeg jo sikret meg litt interessant lesning for buss- og tog-turen tilbake etter kamp.

Da matutsalget åpnet, benyttet jeg også anledningen til å betale rimelige £2 for en mince pie med mushy peas. Om ikke Lee, Katie eller Connor var til stede, traff jeg likevel snart på et kjent fjes i form av en groundhopper fra Middlesbrough, som jeg skulle se også flere steder i løpet av den kommende langhelgens ‘Easter Hop’. Spillerne kom snart inn på banen, og den lave sola gjorde at jeg valgte å slå følge med Boro-karen over på den andre langsiden for å slippe å myse mot sola i første omgang. Etter en litt nølende innledning, ble det snart klart at vi skulle bli vitne til en virkelig underholdende kamp, og gjestenes Keiron Martin med nummer 2 på ryggen imponerte meg tidlig ved å være involvert i det meste av det som skjedde fremover for bortelaget.

Etter snaut ti minutter var han alene med Coxhoe-keeper Luke Cowie, men sistnevnte reddet både denne muligheten og et frekt hælspark like etter. Keiron Martin var også mannen bak et innlegg som nesten blåste rett inn i mål, før han like etter spilte vegg og avsluttet på mål, der keeper Cowie reddet greit. En av hans lagkamerater var deretter alene gjennom, men leverte en meget svak avslutning utenfor. I stedet gikk Coxhoe rett i angrep, og borte-keeper Neal Bussey måtte varte opp med en benparade på avslutningen fra Kyle Morris. Med tre-fire minutter til pause tok vertene ledelsen da Richie McKenna omsider fikk ballen i mål på tredje forsøk etter to blokkeringer. Imidlertid sov de da Martin Thompson ble spilt gjennom og utlignet umiddelbart etterpå, og gjestene kunne gått til pause med ledelse, men en av deres spillere fulgte opp et flott raid hvor han dro av 2-3 mann med å lobbe like over.

Dermed 1-1 til pause, og jeg trasket bort til brakka der jeg hadde blitt lovet en kopp te. Da sola gikk ned ble det etter hvert temmelig kaldt, så på veien dit hadde jeg allerede betalt £1 for en kopp Bovril, så jeg takket høflig nei takk, men satt pris på en rask pauseprat med representanter for de to klubbene før det var på tide å ta fatt på andre omgang. Jeg hadde talt meg frem til et tilskuertall på 49, og de skulle igjen få se en underholdende omgang som startet med at hjemmelagets Ross Morrow avsluttet fra god posisjon men rett på keeper. Timen var passert da Robert Thompson gjenopprettet hjemmelagets ledelse ved å spille ballen forbi keeper og pirke den i mål rett foran en forsvarer. Men igjen slo gjestene raskt tilbake, for fire minutter senere var det igjen likt i målprotokollen. Keiron Martin hadde som nevnt vært frisk i første omgang, og han fikk velfortjent belønning i form av sin scoring til 2-2.

Med rundt seks minutter igjen så det ut til at gjestene skulle ta med seg alle poengene da de for første gang tok ledelsen. David Keithley steg til værs, og med en kanonkule av en heading fikk han nettmaskene til å bule. Denne gang var det imidlertid hjemmelagets tur til å slå tilbake nokså umiddelbart, for kun to minutter senere ble et innlegg slått over på bakre stolpe, og der fyrte Mark Brown løs på volley og sørget for at sluttresultatet ble 3-3 etter en herlig underholdende kamp. Jeg trasket bort for å takke for meg, og ble stående å samtale litt med et par personer før jeg spaserte ned til bussholdeplassen for å returnere til Darlington, via Durham. Med tidlig avspark betød det at jeg denne kvelden også kunne returnere litt tidligere, og 20.38-bussen ankom i rute.

Etter å ha toget tilbake til Darlington og ankommet The Dalesman litt før klokka ti, oppdaget jeg at de faktisk var i ferd med å stenge baren fordi samtlige av kundene nettopp hadde gått hjem. Jeg lot husfruen få stenge i fred, og gikk i stedet opp på Hogans, rett utenfor Darlington stasjon, og unnet meg en siste pint der. Coxhoe Athletic hadde vært et trivelig nytt bekjentskap i Wearside League, der jeg gjerne besøker Prudhoe Town som neste klubb. Dette var også den siste kampen før årets store ‘Easter Hop’ skulle tjuvstarte dagen etter, så jeg hadde en travel langhelg foran meg, slik at det bare var å tømme glasset og komme seg tilbake til rommet sitt.

 


 

English ground # 402:
Coxhoe Athletic v Sunderland West End 3-3 (1-1)
Wearside League
Beechfield Park, 12 April 2017
1-0 Richie McKenna (42)
1-1 Martin Thompson (43)
2-1 Robert Thompson (62)
2-2 Keiron Martin (66)
2-3 David Keithley (84)
3-3 Mark Brown (86)
Att:49 (h/c)
Admission: £3
Programme: None
Pin badge: n/a

 

Next game: 13.04.2017: Campion v Dronfield Town
Previous game: 11.04.2017: Cinderford Town v Cambridge City

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg