Cambuslang Rangers v Lesmahagow 08.04.2017

 

Lørdag 08.04.2017: Cambuslang Rangers v Lesmahagow

Før jeg forlot Durham hadde jeg til hensikt å dra nytte av frokost-buffeten ved Radisson Blu-hotellet, og jeg savnet vel kun black pudding, men kompenserte med et lite lass med bacon og en ekstra pølse eller to. I luftlinje er det ikke spesielt langt til jernbanestasjonen, men veien dit opp er både litt kronglete og temmelig bakkete, og mens det for så vidt var greit å slepe med seg tre og en halv ukes bagasje ned til hotellet dagen før, valgte jeg å unne meg en taxi når jeg nå skulle oppover. En av jentene i resepsjonen hadde sørget for å bestille drosje til meg, og da jeg kom ned igjen fra rommet for å sjekke ut, sto den som avtalt og ventet på meg klokka 08.50. Det var perfekt med tanke på at jeg skulle ha 09.15-toget nordover, som var startskuddet på det som skulle bli to dager i Skottland.

Bakgrunnen for at jeg valgte å reise opp til Skottland var søndagskampen Aberdeen v Rangers, og siden den hadde tidlig avspark klokka 12.00, sier det seg selv at det ville være en fordel å komme seg opp til utposten Aberdeen allerede lørdag kveld. Derfor hadde jeg kikket på lørdagskamper som gjorde det mulig å komme seg opp til Aberdeen etter kamp – helst med 17.41-toget fra Glasgow Queen Street. Jeg valgte meg opprinnelig ut oppgjøret Albion Rovers v Stranraer, men da denne helgens kampoppsett for den skotske Junior-pyramidens West Region omsider ble offentliggjort (som noen kanskje vil vite, er jo ikke Junior-fotballen kjent for å være spesielt raske med dette) var det flere fristende alternativer der som gjorde at jeg til slutt ombestemte meg.

Det var først og fremst oppgjørene Pollok v Neilston og Cambuslang Rangers v Lesmahagow som tiltrakk seg min oppmerksomhet, og selv om også Sauchie v Armadale Thistle ble vurdert, var det snart de to andre det sto mellom. Etter kamp skulle jeg møte mine groundhopper-venner Joanna og Anthony for å toge opp til Aberdeen med de, og de hadde valgt seg Pollok-kampen. Jeg var veldig fristet av begge, men jeg har tidligere besøkt flotte Somervell Park i Cambuslang for å ta bilder, og jeg lovet egentlig den gang å returnere for å se kamp, og dette var en fin mulighet i så måte. I tillegg var det faktum at kampen i Cambuslang var en ligakamp mens Pollok spilte kamp i en regional cup kanskje en liten medvirkende faktor til at jeg til slutt falt ned på Cambuslang.

Dermed var det bare å ta plass på det nevnte toget til Glasgow Central, som jeg dog ikke skulle være med helt til endestasjonen. Etter drøyt to og en halv time hoppet jeg i stedet av ved Motherwell, der jeg kunne unne meg en røykepause før jeg gjennomførte togbyttet og satt kursen mot Cambuslang, og få minutter etter klokka halv ett – med nesten halvannen time til avspark klokka 14.00 – kunne jeg omsider spasere ut av Cambuslang stasjon, krysse over veien og gå de få meterne ned til Somervell Park. Der var det foreløpig ikke altfor stor aktivitet på utsiden, men et par personer hadde allerede møtt opp og bekreftet at supporterbaren Sweepers ganske riktig allerede var åpen, og jeg gikk snart dit inn for å slenge fra meg bagasjen.

Cambuslang er en by helt nordvest i South Lanarkshire, og kan vel i disse dager trygt kalles en drabantby i Glasgows sørøstlige utkant. Cambuslang ligger rett sør for elven Clyde; omtrent en norsk mil sørøst for sentrum av Skottlands største by, og har i dag rundt 25 000 innbyggere. Den har opp gjennom årene ofte blitt kalt ‘Skottlands største landsby’. Cambuslang har tradisjonelt vært et relativt velstående område, som først slo seg opp med landbruk og produksjon av mat, ull og tekstiler, og deretter med blant annet kalkstein, kull og jern. Stedet har en lang historie med kullgruvedrift og jern- og stålindustri, og selv om det fortsatt er litt igjen av sistnevnte, har disse stort sett blitt erstattet av andre næringsveier, spesielt innen distribusjons- og servicenæringer. For de som husker Midge Ure og Ultravox fra 1970- og 1980-årene, ble han for øvrig født i nettopp Cambuslang, men for min del var det nå fotballen jeg hadde kommet for.

Det har lenge blitt spilt fotball i byen, og etter å ha blitt stiftet i 1874, var Cambuslang FC tapende finalist i den skotske cupfinalen i 1888, før de to år senere var med å stifte den skotske Football League og debuterte med fjerdeplass. Etter ligaens andre sesong hadde de endt nest sist og valgte å trekke seg fra ligaen som da ble utvidet med en andredivisjon. I 1897 var det uansett kroken på døra, og dagens Junior-klubb Cambuslang Rangers har ingen ting med denne tidligere Cambuslang-klubben å gjøre. Imidlertid kan de spore sin historie tilbake til en klubb ved navn Leeside som i 1892 startet opp med Junior-fotball i 1892 og endret navnet til Clyde Rovers. Det skal være denne klubben som i 1899 tok navnet Cambuslang Rangers, og sistnevnte årstall benyttes åpenbart som stiftelsesår.

Samtidig gikk de fra å spille i rødt til dagens kongeblå drakter og tok kallenavnet The Wee Rangers. Til tross for dette og den åpenbare likheten mellom de to klubbers logoer, skal det ikke være noen forbindelse med den mer kjente storklubben Rangers. Uansett, klubben tok i 1900 plass i Glasgow & District Junior League, som de vant i sin andre og tredje sesong, før de i 1904 skiftet til Glasgow Junior League samtidig som de flyttet inn på Somervell Park. Denne ligaen ble vunnet tre ganger i perioden 1911-1916. Det virkelig store i den skotske Junior-fotballen er den svært prestisjetunge Scottish Junior Cup, og ‘The Lang’ var tapende finalist i både 1920 og 1927. Deres første triumf i denne turneringen kom imidlertid i 1938, da Benburb ble slått 3-2 i finalen.

De var igjen tapende finalist i både 1945, 1961 og 1964, men noe stort var i emning, og i 1969-finalen var de tilbake og beseiret Kirkintillioch Rob Roy med 1-0 på Hampden Park. Dette var starten på en storhetsperiode der The Lang var en dominerende kraft i Junior-fotballen, og på første halvdel av 1970-årene vant de et utall forskjellige cup- og ligatitler. I 1970/71-sesongen vant de blant annet den første av fire strake ligatitler i Central League, som de da befant seg i, samtidig som de igjen vant den gjeve Scottish Junior Cup etter finaleseier 2-1 over Newtongrange Star. Som første klubb i det 20. århundre forsvarte de den tittelen da de sesongen etter slo Bonnyrigg Rose i finalen, og de hadde muligheten til å bli første klubb som vant dette troféet tre år på rad, men etter to uavgjorte finalekamper måtte de i 1973 til slutt se seg slått 0-1 av Irvine Meadow.

I 1974 var de imidlertid tilbake i sin fjerde strake finale (og den femte på seks år), og gjenerobret toppgevinsten i skotsk Junior-fotball med finaleseier 3-1 over Linlithgow Rose. Dette var klubbens siste triumf i denne turneringen, men de er med det blant et lite knippe klubber med fem Junior Cup-titler, og kun Auchinleck Talbot har flere. Siden dette har man aldri klart å leve opp til storhetstiden, men deres dominans i denne perioden gjorde at skotske aviser utnevnte Cambuslang Rangers til «århundrets Junior-lag». Den skotske Junior-pyramiden gjennomgikk som noen muligens vil vite en omfattende omstrukturering i 2002, og man opererer nå med tre regioner (West, East, og North), der Cambuslang Rangers hører hjemme i West Region. Etter at de rykket opp forrige sesong, er de denne sesongen å finne i Central District Division One, som er en av to divisjoner på det tredje nivået i West Region.

Det burde i utgangspunktet kanskje være unødvendig nå, men for ordens skyld understreker jeg igjen at den skotske Junior-fotballen ikke har noen verdens ting med aldersbestemt fotball å gjøre , men at det snarere er en slags skotsk motstykke til den engelske non-league, med eget fotballforbund og ligapyramide som opererer parallelt med den «ordinære» og mer kjente pyramiden. Jeg må innrømme å ha falt for den skotske Junior-fotballen, som byr på en rekke flotte, tradisjonsrike klubber med en lang og interessant historie, og ikke minst en rekke fortsatt flotte karakterfulle anlegg som følge av at man virker langt mer avslappet i forhold til ting som stadionkrav og den slags. Somervell Park er et av disse flotte anleggene, men før jeg kunne ta en runde rundt banen, var det tid for en rast i klubbens bar, der jeg fikk tillatelse til å sette fra meg pikkpakket bak baren.

Med en pint Strongbow til £2,90 kunne jeg leske strupen og puste ut etter turen opp fra Durham, og mens jeg satt der så jeg at en eldre kar satt med en hel bunke programmer som han var i ferd med å pakke ned og klargjøre for salg. Det var ganske riktig dagens program, og for £1 sikret jeg meg et eksemplar som jeg kunne kikke litt i – og som jeg dessverre klarte å surre bort på turen til Aberdeen litt senere på dagen (PS! I ettertid har jeg ved hjelp av nettet fått kloa i et nytt eksemplar). Det var absolutt et godt program, og gleden var stor, for kampprogram er ikke akkurat hverdagskost i Junior-fotballen. Noen vil ha program for større kamper, mens enda færre har det på nokså fast basis. The Lang er visst av klubbene som ofte utgir program, og hatten av for det. En ting jeg undret meg på angående klubben er hvordan deres logo har en slående likhet med logoen til Glasgow-giganten Rangers, men det skal ikke være noen som helst forbindelse mellom de to klubbene.

Dette og andre spørsmål røpet nok at jeg var alt annet enn lokal, og katten var snart ute av sekken. Det var åpenbart gildt med besøk fra Norge på Somervell Park, og noen hadde snart informert flere representanter for klubbledelsen, som kom ilende til for å ønske velkommen. En eller to av de sprang snart rundt for å samle sammen diverse effekter som skulle overrekkes meg, og jeg takket hjertelig for både skjerf og to forskjellige pins (med logo fra forskjellige epoker). Med påfyll i glasset fikk jeg også slukket kunnskapstørsten noe med spørsmål rundt klubben, deres hjemmebane og storhetstiden deres, og jeg lyttet oppmerksomt når de svarte og utbroderte med historier og anekdoter.

Da jeg igjen tømte glasset og fant tiden inne for å betale meg inn med de £5 som ble avkrevd, kom en av mine samtalepartnere snart ilende og ba meg putte seddelen tilbake i lommeboka mens han instruerte karen som bemannet inngangspartiet om at jeg ikke skulle betale. Det var bare å nok en gang takke aller nådigst der jeg entret Somervell Park og igjen kunne skue utover anlegget. Det er et virkelig flott anlegg som er nokså enkelt å beskrive, for rundt hele er det klassiske ståtribuner – såkalt terracing – lagt inn i det som åpenbart har vært gressbanker av typen som det engelske fotballforbundet sør for grensen har lagt for hat i sitt sikkerhetshysteri. Disse ser man derimot ofte i skotsk Junior-fotball, men det er en annen historie. Det eneste stedet på Somervell Park hvor man har tak over hodet er på bortre langside, der midtpartiet har et tribunebygg som strekker seg drøyt halve banens lengde.

Jeg visste at Cambuslang Rangers var involvert i toppkampen og dermed hadde muligheten for et andre strake opprykk, og en kikk på tabellen bekreftet dette, samtidig som den fortalte at det var en tvekamp mellom tre klubber som kjempet om de to opprykksplassene. The Wee Gers toppet tabellen, men hadde kun to poeng ned til St. Roch’s som hadde én kamp til gode. Ned til Larkhall Thistle på tredje hadde de åtte poeng, men sistnevnte hadde hele fire kamper til gode, så det lå an til å bli et skikkelig rotterace der alle poeng ville telle. I så måte var det viktig å ta alle tre poengene mot et Lesmahagow som slet lenger ned på tabellen, men som ville kunne spille en nøkkelrolle i kraft av at de også skulle møte de to andre tittelkandidatene i sesongavslutningen. Mens jeg ventet på avspark, benyttet jeg anledningen til å betale £1 for en scotch pie fra matutsalget, og den falt så godt i smak at jeg returnerte for å kjøpe én til mens spillerne kom på banen.

Hjemmelaget tok initiativet fra start, og eventuelle nerver hos hjemmefansen ble kanskje beroliget noe da John Gemmill sendte vertskapet i føringen allerede i det sjuende minutt. The Lang dominerte stort i perioder, men vi nærmet oss halvtimen spilt da Dale Simeon doblet ledelsen. Samme mann var igjen på farten kun et minutts tid senere, og med 3-0 etter en halvtimes tid virket det egentlig allerede avgjort. Når sant skal sies kunne The Lang gått til pause med større ledelse, om det ikke hadde vært for at Gow-keeper Cherrie vartet opp med et par vanvittige redninger. Jeg hadde virkelig latt meg imponere av vertene og måten de i perioder rundspilte sine gjester på, og 3-0 til pause var når sant skal sies ikke mer enn de fortjente.

En representant for klubbledelsen hadde flere ganger oppfordret meg til å komme opp i deres hospitality area i pausen, og det ville være uhøflig å avslå. Dette befinner seg i andre etasje av bygget som står i det ene hjørnet, med en egen liten ståtribune-seksjon foran seg. En av mine samtalepartnere hadde mot slutten av første omgang også pekt ut en og annen av tilskuerne som sto der, og identifisert dem som spillere fra klubbens storhetstid. Nå stakk jeg som lovet dit opp, og en klubbrepresentant klarte å fiske frem en flaske cider til meg. Vanligvis trives jeg langt bedre i klubbhusets bar enn i disse «VIP-seksjonene» med servering av te og småkaker, og der det gjerne er litt stivere. Det var uansett svært trivelig å slå av en prat med noen av klubbenes representanter, og det ga meg også en mulighet til å ta en kikk på noen flere av klubbens pokaler og annen type memorabilia som var utstilt der oppe.

 

Ute på tribunen igjen kunne jeg snart se at Cambuslang Rangers fortsatte der de slapp, og kun et drøyt minutt ut i andre omgang tegnet Jordan Morton seg på scoringslista da han satt inn 4-0. Det var nærmest total enveiskjøring, og det mest overraskende var egentlig at ikke ledelsen var større. Igjen var det gjestenes keeper Cherrie som var en medvirkende grunn til dette, og han dro igjen frem et par glimrende redninger i tillegg til å også redde et straffespark. Det kunne blitt virkelig stygt uten hans innsats i målet, og kanskje tok også hjemmelaget foten litt av gasspedalen utover i andre omgang. På overtid måtte han imidlertid hente ballen ut av nettet igjen én siste gang da Kris Gebbie fastsatt sluttresultatet til 5-0 og satt punktum for en maktdemonstrasjon der hjemmelaget sikret seg tre viktige poeng.

Jeg hadde i løpet av kampen talt meg frem 169 tilskuere, og flesteparten av de var storfornøyd med det de hadde sett, mens bortefolket kanskje måtte begynne å kikke seg litt over skulderen. Jeg måtte innom klubbens bar for å hente bagasjen, og unnet meg en siste pint og en sjekk av pauseresultatene på TV-skjermen som viste Sky Sports Soccer Saturday før jeg etter hvert takket for meg, ønsket lykke til og trasket opp til stasjonen for å sette meg på 16.26-toget inn til Glasgow Central. Det brukte nøyaktig 13 minutter dit inn, og som avtalt gikk jeg for å møte Joanna & Anthony på puben Toby Jug rett på utsiden. De var sammen med noen bekjente i ferd med å tømme glassene sine på uteserveringen, og snart gikk vi videre til en annen pub da Anthony ville se om hans utvalgte hest kunne vinne ham noen penger ved å triumfere i dagens store løp i Grand National.

Etter at økene hadde kommet seg i mål, var det på tide å handle inn litt medbragte forfriskninger for togturen, før vi gikk for å ta plass på 17.41-toget fra Glasgow Queen Street til Aberdeen. På den snaut tre timer lange togturen fikk jeg etter hvert minst to anledninger til å ta en rask røykepause, da toget ved et par stasjoner ble stående å vente i 10-15 minutter. Like etter klokka halv ni ankom vi omsider utposten og oljebyen Aberdeen, og jeg gikk for å sjekke inn ved Antrim Guest House, der jeg hadde betalt £35 for overnatting. Husfruen hadde via email tipset meg om en snarvei som skulle gå gjennom P-huset, men etter at en kanskje noe påseilet nordmann hadde gått seg bort og gått i ring der inne, ga han opp og unnet seg rett og slett en taxi de få hundre meterne bort til sitt overnattingssted.

Etter å ha blitt sjekket inn av verten, var planen å møte Preston-paret igjen på et av byens mange skjenkesteder, men jeg fikk plutselig ikke svar fra Anthony, og dagen etter skulle det vise seg at han hadde sluknet fullstendig på senga – med jakke og sko fortsatt på – mens han ventet på at Joanna skulle fjonge seg og gjøre seg klar. Hun hadde visst kommet ut av badet for å finne ham svettende og i dvale liggende rett ut på hotellsenga, og dermed ble jeg ensom svale ute på byen i Aberdeen denne kvelden. Da jeg gikk for å sjekke ut skjenkestedene på og rundt Union Street, var det med en plan om at det kun skulle være en rolig siste pint eller to, men da jeg var på vei tilbake til mitt overnattingssted etter å ha vært innom både The Stag, Campus og The Abercombie Bar, gikk det ikke helt som planlagt.

Da jeg passerte strippeklubben Silhouettes lot jeg meg nemlig overtale til å stikke snuta innom da det også virket å være siste skjenkested på veien tilbake til Antrim Guest House. Jeg får skylde på at det dessverre ble litt mye alkoholinntak på og etter togturen opp til Aberdeen denne kvelden, og at det ikke bare har skyld i at jeg surret bort kampprogrammet, men også at jeg ikke kom meg i seng før klokka var rundt kvart på ett om natten. Jeg veltet opp trappa og segnet om i senga, som snart syntes å rotere. Likevel sovnet jeg heldigvis nokså raskt, etter det som tross alt hadde vært en flott dag, med Cambuslang Rangers som et interessant og fint nytt bekjentskap i den herlige skotske Junior-fotballen.

 


 

Scottish ground # 15:
Cambuslang Rangers v Lesmahagow 5-0 (3-0)
SJFA West Region Central District Division One
Somervell Park, 8 April 2017
1-0 John Gemmell (7)
2-0 Dale Simeon (29)
3-0 Dale Simeon (30)
4-0 Jordan Morton (47)
5-0 Kris Gebbie (90+1)
Att: 169 (h/c)
Admission: Let in for free (otherwise £5)
Programme: £1
Pin badge: Free (given two different ones as gifts from the club)

 

Next game: 09.04.2017: Aberdeen v Rangers
Previous game: 07.04.2017: Brandon United v Esh Winning

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg