Herne Bay v Dover Athletic 16.01.2017

 

Mandag 16.01.2017: Herne Bay v Dover Athletic

Jeg våknet til turens siste kampdag i fortsatt uvisse om hvor jeg skulle se kamp denne kvelden. Klok av skade hadde jeg valgt å avvente litt og se an tingenes tilstand i løpet av den lange turen. Det som de siste dagene hadde bekymret meg var det dårlige været som denne helgen hadde skapt visse problemer nede i sørøst, og siden Herne Bay hadde vært min foretrukne destinasjon var det greit å forsikre seg om status der nede ved Kent-kysten før jeg forlot Manchester, og mens jeg foretok en siste vurdering gikk jeg for å starte dagen med en frokost ved Home Sweet Home i byens bohem-aktige Northern Quarter. En person som skal få lov til å bli anonym var ved sitt besøk her tydeligvis ikke like imponert som det undertegnede har vært, og jeg skal nå innrømme at deres frokost faktisk synes å kanskje ha tapt seg noe.

Den gjorde uansett susen, og mens jeg inntok min frokost bestemte jeg meg vel som ventet også for å ta sjansen på Herne Bay, selv om min plan B selvsagt hadde bydd på langt enklere reisevei med kamp hos Curzon Ashton. Jeg fikk etter hvert pakket bagen og sjekket ut fra Britannia Sachas-hotellet, der fotballturistene som kvelden før hadde satt preg på byen fortsatt nå myldret i resepsjonen. Det var for øvrig også tilfelle i sentrum, på trikken, og på togstasjonen Manchester Piccadilly, der hordene åpenbart var på vei til Manchester Airport for å fly hjem til Asia eller Skandinavia. Mange av de hadde åpenbart holdt med både Manchester United og Liverpool dagen før, om man skal dømme ut fra 50/50-skjerfene som det krydde av. Det var helt greit å forlate Manchester med 10.35-toget mot London Euston…

Ikke minst hadde Herne Bay FC på det tidspunktet også proklamert «Game on!», slik at jeg var optimistisk da jeg satt meg på toget. Etter ankomst London valgte jeg å spasere den ikke altfor lange turen fra Euston til St. Pancras International, der jeg tok plass på 13.25-toget som skulle bruke en time og tjue minutter på å frakte meg ned til Herne Bay. Kvart på tre steg jeg av der og unnet meg en taxi til Premier Inn-hotellet et lite stykke utenfor sentrum, der jeg hadde punget ut hele £61,50 for overnatting. Etter at drosjekusken hadde fått sine £6, fikk jeg sjekket inn og installert meg, men brøt igjen snart opp for å ta meg inn til sentrum og kikke meg litt rundt. Buss nummer 6 hadde holdeplass få meter fra hotellet, og for £1 fikk jeg skyss inn til sentrum.

Herne Bay er en by og seaside resort som ligger nordøst i grevskapet Kent, med Themsen-estuaret og Nordsjøen som nærmeste nabo i nord. For å plassere byen enda nøyere geografisk, befinner vi oss her 11 kilometer nord for Canterbury og åtte kilometer øst før Whitstable. Det var på begynnelsen av 1800-tallet at Herne Bay etablerte seg som en seaside resort, og glansdagene i så måte var mot slutten av Viktoriatiden. Byen hadde en periode Storbritannias nest lengste pir (kun slått av Southend), før den i 1970-årene først ble offer for brann og deretter rasert i en voldsom storm. Herne Bay har for øvrig i dag et innbyggertall på rett i underkant av 40 000, og er også kjent for sitt frittstående klokketårn som skal være blant verdens eldste av sitt slag.

Etter å ha tuslet litt rundt i sentrum så jeg selv dette klokketårnet på nært hold, der det står nede ved sjøen, rett utenfor puben Divers Arms som jeg selvsagt hadde blinket meg ut. Det viste seg å være en god og koselig pub, men det er kanskje litt merkelig å ha en stor og fristende meny som inkluderer en rekke skikkelige middagsretter når man avslutter matserveringen allerede klokka 15.00!? Det betød at det ikke var noe mat å få her, så etter en pint jeg gikk de få meterne bort til Wetherspoons-puben Saxon Shore for å få meg et måltid der. Som sagt så gjort, men etter å ha inntatt middagen returnerte jeg til den langt koseligere Divers Arms for å lade opp med en seidel til før jeg satt kursen mot kveldens kamparena. Utenfor Divers Arms henger et skilt som hevder at det er 2 675 miles til Nordpolen. Heldigvis er det langt kortere til Winch’s Field, og dessuten i motsatt retning.

Det var like før klokka halv sju at jeg tømte glasset, og spaserturen dit opp tok meg drøyt ti minutter. Ved ankomst var inngangspartiet på Wench’s Field åpent og betjent slik at jeg betalte meg inn med £9 og sikret meg et eksemplar av kveldens kampprogram for ytterligere £2. Kveldens kamp dreide seg om grevskapscupen Kent Senior Cup, og skulle vært spilt for lengst, men hadde blitt gjenstand for flere utsettelser. Motstander var Conference-klubben Dover Athletic, og like innenfor inngangspartiet støtte jeg på et kjent groundhopper-fjes som også er Dover-supporter. Mitt største usikkerhetsmoment rundt valget av kveldens kamp var hvorvidt playoff-jagende Dover Athletic ville stille et reserve- eller ungdomslag, men det avviste han umiddelbart selv om han fulgte opp med å fastslå at det derimot var tvilsomt om jeg ville få se storscorer Ricky Miller.

Herne Bay FC ble opprinnelig stiftet i 1886 og spilte først ligafotball i East Kent League, som de etter et kort mellomspill i en tidligere utgave at Kent League returnerte til rundt århundreskiftet. I årene som fulgte dominerte de East Kent League som de vant fire år på rad i perioden 1903-1906. Ved utbruddet av første verdenskrig hadde klubben imidlertid lagt ned driften, og selv om det i mellomkrigstiden var andre klubber som spilte i byen, måtte man vente til 1935 før noen igjen blåste liv i klubbnavnet. Klubben som startet opp som Herne Bay Invicta fjernet i 1935 sitt suffiks og tok plass i Kent Amateur League. I 1953 flyttet man ikke bare inn på Winch’s Field, men man tok også igjen plass i (fortsatt den tidligere) Kent League, der de vant den ligaens Division Two på første forsøk.

Da denne utgaven av Kent League la ned (etter utvidelsen av Southern League) i 1959 var Herne Bay med å stifte Aetolian League, som (uten å gå for mye i detalj) var en kortlevd liga som gjennom en rekke sammenslåinger er en av forgjengerne til dagens Spartan South Midlands League. Da også denne la ned i 1964 fikk de innpass i Athenian League, som var en feederliga til Isthmian League, og med opprykk våren 1971 spilte de seg opp i ligaens toppdivisjon. Etter at de tre år senere endte på jumboplass, benyttet de anledningen til å være med å stifte den nye Kent League (som i dag heter Southern Counties East League). I 1990-årene var de en storhet i denne ligaen, med ligatitler i 1992, 1994, 1997 og 1998. I tillegg hadde de notert fem andreplasser da de våren 2012 tok sin femte ligatittel ett år etter å ha tapt tittelen på målforskjell.

Dette ble også deres siste sesong i daværende Kent League, men denne sesongen gjorde de seg også bemerket i FA Vase, der de spilte seg frem til semifinalene. Der måtte de imidlertid gi tapt for West Auckland Town. De kunne imidlertid trøste seg med at den nevnte ligatittelen sørget for opprykk til Isthmian League, etter at det var deres tur til å vinne ligatittelen på målforskjell foran et Erith & Belvedere som også hadde fått tre poengs trekk. De tok naturlig nok plass i Isthmian League Division One South, og etter to tøffe sesonger gjorde de det langt bedre de to neste – med 8. plassen forrige sesong som bestenotering så langt. Det så vanskelig ut å forbedre det denne sesongen, der klubben befant seg på nedre halvdel, men de hadde i hvert fall tilsynelatende trygg avstand på 12 poeng ned til nedrykkssonen. Denne kvelden var det altså uansett ikke ligaen det skulle dreie seg om, men Kent Senior Cup.

Det som i dette tilfellet var noe spesielt var at mens kveldens kamp dreide seg om andre runde, så var allerede to av semifinalistene klare! Nå er jo i og for seg tredje runde ensbetydende med kvartfinale, og for vinneren av kveldens kamp var det VCD Athletic som der ville vente. Som nevnt var to av kvartfinalene allerede spilt, og Charlton Athletic og Folkestone Invicta var allerede sågar klare for semifinale. Kveldens program hadde en flott og detaljert gjennomgang av alle kampene i turneringen så langt, og dette gjorde meg i stand til å registrere at den siste kvartfinalen tilsynelatende vil utkjempes mellom Welling United og Bromley. Programmet ble ellers gransket mens jeg koste meg med pork scratchings og en pint Strongbow til £3,50, og etter å ha tømt seidelen var det på tide med en runde rundt banen.

Wench’s Field har altså vært klubbens hjemmebane siden 1953, da over tusen tilskuere møtte opp for å se den første kampen mot Tunbridge Wells. Det var den gang nokså spartanske greier, og Winch’s Field har sakte men sikkert blitt bygget ut og oppgradert opp gjennom årene. Jeg hadde kommet inn i det ene hjørnet, og foran meg på venstre hånd fikk jeg der langsiden med klubbhuset og dets fasiliteter. Dette er bygget i tre og skal ha blitt reist i 1971, slik at det tydeligvis er to år eldre enn undertegnede. Bortenfor her finner man det som med første øyekast er hovedtribunen, men denne ble entret av en dør i siden ut mot klubbhuset, og på døra hang et skilt som varslet om at det kun var adgang for klubbfunksjonærer og andre prominente. Jeg kikket likevel innenfor, og der var det sitteplasser i form av trebenker. En artig detalj med denne tribunen er at en av flomlysmastene strekker seg gjennom dens tak.

I og med at Wench’s Field visstnok ikke fikk flomlys før i 1992, vet jeg ikke om dette i det hele tatt sier noe om denne tribunens alder, men den fremstår nok som noe eldre enn som så, og mon tro om jeg ikke leste et sted at denne kom opp omtrent samtidig med klubbhuset. Uansett må den passeres på baksiden, før det bortenfor dette igjen er mer hard standing ned mot bortre kortside. Der står rett bak mål en ståtribune med et tak som har en interessant «dupp» i front. Dette trekket har også tribunen midt på bortre langside, og dette er en sittetribune. Om man skal dømme ut fra utseende kan man tenke seg at de to sistnevnte tribunene har kommet opp rundt samme tid. Det skal i hvert fall ikke være tvil om at den lille ståtribunen på kortsiden nærmest inngangspartiet ble reist i 1994, og denne bærer da også preg av å være av noe nyere dato. Om det skulle være tvil, så likte jeg meg på Winch’s Field, selv om forholdene sørget for at mine bilder ikke ble de beste.

I tillegg til at Herne Bay og Winch’s Field var det som uansett hadde fristet mest denne kvelden, var det også en annen grunn til at det var et veloverveid valg å komme hit. Herne Bay er nemlig ikke en klubb som de siste sesongene har hatt for vane å spille mandagskamper på hjemmebane, og det var i seg selv et godt argument for et besøk. Også denne kampen hadde etter flere utsettelser blitt satt opp som tirsdagskamp, men motstander Dover Athletic hadde viktig ligakamp mot Lincoln City den påfølgende fredagen, slik at de hadde uttrykt et ønske om å fremskynde den til mandag; noe Herne Bay hadde sagt seg villige til. En annen gammel kjenning som hadde benyttet anledningen til å ta turen denne kvelden var groundhopperen Rob Bernard – en Scarborough-kar (og Scarborough Athletic-fan) som nå bor i London – og det begynte å bli en stund siden sist jeg traff på ham, slik at vi samtalte litt før avspark.

Som nevnt hadde min eneste lille skepsis vært forbundet med hva slags lag Dover Athletic ville stille, men selv om vi som forventet ikke fikk se Ricky Miller, stilte Dover-manager Chris Kinnear med et sterkt lag. Derimot manglet hjemmelaget flere av sine faste, og det var nok årsaken til at manager Sam Denly blant annet måtte sette inn spiss og toppscorer Danny Williams på den ene backen. Det skulle vise seg å ikke være noe dårlig valg, for uten å foregripe begivenhetenes gang så imponerte han faktisk i det jeg vil anta var en noe uvant posisjon for ham. Etter noen innledende minutter der Dover startet friskt og med høyt tempo, kom Bay snart med slik at det faktisk utviklet seg til å bli en meget jevn affære. Danny Walder testet Dover-keeper Mitch Walker, mens gjestene hadde muligheter ved Jim Stevenson, Tyrone Marsh og Joe Healy. Sistnevnte hadde nylig ankommet fra Maidstone United, og så sin heading ble blokkert nesten helt inne på streken.

Tyrone Marsh og Chris Barnard skapte en del hodebry for vertene, men stopper-duoen Ben Gorham og Liam Quinn var ikke lette å skubbe seg på, og der fremme var også Kane Phillips og Ian Pullman friske for hjemmelaget. Det var omsider gjestene som likevel tok ledelsen i det 40. minutt da Tyrone Marsh fyrte løs fra rundt 25 meter. Bay-keeper Jack Delo fikk en hånd på ballen, men klarte likevel ikke å forhindre den i å gå i mål via stolpen. 0-1, og det var fortsatt stillingen da dommeren blåste for pause. 220 betalende tilskuere hadde sett en nokså god og underholdende omgang, og da jeg i pausen hentet forfriskninger i baren, bet jeg merke i at det var solid representasjon fra andre europeiske land. En nokså stor gruppe utlendinger viste seg å bestå av personer fra både Sveits, Belgia, Nederland og Frankrike. Det viste seg at det jeg mener var en av sveitserne var faren til en av de yngre Dover-spillerne.

Selv om Dover hadde et mål annullert tidlig i andre omgang, var det egentlig vertene som kom best i gang etter hvilen, og James Turner var uheldig som ikke utlignet med et skudd som smalt i tverrliggeren med Dover-keeperen utspilt. Herne Bay presset på for utligning, men Dover-forsvaret var solid, og da Kane Phillips først dro seg gjennom ble hans avslutning reddet av keeper Mitch Walker. Det siste kvarteret så vi nok forskjellen på antall treningstimer som legges ned, for Bay-spillerne virket etter hvert mer slitne enn sine gjester fra tre nivåer over. De ble nå liggende stadig dypere mens Dover styrte, og keeper Delo måtte i aksjon på avslutninger fra Stevenson og Mitch Pinnock. Chris Barnard kunne satt spikeren i kista da han rundet keeper Delo, men en forsvarer kom seg tilbake og fikk klarert. En siste sjanse til utligning kom i form av en heading fra en uidentifisert Bay-spiller, men Dover-keeper Walker reddet slik at sluttresultatet ble 0-1, og Dover sikret seg retten til å ta imot VCD Athletic i neste runde.

Etter en siste pint inne i klubbhusets bar takket jeg for meg og ønsket lykke til, før jeg la ut på spaserturen tilbake til hotellet. Jeg hadde i forkant vurdert å bestille en taxi, men registrerte at Google Maps anslo spaserturen til 26 minutter, slik at jeg valgte apostlenes hester. Det jeg imidlertid ikke hadde forutsett var at deler av denne ruta gikk via en gangvei med svært dårlig belysning og med et underlag som på flere steder virket meget gjørmete. Jeg kom meg da omsider tilbake til hotellet der jeg kunne gi Adidas-skoene en liten rengjøring før jeg hoppet til køys etter turens siste kampdag.

Etter at jeg opprinnelig vurderte hjemreise på søndagen, ble det omgjort til mandagen, og deretter tirsdagen. Nå var det egentlig litt fristende å også få med seg en tirsdags-kamp, men ett sted må man stoppe, og flyet var nå uansett bestilt. Etter en natts søvn gjensto bare en hotellfrokost og bussen til den lille jernbanestasjonen Sturry, der jeg satt kursen mot London via et togbytte ved Ashford International, og deretter kryssingen av London og togturen fra Paddington ut til Heathrow. Moroa var over for denne gang, men til tross for et par skuffelser (avlysninger) tidlig på turen, hadde det vært meget vellykket. Jeg fikk i alt denne gang med meg 26 kamper på 22 dager, i 16 forskjellige engelske grevskap, i tillegg til Wales…og en rekke nye opplevelser. Jeg får vel si meg fornøyd med det, og heller spare opp til det som forhåpentligvis kan bli en ny kjempetur i april. Nå var det bare å benytte ventetiden på flyplassen til å kjøpe litt fudge som belønning til min snille mor som igjen hadde tilbudt seg å plukke meg opp på Korsegården. 

 

 

English ground # 398:
Herne Bay v Dover Athletic 0-1 (0-1)
Kent Senior Cup, 2nd round
Winch’s Field, 16 January 2017
0-1 Tyrone Marsh (40)
Att: 220
Admission: £9
Programme: £2
Pin badge: £3

 

Next game: 25.03.2017: Drøbak/Frogn v Ås
Next UK game: 06.04.2017: Witton Albion v Spalding United
Previous game: 15.01.2017: Westfield United v Southey Wolves (@ Millmoor)

More pics

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg