Lørdag 14.01.2017: Ripon City v Rothwell
Jeg skulle gjerne ha tilbragt litt mer tid i Caernarfon, men jeg hadde nye kamper på agendaen som gjorde at jeg måtte komme meg videre. Siden det denne dagen betød en hel rekke togbytter, valgte jeg etter en liten rådslagning med meg selv kvelden før å stille alarmen på 05.50 og ha avreise en time tidligere enn opprinnelig planlagt. Dette gjorde jeg fordi det ved ett eller to av togbyttene var såpass knapt med tid at en forsinkelse ville kunne sørge for at jeg mistet forbindelsen videre, så det var greit å være på den sikre siden. Nydusjet og fjong, men nokså trøtt, sjekket jeg derfor ut i halv sju-tiden og gikk opp til bussholdeplassen der buss nummer 9 skulle plukke opp klokka 06.45 for å frakte meg den første etappen opp til Bangor og jernbanestasjonen der. Etter en 22 minutter lang busstur, rakk jeg også å kjøpe meg en frokost fra kiosken på perrongen, før jeg «bevæpnet» med en plan A samt et solid knippe med backup-planer kunne ta plass på 07.20-toget.
I løpet av denne sesongen har jeg vurdert en slags «strategi» ved å benytte lørdagene til å besøke interessante destinasjoner nedover i pyramiden, gjerne ved baner som frister men som ikke har flomlys. For disse er jo lørdager gjerne eneste kampdag, bortsett fra en og annen midtukekamp innledningsvis og helt på tampen av sesongen. Denne dagen var det flere slike kamper fra non-league step 7 og nedover å finne på min liste, og med tanke på at det hadde vært både regn og frost over natten her og der, måtte jeg bare sjekke ut status og vurdere alternativene underveis. Da West Yorkshire League omsider offentliggjorde sine januar-kamper, ble jeg tidligere fristet av et besøk til Ripon City denne dagen. Av reserveløsninger hadde jeg først og fremst merket meg Brodsworth Welfare, Dunscroft United, Newhall United, Thornaby, og Marine.
Etter halvannen times togtur kom jeg til Crewe, der noen av alternativene krevde en ruteendring, men siden jeg tolket intet nytt fra Ripon som godt nytt inntil videre, valgte jeg å holde meg til den opprinnelige planen med neste tog-etappe herfra til Manchester Piccadilly. Med en avlysning i Ripon nå, ville samtidig Marine rykke opp til plan B, spesielt siden de var vertskap for Spennymoor Town. Min groundhopper-kollega Paul Brockett bor ikke altfor langt fra Ripon, og han kunne i hvert fall melde om at hans hage nå hadde bestått en tidlig baneinspeksjon denne morgenen. Det var da et godt signal idet jeg igjen hadde gjort et togbytte og nå hadde kurs mot Leeds. Der ville jeg ha en siste mulighet til å legge om planen og returnere om jeg skulle rekke Marine, men på min vei mot Leeds kunne Paul berolige meg ytterligere ved å videresende meldinger fra Ripon Citys klubbsekretær som fortalte at det ville bli kamp.
Dermed kunne jeg ta fatt på togetappen fra Leeds opp til Harrogate, der jeg ankom litt etter halv tolv. Det var fem timers tid siden jeg forlot hotellet i Caernarfon, men fortsatt gjensto en buss-etappe før jeg var fremme. Ved planleggingen av turen hadde jeg merket meg en buss nummer 36 som kjørte mellom Harrogate og Ripon, men med en noe tidligere ankomst Harrogate var tydeligvis ikke Google Maps kar om å finne denne (gudene vet hva som skjedde denne dagen, for i ettertid får man jo igjen treff på buss 36 som også har hyppige avganger), og foreslo kun en buss nummer 22, og siden jeg så den umiddelbart ved busstasjonen, betalte jeg £6 for det som skulle vise seg å være en skikkelig melkerute. I stedet for en snau halvtime med buss 36, ble det en mye lenger tur da buss nummer 22 bruker minst dobbelt så lang tid på det som skal være rundt to norske mil fra Harrogate opp til Ripon.
Jeg hadde nå ikke dårlig tid, men denne bussen må ha vært innom alt som finnes av små husklynger på veien. Noen av veiene den svingte inn på fikk meg nærmest til å spørre meg selv hva i all verden som ville skje dersom vi møtte andre kjøretøyer på disse veiene som flere steder bare så vidt var bred nok for bussen og med store hekker eller annen vegetasjon kloss inntil på begge sider. Det skjedde heldigvis kun én gang at en møtende bil måtte rygge noe særlig mer enn 2-300 meter. Noen av disse stedene vi kjørte gjennom så usedvanlig idylliske ut, og da vi like etter avgang Harrogate kjørte gjennom markedsbyen Knaresborough fremsto den på en måte som gjorde at jeg umiddelbart tenkte at det var en destinasjon jeg snart må få besøkt. Det føltes som om vi hadde kjørt halve North Yorkshire rundt da jeg i ett-tiden kunne stige av i Ripon sentrum noen få minutters gange fra Mallorie Park, der det skulle være avspark klokka 14.00.
Ripon er en såkalt cathedral city som altså ligger i Englands største grevskap, North Yorkshire. Den har drøyt 16 500 innbyggere og ligger geografisk plassert 19 kilometer nord for Harrogate og 18 kilometer sørvest for Thirsk. Ripon er den fjerde minste engelske byen med city-status, takket være byens katedral som er sete for biskopen av Leeds. Byen var en periode under vikingenes kontroll, før den slo seg opp som et senter for ull- og tekstilindustri. I middelalderen var Ripon også kjent for sin produksjon av sporer, men forble nokså upåvirket av den industrielle revolusjon som ikke helt nådde frem hit. I disse dager er den også kjent for sin hesteveddeløpsbane, og ligger dessuten rett ved Studley Royal Park og Fountains Abbey, som sammen har fått plass på UNESCOs verdensarvliste. Dette er medvirkende til at turismen har blitt en svært viktig næringsvei i den lille Yorkshire-byen.
Drassende på bagasjen slet jeg meg raskt frem til Mallorie Park, der det allerede var en viss aktivitet med en knapp time til avspark. Man skal kanskje ta det som et kompliment når man i min alder og fysiske form blir tatt for å være en av spillerne, men jeg får kanskje tro at det var bagen som gjorde at en kar rett på innsiden av klubbhuset forsøkte å veilede meg til garderobene ved å peke meg i retning av gangen som førte nedover dit. Jeg hadde dog ingen planer om å figurere på lagoppstillingene, men tok i stedet til takke med å få slenge fra meg bagasjen i et hjørne av kllubbhuset og betale £2,50 for en boks Strongbow dark fruits. Jeg tror den lille gruppen med personer der inne undret seg voldsomt over hva dette var for en snodig fremmedkar som kom til Mallorie Park for å se deres hjemmekamp mot Rothwell.
Jeg skal ikke påberope meg noen ekspertise vedrørende Ripon Citys historie, og til tross for en rask research er det kun en generell og ikke voldsomt detaljert historie jeg kan fortelle om. Det som er klart er at selv om noen anser 1919 som klubbens stiftelsesår, skal man under Ripon City-navnet også ha spilt fotball i hvert fall et drøyt tiår tidligere, for jeg kunne selv se et lagbilde fra 1907/08-sesongen. Og ikke minst tyder logoen jeg så på utsiden av klubbhuset på at klubben har røtter tilbake til 1898. Dagens klubb er uansett resultatet av at byens den gang eneste to klubber Ripon City og Ripon United i 1919 slo seg sammen under navnet Ripon City AFC. Problemene mange klubber sliter med i dag er ikke noe nytt, for i 1935 mente man at klubben sto i fare for å opphøre dersom ikke publikum kjente sin besøkelsestid. Det var kanskje med dette i tankene at man etter hvert forlot York & District League for å heller spille i Allertonshire League.
Etter andre verdenskrig hadde ting tatt seg opp, og man vet blant annet at klubben tok seg frem til finale i Yorkshire Trophy og kun tapte knepent mot et Barnsley-lag som scoret finalens eneste mål på Oakwell. Utover 1980-årene var det en rekke lokale klubber i Ripon, og en av disse var Ripon YMCA, som senere tok navnet Ripon Yorkshire Magnets. De var en av den tidens mest suksessombruste lokale klubber, og i 1990 slo Ripon City seg sammen med disse under navnet Ripon City Magnets. Etter å ha spilt i Harrogate & District League tok de i 1999 steget opp i West Yorkshire League, der de etter to sesonger rykket opp i den ligaens Premier Division. To år senere rykket de ned igjen, men returnerte i 2007, samtidig med at de igjen endret navnet tilbake til Ripon City.
Femteplassen i West Yorkshire League Premier Division våren 2013 står vel som deres bestenotering i denne ligaen, men den siste tiden har man nå slitt tungt. Nedrykk i 2015 ble fulgt opp med jumboplass og et andre strake nedrykk etter å ha vunnet kun tre av 30 kamper forrige sesong, slik at de nå befinner seg i ligaens Division Two. Så vidt jeg klarte å finne ut, har nok noen av disse problemene bakgrunn i at man visstnok mistet halve førstelaget til lokalrivalen Boroughbridge Athletic, i tillegg til at tre ledere samt ikke minst en FA-premiert ildsjel med 47 år bak seg i klubben takket for seg. Det har nok ikke vært noen enkel oppgave å erstatte slikt personell, men man skal etter sigende nå også ha fått startet opp sitt reservelag igjen etter en liten pause. Vel, mens en av de tilstedeværende nå gikk løs på arbeidet med å pusse vinduene (med de to-tre andre som ivrige tilskuere) benyttet jeg i stedet anledningen til å ta en liten runde rundt banen.
Jeg hadde kommet gående inn oppkjørselen som leder til parkeringsplassen bak det ene målet. Der har man klubbhuset på sin høyre hånd når man kommer kjørende (eller i mitt tilfelle gående) inn, og anlegget for øvrig er nokså lett å beskrive. Sett til høyre fra denne kortsiden har man hovedgrunnen til at jeg hadde prioritert Mallorie Park denne dagen; nemlig den flotte hovedtribunen fra 1920. Da man startet opp igjen med spill etter første verdenskrig var det her på denne banen man spilte, og etter sammenslåingen kort tid etter var noe av det første de gjorde å reise denne tribunen. Den gang gjorde man selvsagt ting selv, og det er jo ikke så lenge til den feirer sitt hundreårs-jubileum nå. Etter å ha fått litt sårt tiltrengt pleie de siste årene, holder den seg bra for alderen og tar seg utvilsomt flott ut der den oser av karakter.
Denne tribunen står midt på langsiden, og byr på benkerader i tre. Laglederbenkene i hvitmalt mur står på hver side av den flotte tribunen. Ellers er det så som så med tilskuerfasiliteter ved Mallorie Park, som ikke engang byr på hard standing. Banen er gjerdet inn med et hvitmalt gelender som går rundt hele banen, med unntak av partiet foran tribunen og laglederbenkene, og om man velger å se kampen fra et annet sted enn tribunen, vil man stå rett på gresset uansett hvor man befinner seg. På den andre langsiden går det en vei forbi på utsiden, og derfra har passerende fritt innsyn. Det er kanskje også en medvirkende grunn til at jeg ikke ble avkrevd inngangspenger ved mitt besøk. Det skal også nevnes at det bak tribunen er en annen bane som benyttes av den lokale rugbyklubben, og det var kun noen trær og busker som skilte disse fra hverandre slik at man kunne gå mellom de to om man ville.
En kar som satt inne i den flotte tribunen undret seg voldsomt over hvorfor jeg tok bilder, og det var ikke så enkelt å forklare når alle forklaringer om groundhopping, interesse for non-league og klassiske fotballanlegg ble fulgt opp med nytt spørsmål om «hvorfor». Jeg kunne nok like gjerne svart «økseskaft», og det var kanskje greit han ikke spurte hvor jeg kom fra, for det hadde det vel gått fullstendig rundt for denne karen. På vei tilbake til klubbhuset traff jeg på det som viste seg å være klubbsekretæren, som klarte å identifisere meg og dermed kom for å ønske velkommen. Han bekreftet også at det ikke var hverken inngangspenger eller kampprogram i forbindelse med dagens kamp, før han etter en kort prat rettet fokus tilbake mot oppvarmingen. Det var heller ikke noe mat å by på her, men i mangel på noe slikt kjøpte jeg i stedet med meg to poser med pork scratchings som fikk gjøre nytten inntil videre og som ble tatt med ut sammen med en ny boks med flytende forfriskninger.
Ripon City lå før kampen på en sjuendeplass av tolv klubber, og mens avstanden ned til bunnstriden var meget komfortabel, virket det også temmelig usannsynlig at de skulle kunne blande seg inn i noen opprykkskamp. De hadde for eksempel ti poeng opp til dagens gjester, Rothwell, som også hadde to kamper mindre spilt. Laget fra den sørøstlige utkanten av Leeds hadde på sin side heng på tredjeplassen, der Ossett Albion-reservene befant seg to poeng foran men med to kamper mer spilt. Opp til andreplasserte AFC Horsforth hadde Rothwell fire poeng, men det var samme avstand opp til ledende Rawdon Old Boys. Sistnevnte hadde imidlertid to kamper gode igjen på blant Rothwell, og sto med statistikken 12-0-1 på sine 13 ligakamper hittil, så de så ut til å bli vanskelig å hamle opp med.
Kvaliteten var ikke all verden, men det hadde jeg heller ikke forventet meg på non-league step 9. Det jeg imidlertid stusset litt over var at man også her benyttet seg av den gode gamle løsningen med klubbrepresentanter som fungerer som linjemenn, men at disse ikke så ut til å blande seg inn ved offside-situasjoner. Jeg kommenterte hvordan spilleren som på en av langsidene så ut til å være mer opptatt av å snakke med en dame blant tilskuerne enn å vinke for offside, og to sidemenn jeg samtalte litt med kunne heldigvis opplyse meg noe. Jeg ble nemlig fortalt at de også markerer for offside i ligaens Premier Division, mens de på dette nivået tydeligvis ikke har det som arbeidsoppgave, men utelukkende skal assistere dommeren ved å vinke for innkast og den slags. Om kampforløpet mente senere Ripon-folket at første omgang for deres del hadde vært et absolutt lavmål så langt denne sesongen, men likevel holdt de nullen nesten til pause.
Bortelaget hadde vært skummelt frempå ved flere anledninger, og det var kun en blanding av svake avslutninger og en eller to gode redninger fra Ripon-keeper Daniel Metcalfe som reddet vertene. Med tre-fire minutter igjen til pause fikk imidlertid Jordan Duncan all tid i verden til å legge an og sikte, og fra like utenfor 16-meteren plasserte han ballen i hjørnet bak keeper Metcalfe, som for øvrig hadde måttet steppe inn etter at James Pocock hadde pådratt seg en skade under oppvarmingen. 0-1 til pause, og hjemmelaget fikk åpenbart en real skyllebøtte av manager Mick Baldwin. I så fall så det ut til å hjelpe litt, for Ripon startet noe bedre i andre omgang, og Martin Hutchinson hadde snart en avslutning i tverrliggeren. I stedet kunne Rothwell doblet ledelsen da en av deres spillere var alene gjennom etter en misforståelse i Ripon-forsvaret, men Metcalfe var igjen reddende engel.
Rothwell doblet likevel ledelsen etter omtrent halvspilt omgang da Metcalfe ikke klarte å holde en corner og ballen endte opp ute hos Reece Sockett som hamret ballen i krysset. 0-2! Ripon City skal ha for at de fortsatte å kjempe, men dessverre for dem var det ingen som nådde helt frem til det skumle innlegget Stephen Hodgson besørget etter flott forarbeid. Mot slutten ble det litt ampert da et par susende taklinger ble satt inn, men da dommeren blåste av var det med 0-2 og borteseier som sluttresultat. Ufortjent var det heller ikke, for det beste laget vant denne dagen. Selv tok jeg etter en svipptur innom klubbhuset med meg bagasjen og trasket i vei for å finne bussholdeplassen. Igjen valgte åpenbart Google Maps å overse buss 36, så jeg antok at den kanskje ikke kjørte lørdagsruter, og i stedet var det bare å belage seg på melkeruta til buss 22. Nå angret jeg på at jeg ikke hadde kjøpt en returbillett, men jeg hadde nå engang ikke planlagt returen 100% på det tidspunktet, og nå fikk jeg snart uansett større problemer å hanskes med.
Det var nemlig ikke spor etter noen bussholdeplass der normalt nokså pålitelige Google Maps sa den skulle være, og etter å ha fortsatt mot neste holdeplass var det samme resultat der, selv om jeg i det minste så holdeplassen på motsatt side av veien. To lokale personer var ukjent med buss 22 og pekte meg i retning av holdeplass for buss 36 (som jeg senere så komme inn på Harrogate busstasjon!), men nå kom bussen og stoppet sannelig på mitt signal selv om sjåføren hevdet det aldri hadde vært noen holdeplass akkurat der. Jeg kom meg omsider i hvert fall tilbake til Harrogate, og kunne snart toge tilbake til Leeds. Av forskjellige årsaker hadde jeg valgt å overnatte i Leeds eller Bradford, og endte opp med Bradford grunnet prisen. Min Leeds-kompis David ba meg stoppe innom Wetherspoons-puben på Leeds stasjon, men når jeg ikke så de der, gadd jeg ikke vente så lenge inne på en fullstappet pub der jeg var nedlesset i bagasje. I stedet bar det nå rett til Bradford, der jeg hadde betalt £31,50 for overnatting ved Premier Inn-hotellet like ved Bradford Interchange. Siden det var så rolig fikk jeg også lov til å bestille en pizza for å ta den med meg opp på rom 214, og slik tok jeg kvelden etter en meget lang dag på farten.
English ground # 396:
Ripon City v Rothwell 0-2 (0-1)
West Yorkshire Association Football League Division Two
Mallorie Park, 14 January 2017
0-1 Jordan Duncan (42)
0-2 Reece Sockett (67)
Att: 61 (h/c)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: n/a
Next game: 15.01.2017: Westfield United v Southey Wolves (@Millmoor)
Previous game: 13.01.2017: Caernarfon Town v Denbigh Town