Torsdag 12.01.2017: Reading v Queens Park Rangers
Før jeg hadde trukket meg tilbake fra puben i underetasjen kvelden før, hadde kvinnemennesket bak baren gjort oppmerksom på at det hadde oppstått problemer med kjøkkenet som de måtte fikse, slik at jeg derfor likevel ikke kunne få frokosten jeg hadde bestemt meg for å betale ekstra for. Hun beklaget på det sterkeste og refunderte meg, og da jeg våknet denne torsdagen måtte jeg derfor finne en plan B. Jeg har i løpet av mine år som reisende i England aldri vært den største Morrisons-kunden, men supermarked-kjeden hadde en filial rett ved min base på Station Hotel i Penrith, og jeg tenkte som så at det kunne være en grei løsning siden deres caféer byr på full english breakfast der jeg også kunne betale ekstra for å inkludere black pudding. Det viste seg å stemme, og frokosten var da også upåklagelig, slik at jeg mett og fornøyd kunne returnere til Station Hotel for å sjekke ut og forlate Penrith.
Jeg hadde ventet og ventet i håp om noen flere alternativer denne dagen, men det var tross alt en torsdag, så jeg forventet egentlig ikke at noe annet skulle dukker opp enn den ene kampen jeg hadde funnet – nemlig Championship-oppgjøret Reading v QPR. Siden jeg dagen etter skulle til den walisiske utposten Caernarfon, vurderte jeg en stund å droppe kampen og reise til Caernarfon allerede på torsdagen, men jeg kom til slutt frem til at det ville kunne være en fin anledning til å treffe noen gamle Reading-kompiser. I tillegg var det som gammel Reading-fan kanskje på tide at jeg igjen foretok en revisit. Jeg har siden den gang sett Reading en rekke ganger på bortebane (samt i playoff-finale på Wembley), men det var nå sju sesonger siden sist jeg så kamp på Madejski Stadium; sesongavslutningen mot Preston North End i mai 2010. Interessen er vel når sant skal sies heller ikke helt det den var, men avgjørelsen ble tatt, og det ble Reading-tur.
Jeg tok plass på London-toget som forlot Cumbria-byen åtte minutter forsinket, og etter å ha duppet av, fikk jeg med meg at vi stoppet i Warrington, der konduktøren berettet om forhåpningene om å kjøre inn noe av forsinkelsen som nå var på 23 minutter. Deretter sovnet jeg igjen, og da jeg våknet et sted like nord for Milton Keynes, var vi langt over en time forsinket. Mens jeg hadde sovet hadde vi visstnok blitt holdt igjen på rødt lys i en liten evighet et eller annet sted på veien, og da vi omsider ankom endestasjonen London Euston var det hele 78 minutter etter skjema! Etter å ha forsert horder av håpløse franskmenn, kinesere og andre turister som ikke forstår betydningen av «Keep Left!», og deretter tatt meg til Paddington, var jeg endelig på den siste etappen til Reading, der jeg ankom noe senere enn forventet. Jeg hadde betalt £49 for overnatting ved Ibis-hotellet i sentrum, og etter å ha konstatert at det også har blitt pusset opp siden sist, fikk jeg sjekket inn og installert meg.
Reading ligger der hvor elvene Themsen og Kennet renner sammen, rundt seks og en halv mil vest for sentrale London. Vi befinner oss det kongelige grevskapet Berkshire, der Reading er administrasjonssenter. Allerede i middelalderen var Reading en viktig by, ikke minst klosteret Reading Abbey med sine rojalistiske forbindelser – det samme klosteret man i dag kan beskue ruinene av i byens sentrum. Nærmere vår tid var Reading lenge kjent for produksjon av blant annet øl og kjeks, og sistnevnte var bakgrunnen til fotballklubbens tidligere fantastiske kallenavn The Biscuitmen. I dag er det helt andre bransjer som bl.a. IT og forskning som gjør at man til tross for sin nære beliggenhet til London har flere som pendler til enn fra. En rekke multinasjonale selskaper har etablert seg her, og man regner med at det daglig er rundt 30 000 passasjerer som pendler til Reading mens rundt 24 000 pendler herfra til blant annet London. I 2014 ble selve byens innbyggertall anslått til drøyt 160 000, mens man med de naturlige forsteder passerer 232 000. Reading er også et av de største og viktigste knutepunktene på det britiske jernbanenettet. Det var også her i Reading at Oscar Wilde sonet mesteparten av sin straff etter å ha blitt dømt for homoseksuelle forbrytelser, før han skrev «The Ballad of Reading Gaol». Ellers vil nok mange nordmenn kanskje kjenne Reading best fra den årlige musikkfestivalen Reading Festival.
Mens jeg var i kontakt med flere gamle kompiser, gikk jeg for å innta en middag ved Wetherspoons-puben The Hope Tap, siden det tross alt var torsdag og dermed «Curry Club». Etter at jeg hadde satt til livs en stor porsjon Beef Madras, viste det seg at mange av Reading-gutta hadde valgt å droppe kveldens TV-sendte kamp, og min kompis Marc hadde andre plikter som gjorde at han ikke regnet med å ta seg fra sin nye hjemby Bracknell i tide. Tilbake på hotellet var det nå i det hele tatt lite fristende å bevege seg ut i det ufyselige været der regnet kom sidelengs i vinden, og en kveld på hotellrommet fristet akkurat nå langt mer enn Madejski Stadium. Jeg begynte å lure på om jeg kanskje likevel skulle reist tidlig til Wales, men da jeg med regnet rett i trynet gikk de få minuttene til puben The Horn, hadde jeg tro på at en pint eller to skulle gjøre underverker for entusiasmen.
Selv om oppmøtet var svakt fra Reading-gutta denne dagen, traff jeg snart på flere kjente fjes i form av Gordon og to Didcot-karer som begge heter Steve. Snart kom det også flere til slik at det etter hvert var 8-10 av oss, og vi hadde en trivelig oppladning på The Horn mens regnet først ble til hagl, deretter til sludd, så til snø, sludd igjen, og til slutt tilbake til regn, før nedbøren ga seg helt. Om man skal dømme etter snømengden på noen av bilene som kjørte forbi, hadde det snødd vesentlig mer andre steder i Reading-traktene. Vi valgte til slutt å ta taxier ut til Madejski Stadium, der vi ankom med kun rundt tjue minutter til avspark. Mens de andre gikk for å ta plass på East Stand, stresset jeg til billettkontoret for å hente ut billetten min, og etter først å ha tatt plass i den ordinære køen, kom jeg på at de har eget vindu for avhenting av allerede betalte billetter. Dermed slapp jeg å vente på den store gruppen med tyskere som var i en opphisset diskusjon med betjeningen om et eller annet.
Reading ble stiftet allerede i 1873, og er med det sør-Englands eldste Football League-klubb. De var i 1894 med å stifte Southern League, og ble ved to anledninger nummer to i denne ligaen i perioden frem til første verdenskrig. Da hadde Reading allerede i 1913 vært på turné i Italia, og imponerte der italienerne i slik grad at avisen Corriere della Sera hevdet at «Reading FC er uten tvil den beste utenlandske fotballklubb sett i Italia». I 1920 var klubben blant de utvalgte som fikk være med å stifte Football Leagues nye tredjedivisjon. Dette ble året etter til Division Three South, da man utvidet tredjedivisjonen til å ha en nordlig og en sørlig avdeling. Reading tok naturlig nok plass i sistnevnte, og de sikret opprykk til nivå to ved å vinne denne våren 1926. Sesongen etter huskes dog best for at klubben spilte seg helt frem til semifinalene i FA Cupen. Både Weymouth, Southend United, Manchester United (etter to omkamper), Portsmouth, Brentford og daværende Swansea Town ble slått ut før man på Molineux i Wolverhampton tapte semifinalen for et Cardiff City som denne sesongen skulle bli FA Cupens hittil eneste ikke-engelske vinner.
Etter nedrykket i 1931 skulle Reading etter hvert ha tilhold på nivå tre i de neste 40 årene. Fire ganger endte de som nummer to i årene frem til omstruktureringen i 1958, men på dette tidspunktet var det kun vinnerne av de to tredjedivisjons-avdelingene som rykket opp. Den nevnte omstruktureringen gikk ut på at disse to ble til en tredje- og en fjerdedivisjon, og Reading ble altså plassert i førstnevnte. Etter å ha rykket ned på nivå fire i 1971, måtte det noe spesielt til for å returnere, og selv om Robin Friday hadde en livsførsel som fikk George Best til å se ut som en søndagsskolegutt, var han den store helten på Elm Park (og for så vidt også på byens skjenkesteder og nattklubber) i de to sesongene han spilte der, før han dro til Cardiff City etter å ha bidratt til opprykk for Reading. For Friday, som det for øvrig anbefales å lese om i boka The Greatest Footballer You Never Saw, endte det ikke godt, og for Reading sin del ble det i denne omgang også umiddelbar retur. Reading ble en periode en jojo-klubb som det neste tiåret rykket opp og ned mellom ligaens to nederste divisjoner.
I 1985/86-sesongen vant Reading sine 13 første ligakamper – noe som fortsatt er Football League-rekord – og de endte opp med divisjonstittel og retur til nivå to for første gang på 55 år. Denne gang ble det med to sesonger, men samtidig vant de i 1988 Full Members Cup, som var en cupturnering for klubber på de to øverste nivåene som ble arrangert i sju sesonger mens engelske lag var utestengt fra spill i Europacupene. Luton Town var den gang å finne på øverste nivå, men ble feid av banen med 4-1 i Wembley-finalen. Siden de også rykket ned denne sesongen, fikk de dog ikke forsvare tittelen den påfølgende sesong. Med divisjonstittel i 1994 var de tilbake på nivå to ett år etter at logisk tenkning forsvant fra ligaen og nivå to gikk fra å hete Division Two til å hete Division One. Som nyopprykket klubb tok de divisjonen med storm og gjorde sin til da beste ligasesong ved å bli nummer to bak Middlesbrough – i den eneste sesongen der kun vinneren fikk rykke direkte opp til den nye Premier League! Det så likevel lyst ut i playoff da man feide Tranmere Rovers av banen over to semifinaler og deretter tok ledelsen 2-0 over Bolton Wanderers i Wembley-finalen. På denne stillingen misset de også en straffe før pause, og Bolton kom i andre omgang tilbake og sikret ekstraomganger med en sen utligning. I ekstraomgangene trakk deretter Bolton det lengste strået og vant til slutt 4-3.
Dette står fortsatt som et av undertegnedes verste fotballminner, og i stedet måttet Reading tre år senere ta turen ned igjen på nivå tre, der de ble værende i fire sesonger før de sikret retur i 2004. To sesonger senere tegnet de seg igjen inn i historiebøkene da de på suverent vis vant det som nå hadde fått navnet Championship. 106 poeng betød nok en Football League-rekord, og de fulgte opp med å overraske da de endte sin debutsesong i Premier League på en åttendeplass. Nedrykk våren 2008 ble fulgt opp med ny tittel og opprykk fire år senere (ett år etter at jeg så de tape playoff-finalen for Swansea City), men denne gangen ble det umiddelbar retur våren 2014, og siden den gang har de tilsynelatende slitt mer i ligaen enn på lenge. Det skal også nevnes at Reading de siste sesongene gjerne har gjort seg bemerket i FA Cupen, og i 2014/15-sesongen kopierte de bedriften fra 1927 ved å ta seg til semifinale. Der var de uheldige da en vanvittig keepertabbe var medvirkende til at Arsenal dessverre omsider vant 2-1.
Siden mitt forrige besøk hadde tydeligvis billettene på East Stand av en eller annen merkelig grunn steget uforholdsmessig i pris sammenlignet med de øvrige tribunene. Som tribunen der den harde kjerne ofte samlet seg på den sørlige flanken ut mot bortetribunen South Stand, var East Stand gjerne den billigste. Det var det altså slutt på, for det var på North Stand at jeg nå fant de billigste billettene, og jeg betalte derfor £20 for en billett på en tribune jeg ikke har hatt tilhold på siden en ligacup-kamp mot Luton Town i august 2001. Fra en programselger fikk jeg nå rasket med meg et program til £3 på min vei mot riktig inngangsparti, og fra min plass helt øverst på tribunen kunne jeg registrere at Madejski Stadium nå plutselig virket enda kjipere enn det jeg husket det som. Nå hadde jeg naturligvis et litt annet perspektiv på ting ved mine foregående besøk mange år tidligere, og det er selvsagt et flott og funksjonelt stadion slik mange vil se det i dagens forstand. Men i likhet med majoriteten av nybyggene er det lite karakter over anlegget som fremstår nokså uinteressant. Tre av tribunene er temmelig like, mens West Stand er den som skiller seg noe ut med sine to nivåer som blant annet huser fiffen.
Reading skulle altså møte QPR til duell om ligapoeng i Championship, og en kikk på tabellen bekreftet at Reading befant seg på tredjeplass med seks poeng opp til ledende Brighton & Hove Albion og fire poeng opp til toer Newcastle United. De hadde for øvrig en kamp til gode på sistnevnte, slik de også hadde på forfølgerne Huddersfield Town (målforskjell), Leeds United (ett poeng), Sheffield Wednesday (fire poeng) og Derby County (seks poeng). Gjestene fra vest-London lå på 17. plass, og med fem poeng ned til Blackburn Rovers på 22. plass var de nærmere nedrykkssonen enn de 13 poengene opp til Wednesday på siste playoff-plass. Det var for øvrig først da jeg satt på toget dagen etter at jeg fikk tatt en nøyere kikk på programmet, der den mest interessante artikkelen for meg var et tilbakeblikk på QPRs store 1975/76-sesong.
Etter ett minutts applaus til ære for den nylig avdøde Graham Taylor, hadde Reading den første sjansen da Garath McCleary etter noen få minutter skjøt like over, men reprisen viste at de ble snytt for en corner da QPR-keeper Alex Smithies fikk fingertuppene på ballen. Dette viste seg imidlertid å være et blaff, for det skulle fra et Reading-ståsted bli en voldsomt frustrerende kveld. Igjen var det betimelig å spørre seg om spillerne allerede hadde bevilget seg en vinterpause, for det skjedde etter dette knapt noen verdens ting av interesse i omgangens første halvdel. «Possession, possession, possession» er tydeligvis Readings oppskrift under manager Jaap Stam, men til tross for alt ballinnehavet, klarte de ikke å spille seg frem til noe som helst. Nå skal QPR ha ros for at de forsvarte seg meget godt, og det var også gjestene fra vest-London som virket skarpest når de kom på sine kontringer.
Mens Reading dillet med ballen og spilte den frem og tilbake uten å skape noen verdens ting, der det gjerne stoppet opp halvveis inne på QPRs banehalvdel, gikk det fortere og virket mye skumlere da gjestene kom fremover. Jamie Mackie, som tidligere har spilt for Reading på lån, hadde – i likhet med Idrissa Sylla – allerede vært frempå med en halvsjanse da han i det 28. minutt sendte gjestene i ledelsen. Pawel Wszolek la tilbake til Ryan Manning, og sistnevnte skal berømmes, for der mange ville ha avsluttet spilte han i stedet en svært kløktig pasning videre til Mackie som satt ballen i mål bak Ali Al Habsi. Selv om dette er en keeper jeg fortsatt er temmelig skeptisk til i Reading-trøya, var han for øvrig denne gang uten skyld. Resten av omgangen kan oppsummeres enkelt ved å si at Reading etter scoringen hadde opp mot 75% av ballinnehavet, men igjen uten å skape noe som helst av interesse foran QPR-målet. Dermed pause, og en røykepause på utsiden var for meg det absolutte høydepunktet så langt.
Pausen ble for undertegnede også brukt til å kjøpe en chicken balti pie, og selv om Readings paier på ingen måte er blant de verste i ligaen, stiller jeg meg sterkt tvilende til om en simpel pai totalt uten tilbehør er verdt £3,80; noe som er nesten et pund mer enn jeg hos Goole noen dager tidligere hadde betalt for en enormt stykke autentisk hjemmelaget pai med masser av tilbehør. Det sier vel noe om dagens fotball, uten at Reading er så mye verre enn andre klubber på dette nivået, og da kan man jo også legge til at jeg nå måtte punge ut med hele £2,20 for en Bovril…mer enn tre ganger så mye som de 70p jeg hadde betalt for samme vare på kamp noen dager tidligere. Både pai og Bovril fikk imidlertid godkjent, men nok mat- og forbrukerspalte. Det var på tide å innta plassene igjen på et skuffende tomt Madejski Stadium der de kun 12 655 fremmøtte gjorde seg klare for det som skulle bli nok en fryktelig omgang for hjemmefolket.
De som holdt seg hjemme gjorde kanskje klokt i akkurat det, for det var igjen ekstremt frustrerende saker som ble levert av hjemmelaget, der de fortsatte å ha mye ball uten å skape noen verdens ting eller sette QPR-forsvaret på prøve. Deres beste muligheter virket å komme fra dødballfoten til Liam Kelly, men så lenge QPR-forsvaret vant duellene inne i feltet, var det ingen fare på ferde for gjestene, som på sin side hadde noen skumle kontringer. Idrissa Sylla kunne doblet ledelsen, men Al Habsi og Liam Moore fikk i samarbeid blokkert til corner. QPR kunne uten tvil ha ledet med mer enn ett mål da Yann Kermogant med et kvarter igjen headet i tverrliggeren for Reading. Det sørget for å vekke en del av tilskuerne en liten periode, etter at jeg hadde lurt på om de var i ferd med å sovne. Selv tre personer som hadde tatt med seg trommer på North Stand, hadde for lengst satt seg ned, og det var noe overraskende å nå høre mishagsytringer mot den nederlandske manageren. Jeg følger riktignok ikke så godt med lenger, men har aldri registrert noen misnøye med manageren på Facebook-sidene til mine mange Reading-venner. På Madejski Stadium denne kvelden var det imidlertid ikke vanskelig å høre flere klage voldsomt, og det var nesten en befrielse da dommeren blåste av med 0-1 som sluttresultat. Igjen skal det dog understrekes at QPR skal ha ros for godt forsvarsspill der de gjorde jobben sin perfekt.
Jeg tror dessverre tiden er inne for å innse et par ting jeg vel egentlig har følt på en liten stund. Jeg vil så gjerne la meg engasjere av Reading, og savner tiden da det var tilfelle. I løpet av denne kvelden slo det meg at jeg ikke klarte nettopp det, og enda verre var det vel at jeg følte meg noe bortimot likegyldig. Av alle Reading-kamper jeg har vært på var dette kanskje den mest frustrerende oppvisningen av de alle, og i en tropp som nå synes å bestå av en horde med utenlandske journeymen, er det heller ingen spillere som klarer å engasjere meg voldsomt. Det er trist, og det smerter litt å si det, men jeg sto rett og slett med en følelse av at et langt kjærlighetsforhold nå hadde nådd et punkt der det var åpenbart at det ikke lenger ville fungere og at det er på tide å gå hver sin vei. Jeg skulle ønske det ikke var slik, men kanskje det er på tide å innse realitetene. Men hva har skjedd?
I likhet med mange av mine Reading-venner (som dog kanskje ikke er helt representative for Reading-fansen for øvrig) savner jeg fortsatt fantastiske Elm Park. Men ville jeg følt annerledes om Reading fortsatt spilte der? Neppe. Den moderne fotballen ville etter all sannsynlighet omsider innhentet meg også der, og det er nok den som har veldig mye av skylden i mitt tilfelle. Kanskje er det også en følelse av at det som en gang føltes som «min» klubb nå er leketøyet til asiatiske eiere, og har føyd seg inn i rekken av klubber som nå er mer business enn fotballklubb…med utenlandske eiere, managere og spillere. Det er vel bare ikke for alle, og mens de som fortsatt klarer å svelge denne delen av fotballen kanskje bør se på seg selv som heldige, innser jeg at det muligens er på tide å karakterisere seg som en tidligere supporter som kanskje skal nøye seg med å sjekke klubbens resultater. Det hadde vært sju sesonger siden forrige gjensyn med Madejski Stadium, men det kan fort bli enda lenger til neste gang. Vel, jeg betalte uansett £3,50 for å la en av skyttelbussene frakte meg tilbake til Reading sentrum, og på The Horn traff jeg igjen på gjengen som også de var totalt oppgitt over kveldens prestasjon. Etter en time eller halvannen her, trakk jeg meg tilbake til hotellet samtidig med at Didcot-gutta gikk for å ta toget, slik at jeg slo følge med de. Det var bare å komme seg til sengs og få litt søvn før den lange turen til det nordvestlige Wales dagen etter.
Revisit:
Reading v Queens Park Rangers 0-1 (0-1)
Championship
Madejski Stadium, 12 January 2017
0-1 Jamie Mackie (28)
Att: 12 655
Admission: £20
Programme: £3
Next game: 13.01.2017: Caernarfon Town v Denbigh Town
Previous game: 11.01.2017: Penrith v Newcastle Benfield